Fedme: Medisinsk tilstand hvor overflødig kroppsfett har effekt på helsen

Kroppsmasseindeks (BMI), en måling som sammenligner vekt og høyde, definerer mennesker som overvektige når BMI er mellom 25 kg/m² og 30 kg/m², og svært overvektige når BMI er større enn 30 kg/m^2.

Fedme
Silhuetter som viser en normal, en overvektig og en svært overvektig person
Også kalt		Overvekt
Område(r)		Endokrinologi
Komplikasjon(er)		Diabetes mellitus type 2, høyt blodtrykk, høyt kolesterolnivå og høye triglyseridnivåer. Hjerte- og karsykdommer, hjerneslag, migrene, demens, depresjon m.m.
Diagnostisering		BMI over 25
Behandling		Slanking, mosjon, diett, medisinering, kirurgi
Ekstern informasjon
ICD-10-kode		E66
ICD-9-kode		278
ICPC-2		T82
OMIM		601665
DiseasesDB		9099
MedlinePlus		003101
eMedicine		med/1653
MeSH		D009765

Fedme øker sannsynligheten for ulike sykdommer, spesielt hjerte- og karsykdommer, type 2 diabetes, pusteproblemer under søvn, visse typer kreft og slitasjegikt. Fedme er oftest forårsaket av en kombinasjon av inntak av for mange kalorier, mangel på fysisk aktivitet og genetisk mottakelighet, selv om noen få tilfeller først og fremst skyldes gener, endokrine sykdommer, medisiner eller psykisk lidelse. Det er begrenset dokumentasjon som støtter det syn at noen overvektige mennesker spiser lite, men likevel går opp i vekt på grunn av en langsom metabolisme. Overvektige mennesker har vanligvis et større energiforbruk enn tynne mennesker på grunn av energien som kreves for å opprettholde en økt kroppsvekt.

Den primære behandling for fedme er slanking og fysisk trening. For å supplere dette, eller om slanking/trening ikke har effekt, kan anti-fedme-medikamenter tas for å redusere appetitten eller hemme fettopptaket. I alvorlige tilfeller kan kirurgi utføres, eller en intragastrisk ballong kan settes inn for å redusere magevolum og/eller tarmlengde, noe som fører til tidligere metthetsfølelse og redusert evne til å absorbere næringsstoffer fra maten.

Fedme er en viktig forebyggbar dødsårsak i hele verden. Forekomsten øker hos voksne og barn, og myndighetene ser fedme som et av de mest alvorlige folkehelseproblemer på 2000-tallet. En tredjedel av Jordens befolkning er overvektig; 5 prosent av barn og 12 prosent av voksne er meget overvektige, i henhold til en global undersøkelse av 68,5 millioner mennesker i 2015. Mellom 1980 og 2015 har utbredelsen av overvekt doblet seg i 73 land. Fedme er stigmatisert i store deler av den moderne verden (særlig i den vestlige verden), men ble allment oppfattet som et symbol på rikdom og fruktbarhet tidligere i historien, og blir det fortsatt i enkelte deler av verden.

 

Det er definert av kroppsmasseindeks (BMI) og vurderes i form av fettdistribusjon ved hjelp av midje-hofte-ratio og totale kardiovaskulære risikofaktorer. BMI er nært knyttet til både andel kroppsfett og total mengde kroppsfett.

Hos barn varierer en sunn vekt med alder og kjønn. Fedme hos barn og ungdom defineres ikke som et absolutt tall, men i forhold til en historisk normal gruppe, slik at fedme er en BMI større enn 95-persentilen. Referansedataene som disse persentilene baseres på, er fra årene 1963 til 1994, og dermed har de ikke blitt påvirket av den senere tids generelle økning i vekt.

BMI beregnes ved å dele personens masse med kvadratet av hans eller hennes høyde, vanligvis uttrykt i metriske enheter:

${\displaystyle BMI=kilogram/meter^{2}}$ 

De mest brukte definisjonene, fastsatt av Verdens helseorganisasjon (WHO) i 1997 og utgitt i 2000, har verdiene som er oppført i tabellen til høyre.

Den kirurgiske litteraturen bryter ned «klasse III»-fedme i ytterligere kategorier, og de eksakte verdiene for disse er fortsatt omstridte.

• Enhver BMI ≥ 35 eller 40 er alvorlig fedme
• En BMI på ≥ 35 eller 40 til 44,9 eller 49,9 er sykelig fedme
• En BMI på ≥ 45 eller 50 er superovervektige

Siden asiatiske populasjoner utvikler negative helsemessige konsekvenser ved en lavere BMI enn europeere, har enkelte nasjoner omdefinert overvekt. Japan har definert fedme som enhver BMI større enn 25, mens Kina bruker 28 som grense.

Høy kroppsvekt assosieres med ulike sykdommer, spesielt hjerte- og karsykdommer, diabetes mellitus type 2, obstruktiv søvnapné, visse typer kreft og slitasjegikt. Som et resultat av dette har fedme blitt funnet å redusere forventet levealder.

Dødelighet

Fedme er en av de viktigste forebyggbare dødsårsakene i verden. Storskala amerikanske og europeiske studier har funnet at dødelighetsrisikoen er lavest ved en BMI fra 22,5 til 25 hos ikke-røykere og på 24–27 hos røykere. Risikoen øker sammen med endringer i begge retninger. En BMI på over 32 har vært forbundet med en doblet dødelighet blant kvinner over en 16-årsperiode. I USA er fedme beregnet til å forårsake 111 909 til 365 000 dødsfall per år, mens 1 million (7,7 %) av dødsfall i EU er tilskrevet overvekt. I gjennomsnitt reduserer fedme forventet levealder med seks til syv år: en BMI på 30–35 reduserer forventet levealder med to til fire år, mens alvorlig fedme (BMI> 40) reduserer den med 10 år.

Sykelighet

Fedme øker risikoen for mange fysiske og psykiske lidelser. Disse lidelsene vises oftest i metabolsk syndrom, en kombinasjon av somatiske lidelser som omfatter diabetes mellitus type 2, høyt blodtrykk, høyt kolesterolnivå og høye triglyseridnivåer.

