Litauen: Land i Europa

Landet inngår også som ett av tre land i begrepet de baltiske stater. Det ligger ved Østersjøens sørøstlige bredde og grenser til Latvia i nord, Belarus (også kjent som Hviterussland) i øst og Polen og den russiske eksklaven Kaliningrad oblast i sør. Landet har en befolkning på 2,8 millioner, og dens hovedstad og største by er Vilnius.

På 1300-tallet var Litauen en del av det største landet i Europa, og dagens Belarus, Ukraina samt deler av Russland var områder underlagt Polen og Storhertugdømmet Litauen. Med Lublinunionen av 1569 ble Det polsk-litauiske samveldet dannet. Her ble den polske kongen statsoverhode, med sete i Warszawa. Samveldet varte i over to hundreår, fram til nabolandene begynte å trekke store deler av samveldets landområder ut av unionen, fra 1772 til 1795. Det russiske keiserdømmet overtok da størstedelen av Litauens territorium. Den lange felles historie med Polen og katolisismen har påvirket landet betydelig.

Etter første verdenskrig ble Litauens uavhengighetserklæring underskrevet den 16. februar 1918, og landet ble på ny opprettet som en suveren stat. Nasjonalforsamlingen Seimas holdt sitt konstituerende møte 15. mai 1920.

Fra 1940 ble Litauen først okkupert av Sovjetunionen, og deretter av Tyskland. Da andre verdenskrig nærmet seg slutten i 1944 trakk nazistene seg tilbake, og Sovjetunionen okkuperte Litauen på nytt. Den 11. mars 1990 ble Litauen den første sovjetrepublikken som erklærte sin uavhengighet fra unionen.

Dagens Litauen er en av de raskest voksende økonomiene i Den europeiske union. Litauen ble fullverdig medlem av Schengen-avtalen den 21. desember 2007. Landets valuta er fra 1. januar 2015 euro. Landets folketall gikk sterkt tilbake i årene etter 1990. På HDI utarbeidet av FN fikk Litauen i 2022 en skår på 0,88 på linje med Polen, Latvia og Kroatia. Landet havnet med det på 37. plass i levestandard.

Landet er nokså flatt og består av elvedeltaer og morenelandskap. I sør er det store furuskoger. Det høyeste området som ligger like sørøst for hovedstaden Vilnius strekker seg nesten opp i 300 meter over havet.

Litauen grenser til følgende land:

• Latvia (landgrense: 610 km)
• Belarus (landgrense: 724 km)
• Polen (landgrense: 110 km)
• Russland (Kaliningrad fylke) (landgrense: 303 km)

Grensen mellom Litauen og Polen adskiller Kaliningrad, en russisk eksklave, fra Belarus ved den såkalte Suwałki-korridoren.

Sjøgrense i Østersjøen: 99 km.

Største øyer: -. (Litauen har ingen øyer utenfor kysten.)
Lengste elv: Nemunas 937 km, derav 475 km i Litauen.
Største innsjø: Drūkšiai 44,79 km².
Inn- og utmark utgjør 57 %, skog og kratt: 30 %, myr: 3 %, innlandsvann: 4 %, annet: 6 %.
Største avstander: Fra øst til vest: 373 km, fra nord til sør: 276 km.

Litauen på tvers

Litauen består av følgende landskaper:

• Lavlandet ved kysten,
• Høylandet i Samogitia,
• Lavlandet ved Venta i innlandet,
• Høylandet i Suduva,
• Høylandet i Dzūkija,
• Høylandet i Aukštaitia,
• Slettene i sørøst,
• Høylandet på strekken Švencionys-Narocius og Ašmena.

• Žemaitija (eng. Samogitia) er lavlandet mot havet i vest. Nemunasdeltaet som ofte plages av oversvømmelser og nasjonalparken Neringa. Byer: Klaipėda, Palanga, Mažeikiai, Telšiai, Šiauliai, Šilalė, Jurbarkas m.fl.
• Aukštaitija er høylandet i nordøst, "de tusen sjøers land", og landets høyeste punkt: Aukštojasbakken som strekker seg bortimot 290 moh. Med byene Panevėžys, Biržai, Utena, Ukmergė, Zarasai, Jonava, Trakai. Og ikke minst Vilnius og Kaunas.
• Suvalkija er det frodige svartjordsområdet i sørvest mot Polen og Kaliningrad (Karaliaucius) med byene Marijampolė, Vilkaviškis‎ og Kalvarija.
• Dzūkija er det sørøstlige hjørnet av landet med sandjord, furumoer og utpreget innlandsklima. Byer: Alytus, Druskininkai, Varėna.

Klima

 

Litauens klima, som spenner mellom det maritime og kontinentale, er relativt mildt. Gjennomsnittlig temperatur på kysten er -2,5 °C i januar og 16 °C i juli. I Vilnius er den gjennomsnittlige temperaturen -6 °C i januar og 16 °C i juli. 20 °C er hyppig på sommerdager og 14 °C om natten, selv om temperaturen kan nå 30 eller 35 °C. Enkelte vintre kan være veldig kalde. -20 °C forekommer nesten hver vinter. Om vinteren har det vært målt -34 °C i kystområdene og -43 °C øst i Litauen.

Den gjennomsnittlige årlige nedbør er 800 mm på kysten, 900 mm i Samogitia-høylandet og 600 millimeter i den østlige delen av landet. Snø forekommer hvert år, og det kan snø fra oktober til april. Noen år kan det falle sludd i september eller mai. Vekstsesongen varer 202 dager i den vestlige delen av landet og 169 dager i den østlige delen. Kraftige stormer er sjeldne i den østlige delen av Litauen, men vanlig i de kystnære områdene.

