Tora

Mosebøkene har fått navn etter sine innledende ord: Bereshit (I begynnelsen), Shemot (navnene), Vayiqra (Og Herren kalte), Bamidbar (i ørkenen) og Devarim (ordene).

Kjernen i Toraen handler om forholdet mellom Gud og Israel, og historien som fører helt tilbake til Abraham, Isak og Jakob. Toraen leses som en kronologisk forklaring fra israelittenes tidlige historie og hvordan Gud har kommet inn i historien for å enten straffe eller hjelpe det jødiske folk.

Ordet Tora på hebraisk er avledet fra rotordet ירה, som betyr «å veilede» eller «å undervise». Betydningen av ordet er derfor «undervisning», «lærdom» eller «instruksjon»; den allment aksepterte «loven» gir således et feil inntrykk. De aleksandrinske jødene som oversatte Septuaginta brukte det greske ordet nomos, som betyr «norm», «standard», «doktrine» og senere «lov». Greske og latinske bibler begynte deretter den latinske skikken med å kalle Pentateuken (de fem Mosebøker) for Loven. Andre oversettelser er blant annet «skikk», «teori», «veiledning» eller «vei».

Selv om Tora ofte blir oversatt med «Loven», er dens egentlig betydning i hovedsak «instruksjon» eller «veiledning». Toraen utgjør den første av tre hoveddeler av Tanákh, eller den hebraiske Bibelen (Det gamle testamentet og 613 bud som er grunnleggende for jødisk liv. En litt annerledes versjon av de samme skriftene utgjør samaritanenes hellige skrift.

Ordet «tora» kan også bli brukt om alle læresetninger og lover innen jødedommen. Det kan da også omfatte hele Den hellige skrift, samt Talmúd, Misjná og Midrasj og deres fortolkninger og alle andre rabbinske autoriteter og minhagím (jødiske religiøst bindende tradisjoner).

 

Mosebøkene er grunnlaget for all videre utvikling og forståelse av den jødiske religiøse loven, Halakha, og refereres til som Den skriftlige læren, i motsetning til Mishna, den muntlige læren. Mishna omfatter Toraen og inkluderer fortolkninger og forklaringer til Mosebøkenes lover, skrifter og leveregler.

Ettersom toraen blir regnet som de helligste skriftene er det bestemte regler for hvordan disse tekstene skal behandles. Blant annet kan bare spesialutdannede skriftlærde kopiere toraen.

Torarullen som brukes under gudstjenesten er skrevet på pergament-ruller. De er alltid skrevet for hånd, med spesiell hebraisk kalligrafi. Noen mener at Torarullen og skriften i den er hellig, og at man derfor ikke skal man berøre skriften med fingrene, i stedet skal man bruke en stav/peke som kalles «yad» (hebraisk for hånd) til å følge teksten mens man leser.

Torarullene oppbevares i et skap foran i synagogen og er ofte pakket inn i et fløyelsdekke og har en sølvkrone og brystplate på av sølv. Toraruller kan være i alle farger og størrelser. Det er krevende å lese fra en tora, ettersom språket er arkaisk. I tillegg har det hebraiske skriftspråket tradisjonelt ikke vokaler.

Noen ganger kan imidlertid ordet Tora også brukes som et synonym for hele Den hebraiske bibelen, eller Tanákh, i hvilken forstand det omfatter ikke bare de fem første, men alle 24 bøkene i Den hebraiske bibelen. Til slutt kan Tora til og med bety helheten av jødisk lære, kultur og praksis, enten det er avledet fra bibelske tekster eller senere rabbinske skrifter. Sistnevnte er ofte kjent som Den muntlige Toráen (hebraisk: תּוֹרָה שֶׁבְּעַל־פֶּה, Tōrā šebbəʿal-pe, «Skriftlig lov»). Toraen, som representerer kjernen i den jødiske åndelige og religiøse tradisjonen, er et begrep og et sett med læresetninger som eksplisitt er selvposisjonert til å omfatte så mange som 70 eller potensielt uendelige tolkninger, noe som gjør en utvetydig definisjon av Toraen umulig.

• Den hebraiske bibelen
• Den muntlige Toráen

• Alcalay, Reuben (1996): The Complete Hebrew – English dictionary. Bind 2. New York: Hemed Books. ISBN 978-965-448-179-3.
• Birnbaum, Philip (1979): Encyclopedia of Jewish Concepts. Wadsworth.
• Neusner, Jacob (2004): The Emergence of Judaism. Louisville: Westminster John Knox Press.

• (en) Torah – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) «Pentateuch», Wiktionary.org
• (en) «Torah», Jewish Encyclopedia