Komplikasjoner er enten direkte forårsaket av fedme eller indirekte relatert gjennom mekanismer som deler en felles årsak, for eksempel en dårlig diett eller en stillesittende livsstil. Styrken i sammenhengen mellom fedme og spesifikke lidelser varierer. En av de sterkeste sammenhengene er med type 2 diabetes. Overflødig kroppsfett ligger bak 64 % av tilfellene av diabetes hos menn og 77 % av tilfellene hos kvinner.

Helsekonsekvensene faller inn i to hovedkategorier: de er knyttet til virkningene av økt fettmasse (for eksempel artrose, obstruktiv søvnapné, sosial stigmatisering), og de som skyldes økt antall fettceller (diabetes, kreft, hjerte- og karsykdommer og ikke-alkoholisk fettleversykdom). Økninger i kroppsfett endrer kroppens respons på insulin, noe som kan føre til insulinresistens. Økt fett skaper også en proinflammatorisk tilstand og en protrombotisk tilstand.

Fedme-overlevelse-paradoks

Selv om negative helsemessige konsekvenser av fedme i befolkningen generelt er godt støttet av tilgjengelig dokumentasjon, synes helseutfall i visse undergrupper å være bedre med en økt BMI, et fenomen som kalles fedme-overlevelse-paradokset. Paradokset ble først beskrevet i 1999 blant pasienter med overvekt og fedme som gjennomgår hemodialyse, og har senere blitt funnet hos pasienter med hjertesvikt og perifer karsykdom (PAD).

Personer med hjertesvikt og BMI mellom 30,0 og 34,9, hadde lavere dødelighet enn de med normal vekt. Dette har blitt tilskrevet det faktum at folk ofte går ned i vekt etter hvert som de blir stadig mer syke. Lignende funn er gjort ved andre typer hjertesykdommer. Mennesker med klasse I-fedme og hjertesykdommer har ikke høyere forekomst av videre hjerteproblemer enn mennesker med normal vekt som også har hjertesykdom. Hos personer med større grad av fedme er imidlertid risikoen økt. Selv etter hjerte-bypass-kirurgi er økning i dødelighet ikke sett blant overvektige eller svært overvektige pasienter. En studie fant at forbedret overlevelse kunne forklares med den mer aggressive behandlingen overvektige mennesker får etter hjerteproblemer. En annen studie fant ut at hvis man tar hensyn til kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS) hos pasienter som har perifer karsykdom, forsvinner fordelen med fedme.

På et individuelt nivå antar man at en kombinasjon av overdrevent kaloriinntak og mangel på fysisk aktivitet kan forklare de fleste tilfeller av fedme. Et begrenset antall tilfeller skyldes primært genetikk, medisinske forhold eller psykisk sykdom. Den økte forekomsten av overvekt på et større, samfunnsmedisinsk nivå antas å skyldes lett tilgjengelig og velsmakende mat, økt avhengighet av biler og mekanisert produksjon.

En systematisk oversikt fra 2006 identifiserte ti andre mulige forklaringer på økningen av fedme: (1) utilstrekkelig søvn, (2) endokrine disruptorer (miljøgifter som forstyrrer lipidmetabolismen), (3) mindre variasjon i temperatur, (4) redusert røyking (røyking undertrykker appetitt), (5) økt bruk av medisiner som kan føre til vektøkning (for eksempel atypiske antipsykotika), (6) proporsjonal økning i etniske- og aldersgrupper som har en tendens til å være tyngre, (7) graviditet i en senere alder (som kan føre til at barna blir overvektige), (8) epigenetiske risikofaktorer overlevert over generasjoner, (9) naturlig seleksjon for høyere BMI, og (10) at personer med like arveegenskaper får barn sammen, noe som fører til økt konsentrasjon av risikofaktorer for fedme (dette ville ikke nødvendigvis øke antall overvektige personer, men vil øke den gjennomsnittlige befolkningens vekt). Selv om det finnes dokumentasjon som støtter den påvirkningen disse mekanismene har på økt forekomst av fedme, er dokumentasjonen fortsatt usikker, og forfatterne mener at disse faktorene trolig har mindre innflytelse enn det som er omtalt i forrige avsnitt.

Diett

 

Ernæringstilgang per innbygger varierer sterkt mellom ulike regioner og land. Den har også endret seg betydelig over tid. Fra tidlig i 1970-årene til slutten av 1990 har gjennomsnittlig kalorier tilgjengelig per person per dag (mengden mat kjøpt) økt i alle deler av verden med unntak av Øst-Europa. USA hadde den høyeste tilgjengeligheten med 3654 kalorier per person i 1996. Dette økte ytterligere i 2003 til 3754. Ved slutten av 1990-årene hadde europeerne 3394 kalorier per person, i utviklingsland i Asia var det 2648 kalorier per person, og i Afrika sør for Sahara hadde mennesker 2176 kalorier per person. Det er påvist en sammenheng mellom totalt kaloriforbruk og fedme.

Den utbredte tilgjengeligheten av ernæringsråd har gjort lite for å løse problemene med overspising og dårlige kostholdsvalg. Fra 1971 til 2000 økte forekomsten av overvekt i USA fra 14,5 % til 30,9 %. I samme periode økte det gjennomsnittlige kaloriinntaket. For kvinner var den gjennomsnittlige økningen 335 kalorier per dag (1542 kalorier i 1971 og 1877 kalorier i 2004), mens for menn var den gjennomsnittlige økningen 168 kalorier per dag (2450 kalorier i 1971 og 2618 kalorier i 2004). De fleste av disse ekstra kaloriene kom fra en økning i karbohydratforbruk. Hovedkilden til disse ekstra karbohydratene er søtet drikke som nå utgjør nesten 25 % av daglige kalorier hos unge voksne i Amerika. Forbruket av sukret drikke antas å bidra til den økende forekomsten av fedme.

