Villsvin: Klovdyr i svinefamilien

Arten, som regnes som tamgrisens (S. s. domesticus) progenitor, er naturlig utbredt i Eurasia og Nord-Afrika, herunder også i deler av Fennoskandia. I Norge er arten nå observert å ha fått levedyktige unger i Halden kommune, og den vil trolig spre seg videre siden den svenske bestanden har hatt en eksplosiv utvikling. Villsvin er også innført til mange andre steder, som til Nord-Amerika og Australia.

Villsvin
Villsvin (S. scrofa)
Nomenklatur
Sus scrofa Linnaeus, 1758
Populærnavn
villsvin
Klassifikasjon
Rike		Dyr
Rekke		Ryggstrengdyr
Klasse		Pattedyr
Orden		Klovdyr
Familie		Svinefamilien
Slekt		Sus
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1 LC — Livskraftig
Fremmedartslista:
HI — Høy risiko 2023
Økologi
Habitat:		terrestrisk, fuktig løvskog
Utbredelse:
Eurasia, Nord-Afrika
Inndelt i
S. s. scrofa S. s. castillianus S. s. majori S. s. barbarus S. s. attila S. s. nigripes S. s. sibiricus S. s. ussuricus S. s. leucomystax S. s. cristatus tamgris

 

Villsvin er store dyr, men størrelsen kan variere betraktelig. Kroppslengden blir normalt omkring 90 til 180 cm og vekten omkring 50 til 200 kg hos ekte villsvin, men det finnes eksempler på at forvillede tamsvin (som blir til villsvin igjen) kan bli betydelig større enn dette. Kroppen er slank og mangler tamgrisens fettlag. Lemmene blir dessuten lengre. Nordlige bestander ser ut til å bli noe mer langbente enn sørlige. Villsvinet har smalere skalle og et betydelig lengre tryne enn tamgrisen. Villsvin har dessuten alltid stående ører.

Arten utvikler gråbrun pels over hele kroppen, som gjerne blir gråere med alderen. I tempererte områder blir den tykk og varmeisolerende.

Villsvin mangler svettekjertler og må regulere kroppstemperaturen gjennom endret atferd og aktivitetsnivå. Sølebad er i så måte effektivt til å beskytte seg mot både ultrafiolett bestråling fra solen og overoppheting.

Tannsettet

 

Svin har et tannsett som minner mye om menneskets, også villsvinet. Tyggeknutene på jekslene er imidlertid både flere, høyre og kraftigere enn våre. I hver kjevehalvdel har det 3 fortenner, 1 hjørnetann, 4 premolarer og 3 molarer (44 tenner i alt).

Hos villsvinhannen vokser |hjørnetennene i over- og underkjeven ut til sylskarpe dolkelignende krumme støttenner. Dette er imidlertid ikke egentlig støttenner, men hoggtenner. Hoggtennene i overkjeven krummer seg ut og oppover og sliper mot hoggtennene i underkjeven når munnen åpnes og lukkes. Dette gir hoggtennene en knivlignende, sylkvass flate der de møtes. Hos hannen vokser disse tennene livet ut.

Sanseapparatet

Villsvinet har en spesielt godt utviklet luktesans og god hørsel og smakssans. Luktesansen brukes aktivt til å finne mat og å oppdage farer. Synet er derimot mindre utviklet. Øynene sitter på siden av hodet og indikerer at synet primært benyttes til å oppdage bevegelser med, en typisk forsvarsmekanisme for fluktdyr. Retningssynet er da gjerne sterkt redusert.

Underarter

En rekke (mer en tjue) underarter har blitt beskrevet i tillegg til tamgris, men bare fire har generell aksept blant forskere og taksonomer på internasjonalt nivå. I tillegg til de nevnte fire underatene (opplistet nedenfor) regner mange Sus scrofa ssp. riukyanus som en egen underartart. Dette er et villsvin som lever eksklusivt på Ryukyu-øyene (Japan), der den regnes som sårbar med hensyn til utryddelse på grunn av utstrakt jakt. Flere regner også Sus scrofa ssp. leucomystax (japansk villsvin) som en egen underart, selv om dette er mer kontroversielt. Revideringer med hensyn til underartene vil derfor kunne redusere eller endre antallet.

• S. s. scrofa (Nord-Afrika og Europa)
• S. s. ussuricus (Nord-Asia og Japan)
• S. s. cristatus (Lilleasia-India)
• S. s. vittatus (Sørøstasia)

 

 

 

Villsvin er sosiale dyr som danner flokker som består av purker, unger og ungdyr. Voksne hanner forlater flokken og lever som solitære dyr. De har bare samkvem i paringstiden. Dyra tilbringer storparten av dagen på leting etter mat.

