Hjort: Drøvtyggende pattedyrart

Arten er utbredt over store deler av Europa og i visse strøk av Lilleasia, Midtøsten, Vest-Asia og Nord-Afrika. Den har dessuten blitt introdusert til flere land, i utgangspunktet som jaktvilt, men rømninger og frislipp har ført til at hjorten villig har formert seg og spredt seg. Artens genom er kartlagt og ble publisert i 2018.

Hjort
Nomenklatur
Cervus elaphus Linnaeus, 1758
Synonymi
Cervus merriami
Populærnavn
hjort, europeisk hjort, vestlig hjort, vanlig hjort, rødhjort m.m.
Klassifikasjon
Rike		Dyreriket
Rekke		Ryggstrengdyr
Klasse		Pattedyr
Orden		Klovdyr
Familie		Hjortedyr
Slekt		Ekte hjorter
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1 LC — Livskraftig
Norsk rødliste:
ver 3.1 LC — Livskraftig
Økologi
Habitat:		terrestrisk, skog
Utbredelse:		Eurasia og Nord-Afrika

Arten utviser utpreget kjønnsdimorfisme, i det hannen blir betydelig større og mer prangende enn hunnen. Hannen kalles bukk og bærer gevir som voksen, mens hunnen kalles hind eller kolle og mangler gevir. Avkommet kalles kalv og har prikkete flanker. Enkelte bukker kalles også kronhjort, men det norske navnet på arten er hjort. Kronhjorter er per definisjon bukker med et gevir som har minst tre tagger som danner en «krone» i toppen av hver gevirstang. Betegnelsen er imidlertid ikke unik for kun denne ene arten, men heller generell for alle bukker med slik krone i tribuset Cervini.

I Sverige er navnet på arten kronhjort og i Danmark krondyr, uten at disse navnene er nærmere begrunnet eller på noen måte kan overføres til norsk. Den svenske populasjonen av hjort har tradisjonelt blitt regnet til nominatformen (C. e. elaphus), mens den danske har blitt regnet til den kontinentale formen (C. e. germanicus). Norsk hjort har på sin side tradisjonelt blitt klassifisert som C. e. atlanticus.

Hjort er en naturlig del av norsk fauna, men deler av den norske bestanden er nå så tallrik at arten noen steder utgjør et problem for avlingene. I noen områder er avlingstapene over 50 prosent. I jaktåret 2019/2020 ble det felt 46 350 dyr i Norge, hvorav 12 950 i Sogn og Fjordane og 12 500 i Møre og Romsdal. Beregninger basert på kjønns- og aldersstruktur, reproduksjonsrater og dødelighet indikerer en samlet bestand av norsk hjort på minimum 200 000–250 000 dyr, og tendensen er raskt økende. Populasjonen av hjort har økt mest på Vestlandet. Størst tetthet har populasjonene i Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag. I Sverige og Danmark er populasjonene svært beskjedne sammenlignet med den norske.

I henhold til ITIS er det beskrevet minst 18 underarter av hjort, men IUCN anerkjenner kun sju. Disse listes opp under arten i inndelingen. Norsk hjort beskrives av og til med det vitenskapelig navnet C. e. atlanticus, men den regnes ikke som en selvstendig underart. Den ser ut til å være nærmere beslektet med britisk hjort (C. e. scoticus) enn med kontinental hjort (C. e. germanicus). Alle inngår imidlertid i nominatformen (C. e. elaphus), så de lokale typene må betraktes som økotyper.

P. Grubb inkluderte også wapiti (C. canadensis) som en underart av hjort, men alle vitenskapelige publikasjoner siden 1995 har konkludert med at wapiti og hjort er to gyldige og selvstendige arter, selv om Grubbs konklusjoner var basert på sammenligninger av både molekylære og etologiske data.

 

 

I Karpatene kan prakteksemplarene blant bukkene veie opp mot 500 kg, mens bukkene på øyene i Middelhavet knapt når opp i 100 kg. På New Zealand, dit arten ble introdusert fra Storbritannia i 1851, veier bukkene i snitt cirka 103 kg, mens hindene typisk veier rundt 75 kg. Både tilgangen (populasjonstettheten) og kvaliteten på maten har stor betydning for størrelsen på dyrene, viser en studie fra New Zealand i 1985.