Etter hvert som forbruket av energirik fast-food øker, blir sammenhengen mellom fast-food og fedme stadig mer bekymringsfull. I USA ble forbruket av fast-food tredoblet, og kaloriinntaket fra disse måltidene firedoblet mellom 1977 og 1995.

Landbrukspolitikk og landbruksteknikker i USA og Europa har ført til lavere matvarepriser. I USA har subsidiering av mais, soya, hvete og ris gjort de viktigste kildene til bearbeidet mat billig i forhold til frukt og grønnsaker.

Svært overvektige mennesker under-rapporterer konsekvent sitt matforbruk i forhold til mennesker med normal vekt. Dette støttes både av tester av mennesker utført i et kalorimeter-rom, og ved direkte observasjon.

Stillesittende livsstil

En stillesittende livsstil spiller en betydelig rolle for fedme. I hele verden har det vært en stor dreining mot mindre fysisk krevende arbeid, og i dag får minst 60 % av verdens befolkning for lite mosjon. Dette skyldes i hovedsak økt bruk av mekanisert transport og en større forekomst av arbeidsbesparende teknologi i hjemmet. Hos barn synes det å være nedgang i fysisk aktivitet på grunn av mindre gåing og fysisk fostring. Globale trender i fysisk aktivitet på fritiden er mindre klare. Verdens helseorganisasjon antyder at mennesker verden over er mindre involvert i aktive rekreasjonsaktiviteter, mens en studie fra Finland fant en økning, og en studie fra USA fant at fysisk aktivitet på fritiden ikke har endret seg vesentlig.

Hos både barn og voksne er det en sammenheng mellom tid tilbragt foran TV-en og risiko for fedme. I en meta-analyse fra 2008 fant 63 av 73 studier (86 %) en økt forekomst av fedme i barndommen ved økt medieeksponering. Fedmeforekomst økte proporsjonalt med tiden tilbragt foran TV.

Genetikk

 

Som mange andre medisinske tilstander, er fedme et resultat av et samspill mellom genetiske og miljømessige faktorer. Polymorfier i ulike gener som kontrollerer appetitten og stoffskiftet disponerer for fedme når nok kalorier er til stede. Fra og med 2006 har mer enn 41 av disse stedene på genene vært knyttet til utviklingen av fedme når miljøet er gunstig for det. Andelen av fedme som kan tilskrives genetikk varierer, avhengig av populasjonen som undersøkes, fra 6 % til 85 %.

Fedme er en viktig del av flere syndromer, for eksempel Prader-Willi-syndrom, Bardet-Biedl-syndrom, Cohens syndrom og MOMO-syndrom. (Begrepet «non-syndromisk fedme» blir noen ganger brukt for å ekskludere disse tilstandene.) Hos personer med tidlig utviklet alvorlig fedme (definert av en debut før 10 års alder og kroppsmasseindeks mer enn tre standardavvik over normalen), har 7 % en ettpunkts DNA-mutasjon.

Studier som har fokusert på arvelighetsmønstre heller enn på spesifikke gener, har funnet at 80 % av barna til to overvektige foreldre var overvektige, i motsetning til mindre enn 10 % av barna til to foreldre som hadde normal vekt.

En nøysomhetsgen-hypotese postulerer at visse etniske grupper kan være mer utsatt for fedme. Deres evne til å dra nytte av sjeldne perioder med overflod ved å lagre energi som fett ville være en fordel i tider med varierende mattilgang, og personer med større fettreserver vil ha større sannsynlighet for å overleve sult. Denne tendensen til å lagre fett ville derimot være mistilpasset i samfunn med stabil matvareforsyning. Dette er den antatte årsaken til at pima-indianerne, bosatt i en ørken, utviklet noen av de høyeste forekomstallene for fedme når de ble utsatt for en vestlig livsstil.

Somatisk og psykisk sykdom

Visse fysiske og psykiske lidelser, og medisiner som brukes til å behandle disse, kan øke risikoen for fedme. Fysiske sykdommer som øker fedmerisikoen, omfatter flere sjeldne genetiske syndromer (nevnt ovenfor), samt noen medfødte eller ervervede forhold: hypothyreose, Cushings syndrom, veksthormonmangel, og spiseforstyrrelser. Men fedme anses ikke som en psykisk lidelse og er derfor ikke oppført i DSM-IVR som en psykisk lidelse. Risikoen for overvekt og fedme er høyere hos pasienter med psykiske lidelser enn hos personer uten psykiske lidelser.

Visse medisiner kan føre til vektøkning eller endringer i kroppssammensetning, og disse inkluderer insulin, sulfonylureaer, tiazolidindioner, atypiske antipsykotika, antidepressiva, steroider, visse antikonvulsiver (fenytoin og valproat), pizotifen og noen former for hormonell prevensjon.

Sosiale faktorer

Mens genetisk påvirkning er viktig for å forstå fedme, kan den ikke forklare dagens dramatiske økning i bestemte land eller globalt. Selv om det er akseptert at inntak av flere kalorier enn det som forbrennes fører til fedme på individuell basis, er årsaken til endringene på samfunnsnivå mye debattert. Det finnes en rekke teorier om årsaken til økningen av fedme, men de fleste tror at forklaringen er en kombinasjon av ulike faktorer.

Sammenhengen mellom sosial klasse og BMI varierer globalt. En systematisk oversikt fra 1989 fant at kvinner av høy sosial klasse i utviklede land hadde mindre sannsynlighet for å bli overvektige. Ingen signifikante forskjeller ble sett blant menn fra forskjellige sosiale klasser. I utviklingsland hadde både menn, kvinner og barn fra høye sosiale klasser høyere forekomst av fedme. En oppdatering av denne systematiske oversikten som ble utført i 2007 fant de samme forholdene, men de var svakere. Nedgangen i korrelasjonsstyrke ble ansett å skyldes effektene av globalisering. I utviklede land er nivåer av voksen fedme, og andelen av barn i tenårene som er overvektige, korrelert med inntektsforskjeller. Et lignende forhold er sett mellom statene i USA: flere voksne, selv i høyere sosiale klasser, er overvektige i stater med større inntektsforskjeller.