Det lengste målte temperaturen poster fra det baltiske området dekker om lag 250 år. Dataene viser at det var varme perioder i løpet av siste halvdel av det 18. århundre, og at det 19. århundre var en relativt kjølig periode. En tidlig 20. århundre oppvarming kulminerte i 1930-årene, etterfulgt av en mindre nedkjøling som varte fram til 1960. En oppvarming trend har vedvart siden da.

Litauen opplevde tørke i 2002, noe som førte til skog- og torvmyr-branner. Landet led sammen med resten av Nordvest-Europa under en hetebølge sommeren 2006.

Rapportert ekstreme temperaturer i Litauen etter måned er følgende:

I 1990 hadde landet rundt 3,7 millioner innbyggere, i 2009 var tallet nede i 3,3 millioner. Landets betydelige og uvanlige befolkningsnedgang skyldes utvandring og lave fødselstall. Det ble tidlig på 2000-tallet født 1,3 barn for hver kvinne. Folketallet minker med rundt 10.000 i år og det ventes at folketallet vil fortsette å synke til anslagsvis 2,5 millioner i 2060.

Av befolkningen i 2007 var 85 % litauere, 6 % etnisk polske og 5 % etniske russere (til sammenligning hadde Latvia og Estland på den tiden opp mot 30 % entiske russere). I sørøstlige områder er rundt en tredjedel av befolkningen etnisk polske og i enkelt områder er etnisk polske i flertall. Blant minoriteter er etniske belarusere, jøder, tatarer, sigøynere/romani (ca 2 %), etniske ukrainere og etniske latviere. Under den sovjetiske okkupasjonen ble det ført en aktiv russisk koloniseringspolitikk mot de baltiske landene. 68,5 % av alle innbyggere bor i byer. Forskning viser at i perioden 1994–2004 hadde 13 % av landets arbeidsføre befolkning, 278 000 personer, emigrert. I Sovjettiden bodde over 50 % i byer og siden har denne andelen økt til over 66 %.

Landet har ingen statskirke, men den romersk-katolske kirke er den mest fremtredende.

BNP pr. person: USD 23,433 Forskjellen mellom fattige og rike har økt etter uavhengigheten.

Etter uavhengigheten ble alle innbyggere tilbudt statsborgerskap. Minoritetene fikk mulighet til å etablere egne skoler og etter 1992 har andre tiltak siktet mot å gi minoritetene flere muligheter og fjerne regler som fungerte diskriminernde.

Helse

Av statistikk fra 2009 er den gjennomsnittlige levealderen i Litauen 72 år, 66 for menn og 78 for kvinner. Dette er den største kjønnsforskjellen av alle europeiske land. I flere år har Litauen hatt verdensrekord i høyest selvmordsrate; over både Russland og Japan. Spedbarnsdødeligheten er like lav som i Norge, 4 av 1000 levendefødte, det samme er utbredelsen av HIV på 0,1 %. Nærmere 100 % av alle barn blir vaksinert. 100 % av befolkningen har tilgang til rent vann og tilfredsstillende sanitærforhold. Av de landene som ifølge FN har høy HDI er de blant landene hvor den voksne befolkningen har lavest BMI.

Historisk bakgrunn

Litauerne har assimilert opp i seg en rekke tidligere baltiske stammer som f.eks. jotvingerne, gammelprøysserne og selerne. Den russiske folketellingen i 1897 viste at Kaunas-provinsen (mesteparten av Litauen) hadde 1,5 millioner innbyggere hvorav 67 % var etniske litauere og 14 % jøder (noe som utgjorde 1 % av alle jøder); videre 9 % polske og 4 % etniske russere. Vilnius var i 1897 en overveiende jødisk og polsk by. Rett før andre verdenskrig hadde Vilnius 65 % etniske polske innbyggere og 28 % jøder. I 1923 hadde Litauen 2,03 millioner innbyggere av disse var 84 % etniske litauere, 7,6 % jøder, 3 % etnisk polske, 2,5 % etniske russere og 1,6 % etnisk tyske.

I overkant av 400.000 mennesker ble drept i Litauen under andre verdenskrig: halvparten av disse var jøder drept i holocaust, rundt 170.000 var sovjetiske krigsfanger og 10.000 sivile etniske litauere. Bare 1700 jøder (mindre enn 1 %) overlevde krigen i Litauen, rundt 7000 litauiske jøder overlevde utenfor Litauen.

Endringer i befolkningens størrelse etter 1994

Litauens befolkning gikk ned med over 300 000 innbyggere fra 1994 til omkring 2010. Fra 1990 til rundt 2016 gikk folketallet ned med 20-25 % og i enkelte deler av landet har folketallet falt med 50 %, dette er en av verdens største demografiske endringer på så kort tid. Andre østeuropeiske land (blant annet Polen, Latvia og Slovakia) har hatt lignende tendenser i samme periode og fallet er uvanlig i verdensmålestokk. Før det kraftige fallet begynte hadde Litauen større befolkningsvekst enn nabolandene. Ingen land i Vest-Europa har hatt slik nedgang i folketallet. I landsbygdområder med sterk nedgang er den gjenværende befolkningen dominert av eldre personer og personer med lite ressurser, mens storbyene har trukket til seg relativt yngre og ressurssterke personer. Det er særlig Klaipeda, Vilnius og Kaunas med omland som har hatt befolkningsvekst. En stor del av utvandringen de første årene etter 1990 var personer med tilknytning til andre deler av det tidligere Sovjetunionen, særlig russere og andre slaviske folkeslag. På 1990-tallet var det begrenset mulighet til å utvandre til Vest-Europa. Fra 1990 til 2000 utvandret rundt 200.000 uten å melde fra til myndighetene. Etter at Litauen ble medlem av EU i 2004 økte utvandringen markant. Fra 2008 til 2009 falt landets BNP med 15 % og utvandringen økte sterkt.

