Harald Hårfagre: Norsk konge

850–870 og død ca. 931–932, regnes som den første kongen av Norge.

Harald Hårfagre Konge av Norge
Født		ca. 850–870 Ukjent
Død		ca. 931–932 Rogaland
Embete		Norges konge (872–930)
Ektefelle		6 oppføringer Gyda Eiriksdatter Åsa Håkonsdatter Svanhild Øysteinsdatter Ragnhild Eiriksdatter Åshild Ringsdatter Snøfrid Svåsedatter
Partner(e)		Tora Mosterstong
Far		Halvdan Svarte
Mor		Ragnhild
Barn		24 oppføringer Eirik Blodøks Håkon den Gode Adalsteinsfostre Halfdan Svarte Haraldsson Bjørn Farmann Olav Haraldsson Geirstadalf Halvdan Hålegg Guttorm Haraldsson Halfdan Hvite Haraldsson Sigfred Haraldsson Ålov Årbot Rørek Haraldsson Sigtrygg Haraldsson Frode Haraldsson Torgils Haraldsson Ragnar Rykkel Sigurd Haraldsson Rise Gudrød Ljome Ragnvald Rettilbeine Ulfljotr Haraldsson Gudrød Skirja Ring Haraldsson Dag Haraldsson Ingegard (?) Ingeborg (?)
Nasjonalitet		Norge
Annet navn		Harald Halvdansson
Regjeringstid		fra ca. 872-900 til ca. 931–932
Harald Hårfagre på Commons

Utstrekningen for Haralds kongedømme er omdiskutert, men hans rike var trolig på Vestlandet fra Lindesnes og langs kysten til Trøndelag. Kjernen i hans rike var på Sør-Vestlandet, forbundet med kontroll over handelen langs kysten fra Nord-Norge til Viken.

Alle årstall er basert på usikre kilder og antakelser, og er ikke nøyaktige.

Harald Hårfagre er kjent fra en rekke kilder. Noen steder er han bare omtalt, i andre kilder er han mer utførlig beskrevet. Det er få samtidige og sikre kilder til Harald Hårfagres liv, og de fleste framstillinger preges av sagaenes fortellinger som ble skrevet på 1100-tallet eller senere. De må derfor vurderes mot andre kilder. I tillegg er det et problem at det er de yngste kildene synes å vite mer enn eldre, mer samtidige kilder. Således inneholder sagaene fra 1200-tallet utførlige beretninger og detaljer som ikke står i de eldre sagaene, og de opplyser heller ikke hvor de henter informasjonen fra. Mye kan dermed være oppdiktet, eller en forveksling med andre personer.

Sagaene bygger i stor grad på hverandre, slik at Fagrskinna og Nóregs konungatal trolig bygde på Sæmund Frodes tapte skrifter. Heimskringla og Egils saga har trolig bygd på Are Frodes tapte skrifter.

Skaldekvad

Harald Hårfagre er kjent fra om lag 11 diktfragmenter på i alt bortimot femti strofer, spredd over åtte norrøne verk. Bjarne Fidjestøl vektla ikke kvadene Sendibit og Oddmjor, som han mener er underholdningsdikt med anekdotisk innhold. Som de mest sentrale, og som kan være fra 900-tallet, regnes:

• Glymsdråpa forteller at kong Harald Hårfagre kjempet først til lands, og vant så et sjøslag mot en konge sørpå. Det er trolig tale om flere seiere. Blant kongens fiender er skotter og gauter nevnt. Kongen var ung ved det første slaget. Han var vred mot seidmenn og straffet tyver. Skalden mente han sto under vern av guder. Harald Hårfagre er kun nevnt i den aller siste strofen, og uten tilnavn.
• Haraldskvedet (også kjent som Ravnsmål) forteller at kongen som kjempet i Hafrsfjord var Luva, og bodde «í Útsteini». Mens Harald Halvdansson i de 15 strofene av Haraldskvadet som ikke omhandlet slaget, bodde «á Kvinnum». I strofene som ikke omhandler slaget, er Harald Halvdansson omtalt seks ganger. Men i de seks strofene som handler om slaget i Hafrsfjord er kun Luva omtalt, men ikke Halvdansson. Ludvig Holm-Olsen hevdet at det er tryggest å regne med at strofene som er samlet under navnet Haraldskvadet, stammer fra mer enn ett dikt.