Mange forklaringer har vært lagt frem for assosiasjoner mellom BMI og sosial klasse. Det er antatt at i utviklede land har rike råd til mer næringsrik mat, de er under større sosialt press for å forbli slanke, og de har flere muligheter til, og større forventninger om, å holde seg i fysisk form. I utviklingsland antas det at nok penger til mat, høyt energiforbruk med fysisk arbeid, og kulturelle verdier som favoriserer en større kroppsmasse, bidrar til de observerte mønstrene. Holdninger til overvekt blant mennesker som betyr noe i ens liv, kan også spille en rolle for fedme. En sammenheng i BMI-endringer over tid har blitt funnet blant venner, søsken, og ektefeller. Stress og opplevd lav sosial status synes å øke risikoen for fedme.

Røyking har en betydelig effekt på en persons vekt. De som slutter å røyke, legger i løpet av ti år på seg gjennomsnittlig 4,4 kilo for menn og 5,0 kg for kvinner. Men endringer i utbredelsen av røyking har hatt liten effekt på den totale forekomsten av fedme.

I USA er antall barn en person har knyttet til risikoen for fedme. En kvinnes risiko øker med 7 % per barn, mens en manns risiko øker med 4 % per barn. Dette kan delvis forklares med det faktum at det å ha barn, fører til nedgang i fysisk aktivitet hos vestlige foreldre.

I utviklingsland spiller urbaniseringen en rolle i å øke forekomsten av fedme. I Kina er de samlede tallene for fedme under 5 %, men i enkelte byer er forekomsten av fedme større enn 20 %.

Underernæring tidlig i livet er antatt å spille en rolle i den økende forekomsten av fedme i den tredje verden. Endokrine endringer som oppstår i perioder med underernæring, kan fremme lagring av fett når mer kalorier blir tilgjengelige.

Smittestoffer

Studiet av effekten av smittsomme sykdommer på stoffskiftet er fortsatt i en tidlig fase. Tarmflora har vist seg å variere mellom magre og overvektige mennesker. Det er en indikasjon på at tarmfloraen hos overvektige og magre enkeltpersoner kan påvirke det metabolske potensialet. Denne tilsynelatende endringen av det metabolske potensialet antas å gi større kapasitet til å høste energi, noe som bidrar til fedme. Om disse forskjellene er den direkte årsaken eller resultatet av fedme, har ennå ikke blitt utvetydig dokumentert.

En forbindelse mellom virus og fedme har blitt funnet hos mennesker og flere forskjellige dyrearter. I hvilken grad disse assosiasjonene kan ha bidratt til den økende frekvensen av fedme er ennå ikke dokumentert.

 

 

Forskeren Jeffrey Flier har oppsummert de mange mulige patofysiologiske mekanismene involvert i utvikling og vedlikehold av fedme. Dette forskningsfeltet hadde vært nesten urørt frem til leptin ble oppdaget i 1994. Siden denne oppdagelsen har mange andre hormonelle mekanismer som påvirker reguleringen av appetitt, matinntak, lagringsmønstre for fettvev og utvikling av insulinresistens blitt klarlagt. Siden oppdagelsen av leptin har ghrelin, insulin, orexin, 3-36 PYY, cholecystokinin, adiponektin og mange andre stoffer blitt studert. Adipokiner er mediatorer som produseres av fettvev. De er antatt å modifisere mange fedme-relaterte sykdommer.

Leptin og ghrelin anses å være komplementære i innvirkning på appetitt. Ghrelin produseres av magen og modulerer kortsiktig appetittkontroll (det vil si å spise når magen er tom og å stoppe når magen er full). Leptin er produsert av fettvev for å signalisere lagrede fettreserver i kroppen, og det styrer langsiktig appetittkontroll (det vil si å spise mer når det er lite lagret fett og mindre når mye fett er lagret). Selv om administrering av leptin kan være effektivt i en liten undergruppe av overvektige personer som mangler leptin, er de fleste svært overvektige personer antatt å være leptinresistente og har blitt funnet å ha høye nivåer av leptin. Forskerne mener denne resistensen delvis forklarer hvorfor administrasjon av leptin ikke har vist seg å være effektivt for å undertrykke appetitten hos de fleste svært overvektige mennesker.

Selv om leptin og ghrelin blir produsert perifert, kontrollerer de appetitten gjennom sine virkninger på sentralnervesystemet. Disse og andre appetitt-relaterte hormoner virker på hypothalamus, en region av hjernen som er viktig for regulering av matinntak og energiforbruk.

Den viktigste behandlingen for fedme består av slanking og fysisk trening. Slankekurer kan gi vekttap på kort sikt, men å holde denne vekten kan være et problem, og det krever ofte at mosjon og et lavere kaloriinntak blir en permanent del av ens livsstil. Suksessratene for vedlikehold av langsiktig vekttap er lave og varierer mellom 2 og 20 %. I en mer strukturert setting, klarte imidlertid 67 % som hadde tatt av mer enn 10 % av kroppsmassen, å opprettholde eller å gå videre ned i vekt ett år senere. Et gjennomsnittlig opprettholdt vekttap på mer enn 3 kg eller 3 % av total kroppsmasse kunne opprettholdes i fem år.

Noen studier har funnet betydelig lavere dødelighet i visse populasjoner med vekttap. I en prospektiv studie av overvektige kvinner med fedmerelaterte sykdommer, var tilsiktet vekttap assosiert med en 20 % reduksjon i dødelighet. Blant overvektige kvinner uten fedmerelaterte sykdommer var et vekttap på mer enn 9 kg assosiert med en 25 % reduksjon i dødelighet. En fersk systematisk oversikt konkluderte med at enkelte undergrupper, som de med type 2 diabetes og kvinner, viser langsiktige fordeler i totaldødelighet, mens resultatene for menn ikke synes å bli bedre med vekttap. En senere studie har funnet fordeler i forhold til dødelighet ved bevisst vekttap hos dem som har alvorlig overvekt.