I 2010-2011 hadde Litauen den suverent største utvandring i EU. Fra 2004 til 2016 utvandret omkring 15 % av innbyggerne og over halvparten av utvandrerne var under 35 år. Man regner med at 13 % av landets yrkesaktive befolkning har emigrert, hovedsakelig for å skaffe seg bedre betalte jobber. Denne tendensen har økt kraftig i forbindelse med EU-medlemskapet. En rekke jobber står ubesatte på grunn av utvandringen. (Tallene under viser landets befolkning ved hvert års begynnelse (i antall 1000.)

Religion

 

Landet har ingen statskirke, men Den romersk-katolske kirke er den dominerende religionen og står sterkt i landet, siden kristningen av Litauen i 1387. Siden 1413, har flertallet av den litauiske befolkningen vært medlemmer av den romersk-katolske kirke. Til forskjell fra Latvia gjennomgikk ikke Litauen den lutherske reformasjonen. Ifølge folketellingen i 2001 var 79 % av litauiske innbyggere registrerte i den romersk-katolske kirke.

Katolisisme har spilt en betydelig rolle i dannelsen av litauisk nasjonal identitet og i litauisk anti-kommunistisk motstand i sovjettiden. Flere katolske prester var ledere av anti-kommunistiske bevegelser, og tusenvis av latinske kors ble plassert på korshøyden i nærheten av Šiauliai, til tross for at en del av det ble ødelagt i 1961.

Etter uavhengigheten spiller kirken for det meste ingen politisk rolle.

Språk

Det litauiske språket tilhører sammen med latvisk og utdødd gammelprøyssisk den baltiske gren av de indoeuropeiske språkene. Litauisk regnes som det mest arkaiske blant de indoeuropeiske og er derfor viktig for sammenlignende språkvitenskap. I forhistorisk tid har det trolig vært nærmere kontakt mellom finske og baltiske folkegrupper slik at finsk har lånt en del baltiske ord, mens de baltiske språkene har lånt 3 ord fra finsk.

Mange behersker russisk.

Det nåværende Litauen har vært befolket av baltisktalende stammer siden forhistorisk tid. De var jordbrukere og hadde handelskontakt med Skandinavia og med de slaviske folk i øst. Litauen blir første gang nevnt i historien i Quedlinburg-annalene 14. februar 1009. Omkring 1230 opptrer Ringold som storfyrste. Hans sønn Mindaugas samlet landet i 1236. Han omvendte seg til kristendommen og lot seg døpe av erkebiskopen av Riga i 1251 og ble kronet til konge av Litauen 6. juli 1253. Som Litauens første og eneste konge (før 1918) avsto han landområder til Den tyske orden og lovet å la ordenen overta hele riket etter sin død. Men i 1261 avsverget han kristendommen, slo ordensridderne i slaget ved Durbe, og oppmuntret de hedenske prøyssiske nabostammene til oppstand mot tyskerne. Men etter hans død i 1263 bortfalt både kongetittelen og kristendommen.

 

I løpet av 1300-årene ekspanderte storhertugdømmet Litauen østover og ble en europeisk stormakt. Samtidig klarte litauerne å slå tilbake videre fremstøt fra de tyske ordensriddernes side. Etter tatarenes innfall i Øst-Europa og det Kyiv-russiske rikets sammenbrudd var det mange slaviske fyrster som frivillig eller under tvang sluttet seg til Litauen. Under ledelse av Gediminas (1316–1430) og hans sønner Algirdas og Kestutis erobret Litauen områdene som i dag utgjør Belarus, mesteparten av Ukraina og deler av Polen og Russland. I 1323 grunnla Gediminas Vilnius som rikets hovedstad. Etter utvidelsen østover var et overveldende flertall av Litauens innbyggere slavisktalende kristne med et vel etablert skriftspråk. Slavisk språk og kultur kom derfor til å få stor innflytelse i et land som hittil hadde vært uten skriftkultur. Slavisk ble statens dominerende administrasjonsspråk. Litauen og senere også Polen kom til å betrakte seg som rettmessige arvtakere til Kyiv-riket i konkurranse med det fremvoksende storfyrstedømmet Moskva. På slutten av 1300-tallet var Litauen i areal det største landet i Europa. Storfyrstedømmet Litauen strakte seg over en vesentlig del av kontinentet, fra Østersjøen til Svartehavet.

 

Som det siste hedenske land i Europa ble Litauen kristnet, offisielt i 1387, men religionsskiftet var ikke gjennomført før et stykke inn på 1400-tallet. Kong Kasimir III av Polen døde sønneløs, og den litauiske storfyrste Jogaila, en sønn av Algirdas, var en aktuell kandidat til Polens trone, dersom han inngikk ekteskap med den polske kongedatteren Hedvig. Men først måtte Jogaila la seg døpe og sørge for at undersåttene også omvendte seg. Etter dåp og ekteskap med Polens dronning kunne han la seg krone som konge av Polen 2. februar 1386 under navnet Władysław II Jagiełło.