I Norge finner man de største dyra i høyereliggende og nordlige strøk av utbredelsesområdet, og på steder hvor hjorten relativt nylig har etablert seg. I Norge øker hjorten i størrelse fra sør til nord og fra kyst til innland opp til Nordland fylke. Fullvoksne bukker har en skulderhøyde på cirka 120–135 cm og en kroppslengde på cirka 190–220 cm, mens vekten ligger rundt 240–260 kg, og unntaksvis kan praktbukkene komme opp i cirka 300 kg. Fullvoksne hinder har en skulderhøyde på cirka 105–120 cm og en kroppslengde på cirka 165–190 cm, mens vekten ligger rundt 150–170 kg, og unntaksvis kan de største hindene veie opp mot 180 kg. Der populasjonstettheten er stor vil imidlertid vekten ofte kunne være betydelig redusert, som mange steder på Vestlandet.

Hjorten kjennetegnes av den mørke hårstripa som går fra nakken langs hele ryggen på dyret. Hårstripa er tydelig på såvel den rødbrune sommerpelsen, som på den mer gråbrune vinterpelsen. Langs innsiden og på baksiden av lårene er pelsen lysere, noe som gir hjorten det karakteristiske «bakspeilet». Om dyret blir skremt, stritter hårlaget i speilet ut, slik at den lysere overflaten blir stående i skarp kontrast til den øvrige pelsen.

Hos hjorten er det bare bukken som utvikler gevir. Det første geviret bukken får er to enkle spirer. Disse begynner å vokse i bukkens andre vår og er ferdig utvokst til høsten. Disse bukkene kalles blant annet 1,5-åring, spissbukk, beinhynnel og fjordsdyr. Hvert år blir det stadig flere takker på geviret, inntil bukken har nådd sin genetiske (eller miljømessige) grense. Bukkene feller geviret i mars/april hvert år og utvikler deretter nytt. På slutten av sommeren er geviret ferdig utvokst, og basthuden kan fjernes. Basthud eller bast er et hudlag som dekker geviret i vekstsesongen. Basten har et rikt nettverk av nerveceller og blodårer som sørger for tilførsel av næringsstoffer under tilveksten. Når geviret er ferdig utvokst tørker basten ut, og bukken fjerner restene gjennom å «feie» geviret mot busker og kratt. Hos store bukker kan geviret forme en krone i toppen bestående av tre eller flere takker, noe som gir disse bukkene tilnavnet kronhjort. En klassisk kronhjort har 12 tagger, seks på hver gevirstang, men i utgangspunktet trenger bukken kun én krone med tre takker i toppen av hver gevirstang for å kvalifisere til betegnelsen kronhjort. I toppårene til bukkene (alderen 7–12 år) vil de normalt ha mellom 10 og 16 takker, der 12–14 tagger er regnet som er vanlig for en såkalt storbukk. Over 16 tagger kan forekomme, men dette er sjelden for norske bukker. Størrelsen på geviret er ofte i samsvar med bukkens fysiske kapasiteter, der en stor bukk normalt vil ha et stort gevir. Etter toppårene reduseres gevirpryden gradvis i omfang, antall takker avtar og det forekommer ofte misdannelser på geviret. Slike bukker kalles gjerne returbukker.

Inndelingen følger IUCN (2021).

• Artiodactyla, klovdyr
  • Artiofabula (klade, ikke navngitt)
    • Cetruminantia (klade, ikke navngitt)
      • Ruminantiamorpha (underorden, ikke navngitt)
        • Ruminantia, drøvtyggere
          • Pecora (infraorden, ikke navngitt)
            • Cervidae, hjortefamilien
              • Cervinae, ekte hjortedyr
                • Muntiacini, muntjaker og duskhjorter
                • Cervini, (rødhjorter)
                  • Dama, dåhjorter
                  • Axis, svinehjorter
                  • Rucervus
                  • Elaphurus, davidshjort (monotypisk)
                  • Rusa
                  • Cervus, ekte hjorter
                    • C. nippon, sikahjort
                    • C. albirostris, hvitleppehjort (tibethjort)
                    • C. canadensis, wapiti (østlig hjort)
                    • C. elaphus, hjort (vestlig hjort)
                      • C. e. elaphus, nominatformen er utbredt i Irland, Storbritannia og det kontinentale Europa (inkludert i det sørlige Fennoscandia)
                      • C. e. barbarus, utbredt i Atlasfjellene (Marokko (utdødd, men reintrodusert i 1989), Algerie og Tunisia)
                      • C. e. corsicanus, utbredt på Korsika (utdødd, men reintrodusert i 1985) og Sardinia
                      • C. e. maral, utbredt i Anatolia
                      • C. e. italicus, utbredt i Ferraraprovinsen i Italia
                      • C. e. brauneri , utbredt på Krim (Russland)
                      • C. e. montanus, utbredt i Karpatene
                    • C. hanglu, tarimhjort (sentralasiatisk hjort)
              • Hydropotinae, vannrådyr (vannhjort)
              • Capreolinae, andre hjortedyr