Slanking

Dietter for å fremme vekttap er vanligvis delt inn i fire kategorier: lite fett, lite karbohydrat, lav-kalori og svært lav kalori. En meta-analyse av seks randomiserte kontrollerte studier fant ingen forskjell mellom tre av de viktigste typene kosthold (lav kalori, lite karbohydrater, og lite fett), med et 2-4 kilo vekttap i alle studier.

Svært lav kalori-diett gir 200–800 kcal / dag, opprettholder proteininntaket, men begrenser kalorier fra både fett og karbohydrater. Disse diettene utsetter kroppen for sult og gir et gjennomsnittlig ukentlig vekttap på 1,5 til 2,5 kilo. Disse diettene er ikke anbefalt for generell bruk ettersom de er forbundet med negative bivirkninger som tap av muskelmasse, økt risiko for gikt og elektrolyttubalanse. Folk som prøver disse diettene må overvåkes nøye av en lege for å unngå komplikasjoner.

Mosjon

Muskler bruker energi både fra fett og glykogen når de arbeider. Fordi muskulaturen i beina er svært stor regnes gåing, løping og sykling som de mest effektive treningsmetodene for å redusere kroppsfett. Trening påvirker makronæringsstoff-balansen. Under moderat trening, som tilsvarer en rask spasertur, er det et skifte til økt bruk av fett som drivstoff. For å opprettholde helsen anbefaler American Heart Association minimum 30 minutter med moderat trening minst fem dager i uken.

En meta-analyse av 43 randomiserte kontrollerte studier ved Cochrane-samarbeidet viste at trening alene førte til begrenset vekttap. Trening i kombinasjon med slanking resulterte imidlertid i 1 kilo større vekttap enn slanking alene. Et vekttap på 1,5 kilo ble observert med en større grad av trening. Selv om trening bare har beskjeden effekt i den generelle befolkningen, er det funnet en dose-respons-kurve, og veldig intens trening kan føre til betydelig vekttap. I løpet av 20 uker med grunnleggende militær trening uten kostholdsrestriksjoner, gikk overvektige militære rekrutter ned 12,5 kg. Høye nivåer av fysisk aktivitet synes å være nødvendig for å opprettholde vekttapet. En skritteller kan være nyttig for motivasjon. I løpet av gjennomsnittlig 18-ukers bruk av skritteller økte fysisk aktivitet med 27 %, noe som resulterte i at BMI ble redusert med 0,38.

Skilt som oppfordrer til å gå i trapper i stedet for å ta heis, har vist seg å være effektive i å øke fysisk aktivitet i en befolkning. Det samme gjelder andre typer kampanjer.

Vekttapsprogrammer

Vekttapsprogrammer fremmer ofte livsstilsendringer og kostholdsendring. Dette kan innebære å spise mindre porsjoner, kutte ned på visse typer mat, og gjøre en bevisst innsats for å trene mer. Disse programmene gjør det også mulig for folk å få kontakt med en gruppe andre som forsøker å gå ned i vekt, i håp om at deltakerne vil danne gjensidig motiverende og oppmuntrende relasjoner. Disse synes å gi beskjedne vekttap (2,9 kg mer enn slanking på egen hånd, og 0,2 kg over en to års periode). Internett-baserte programmer ser ut til å være ineffektive. Den kinesiske regjeringen har innført en rekke «fettgårder» der overvektige barn går for forsterket trening, og Kina har vedtatt en lov som krever at elevene trener eller driver med idrett en time om dagen på skolen.

Medisinering

Fem legemidler har (pr januar 2017) vist en langsiktig effekt: orlistat, lorcaserin, liraglutide, ferentin/topiramat (ferentin og topiramat) og Bupropion-naltrekson (naltrekson og bupropion). Effekten etter ett års bruk varierer fra 3,0 til 6,7 kg bedre enn placebomidler.

Orlistat fører til en redusert forekomst av diabetes og har en effekt på kolesterol. Det er imidlertid lite informasjon om hvordan disse stoffene påvirker langsiktige komplikasjoner eller utfall av fedme. I 2010 uttrykte amerikanske helsemyndigheter (FDA) bekymring for at sibutramin øker risikoen for hjerteinfarkt og slag hos pasienter med tidligere kardiovaskulær sykdom.

Det finnes en rekke mindre vanlige medisiner. Noen er bare godkjent for kortvarig bruk, andre er brukt for andre tilstander enn de er godkjent for og atter andre brukes ulovlig. De fleste er appetittdempende midler som virker på en eller flere nevrotransmittere. Rekombinant humant leptin er svært effektivt for personer med fedme på grunn av medfødt fullstendig leptinmangel ved at det reduserer energiinntaket og muligens øker energiforbruket. Denne tilstanden er imidlertid sjelden, og denne behandlingen er ikke effektiv til å indusere vekttap hos de fleste personer med fedme. Det forskes nå for å fastslå om leptin er nyttig for å vedlikeholde vekttap.

Nytten av visse legemidler avhenger av tilstedeværende komorbiditet. Metformin (Glucophage) foretrekkes for overvektige diabetikere da det kan føre til mildt vekttap i forhold til sulfonylureaer eller insulin. Tiazolidindioner kan føre til vektøkning, men minker sentral fedme. Diabetikere oppnår også beskjedne vekttap med fluoksetin, orlistat og sibutramin over 12-57 uker. Foreløpig dokumentasjon har imidlertid påvist høyere antall kardiovaskulære hendelser hos personer som tar sibutramin versus kontrollgruppen (11,4 % vs 10,0 %). De langsiktige helsemessige fordelene av disse behandlingene er fortsatt uklare.

Fenfluramin og dexfenfluramin ble trukket tilbake fra markedet i 1997, mens efedrin ble fjernet fra markedet i 2004. Deksamfetaminer er ikke godkjent av amerikanske helsemyndigheter for behandling av fedme på grunn av bekymringer om avhengighet. Bruken av disse legemidlene anbefales ikke på grunn av potensielle bivirkninger.