Polen og Litauen ble gjennom dette ekteskapet forent i en personalunion. Denne unionen ga Litauen en sterk alliert mot den konstante trusselen fra tyskerne i vest, spesielt fra Den tyske orden i Preussen, og fra storfyrstedømmet Moskva i øst. Unionen fikk vidtrekkende følger for det på forhånd ortodokse kristne folkeflertallet i den østlige delen av Litauen. Deres stilling ble etter hvert dårligere i en stat som var dominert av adelen i det katolske Polen og nå også Litauen.

Den første polsk-litauiske union ble imidlertid for en tid splittet av rivalisering mellom Jogaila (Władysław) og hans fetter Vytautas. I 1401 delte de makten, slik at Jogaila ble konge av Polen, mens Vytautas ble storfyrste av Litauen. Men de kunne samarbeide i kampen mot ytre fiender, først og fremst mot Den tyske orden, og de lyktes i å sikre vestgrensen mot Preussen (en grense som besto omtrent uforandret til 1918). Sluttpunktet for striden med de tyske ordensridderne var den polske og litauiske seieren i det store slaget ved Tannenberg (Grünewald) 15. juli 1410. Dette stanset videre tysk ekspansjon østover.

 

Den tysk-romerske keiser ønsket å gjøre Litauen til keiserlig len med Vytautas som konge, og hans kroning skulle finne sted i 1429. Men polske magnater klarte å forhindre kroningen ved å beslaglegge kronen som keiseren sendte til Litauen. En ny krone ble bestilt i Tyskland og en nye kroningsdato fastsatt, men Vytautas omkom i en ulykke i 1430 før kroningen ble gjennomført. Etter at Vytautas var død uten arvinger, kunne Jogaila innsette sin sønn Kazimierz som arving til begge riker, og den polsk-litauiske union ble gjenopprettet i 1434. I de neste hundre år økte den polske innflytelsen i Litauen.

Storfyrstedømmet Litauen ble i samme periode svekket av gjentatte angrep fra Moskva-riket, som ble en stadig mektigere rival. Landområder gikk tapt til Moskva-fyrsten i 1558 og 1583. Under trusselen fra øst inngikk Polen og Litauen unionen i Lublin i 1569. De to landene ble nå knyttet enda tettere sammen i en forbundsstat, Det polsk-litauiske samvelde. Litauen beholdt nominelt sin suverenitet og sine separate institusjoner, slik som egen hær, egen valuta og eget lovverk. I unionstiden ble Litauens adel og borgerskap gradvis mer polsk, og kulturelt ble landet sterkt integrert i Polen. Samveldet førte også til at de tidligere litauiske områdene i det nåværende Ukraina kom under polsk administrasjon. Den ukrainske adelen ble langt på vei integrert med den polske, og det oppsto en enda dypere kløft mellom den katolske adelen og den stadig mer undertrykte ortodokse befolkningen. Litauen ble i unionstiden et europeisk sentrum for jødisk kultur med tallrike skoler og et stort bibliotek. Rabbi Eliayahu fra Vilnius, (1720–1797), ble en forsvarer av den ortodokse jødedommen bygget på Talmud, mot ḥasidismen og reformbevegelsen.

I 1795 ble samveldet oppløst som følge av Polens tredje deling, da de gjenværende landområdene ble delt mellom Preussen, Russland og Østerrike. Over 90 % av Litauens områder ble lagt under Russlands herredømme, mens resten ble prøyssisk.

Selvstendighet fra Russland

16. februar 1918 erklærte Litauen sin selvstendighet som kongedømme. Nasjonalforsamlingen valgte i juli den tyske hertug Wilhelm Karl (av Württemberg-dynastiet) til konge under navnet Mindaugas II. Han var gjennom morens familie arving til fyrstedømmet Monaco, hvor han ble født og vokste opp. Hans kongeverdighet ble kortvarig, og han satte aldri sine ben i sitt nye kongerike, men ble boende på sitt slott ved Stuttgart. Da litauerne skjønte at Tysklands sammenbrudd var nær forestående, forsvant begeistringen for å få en tyskættet konge, og nasjonalforsamlingen besluttet 2. november 1918 å innføre republikansk styreform.

 

Territorielle strider med Polen (om Vilnius-regionen og Suvalkai-regionen) og med Tyskland om Memelland var hovedsaker for den nye nasjonens utenrikspolitikk. I mellomkrigstiden var landets konstitusjonelle hovedstad Vilnius, selv om byen lå i Polen fra 1920 til 1939 som følge av den polsk-litauiske krig (1919-1920) og polakker og jøder utgjorde majoriteten av byens innbyggere (litauerne utgjorde kun 0,8 % av innbyggerne). De litauiske myndighetene var i denne perioden lokalisert i Kaunas som midlertidig hovedstad i Litauen.

Andre verdenskrig

I 1940, etter utbruddet av andre verdenskrig, ble Litauen okkupert og annektert av Sovjetunionen i overensstemmelse med Molotov–Ribbentrop-pakten. Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen i 1941 trakk de sovjetiske styrkene seg tilbake og landet ble okkupert av tyske styrker. Av landets 210 000 jødiske innbyggere ble minst 95 prosent massakrert under den tyske okkupasjonen, noe som utgjør det største enkeltstående tap av menneskeliv i Litauens historie og et av de verste dødstallene under Holocaust. I Latvia og Litauen ble den jødiske befolkningen nesten totalt utslettet og andelen overlevende var den laveste blant landene berørt av holocaust. Massakrene skjedde i hovedsak før utgangen av 1941. En del jøder deportert fra Tsjekkoslovakia, Tyskland og Østerrike ble drept i Litauen.