Fra Europa er det kjent at villsvinflokken kan bestå av opptil 100 dyr, selv om flokkstørrelsen mer typisk teller omkring 20 individer. Disse flokkene kan ferdes over store områder, men villsvinet har ikke et bestemt migreringsmønster. Hannene ferdes gjerne over et område som kan være opp mot dobbelt så stort som hunnenes.

Villsvin er normalt ikke aggressive, men kan angripe mennesker om de føler seg truet. Dette gjelder spesielt råner i brunst og purker med unger.

Reproduksjon

Villsvin har et enormt formeringspotensiale. Paringstiden varierer med habitatet. I temperert klima føder purka gjerne på vårparten, mens de føder året rundt i tropisk klima. I paringstiden slåss hannene om retten til å pare seg, og da brukes de sylkvasse hjørnetennene som våpen. Som et forsvar mot sår i slike kamper har derfor villsvinet utviklet spesielt tykk hud på framre del av buken. Purka er brunstig i ca. 21 dager, hvorav hun er mottagelig i tre dager.

Ungene fødes etter 100-140 dager (115 dager i snitt). Kullet består vanligvis av 4-8 unger, selv om kull på opp mot 12 unger kan regnes som normalt. Ungene, som har stripet pels i den første tiden, når kjønnsmodenhet når de blir omkring 8-10 måneder gamle, men purka vil vanligvis ikke pare seg på nytt før ungene er omkring 18 måneder gamle. I spesielt næringsrike strøk kan imidlertid purka produsere mer enn ett kull i året. Hannene parer seg normalt ikke før de er omkring 5 år gamle, fordi de ikke er fysisk i stand til å konkurrere om purkenes gunst på et tidligere tidspunkt.

Purka føder ungene i et reir hun har bygd av gress og strå. De blir i reiret den første tiden. Ungene dier purka til de blir omkring 3-4 måneder. Hun er svært beskyttende, men allikevel når normalt bare omkring halvpartene av ungene opp til kjønnsmodenhet. Selvstendige blir de først i tiden like før mora parer seg på nytt.

Matvaner

Villsvin er altetere med en opportunistisk diett. Svinedyrene har en fantastisk luktesans, som setter dem i stand til å finne mat på steder der andre dyr normalt ikke ville funnet noe. Det kraftfulle trynet gjør dem i stand til å rote opp jorda, slik at de kommer til føde som ligger gjemt i bakken. Dyrene spiser blant annet sopp, korn, frukt, rotfrukter, grønnsaker og andre plantevekster, nøtter, egg, fugl, smådyr m.m. Villsvinets enorme appetitt og varierte kosthold er en hovedårsak for artens store suksess.

 

 

 

 

Villsvin er helst skumrings- og demringsaktiv, til dels også dagaktiv, og forekommer i alle typer habitat, så lenge det finnes en stabil tilgang på vann. Arten foretrekker fuktig løvskog og stepper, primært eik- og hasselskog der dette finnes. Villsvinet er imidlertid svært tilpasningsdyktig, selv om det trives best når temperaturen holder seg over 10 ℃. I tempererte områder vil det også få problemer om snødybden blir for stor eller ved tele.

Villsvinet er en livskraftig art som er utbredt (enten naturlig eller som gjeninnført) i den tempererte og tropiske sonen i store deler av Eurasia, herunder også på øyene Sumatra, Java og Taiwan, og i deler av Nord-Afrika. Det har også blitt innført til Nord-Amerika (først kjent fra 1539, da et spansk fartøy ført av kaptein Hernando de Soto bragte med seg tamme griser til gulfregionen), Australia og New Zealand, men på disse stedene har rømte dyr, som opprinnelig ble innført som matgris eller oppdrettsdyr, blandet seg med rømt tamgris. Omkring 2010 regnet australske myndigheter med at det var omkring 23 millioner villsvin der, som hvert år forårsaker skade på avlinger og lignende for omkring 9 milliarder australske dollar. Bestanden er økende og ute av kontroll ifølge myndighetene.

Villsvin ble utsatt i USA på begynnelsen av 1900-tallet og de parer seg ofte med rømte tamsvin, slik at grensen mellom ekte villsvin og ville tamsvin i Nord-Amerika er nærmest ikke-eksisterende. Fra Europa er det kjent at villsvin/tamsvin-blandinger blir langt større enn ekte villsvin. Villsvin er også importert til andre deler av verden. Også fra disse stedene er det kjent at rømt villsvin parer seg med rømt tamgris.