Norske kilder

• Kongesagaen til Theodoricus fra slutten av 1100-tallet. Den forteller kort at Harald Hårfagre var sønn av Halvdan Svarte, og ble konge i år 852. Han fordrev småkonger og ble enekonge over Norge i 70 år til han døde. Han fortalte at dette var bygd på islandske kilder.
• Kongesagaen Ågrip fra 1190-tallet. Den forteller at han opprinnelig ble kalt Harald Luva, og så Harald Hårfagre. Han var sønn av Halvdan (uten tilnavn). Han brukte ti år på å vinne Norge, og var så konge i 60 år. Det gjengis også flere eventyraktige fortellinger.
• Historia Norvegiæ fra en gang mellom 1150 og 1235. Om dateringen - se artikkelen om Historia Norvegiæ. Denne forteller at han var den første kongen over sjølandet, mens det var småkonger på Østlandet. Han styrte i 73 år.
• Kongesagaen Fagrskinna fra om lag 1220. Denne har en lengre fortelling med gjengiving av flere skaldekvad.

Islandske kilder

• Nóregs konungatal fra slutten av 1100-tallet har fem strofer om Halvdan Svarte og Harald Hårfagre. Det fortelles at Halvdan hadde en tapper sønn som tok kongenavn og farsarven da Halvdan druknet i Ringerike. Sogningenes konge la så under seg alt land mellom "Elva" og Finnmark. Det fortelles også at Harald Hårfagre regnes til skjoldungenes ætt.
• I Egils saga om Egil Skallagrimson (ca. 1215) fortelles detaljert om Harald Hårfagre.
• Snorre Sturlason regnes som regel å ha lav kildeverdi, da han ikke skilte mellom det han visste og det han diktet:
  • I den yngre Edda (omkring 1220) gjenfortelles to vers av Haraldskvedet, som Snorre da mente er laget av Tjodolf fra Kvine.
  • I Heimskringla (1220-tallet). Han har også en masse detaljer og omtale av personer som ikke finnes i eldre kilder. En rimelig tolkning er at dette er oppdiktet.
• I de islandske annalene Annales vetustissimi (fra ca. 1310) og Skálholts annáll (fra ca. 1362) omtaler for året 862: Opphavet til Harald Hårfagres rike. Sloss Hårek og Guttorm Iota-konger (Gøtakonger eller Jyllandskonger). Der falt alle de nevnte kongene, (og) sveinen Hårek. Det er usikkert om setningene beskriver en eller flere hendelser.
• I Landnåmabok (etter Hauksbók fra ca. 1310) omtales slaget i samsvar med Heimskringla.
• Grettes saga bygger på beretningene i Heimskringla. Denne sagaen er muligens skrevet så sent som 1320-1330, og er regnet å ha lav kildeverdi.
• Tåtten om Harald Hårfagre eller Fortellinger om Harald Hårfagre (Haralds þáttr hárfagra) i Flatøybok gir en større beskrivelse av Harald Hårfagre. Den er fra omkring 1387-1395. Den er så ung, at den ikke regnes å ha stor egen kildeverdi.^{[trenger referanse]}

Andre kilder

• Harald Hårfagre er ikke omtalt av Ottar eller Adam av Bremen. Han er heller ikke omtalt i de anglosaksiske krønikene.
• Saxo Grammaticus (etter 1085) omtaler Håkon Adalsteinsfostre, men ikke hans far, bortsett fra at han skal ha vært norsk konge (Norvagiærex).
• William av Malmesbury skrev omkring 1125 at en norsk konge kalt Haraldus sendte et skip til kong Adalstein (Æthelstan) av England (konge 927–939).
• Den walisiske krøniken Vita Griffini Filii Conani fra 1137 omtaler Harald Hårfagre (harald harfagyr) i forbindelse med Irland. Den forteller at Harald Hårfagre var sønn av en dansk konge; som ikke navngis. Han hadde brødrene Rollo og Torkill (Turgesius). Harald deltok i en ekspedisjon i Dublin i Irland. Han styrte over Irland og «de danske øyer».

