Tunisia: Land i Nord-Afrika

Landet grenser til Algerie i vest og til Libya i sydøst. De sydlige områdene av Tunisia (ca. førti prosent) er en del av ørkenen Sahara. I nord og nordøst har landet en 1300 kilometer lang kystlinje mot Middelhavet. Store deler av arealet som ikke er ørken er svært fruktbar jord. Hovedstaden er Tunis og ligger ved kysten i nordøst. Tunisia er i dag kjent for å være et fremskrittsvennlig islamsk samfunn.

Landet ble fra 1987 til 2011 styrt av det autoritære regimet til president Zine El Abidine Ben Ali. Han flyktet etter omfattende protester i desember 2010 og januar 2011, som av folket fikk navnet sjasminrevolusjonen etter blomsten med samme navn. I dag er Tunisia kjent for å være det eneste landet som klarte den demokratiske overgangen etter den arabiske våren. For nordmenn er Tunisia et populært ferieland.

 

Afrikas og Tunisias nordligste fastlandspunkt er Ras ben Sakka.

Atlasfjellenes østlige del dominerer det nordlige Tunisia. Lengst mot nord ligger Tell-Atlas med Medjerdalen, som er det mest fruktbare området. Lenger sør ligger Sahara-Atlas med landets høyeste punkt, Djebel Chambi. Det fjellrike området, som kalles «Dorsale», strekker seg mot nordøst til den algeriske grensen og sørover helt ned til slettene ved Tunisbukta.

Mot sør finnes det høytliggende stepper og åser, som etter hvert går over i et stadig flatere og tørrere område. De få elvene fører bare vann på enkelte tider av året, og landet er spekket med lavtliggende saltområder. Saltområdene er tørre om sommeren, men blir omgjort til myrer om vinteren. Den største saltmyra strekker seg over halvparten av Tunisia. I nord, derimot, renner den største elva gjennom en fruktbar dal, over en bred og fruktbar kystslette før den munner ut i Tunisbukta. Nord for denne dalen og parallelt med kysten går Kroumiriefjellene.

Tunisia har et typisk middelhavsklima, med varme somre og milde vintre, og det er om vinteren det meste av den årlige nedbøren faller. Det er vanligvis lite nedbør, men kraftige oversvømmelser kan noen ganger forekomme og forårsake store skader. De tørre somrene og den varme ørkenvinden fra Sahara kan tørke ut landet, og selv de mest fruktbare områdene rammes ofte av tørke.

Dyreliv

Dyrelivet i Tunisia er fattig, men i skogene lever det fremdeles villsvin, og lenger sør finnes det hyener, sjakaler og villgeiter. Det finnes også en del fuglearter, blant annet ørn i fjellene. På grensen mot ørkenen klarer fremdeles antiloper og afrikanske esler å overleve. De er beskyttet ved at all jakt på dem er forbudt.

Ellers lever det ulike slags krypdyr og leddyr rundt om i landet, så som edderkopper, skorpioner og slanger, blant annet egyptisk kobra.

Majoriteten (98 %) av befolkningen i det moderne Tunisia er arabere eller arabiserte berbere, og snakker tunisisk arabisk. Det er også en liten (opptil 1 %) befolkning berberere, bosatt i Jabal Dahar-fjellene sørøst i landet, og på øya Jerba. Det er imidlertid mange flere som er etterkommere av den berberske befolkningen. Berberne snakker først og fremst berbiske språk, ofte kalt shelha.

Den lille europeiske befolkningen (1 %) består for det meste av franskmenn og italienere. Det er også et gammelt jødisk samfunn i landet; jødenes historie i Tunisia går rundt 2000 år tilbake i tid. I 1948 estimerte man at den jødiske befolkningen var på 105 000, men i 2003 var det kun rundt 1 500 igjen.