Etter tilbaketrekningen av Tysklands okkupasjonsstyrker ble Litauen i 1944 igjen okkupert av Sovjetunionen og lagt inn i unionen som den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk.

Under sovjetisk og tysk okkupasjon mellom 1940 og 1954 mistet Litauen over 780 000 av sine innbyggere. Det blir antatt at 120 000 til 300 000 av disse ble drept eller ført i eksil til Sibir, mens andre valgte å flykte til land i vesten.

Oppløsing av Sovjetunionen

 

Femti år med kommunistisk styre tok slutt etter at perestrojka og glasnost ble lansert på slutten av 1980-tallet. Litauen, ledet av Sąjūdis, en antikommunistisk og antisovjetisk frigjøringsbevegelse, proklamerte Litauens uavhengighet 11. mars 1990. Litauen var den første sovjetrepublikken som gjorde dette. Sovjetiske styrker forsøkte imidlertid å hindre at landet ble uavhengig. Natten til 13. januar 1991 angrep Den røde armé Vilnius TV-tårn og drepte 13 litauiske sivile. De siste sovjetiske troppene forlot Litauen 31. august 1993.

4. februar 1991 anerkjente Island som det første landet Litauen som uavhengig, mens Sverige var det første landet som åpnet ambassade i landet. USA og andre vestlige land anerkjente aldri Sovjetunionens anneksjon av Litauen, Latvia og Estland.

Litauen ble medlem av FN 17. september 1991 og 31. mai 2001 ble Litauen det 141. medlem av WTO. Siden 1988 har Litauen ønsket tettere bånd med Vesten, og 4. januar 1994 var landet det første av de baltiske landene som søkte medlemskap i NATO. 29. mars 2004 ble landet medlem av NATO, og ble 1. mai samme år også medlem av EU.

 

Siden Litauen erklærte sin selvstendighet den 11. mars 1990 har landet utviklet demokratiske tradisjoner. I det første ordinære valget etter oppløsningen, den 25. oktober 1992, ga 56,75 % av velgerne sin støtte til den nye grunnloven. Det var heftige debatter omkring grunnloven, spesielt angående presidentens rolle. Mange ulike forslag ble sagt frem, fra et parlamentarisk styresett til et system med presidentmodellen etter samme mønster som i USA. En folkeavstemning ble avholdt den 23. mai 1992 for å høre folkets mening. I avstemningen stemte 41 % av alle de stemmeberettigede for å gjeninnføre presidentmodellen i Litauen. Man ble til slutt enig om et semipresidentsystem, men landet regnes i dag som en parlamentarisk republikk der presidenten har en mer kontrollerende funksjon.

Det litauiske statsoverhodet er presidenten, som blir valgt for en femårsperiode og har begrensede fullmakter. En kandidat kan bare sitte i to etterfølgende perioder. Presidenten kan under visse betingelser oppløse parlamentet og skrive ut nyvalg. Presidentens rolle er for det meste konstitusjonell, med unntak av utenriks- og sikkerhetspolitikken. Presidenten er den øverste lederen for militæret. Presidenten utnevner. med godkjenning fra nasjonalforsamlingen (Seimas) statsministeren. Presidenten utnevner resten av regjeringen etter forslag fra statsministeren, samt en del andre embetsmenn og alle dommere.

Nasjonalforsamlingen møtes i plenum og har 141 medlemmer som velges for fire år. Valg til parlamentet Seimas skjer delvis i enmannskretser (71 seter) og delvis ved forholdstallsvalg (70 seter) basert på landsdekkende lister. Et parti må oppnå minst 5 % av stemmene nasjonalt for at dets representanter skal få sete i parlamentet. Valgdeltakelsen har fallt siden de første valgene etter uavhengigheten. Regjeringen står ansvarlig overfor parlamentet.

Litauen er en sentralstat. Under nasjonalt nivå er det valg bare til kommunestyrer. Det er en viss grad av kommunalt selvstyre og kommunene iverksetter også vedtak i parlamentet.

I 2004 ble Rolandas Paksas avsatt som president. Prosessen mot Paksas førte ikke til politisk destabiliisering og beskrives som et tegn på konstitusjonell konsolidering av republikken.

Partier

De første årene etter uavhengigheten hadde Litauen et tilnærmet topartisystem med konservative og reformkommunister på hver sin side. Etter valget i 2000 gjorde to nye partier seg gjeldende: de sosial-liberale og den liberale union. Ved de etterfølgende gikk flere partier og valgallianser over sperregrensen.

Utenrikspolitikk

Litauen er medlem av organisasjoner som FN, NATO og EU. Litauen deltar også i det baltiske råd og Østersjørådet. I 2018 ble landet medlem av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling.

Rettsvesen

Dommerne i forfatningsdomstolen (Konstitucinis Teismas), blir valgt for ni år og utnevnes av presidenten (tre dommere), lederen av nasjonalforsamlingen (tre dommere) og leder for høyesterett (tre dommere). Bare ankedomstoler, og ikke borgerne selv, kan sende saker til forfatningsdomstolen. Etter reformer i 1995 har domstolene fire nivå.