I tillegg til sin naturlige utbredelse har arten også blitt frivillig eller ufrivillig introdusert i faunaen til en rekke andre land, som fra Spania til Ekvatorial-Guinea i 1954, til Sør-Afrika i 1895 (rømning), fra Storbritannia til New Zealand i 1851 og til Australia i 1860, fra Tyskland til Argentina i 1906 (rømning) og 1922, og fra Tyskland til Chile i 1916. Dyr ble også importert til Texas (USA) i 1930-åra for jakt, og noen etterkommere av disse er fortsatt i live.

Hjorten er et fluktdyr og har store øyne med godt vidsyn, som lett oppdager bevegelse, og godt utviklet hørsel og luktesans. Det er svært skye dyr, som raskt oppdager fare og flykter, og farten kan komme opp i 60 km/t eller mer. Hjorten har tilpasninger som gjør at dyra letter tar seg frem i nesten alle typer terreng. I tett kratt vipper forøvrig bukken hodet bakover og legger geviret på ryggen, så det ikke er til hinder. Av sansene til hjorten er luktesansen den desidert beste og viktigste. Et vinddrag er nok for identifisering av fare via luktesansen. I gode vindforhold har hjorten en luktradius på kilometer. Hjorten har også godt nattsyn og skarp hørsel.

I Norge har hjort tradisjonelt vært knyttet til Vestlandet, men i mildere vintre og mer lauvtrær har med tiden ført til at arten har spredt seg til store deler av landet. Nå har hjorten også blitt tallrik på Sørlandet og Østlandet, og norsk hjort står nå på trappene til å invadere Sverige. Godt hjulpet av en mindre tallrik populasjon av elg (Alces alces) overtar nå hjorten mange steder. Større utbredelse av hjort har økonomiske fordeler for noen (for eksempel jaktmuligheter), men også økte kostnader (for eksempel kollisjoner med kjøretøyer eller skader på avlinger), som kan forme folks generelle oppfatning av den sterkt økende norske bestanden. Tilsvarende scenarioer finner man også andre steder i Europa.

Om sommeren trekker hjortene ofte opp i fjellet på leting etter det beste gresset. På denne årstiden går bukker ofte i små grupper eller alene, og dette gjør også koller med kalver. Når høsten kommer og paringssesongen (brunsten) starter, skiller bukkene lag og starter sine brunstaktiviteter. Om vinteren samles hjortene ofte i store grupper i granskoger eller andre steder med ly og varme, gjerne i tilknytning til områder med mulighet for matauk. Når våren kommer, beveger de seg ofte i åpent lende på leting etter mat, ofte helt inntil gårdstun for å spise de første grasstråene. Når den verste sulten har blitt dekket på våren, oppløses de store gruppene, og dyra går inn i sommergrupperinger.

Forplantning

 

Hjorten er polygam og bukkene kan pare seg med flere hinder i samme sesong. Dyra blir kjønnsmodne etter cirka 1,5 år, men regnes ikke som fullt voksne før det er cirka 30 måneder gamle. Det er konkurranse om å kunne kontrollere kollene i brunsttiden, og det er stort sett bare de største og sterkeste bukkene som får paret seg. Størrelsen på geviret spiller en viktig rolle forut for forplantningsprosessen. Voksne bukker konkurrerer om å skaffe seg et harem av koller, og som følge av den intense aktiviteten kan bukkene tape opp mot 20–30 % av kroppsvekten i denne perioden. Herskeren over kollene i haremet vil forsøke å hindre andre bukker i å pare seg, men utfordres ofte av andre bukker. Når det skjer så hender det at yngre bukker klarer å snike til ei paring, typisk mens to større bukker slåss om retten til å kontrollere haremet.

Kolla går drektig i omtrent åtte måneder før hun føder, normalt kun én kalv. I Norge skjer kalvingen helst rund månedsskiftet mai/juni, men dette kan variere fra land til land. Kalven dier mora i cirka sju måneder. Kalven ligger stort sett å trykker den første tiden, men etter ei ukes tid er den er sterk nok til å følge mora til flokken. I denne perioden avbryter hun stadig beitingen for å die kalven, som vokser raskt. Kalven vil følge mora og lærer matvaner og atferdsmønster i omkring ett år, til hun føder en ny kalv. For bukkekalver kan det nære båndet til mora vare i opp mot to år, mens unge koller kan holde seg sammen med mora i flere år.