Villsvin finnes naturlig over store deler av Europa. Mange steder i Tyskland regner man nå bestanden som ute av kontroll. Hvert år forårsakes mer en 30 000 kollisjoner mellom villsvin og bil. I Berlin raider villsvin private hager og parker i stor skala, gjennom hele døgnet. Angrep på folk og andre dyr er også velkjent.

Nordisk utbredelse

Villsvin finnes nå naturlig i Skandinavia og Finland, men ikke på Island. I Danmark ble villsvinet utryddet omkring 1800, men det har siden re-etablert seg i Sør-Jylland og sprer seg nå videre derfra. Disse dyra har opprinnelig innvandret fra Tyskland, der arten også har blitt re-introdusert. I Finland innvandrer villsvinet via Karelen og Russland, der det finnes i store horder. Det er også en viss sannsynlighet for at finske villsvin vil innvandre til Nord-Norge med tiden, der det kan klare å etablere seg i kyststrøkene, hvor klimaet er mildere og mer egnet.

Svenskene utryddet villsvinet på 1600-tallet, men gjeninnførte det på 1700-tallet og senere til avl på 1940-tallet. Utover på 1970-tallet rømte flere svin fra svenske oppdrettere, blant annet i Skåne, og klarte å re-etablere seg. I 1980 bestemte Riksdagen at dyr som hadde etablert seg Stockholms län skulle få leve for forskningsformål. I 1987 fantes det således en stamme på cirka 100 villsvin i Södermanland. Året etter (1988) besluttet Sveriges riksdag at villsvinet var en naturlig del av svensk fauna.

Bestandsutvikling i Norden

I Finland er bestanden av villsvin fortsatt ubetydelig. Den er anslått til omkring 1 000–1 300 dyr, som det jaktes på for sportens skyld. Den lille populasjonen er tettest i sør, mot grensen til Russland. Finske myndigheter har planer om å utradere arten, av hensyn til smittefaren for svinepest. Jegerorganisasjonene har imidlertid motsatt seg full utryddelse.

Også i Danmark er bestanden av villsvin fortsatt ubetydelig. Den største populasjonen befinner seg i Sønderjylland, der antallet trolig teller omkring 200 dyr på et inngjerdet område i Tofte Skov ved Lille Vildmose, men det er også registrert villsvin andre steder i Danmark, blant annet på Nordvestjylland. Hvor mange villsvin som lever fritt der er imidlertid uklart.

Den svenske villsvinstammen talte trolig omkring 80 000 dyr i 2006, da det ble felt over 25 000 dyr der. I 2012 ble bestanden regnet å være på minst 150 000 dyr, hvorav cirka 60 000 blir skutt årlig. Bestandsestimatene for den svenske bestanden er imidlertid svært varierende. Noen hevder den er på cirka 200 000 dyr, andre at populasjonen er på omkring 500 000 dyr.

Bestandsutvikling i Norge

Villsvin fantes langs kysten i Sør-Norge for 7 000 år siden. Det bekrefter tallrike funn etter boplasser og jegerfolk fra eldre steinalder. Ved overgangen mellom yngre steinalder og bronsealder forsvant (trolig) villsvinet fra vestlandskysten, men det antas at temmede villsvin fortsatt ble holdt der. Det er uklart akkurat når det ble utryddet i resten av Norge, men det kan ha skjedd omkring år 500 f.Kr.

Det er uklart hvor mange villsvin som finnes i Norge, men mange dyr er observert siden 2008 i Halden, Aremark og Rømskog kommuner, og flere er også skutt. I november 2012 kunne Nationen melde om den første registrerte kollisjon mellom tog og villsvin i Norge, som skjedde i Halden kommune. Det hadde i løpet av høsten vært flere kollisjoner mellom bil og villsvin i Halden og Aremark.. Lenger fra svenskegrensen ble i 2015 ett villsvin skutt i Lørenskog. I 2016 ble et streifdyr skutt i Nannestad. På grunn av stor bestandsvekst i Sverige er det forventet økt innvandring sørfra, gjennom Østfold, og arten vil trolig ikke begrenses i utbredelse av norske klima- og snøforhold. Høsten 2019 ble to villsvin skutt i henholdsvis Klæbu og Stugudalen i Trøndelag. I november 2020 ble to voksne villsvin fotografert langs E6 mellom Lillehammer og Øyer.

I 2018 vurderte Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) hvilke konsekvenser det kan ha for miljø og helse dersom villsvin etablerer seg i Norge. Beregningene viser at det er plass til og egnet habitat for opptil 220 000 dyr i et 50-årsperspektiv. Hvis man tar hensyn til topografi og naturlige hindringer for spredning, er det realistisk at det er ca. 40 000 villsvin i Norge i 2030.