Administrativ inndeling

Litauens nåværende administrative inndeling ble innført i 1994, og så modifisert i 2000 for å tilfredsstille EUs standarder. Inndelingen går i tre nivåer: landet består av ti fylker (litauisk: entall – apskritis, flertall – apskritys), som igjen deles inn i totalt 60 kommuner (litauisk: entall — savivaldybė, flertall— savivaldybės). Kommunene deles så inn i over 500 mindre deler, som styres av hver sin eldste. Disse områdene kalles på litauisk seniūnija (entall), og seniūnijos (flertall).

Fylkene ledes av en fylkesmann (litauisk: apskrities viršininkas) som blir utnevnt av de sentrale styresmaktene. Fylkesmannens og fylkets oppgaver er å sørge for at de lokale styresmaktene i fylket holder seg til Litauens lover og grunnlov, og at lover, programmer og pålegg fra nasjonalt hold blir fulgt.

Kommunen er den viktigste enheten i landets administrative inndeling. Noen kommuner er historisk kalt distriktskommuner, og blir ofte omtalt som bare «distrikter». På samme måter blir også bykommuner ofte kalt «byer». Hver kommune har sitt eget, folkevalgte kommunestyre eller kommuneråd. Tidligere hadde man kommunevalg hvert tredje år, men nå har man det hvert fjerde år. Kommunestyret peker ut kommunens ordfører og annet personell. Kommunestyrene velger også ut eldster. Det er foreslått at man skal avholde direktevalg av eldster og ordførere, men det ville i så fall kreve en korrigering av grunnloven.

De minste områdene, som styres av hver sin eldste, spiller ingen rolle i den nasjonale politikken. De ble primært opprettet for at folk skulle kunne motta nødvendige tilbud nær hjemmet, og deres viktigste oppgave går innunder sosialsektoren: å utøve velferd og hjelpe individer og familier som trenger hjelp. I utkantstrøk har de for eksempel også ansvar for å registrere fødsler og dødsfall.

Den nåværende administrative inndelingen er gjenstand for hyppig kritikk ettersom den er for ineffektiv og byråkratisk. Mange har klaget over det store antallet fylker, og det faktum at de ikke har mye makt. Et forslag går ut på å dele landet inn i fire deler i en ny inndeling, hvor grensene skal gå ved landets etnografiske regioner og ikke avgjøres av byråkrater og politikere. Andre foreslår å redusere antallet fylker til fem, hvor hvert har sin base i en av de fem største byene i landet.

Interessegrupper

Fagforeningene gikk sterkt tilbake etter uavhengigheten og organisasjonsgraden ligger på rundt 15 %. Næringsforeninger innenfor industri, landbruk og handel er relativt velorganisert. Arbeidsgiverforeningene står sterkt. Kollektive avtaler og minstelønn forhandles lokalt og nasjonalt med staten som deltaker.

Utdypende artikkel: Litauens økonomi

Olje i Litauen

Tyskland begynte boring etter olje i øst før den andre verdenskrig (Kaliningrad oblast). I 1949 ble en mer omfattende leteboring satt i gang. Den første oljen ble så funnet innenfor Vilnius' bygrense. Denne tykke råoljen ble funnet ved 226 meter dybde.

Mot slutten av 1980-årene hadde man funnet 37 oljeforekomster. De største funnene på dette tidspunkt lå alle i Kaliningrad-enklaven. Halvparten av funnene er gjort i Litauen rundt Klaipėda. Oljen befinner seg på en dybde fra 2000 til 2700 meter. De tre største forekomster er registrert på felter i Østersjøen utenfor Kaliningrad-enklaven og Litauen.

Fra litauiske kilder ble det produsert 12 000 tonn olje i 1990. I dag produserer fire mindre litauiske oljeselskap rundt 500 000 tonn årlig (2004–2005). Dette tilsvarer 7 prosent av Litauens årlige forbruk. Antydede oljereserver i Litauen tilsvarer fem millioner tonn og 10 års forbruk. Ytterligere oljefunn på land kan kanskje gi 23 millioner tonn og 64 millioner tonn utenfor kysten. Hvor korrekte disse målingene er, er uvisst.

Oljeterminalen Butinges Nafta er bygget for å sikre oljetilførselen sjøveien til Litauen og til Baltikums eneste oljeraffineri, Mazeikiu Nafta. Terminalen tar årlig imot under to og en halv million tonn olje og diesel.

Infrastruktur

 

 

• Klaipėda-havnen er den eneste havnen i Litauen.
• Vilnius International Airport er den største flyplassen. I 2008 betjente den 2 millioner passasjerer. Andre flyplasser er: Kaunas internasjonale flyplass og Palanga/Klaipèda International Airport.
• Ignalina kjernekraftverk er et atomkraftverk fra Sovjet-tiden.
  • Reaktor nr. 1 ble stengt i desember 2004 som en betingelse for Litauens inntreden i EU, ettersom kraftverket – i likhet med kjernekraftverket i Tsjernobyl – manglet robuste inneslutningstanker rundt reaktorene. Den gjenværende enheten dekket per 2006 om lag 70 % av Litauens elektrisitetsetterspørsel.
  • Reaktor nr. 2 ble stengt 31. desember 2009. Forslag om å bygge et nytt kjernekraftverk i Litauen har blitt fremsatt.
• Ifølge en studie utført av Speedtest.net har Litauen verdens raskeste opplastingshastighet, samt den sjette raskeste nedlastingshastigheten på internett.