Ernæring

Hjorten er en planteeter som ofte karakteriseres som en såkalt mellombeiter. Dette betyr at den beitemessig plasserer seg mellom de artene som beiter mest selektivt (typisk elg og rådyr) og typiske grovfôrbeitere som sau og storfe. Beitingen foregår for en stor del om natten, men også i grålysningen og skumringen. I vinterhalvåret er røsslyng og einer to nøkkelarter, men hjorten spiser også knopper, kvister og lav fra trestammer i denne tiden. Også basten, det myke skinnet på geviret, blir skrapet av om høsten og gjerne spist. Alm, bjørk og rogn er tresorter den beiter på. Fra sommerhalvåret er det også en kjent sak at hjorten begir seg på bondens avlinger, noen steder i så stort monn at det økonomiske tapet blir et stort problem. I mineralfattige områder hender det også at hjorten gnager i seg sitt eget gevir etter at det er felt.

Norsk oppdrett av hjort organiseres gjennom Norsk Hjorteavlsforening (NHF) og har per 2021 89 aktive oppdrettere, ifølge foreningens hjemmesider. Størst tetthet i antallet oppdrettere er det på det sørlige Østlandet. Foreningen arrangerer blant annet kurs i både dyrehelse og hjorteoppdrett, både for erfarne oppdrettere og nye. NHF har etter råd fra Mattilsynet også utarbeidet en egen «Bransjestandard for norsk hjorteoppdrett».

Produksjon av viltkjøtt under oppdrettsforhold, sammenlignet med viltkjøtt av vill hjort jaktet i naturen, gir mulighet for en regelmessig tilførsel av et gjennomgående godt kjøtt. Hjortekjøtt er magert, velsmakende og rikt på proteiner og mineraler, med et lavt innhold av fett og kolesterol. Totalt sett øker den verdensomspennende etterspørselen etter kjøtt, og både potensialet for oppdrett av hjortarter og deres bruk som kjøttprodusenter har ført til økt interesse for vilt.

Bestanden av hjortevilt er nå så stor i Norge at den utgjør et trafikalt problem langs veiene, mange steder. Problemet er størst på høsten, da dyrene oftere forflytter seg og det blir gradvis mørkere ute. I 2000 ble det påkjørt 330 dyr (elg, hjort og rådyr) i Norge, mens det i 2020 ble påkjør 7 828 dyr. Antall påkjørsler per 15. oktober 2021 (nær 6 000 dyr hittil) tyder på en ytterligere økning for inneværende år.

Det ble gjort ett positivt funn av skrantesyke (CWD) på en hjort (en cirka 16 år gammel hind) i Gjemnes kommune (Møre og Romsdal), felt av en jeger i oktober 2017. Dyret bar ingen ytre tegn og ble felt i ordinær jakt. Så lang man vet var dette det første tilfellet av CWD på hjort i Europa. Hjortelusflue (Lipoptena cervi) er en blodsugende parasitt som fester seg til hjortedyr, som rådyr, elg og hjort. I Mellom-Europa ses indikasjoner på at hjortelusflua kan spre bakterien Bartonella schoenbuchensis fra rådyr til mennesker. Det er også funnet trypanosomer (en type parasitter) fra hjort i hjortelusfluas tarm.

Hjortedyr er i tillegg mellomverter for skogflått. En stadig økende andel av flåtten er bærere av alvorlige bakterie- og virussykdommer hos mennesker og husdyr, blant annet borreliose, skogflåttencefalitt (en spesiell type hjernebetennelse), louping ill, anaplasmose (sjodogg), tularemi (harepest) og babesiose. Flåttbårne sykdommer dreper årlig mer sau enn den samlede rovdyrstammen i Norge. Dette utgjør en reell trussel mot sauenæringen i hele kyst-Norge.

Antallet mennesker som smittes av borelliose og skogflåttencefalitt øker år for år. Den store utbredelsen og tettheten av hjortedyr representerer således et økende folkehelseproblem.

• Hjortejakt

• (en) hjort i Encyclopedia of Life  
• (en) hjort i Global Biodiversity Information Facility  
• (no) hjort hos Artsdatabanken  
• (sv) hjort hos Dyntaxa  
• (en) hjort hos Fauna Europaea  
• (en) hjort hos Fossilworks  
• (en) hjort hos ITIS  
• (en) hjort hos NCBI  
• (en) Kategori:Cervus elaphus – bilder, video eller lyd på Wiki Commons  
• (en) Cervus elaphus – galleri av bilder, video eller lyd på Wiki Commons  
• Cervus elaphus – detaljert informasjon på Wikispecies