Kirurgi

Fedmekirurgi er bruk av kirurgiske inngrep i behandling av fedme. Siden enhver operasjon kan føre til komplikasjoner, er kirurgi kun anbefalt for alvorlig overvektige personer (BMI> 40) som ikke har gått ned i vekt etter kostendringer og farmakologisk behandling. De to vanligste metodene ved fedmekirurgi er å redusere volumet av magen (for eksempel ved justerbart gastrisk bånd og gastroplasti med vertikale bånd), som gir en tidligere følelse av metthet, og reduksjon av tarmens lengde (gastrisk bypass-kirurgi) som direkte reduserer absorpsjonen. Båndkirurgi er reversibel, mens tarmforkortende kirurgi ikke er det. Noen prosedyrer kan utføres laparoskopisk. Komplikasjoner fra fedmekirurgi er hyppige.

Kirurgi for alvorlig fedme er assosiert med langvarig vekttap og redusert total dødelighet. En studie fant et vekttap på mellom 14 % og 25 % (avhengig av type inngrep utført) over 10 år, og en 29 % reduksjon i totaldødelighet sammenlignet med standard vekttapstiltak. En markert reduksjon i risikoen for diabetes mellitus, hjerte- og karsykdommer og kreft har også blitt funnet etter fedmekirurgi. Markert vekttap inntreffer de første månedene etter operasjonen, og tapet er vedvarende på lang sikt. I en studie var det en uforklarlig økning i dødsfall av ulykker og selvmord, men dette oppveide ikke fordelen i forhold til sykdomsforebygging. Når de to viktigste teknikkene er sammenlignet, er bypass-prosedyrer i magesekken funnet å føre til 30 % mer vekttap enn bånd-prosedyrer ett år etter operasjonen.

Effekten av fettsuging på fedme er mindre godt dokumentert. Noen små studier viser fordeler, mens andre ikke gjør det. En behandling som omfatter plassering av en ballong i magesekken via gastroskopi, har vist seg lovende. En type ballong førte til et vekttap på 5,7 BMI-enheter over 6 måneder eller 14,7 kg. Gjenvinning av den tapte vekten er imidlertid vanlig etter fjerning av ballongen, og 4,2 % av pasientene ble intolerante av ballongen.

Kliniske protokoller

Store deler av den vestlige verden har skapt kliniske retningslinjer i et forsøk på å håndtere økende forekomst av fedme. Australia, Canada, EU, USA og Norge har alle publisert uttalelser siden 2004.

I en retningslinje for klinisk praksis fra «American College of Physicians» gis følgende fem anbefalinger:

1. Personer med en BMI på over 30 bør informeres om kosthold, trening og andre relevante atferdsmessige intervensjoner, og sette et realistisk mål for vekttap.
2. Dersom disse målene ikke er nådd, kan farmakoterapi tilbys. Personen må være informert om muligheten for bivirkninger og mangelen på langsiktig sikkerhet og effektdata.
3. Medikamentell behandling kan bestå av sibutramin, orlistat, fentermin, dietylpropion, fluoksetin og bupropion. For mer alvorlige tilfeller av fedme kan sterkere stoffer som amfetamin og metamfetamin brukes på selektiv basis. Det er ikke tilstrekkelig dokumentasjon til å anbefale sertralin, topiramat eller zonisamid.
4. Hos personer med en BMI over 40 som ikke klarer å nå sine vekttapsmål (med eller uten medisiner), og som utvikler fedme-relaterte komplikasjoner, kan henvisning for fedmekirurgi være indisert. Personen må være oppmerksom på mulige komplikasjoner.
5. De som krever fedmekirurgi, bør henvises til sentre med høyt volum, fordi kirurger som ofte utfører disse prosedyrene har færre komplikasjoner.

En retningslinje for klinisk praksis fra US Preventive Services Task Force (USPSTF) konkluderte med at dokumentasjonen er utilstrekkelig til å anbefale for eller mot rutinemessig atferdsterapi for å fremme et sunt kosthold for uselekterte personer i primærhelsetjeneste-settinger, men at intensiv rådgivning om kosthold er anbefalt for dem med hyperlipidemi og andre kjente risikofaktorer for hjerte-og kostholdsrelaterte kroniske sykdommer. Intensiv veiledning kan gis av primærleger eller ved henvisning til andre spesialister, slik som ernæringseksperter eller dietetikere.

Canada utviklet og publiserte retningslinjer for evidensbasert praksis i 2006. Retningslinjene tar for seg forebygging og behandling av fedme både hos den enkelte og i den generelle befolkningen (både barn og voksne). EU publiserte kliniske retningslinjer i 2008 i et forsøk på å håndtere den økende forekomsten av fedme i Europa. Australia publiserte retningslinjer for praksis i 2004.

Før det 20. århundre var fedme sjeldent; først i 1997 anerkjente WHO formelt fedme som en global epidemi. WHO anslo i 2005 at minst 400 millioner voksne (9,8 %) er overvektige, med høyere andel blant kvinner enn blant menn. Andelen overvektige øker også med alder minst opp til 50 eller 60 år. Alvorlig overvekt øker i USA, Australia og Canada raskere enn den generelle hyppigheten av fedme.

Andelen overvektige øker over hele verden og påvirker nå både utviklede og utviklingsland. Disse økningene har vært mest dramatisk i urbane miljøer. Den eneste gjenværende delen av verden der fedme ikke er vanlig, er Afrika sør for Sahara.

Verdens helseorganisasjon (WHO) spår at overvekt og fedme snart kan erstatte mer tradisjonelle folkehelsebekymringer som underernæring og smittsomme sykdommer som den viktigste årsaken til dårlig helse. Fedme er et offentlig helsepolitisk problem på grunn av utbredelse, kostnader og helseeffekter. Folkehelsearbeidet søker å forstå og korrigere miljømessige faktorer ansvarlige for den økende utbredelsen av fedme i befolkningen. Løsningsforsøk ser på endring av de faktorene som forårsaker overflødig kaloriforbruk og hemmer fysisk aktivitet. Arbeidet omfatter programmer med gratis måltider i skolen, direkte begrensning av markedsføring av usunn mat rettet mot barn, og redusert tilgang på sukkerholdig drikke i skolen. Ved byplanlegging har det vært arbeidet for å øke tilgang til parker og utvikle gangveier.