Norsk handlingsplan

Miljødirektoratet sammen med mattilsynet utarbeidet i 2019 en handlingsplan mot villsvin for perioden 2020–2024. I handlingsplanen tilrettelegges det for å lette arbeidet med å få oversikt over villsvinbestanden og utbredelsen, forbud mot fôring av ville villsvin, redusere bestanden ved jakt, bedre grunneiersamarbeidet, iverksette tiltak for tidlig oppdagelse av smitte, samt hindre eventuell smitte til tamsvinpopulasjonen. Norges Bondelag hadde helst sett at målet var ytterligere bekjempelse av villsvin som art i Norge. Mattilsynet utbetaler godtgjørelse til jegere som sender inn prøver av villsvin som er felt i Norge. For hanndyr blir det utbetalt 500 kroner, mens man får 2 000 kroner for prøver tatt fra hunndyr. Sjekk av slaktet for parasitten trikiner, som kan smitte over og føre til sykdommen trikinose hos mennesker ved inntak av for dårlig stekt eller kokt kjøtt, gjøres også gratis.

Norsk institutt for naturforskning er i ferd med å etablere et system for å overvåke bestanden av villsvin. Planen var planlagt ferdig sommeren 2021, men Covid-19-pandemien har ført til forsinkelser. Per oktober 2021 er utplassert cirka 500 viltkameraer i Trøndelag, Møre og Romsdal, Innlandet og Viken. I tillegg får NINA bildedata fra flere hundre viltkameraer i Sverige, som driftes av den svenske miljøforvaltningen. Viltkameraene viser at hovedutbredelsen av villsvin finnes langs riksgrensen mot Sverige, fra Halden i sør til Elverum i nord, med den tetteste bestanden lengst i sør. Flest villsvin er observert i kommunene Halden og Aremark. Det er også registrert økende antall i Våler, Åsnes og Elverum kommune i Innlandet, og det er gjort observasjonen av villsvin på viltkameraene i kommunene Rømskog, Marker, Fet, Åmot, Trysil og Rendalen. Det er dessuten observert ynglinger av villsvin i kommunene Aremark, Halden, Elverum og Våler.

Temmede villsvin holdes også som husdyr i grisehus og i innhegninger. Det er strenge krav til villsvinoppdrett, for å sørge for at de ikke rømmer. I Norge skjer villsvinoppdrett i begrenset omfang.

Jakt i Norge

I Norge er det tillatt å jakte villsvin året rundt. Purke med unger er fredet, men ungene kan jaktes hele året. Arten står oppført i kategorien høy risiko i Fremmedartslista 2018.

Villsvin som matressurs

 

Villsvinkjøtt regnes som en delikatesse. Mennesket jakter villsvin over hele artens utbredelsesområde, både som matauk og som jakttrofé. For sistnevnte årsak er det spesielt hanner det jaktes på, siden disse ofte har praktfulle hoggtenner av elfenbein. Villsvinkjøtt tilberedes som vilt eller som øvrig svinekjøtt. Kjøttet har en noe sterkere smak enn vanlig svinekjøtt.

 

Villsvinet bidrar til et bredt mangfold gjennom å rote opp jorda og spre frø i de områder dyra ferdes, selv om den lokale bonden sjelden setter pris på dette dyrets aktivitet/herjinger på dyrket mark. I områder der villsvinet er tallrikt kan rotingen i jordsmonnet også være svært ødeleggende for en rekke overflatearter. I mange land blir derfor villsvinet regnet som en pest og plage.

I Europa har ikke villsvinet andre naturlige fiender enn ulv og menneske, selv om villsvinungene naturlig nok må finne seg i å bli byttedyr for et noe større utvalg av rovpattedyr. I Østen er villsvinet også byttedyr for de store kattedyrene, som tiger, løve, leopard og snøleopard.

Villsvin er kjent som en betydelig aktør i spredning av sykdommer. Dette gjelder blant annet sykdommer som brucellose (smittsom kalvekasting), trikinose, leptospirose, munn- og klovsyke, japansk hjernebetennelse (encefalitt) med mer.

• (en) villsvin – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen  
• (en) villsvin i Encyclopedia of Life  
• (en) villsvin i Global Biodiversity Information Facility  
• (no) villsvin hos Artsdatabanken  
• (sv) villsvin hos Dyntaxa  
• (en) villsvin hos Fauna Europaea  
• (en) villsvin hos Fossilworks  
• (en) villsvin hos ITIS  
• (en) villsvin hos NCBI  
• (en) Kategori:Sus scrofa – bilder, video eller lyd på Wiki Commons  
• (en) Sus scrofa – galleri av bilder, video eller lyd på Wiki Commons  
• Nå kommer villsvina til Norge
• Wild boar in Norway
• Vilt og grisete