De første kjente personene i det som er Tunisia i dag, var berberfolket. Utallige sivilisasjoner og nasjoner har invadert, migrert til og assimilert med befolkningen i løpet av årtusener, med varierende innvirkning på landet og dets befolkning, via erobringer og bosetninger fra fønikerne/karthagenere, romere, vandaler, arabere, ottomanske tyrkere og franskmenn.

I tillegg, etter reconquistaen og utvisningen av ikke-kristen befolkning og moriscoere fra Spania, kom det mange spanske maurere og jøder på slutten av det 15. århundre. Fra sent på 1800-tallet frem til andre verdenskrig bodde det mange franskmenn og italienere der (255 000 europeere i 1956), selv om mange av dem, sammen med den jødiske befolkningen, forlot Tunisia før landet ble selvstendig.

Religionen i landet er dominert av islam, som 99 % av innbyggerne bekjenner seg til. Et av verdens eldste jødiske samfunn ligger i Jerba, som er et sted med religiøs mangfoldighet.

Språk

Arabisk er Tunisias offisielle språk. Som i resten av den arabiske verden er en lokal variant av arabisk brukt til vanlig. Tunisisk arabisk er nært beslektet med maltesisk. En liten minoritet snakker også det berbiske språket shelha.

Fordi landet tidligere var under Frankrike, har fransk språk også spilt en større rolle i landet, til tross for at det ikke lenger har en offisiell status. Det er mye brukt i skolen (for eksempel innen realfag i videregående skoler), i pressen og i næringslivet. De fleste tunisiere, spesielt de som er bosatt i større urbane områder, blander tunisisk arabisk med fransk, en blandingsdialekt som uformelt ofte kalles «frarabisk».

Det tidligste folket vi kjenner til i Tunisia er berbere. Fra omtrentlig det 10. århundre f.Kr. ble kysten bosatt av fønikere som i det 8. århundre f.Kr. grunnla den selvstendige bystaten Karthago.

Etter en rekke kriger mot Hellas i det 6. århundre f.Kr. blomstret Karthago og ble den dominerende sivilisasjonen rundt Middelhavet.

I 146 f.Kr. ble Karthago tatt av Roma i den tredje punerkrig og ødelagt. Resten av Karthagos territorier ble annektert av Roma og grunnlagt som den romerske provinsen Afrika. Senere ble byen gjenoppbygd og vokste seg større enn den noen gang hadde vært.

I det 5. århundre ble landet invadert av Vandalene men kom i det 6. århundre under bysantinsk styre.

I det 6. århundre ble Tunisia erobret av arabere som gjorde områdene muslimske og grunnla byen Kairouan, kun avbrutt av perioder hvor berbere gjorde opprør var landet under muslimske dynastier. I siste halvdel av 1500-tallet erobret Spania mange av kystbyene, men disse ble senere gjenerobret av det Det osmanske riket. Under tyrkiske guvernører hadde landet praktisk talt selvstyre.

Frankrike tok kontroll over Tunisia i 1880, som formelt ble et fransk protektorat 12. mai 1881.

Tunisia under andre verdenskrig

I andre verdenskrig ble Tunisia brukt som landgangspunkt for de kombinerte britiske og amerikanske styrker. Tunisia var et viktig strategisk punkt siden området hadde fritt leide til angrep på Rommel, også kalt «ørkenreven», som ledet de tyske og italienske styrkene i den nordafrikanske ørkenen.

Etter det tyske nederlaget i Nord-Afrika 13. mai 1943 ble Tunisia utgangspunktet for angrepet mot Sicilia i juni 1943 og senere felttoget i Italia.