Helligdager

Helligdager som vanligvis ikke faller på en søndag: 1. januar (Nyttårsdagen), 16. februar (Uavhengighetsdag 1918 (nasjonaldag)), 11. mars (Uavhengighetsdag 1990), 2. påskedag, 1. mai (Arbeidernes internasjonale kampdag ), 24. juni (St. Hans/Jonsok), 6. juli (Nasjonens dag), 1. november (Allehelgensdag) og 1. og 2. juledag.

Merkedager

• 13. januar er dagen til minne om den blodige dagen i 1991 da Gorbatsjovs spesialstyrke OMON gjennomførte operasjonen "svart tulipan" der de okkuperte det kjente tv-tårnet i Vilnius med stridsvogner og 13 sivile litauiske demonstranter ble drept.
• Nasjonaldagen er 16. februar. Det var dagen det litauiske råd erklærte landet selvstendig. Dette skjedde i 1918.
• 11. mars er dagen for uavhengighetserklæringen i 1990 fra den sovjetiske okkupasjonen
• 6. juli er kong Mindaugas Is kroningsdag i 1253

 

Den første dokumenterte skole i Litauen ble etablert i 1387 i tilknytning til katedralen i Vilnius. Skolen ble påvirket av kristningen av Litauen. Flere typer skoler fantes i middelalderens Litauen: katedralskoler, der elevene ble forberedt på prestetjeneste; bygdeskoler som tilbød elementær utdanning, og hjemmeskoler dedikert til å utdanne barna av den litauiske adelen. Før Universitetet i Vilnius ble etablert i 1579, gikk litauere som søkte høyere utdanning på universitet i utenlandske byer, inkludert Kraków, Praha, og Leipzig.

Det litauiske departementet for vitenskap og utdanning foreslår nasjonal utdanningspolitikk og mål. Disse er sendt til Seimas for ratifisering. Lover styrer langsiktig pedagogisk strategi sammen med generelle lover om standarder for høyere utdanning, yrkesopplæring, jus og vitenskap, voksenopplæring og spesialundervisning.

Verdensbanken betegner lesekyndigheten til litauere i alderen 15 år og eldre som 100 %. I 2008 hadde 30,4 % av befolkningen i alderen 25-64 fullført høyere utdanning, 60,1 % hadde fullført videregående utdanning og utdanning etter videregående (ikke-tertiær). Ifølge investere i Litauen, har Litauen dobbelt så mange personer med høyere utdanning som EU-15 gjennomsnittet og andelen er høyest i Baltikum. Også 90 % av litauerne snakker minst ett fremmedspråk og halvparten av befolkningen snakker to fremmedspråk, i hovedsak russisk og engelsk.

I 2008 var det 15 offentlige universiteter i Litauen, 6 private institusjoner, 16 offentlige høyskoler, og 11 private høgskoler. Universitetet i Vilnius er et av de eldste universiteter i Nord-Europa og det største universitetet i Litauen. Kaunas University of Technology er det største tekniske universitetet i Baltikum og det nest største universitet i Litauen. Andre universiteter inkluderer Kaunas University of Medicine, Litauen Academy of Music og Teater, Vilnius pedagogiske universitet, Vytautas Magnus universitet, Mykolas Romeris universitet, Litauisk academi for kroppsøving, Vilnius Gediminas Tekniske Universitet, General Jonas Zemaitis militærakademi i Litauen, Klaipėda universitet, litauisk Veterinary Academy, Litauisk universitet av landsbruk, Siauliai universite og Vilnius Academy of Arts.

Største byer

Tall fra 1. januar 2004

1. Vilnius: 541 082
2. Kaunas: 368 913
3. Klaipėda: 190187
4. Šiauliai: 131 181
5. Panevėžys: 117 593
6. Alytus: 70 717
7. Marijampolė: 70 305
8. Mažeikiai: 66 773
9. Kėdainiai: 65 049
10. Telšiai: 56 735

Se også: Liste over byer i Litauen

 

Musikk

Litauen har en lang historie av klassiske musikalske stykker. Litauisk folkemusikk er primært basert rundt polyfon musikk spilt på fløyter, zithers (kanklės).

Litauisk folkemusikk er basert på sanger (dainos), som inkluderer romantiske sanger, så vel som arbeidssanger og mer arkaiske krigssanger. Disse sangene ble utført enten i grupper eller alene, og akkompagnert av musikk eller kor. Duophonicsanger er en kjent tradisjon i Aukštaitija. En annen stil av litauisk folkemusikk kalles rateliai, en slags runddans. Populære instrumenter inkluderer kanklės, en slags gitar som følger sutartines, rateliai, vals, polka og quadrilles, samt ulike feler (inkludert en bassfele kalt basetle), i tillegg til en særegen plystrefele kalt lumzdelis, som lydmessig minner om en klarinett. På slutten av det 19. århundre ble trekkspill og bandoneon introdusert. Sutartinė ledsages av skudučiai, en form for panfløyte, så vel som trompeter (ragai og dandytės). Instrumentet anklės er et svært viktig instrument i tradisjonell, litauisk folkemusikk, som avviker i antall strenger og ytelsesteknikker over hele landet. Andre tradisjonelle instrumenter inkluderer švilpas (fløyte), trommer og tabalas (et rytmeinstrument som minner om en Gong). Andre tradisjonelle instrumenter inkluderer sekminių ragelis (sekkepipe) og pūslinė (en musikalsk bue laget av griseblærer fylt med tørkede erter).