Halvdan - far til Harald

Haraldskvedet (vers 4) fra 900-tallet omtaler Harald som sønn av Halvdan. Halvdan er bare angitt med fornavn.

Men unntak av Ågrip er kildene fra andre halvdel av 1100-tallet og fra 1200-tallet samstemte om at Halvdan var Halvdan Svarte, men uten at det kan knyttes mot eldre kilder.

Sagaene gir vidt forskjellig inntrykk av hvor Harald vokste opp, hva som var hans maktbasis og hvilke deler av landet han kontrollerte. Han framstilles både som en rikskonge, vestlandskonge, østlandskonge og dansk:

• Vita Griffini Filii Conani fra 1137 forteller at Harald Hårfagre var sønn av en dansk konge, som ikke navngis.
• Historia Norvegiæ fra en gang mellom 1150 og 1235 mente at Harald var fra Opplandene.
• Nóregs konungatal fra slutten av 1100-tallet anga at Halvdan Svarte druknet i Ringerike, men uten opplysninger om bosted.
• Etter Egils saga fra omkring 1215 kan Harald være fra «øst i Viken» (Østfold?), siden han etter denne sagaen skal ha arvet dette området.
• Fagrskinna fra omkring 1220, gjør Vestlandet og Sogn til utgangspunkt.^{[trenger referanse]}
• Ifølge Heimskringla fra 1220-tallet bodde Halvdan Svarte på Ringerike eller Hadeland.^{[trenger referanse]}

Samlet er en på rimelig trygg grunn ved å si at far til Harald het Halvdan. Hvor han var fra er derimot usikkert.

Ragnhild - mor til Harald

Kildene er ikke samstemte om hvem som var mor til Harald. Fagrskinna og Heimskringla sier at Halvdan Svarte var gift med både med Ragnhild Haraldsdatter og Ragnhild Sigurdsdatter. I Landnåmabok er Tora oppført som Halvdans første kone, og ikke Ragnhild. Et senere tillegg til Fagrskinna sier at Halvdans andre kone var Helga Dagsdatter fra Hadeland. De eldre sagaene forteller ikke om hvem Haralds mor var, så hvorfor disse opplysningene dukker opp på 1200-tallet er uvisst.

Forskerne anser oftest Haralds mor som enten Ragnhild Sigurdsdatter eller Ragnhild Haraldsdatter.

Ólafía Einarsdóttir mener at beretningen i Fagrskinna om at Ragnhild Sigurdsdatter var moren, ble skrevet fordi kong Håkon Håkonsson av storpolitiske, internasjonale grunner ønsket å koble den norske kongeslekten med den danske skjoldungsætten. Hun hevder også at Harald Hårfagres mor var Ragnhild Haraldsdatter, datter av en konge i Sogn. Dette vil i så fall innebære at han arvet makten i Sogn via sin mor. Diktet Nóregs konungatal fra 1100-tallet slår fast at Harald var en Sognekonge.

Halvdan Koht mente Ragnhild på ett eller annet vis, stammet fra de jyllandsk kongene.

Samlet er en på rimelig trygg grunn ved å si at mor til Harald het Ragnhild.

Skjoldung eller Yngling?

Ordet yngling blir brukt om den svenske Ynglingeætten. Det er bevart to varianter av vers 4 i Haraldskvedet som gir forskjellig innhold. Bjarne Fidjestøl mente at ordet yngling (ungum ynglingi) i den ene varianten trolig er feil. Fidjestøl regnet derfor andre varianten (ungum eðlingi) som den originale teksten. Skaldekvadene knytter da ikke Harald mot ynglingene. Ifølge Snorre Sturlason var farsslekten fra Ynglingeætten. Fagrskinna viser ikke til noen forbindelse med Ynglingeætten.

Ordet skjoldung brukes om de danske kongeslektene. Kongesagaen Ågrip fra 1190-tallet gjengir et vers i kvadet Oddmjor. Det er i oversettelse: «Skjoldungen dreiv med skjoldet, Skeid-branden or landet...». Ordet Skjoldungen viser til Harald, og at han var av den danske Skjoldung-ætten. Finnur Jónsson daterte Oddmjor til 900-tallet, mens Halvdan Koht mente det var adskillig yngre. Nóregs konungatal fra slutten av 1100-tallet regnet også Harald Hårfagre til skjoldungenes ætt.