Mange land og grupper har publisert rapporter knyttet til fedme.

I 2004 utga britiske Royal College of Physicians, Faculty of Public Health og Royal College of Pediatrics and Child Health rapporten «Storing up Problems», som fremhevet det økende problemet med fedme i Storbritannia. I 2006 utga britiske National Institute for Health and Clinical Excellence (NICE) en retningslinje for diagnostisering og behandling av fedme, samt implikasjoner for organisasjoner utenfor helsevesenet, som for eksempel kommuner.

I USA arbeider organisasjoner som Bill Clinton Foundations «Alliance for a Healthier Generation and Action for Healthy Kids» for å bekjempe fedme blant barn.

 

I tillegg til helseeffektene, fører overvekt til mange problemer, inkludert ulemper i sysselsettingen og økte kostnader for bedriftene. Disse effektene merkes av alle nivåer i samfunnet fra enkeltpersoner til bedrifter og myndigheter. I Norge er det anslått at overvekt årlig koster det norske helsevesenet om lag 68 milliarder kroner.

Fedme kan føre til sosial stigmatisering og ulemper i arbeidslivet. Sammenlignet med sine normalvektige kolleger, har overvektige arbeidstakere i gjennomsnitt høyere fravær fra jobb og sykemelder seg mer, og de øker dermed kostnadene for arbeidsgivere og senker produktiviteten.

 

 

Historiske trender

Grekerne var de første til å anerkjenne fedme som en sykdom. Hippokrates skrev at «Korpulens er ikke bare en sykdom i seg selv, men et varsel om andre». Den indiske kirurgen Sushruta (6. århundre f.Kr.) knyttet fedme til diabetes og hjertelidelser. Han anbefalte fysisk arbeid for å hjelpe til å kurere det og dets bivirkninger. I mesteparten av menneskets historie har folk slitt med mangel på mat. Fedme har historisk vært sett på som et tegn på rikdom og velstand. Det var vanlig blant høytstående tjenestemenn i Europa i middelalderen og renessansen så vel som i gamle østasiatiske sivilisasjoner.

Med utbruddet av den industrielle revolusjonen innså man at nasjoners militære og økonomiske makt var avhengig av både kroppsstørrelsen og -styrken til deres soldater og arbeidere. Å øke gjennomsnittlig kroppsmasseindeks fra det som nå anses undervektig til det som nå er normalområdet, spilte en betydelig rolle i utviklingen av industrialiserte samfunn. Både høyde og vekt økte gjennom det 19. århundre i den utviklede verden. I løpet av det 20. århundre, ettersom populasjoner nådde sitt genetiske potensial for høyde, begynte vekt å øke mye mer enn høyde, noe som resulterte i fedme. I 1950 hadde velstandsvekst i den utviklede verden redusert barnedødeligheten, men ettersom kroppsvekten økte, ble hjerte- og nyresykdommer vanligere.

I løpet av denne perioden skjønte forsikringsselskaper sammenhengen mellom vekt og levealder og økte premien for overvektige.

Mange kulturer gjennom historien har sett på overvekt som resultat av en karakterbrist. Den overvektige i gresk komedie var en storeter og gjenstand for spott. I kristen tid ble maten sett på som en inngangsport til syndene dovenskap og begjær. I moderne vestlig kultur er overvekt ofte sett på som lite attraktivt, og fedme er vanligvis forbundet med ulike negative stereotypier. Fedme er igjen en årsak til diskriminering.

Offentlige oppfatninger i vestlige samfunn om sunn kroppsvekt avviker fra oppfatninger om ideell vekt - og begge oppfatninger har endret seg siden begynnelsen av det 20. århundre. Vekten som er sett på som et ideal er blitt lavere siden 1920-tallet. Dette illustreres av det faktum at den gjennomsnittlige høyden på vinnerne av Miss America-konkurransen økte med 2 % fra 1922 til 1999, mens deres gjennomsnittlige vekt avtok med 12 %. På den annen side har folks synspunkter om sunn vekt endret seg i motsatt retning. I Storbritannia var vekten som får mennesker til å betrakte seg selv som overvektige, signifikant høyere i 2007 enn i 1999. Disse endringene antas å skyldes økende forekomst av fedme som fører til økt aksept for ekstra kroppsfett som normalt.

Fedme er fortsatt sett på som et tegn på rikdom og velvære i mange deler av Afrika. Dette har blitt vanligere etter at HIV-epidemien begynte.

Kunst

De første skulpturelle fremstillinger av menneskekroppen for 20 000-35 000 år siden avbilder overvektige kvinner. Noen mener disse Venus-figurene understreker fruktbarhet, mens andre mener de representerer «kjøttfylde» i folk på den tiden. Korpulens er imidlertid fraværende i både gresk og romersk kunst, trolig i tråd med deres idealer om moderasjon. Dette fortsatte gjennom store deler av kristen europeisk historie, der bare de med lav sosioøkonomisk status blir avbildet som overvektige.^{[trenger referanse]}

Under renessansen begynte noen i overklassen å briske seg med sin store størrelse. Dette kan sees i portrettene av Henrik den VIII og Alessandro del Borro. Rubens (1577–1640) avbildet jevnlig fyldige kvinner i bildene sine, og herfra stammer begrepet rubensk. Disse kvinnene beholdt imidlertid «timeglassformen». I løpet av det 19. århundre endret synet på fedme seg i den vestlige verden. Etter århundrer der fedme var synonymt med velstand og sosial status, begynte slankhet å bli sett som ønskelig standard.