Etter 1945

Tunisia oppnådde selvstendighet fra Frankrike 20. mars 1956. Frigjøringshelten Habib Bourguiba ble landets første president da han ble innsatt som president 25. september 1957 etter at Tunisias konstitusjonelle monark hadde blitt styrtet. Bourguiba ledet en ettpartistat. Han ble sett på som en moderat politiker som støttet sekularisering og kvinners rettigheter. I 1975 utnevnte det tunisiske parlamentet Bourguiba til president for livstid. Hans tid som statsoverhode skulle allikevel ende før hans død. 7. november 1987 utførte statsminister Zine El Abidine Ben Ali et statskupp. Bourguiba ble avsatt, og ble deretter holdt i husarrest i Monastir inntil sin død i 2000.

Zine El Abidine Ben Ali styrte autoritært med partiet Rassemblement Constitutionel Démocratique til 2011 da han flyktet etter Den tunisiske revolusjon i desember 2010 og januar 2011. Deretter ble det avholdt demokratisk valg.

 

Administrativ inndeling

Tunisia er delt inn i 24 provinser. Provinsene er videre delt inn i 264 kommuner.

Menneskerettigheter

Tunisia har fengselsstraff inntil tre år for homofili.

Størstedelen av befolkningen er fremdeles sysselsatt i jordbruket, som imidlertid har gått sterkt tilbake i de siste årene. Nå bidrar jordbruket bare med en femtedel av bruttonasjonalproduktet. I nord har det vært dyrket korn helt siden romersk tid, og i dag dyrkes hvete og bygg samt oliven, sitrusfrukter, druer og grønnsaker.

Avlingene svikter ofte på grunn av for lite nedbør. Husdyrhold begrenses på grunn av dårlig beiteland. De viktigste husdyrene er geiter og sauer samt kameler, som er arbeidsdyr. Skogbruket gir de råstoffene som trengs til fremstilling av kork, eukalyptusolje og andre oljer. De viktigste inntektskildene for Tunisia er i dag mineralressurser, spesielt fosfater og oljer. Sammen med naturgass er dette viktige eksportvarer, men prisfallene på verdensmarkedet har ført til at økonomien har fått et tilbakeslag. Storparten av industrien er basert på disse produktene. En stor del av produksjonen foregår i små lokale bedrifter.

Tekstilindustrien er i rask vekst, men mange tekstilprodukter må likevel importeres, og det samme gjelder matvarer og råmaterialer. Det er blitt etablert noe tungindustri med utenlandsk bistand. Turismen blir også stadig viktigere, og et behagelig klima, mange sandstrender, og et fargerikt folkeliv gjør landet til et populært reisemål.

Tunisia har et omfattende vei og jernbanenett, men det trenger modernisering. Størstedelen av den internasjonale flytrafikken går gjennom den internasjonale hovedflyplassen ved Tunis, Tunis-Karthago internasjonale flyplass. Helsevesen og sosial velferd er meget godt utbygd. Skolegangen er gratis og obligatorisk.

Verdensarvsteder

Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.

• Amfiteateret i El Jem – romersk ruinby
• Dougga / Thugga – romersk ruinby
• Ichkeul nasjonalpark – våtmarksområde av stor betydning for trekkfugler
• Kairouan – tradisjonell islamsk arkitektur
• Kartago – fønikisk ruinby
• Den puniske byen Kerkouane og dens nekropol – punisk/fønikisk ruinby
• Medinaen i Sousse – tradisjonell islamsk arkitektur
• Medinaen i Tunis – tradisjonell islamsk arkitektur

Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv

Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.

• 2018 – Keramikk fra Sejnane
• 2019 – Daddelpalme, kunnskap, ferdigheter, tradisjoner og praksis
• 2020 – Charfia-fiske på Kerkennah øyene
• 2021 – Arabisk kalligrafi: kunnskap, ferdigheter og praksis

• Liste over byer i Tunisia

• Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 14. ISBN 8251607450. 
• Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 28. ISBN 8254002312. 

• (en) Tunisia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) تونس / Tunest / Tunisie – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• Norsk tunisisk forening Arkivert 4. april 2014 hos Wayback Machine.
• (no) Statistikk og andre data om Tunisia i FN-sambandets nettsted Globalis.no

• (no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.no