Rockemusikk

På 1980-tallet, gjorde rockebandet Foje, Antis, og Bix et stort inntrykk på Litauen. I 1987, 1988 og 1989 tok flere store rockefestivaler sted, blant annet festivalen Roko Maršas. Roko Maršas var koblet til ideologien Sąjūdis.

Fra 2000-tallet har de mest populære bandene i Litauen vært SKAMP, Happyendless og Jurga, som alle oppnådde internasjonal anerkjennelse.

Kunst og museer

 

Det finnes flere museer i Litauen. Litauens kunstmuseum ble grunnlagt i 1933 og er det største museet for kunstbevaring i Litauen.[28] Palanga Amber Museum er et datterselskap av det litauiske Art Museum. Ulike gule kunstverk utgjør en sentral del av museet. I alt er det 28 000 biter av rav og om lag 15.000 inneholder inneslutninger av insekter, edderkopper, eller planter. Over 4500 stykker rav brukes for produksjon av kunst og smykker. Et fremtidig planlagt museum, Vilnius Guggenheim Hermitage Museum, vil presentere utstilling av moderne kunst. Museet er planlagt å åpne i 2011.[31]

Mikalojus Konstantinas Čiurlionis (1875–1911) er en kjent representant for litauisk kunst. Čiurlionis var en nasjonalt kjent musiker og kunstner i Litauen. Hans symfoniske komposisjoner, Jura («Havet») og Miške ("I skogen"), var den første helaftens stykke fra en litauisk musiker. Jura («Havet») og Miške ("I skogen") ble komponert for å representere Litauens landskap. [32] Etter Čiurlionis død i asteroide 2420 ble Čiurlionis hedret for sine prestasjoner. 75.

Skulpturer er en viktig kunstart i Litauen. Det litauiske museet ”Museum of Ancient Beekeeping” viser ulike former for bikuber. Et annet populært kunststed er Grutas Park. Dette museet inneholder relikvier og statuer av Vladimir Lenin og Josef Stalin fra Sovjettiden.

Mat

 

Litauisk kjøkken er tilpasset det kjølige og fuktige, nordlige klima: bygg, poteter, rug, rødbeter, bær og sopp er en stor del av kostholdet og blir dyrket lokalt. Melkeprodukter regnes som en av Litauens spesialiteter. Siden litauisk klima og landbruk minner om Øst-Europa for øvrig, har litauisk kjøkken mye til felles med andre østeuropeiske og askenasiske kjøkken, men har likevel en del særtrekk som ble dannet av en rekke påvirkninger i landets lange og vanskelig historie. Tyske tradisjoner har også påvirket litauiske retter, blant annet retter som består av flesk og poteter, for eksempel potetpudding (kugelis eller Kugel) og potetpølser (vėdarai), så vel som kaken kjent som šakotis. De mest eksotiske rettene, kibinai og čeburekai, er populære i Litauen. Napoleonskake ble introdusert under Napoleons passasje gjennom Litauen i det 19. århundre.

Kino og teater

 

Litauen har en livlig dramascene. Det fins mange ulike filmfestivaler, som Kino Pavasaris og AXX Commercial Film Festival Contest. Filmtradisjonen har kommet gjennom Litauens okkupasjon av russerne. [28] En populær litauisk film, Velnio Nuotaka, er basert på tradisjonelle, litauiske folkeeventyr.[29]

Et større teater i Litauen er Det Litauiske Akademi av Musikk og Teater, som ble grunnlagt i 1919 av Juozas Naujalis. Akademiet ble omdøpt i 2004.[30] Et annet teater, Vilnius Lille Teater, ble grunnlagt av Rimas Tuminas. Vilnius Lille Teater produserer hovedsakelig internasjonalt kjente stykker, blant annet Shakespeare.[29]

Ulike teaterdirektører har bidratt mye til litauisk scenekultur. Eimuntas Nekrosius spilte en betydelig rolle for den litauiske teaterbevegelsen. Han har produsert stykker av Shakespeare som Macbeth, Othello og Hamlet. En annen direktør er Oskaras Korsunovas. Han er en moderne regissør for musikaler, studioopptredener og skuespill.

Sport

Det fins omtrent 80 ulike idrettsforbund i Litauen, både ikke-olympiske idrettsforbund og idrettsforbund tilknyttet OL. Blant de mest populære idrettene i Litauen er basketball, fotball, friidrett og sykling. Profesjonelle idrettsutøvere og trenere er utdannet i Det Litauiske Akademiet For Idrett. Basketball er den aller mest populære sporten i Litauen. Det litauiske basketballandslaget har vunnet EM i 1937, 1939 og 2003, og kom på 2.-plass i 1995 og tredjeplass i 2007. Litauen har vunnet bronse i OL i 1992, 1996 og 2000, og kom på fjerdeplass i 2004 og 2008. I 2011 ble Europamesterskapet i basketball avholdt i Litauen.

Verdensarvsteder

Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.

• Gamlebyen i Vilnius
• Kuršių Nerija (delvis i Russland)
• Kernavé
• Struves meridianbue

Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv

Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.

• 2001 – Korsutskjæringene og deres symbolikk
• 2010 – Sutartinės, flerstemmige sanger

• Foreningen Norge Litauen

• (lt) Offisielt nettsted  
• (en) Offisielt nettsted  
• (en) Lithuania – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Lietuva – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• (no) Statistikk og andre data om Litauen i FN-sambandets nettsted Globalis.no

• Jan S. Krogh: Litt om Litauen og norsk-litauiske forhold^{[død lenke]}
• Foreningen Norge Litauen
• Den norske klubb i Litauen