Størrelsesaksept og fedmekontroversen

Hovedmålet til fettaksept-bevegelsen er å redusere diskriminering mot mennesker som er overvektige. Enkelte i bevegelsen forsøker også å utfordre det etablerte forholdet mellom fedme og negative helsemessige konsekvenser. Det finnes en rekke organisasjoner som fremmer aksept av fedme. De har blitt mer betydningsfulle i siste halvdel av det 20. århundre.

International Size Acceptance Association (ISAA) er en ikke-statlig organisasjon som ble grunnlagt i 1997. Den har en global orientering og beskriver sin misjon som å fremme størrelsesaksept og bidra til å få slutt på vektbasert diskriminering.

Flere bøker som The Diet Myth av Paul Campos hevder at helserisikoen ved fedme stort sett er udokumentert, og det virkelige problemet er det sosiale stigma mot overvektige. Tilsvarende hevder The Obesity Epidemic av Michael Gard at fedme er en moralsk og ideologisk konstruksjon mer enn et helseproblem.

Den sunne BMI varierer med alder og kjønn på barnet. Fedme hos barn og unge er definert som en BMI større enn 95-persentilen. Referansedataene disse persentilene er basert på er fra årene 1963 til 1994, og har derfor ikke blitt påvirket av den senere tids økning i forekomst av fedme.

Overvekt hos barn har nådd epidemiske proporsjoner i det 21. århundre med stigende forekomst i både utviklede- og utviklingsland. Forekomst av fedme blant kanadiske gutter har økt fra 11 % i 1980 til over 30 % i 1990, mens det i samme periode økte fra 4 til 14 % blant brasilianske barn. Som hos voksne bidrar mange ulike faktorer til den økende utbredelsen av fedme hos barn. Endret kosthold og synkende fysisk aktivitet antas å være de to viktigste årsakene til den siste økningen i forekomst.

Siden fedme hos barn ofte fortsetter i voksen alder og er assosiert med en rekke kroniske sykdommer, blir overvektige barn ofte testet for hypertensjon, diabetes hyperlipidemi og fettlever. Behandlinger som brukes for barn er primært livsstilsintervensjoner og atferdsmessige teknikker.

Fedme hos kjæledyr er vanlig i mange land. Forekomst av overvekt hos hund i USA varierer fra 23 % til 41 %. Ca 5,1 % er svært overvektige. Forekomst av alvorlig overvekt hos katter var noe høyere på 6,4 %. I Australia har forekomst av fedme blant hunder i en veterinær-setting blitt funnet å være 7,6 %. Risikoen for fedme hos hund er knyttet til hvorvidt deres eiere er overvektige, men det er ingen tilsvarende sammenheng mellom katter og deres eiere.

• Slanking

• Fumento, Michael (1997). The Fat of the Land: Our Health Crises and How Overweight Americans can Help Themselves. New York: Penguin Books. ISBN 0-140261443. 
• Jebb S. og Wells J. Measuring body composition in adults and children. In: Peter G. Kopelman, Ian D. Caterson, Michael J. Stock, William H. Dietz (2005). Clinical obesity in adults and children: In Adults and Children. Blackwell Publishing. s. 12–28. ISBN 140-511672-2. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Keller, Kathleen (2008). Encyclopedia of Obesity. Thousand Oaks, Calif: Sage Publications, Inc. ISBN 1-4129-5238-7. 
• Kolata, Gina (2007). Rethinking Thin: The new science of weight loss – and the myths and realities of dieting. Picador. ISBN 0-312-42785-9. 
• Kopelman, Peter G. (2005). Clinical obesity in adults and children: In Adults and Children. Blackwell Publishing. s. 493. ISBN 140-511672-2. 
• Kopelman P., Caterson I. An overview of obesity management. In: Peter G. Kopelman, Ian D. Caterson, Michael J. Stock, William H. Dietz (2005). Clinical obesity in adults and children: In Adults and Children. Blackwell Publishing. s. 319–326. ISBN 140-511672-2. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Levy-Navarro, Elena (2008). The Culture of Obesity in Early and Late Modernity. Palgrave Macmillan. ISBN 0230601235. 
• National Heart, Lung, and Blood Institute (NHLBI) (1998). Clinical Guidelines on the Identification, Evaluation, and Treatment of Overweight and Obesity in Adults (PDF). International Medical Publishing, Inc. ISBN 1-58808-002-1. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• «Obesity: guidance on the prevention, identification, assessment and management of overweight and obesity in adults and children» (pdf). National Institute for Health and Clinical Excellence(NICE). National Health Services (NHS). 2006. Besøkt 8. april 2009. 
• Pool, Robert (2001). Fat: Fighting the Obesity Epidemic. Oxford, UK: Oxford University Press. ISBN 0-19-511853-7. 
• Puhl R., Henderson K., og Brownell K. Social consequences of obesity. In: Peter G. Kopelman, Ian D. Caterson, Michael J. Stock, William H. Dietz (2005). Clinical obesity in adults and children: In Adults and Children. Blackwell Publishing. s. 29–45. ISBN 140-511672-2. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Seidell JC. Epidemiology — definition and classification of obesity. In: Peter G. Kopelman, Ian D. Caterson, Michael J. Stock, William H. Dietz (2005). Clinical obesity in adults and children: In Adults and Children. Blackwell Publishing. s. 3–11. ISBN 140-511672-2. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• World Health Organization (WHO) (2000). Technical report series 894: Obesity: Preventing and managing the global epidemic. (PDF). Geneva: World Health Organization. ISBN 92-4-120894-5. Arkivert fra originalen (PDF) 1. mai 2015.  Arkivert 1. mai 2015 hos Wayback Machine.

• Artikler om Fedmekirurgi i Tidsskrift for Den norske legeforening
• Overvekt i oppslagsverket BMJ Best Practice
• Overvekt – hvordan gå ned i vekt; Helsebiblioteket.no
• Obesity; WHO – Verdens helseorganisasjon
• Diet, Nutrition and the prevention of chronic diseases (including obesity) by a Joint WHO/FAO Expert consultation (2003).