Fornavnene Harald og Halvdan er fremmede i vestnorrøne språk. Den svenske navneforskeren Erik Henrik Lind viste at navnet Harald ikke er kjent utenfor kongeslekten i Vest-Norge. På Island er den første som bar navnet en høvdingen som døde i 1251, og en ukjent landnåmsmann. Linds konklusjon var at navnet aldeles overveiende hørte hjemme på Østlandet. I kongeætten på Man og Suderøyene var det flere bærere av navnet.

Sverrir Jakobsson påpekte at den eneste kongen som samtidskilder bekrefter har hersket i Norge på 900-tallet var dansk, Harald Blåtand (død 987), som på Jellingsteinen hevder å ha erobret hele Danmark og Norge. Jakobsson spør også om hvorfor de norske kongene skulle bære andre navn enn sine undersåtter, ta opp danske navn til dette formålet, og ære nabolandet på denne måten? Han mente at om Harald Hårfagre opprinnelig var fra Danmark, ville det kanskje være tenkelig, men neppe ellers. Navnet Halvdan er ikke kjent i Norge eller Island før på 1200-tallet, når en ser bort fra kongeslekten. Men navnet var alminnelig i Danmark og i Danelagen i England. Minst fire vikinghøvdinger i England og Irland bar dette navn mellom 860 og 925.

Forskningsstatus er at ættetilhørigheten til Harald fortsatt er uviss.

Søsken

Vita Griffini Filii Conani fra 1137 hevder at Rollo (ca. 860–928) og Torkill (Turgesius) var brødre av Harald Hårfagre. Det er ikke bekreftet i andre kilder. Dudo av Saint-Quentin skrev at Rollo var en fordrevet dansk kongesønn, sønn av en «kong Erik».^{[trenger referanse]} Noen dansk kong Erik er ikke kjent. Haraldskvedet (vers 14) fortalte at Harald Halvdansson giftet seg med ei dansk kvinne. Sagatradisjonen vil senere ha det til at det var Ragnhild Eiriksdatter.^{[trenger referanse]} Om det vises til den samme Erik, kan Harald og Rollo i stedet ha vært svogere.

Snorre Sturlason skrev på 1230-tallet at Harald hadde en bror som også het Harald, og som døde ti år gammel. Det blir regnet som oppdiktet.^{[trenger referanse]}

Ektefeller og etterkommere

Haraldskvadet (vers 14) fra 900-tallet fortalte at Harald Halvdansson giftet seg med ei dansk kvinne. Sagatradisjonen vil senere ha det til at det var kongsdatteren Ragnhild Eiriksdatter fra Jylland. Claus Krag trakk Ragnhilds avstamning i tvil. Det er ingen kilder om noen «kong Eirik» i Jylland. Det kan være diktet av Snorre Sturlason for å legitimere Eirik Blodøks' navn og kongeverdighet.

Sagaene forteller at Harald Hårfagre hadde mange barn, med forskjellige kvinner. Hvor mange han fikk, er ukjent. I Historia Norvegiæ sies det at han hadde 16 sønner. Ågrip og Fagrskinna gir navnene på 20 av Haralds sønner. Snorre sier ikke noe om antallet. Etter Historia Norvegiæ var Eirik Blodøks den eldste. Etter Fagrskinna var Eirik blant de eldste og Håkon den gode blant de yngste. Snorre mente at Guttorm var den eldste. Etter Haralds død ble det å stamme fra Harald Hårfagre politisk opportunt: det ga arverett til kongemakten. Å ha Harald Hårfagre som oldefar ga uendelig mye mer legitimitet til et maktprosjekt enn å stamme fra en tilfeldig småkonge. Det er mer enn sannsynlig at mange av de slektslinjene som senere tiders høvdinger viste til, hadde blitt redigert av hensyn til dette. Det kan reises berettiget tvil om kongene Olav Tryggvason, Olav Haraldson og Harald Hardråde var etterkommere etter Harald Hårfagre. Mulige barn er med Ragnhild Eiriksdatter er Eirik Blodøks og med Tora Mosterstong er Håkon den gode (Håkon Adalsteinsfostre). De øvrige barna som er omtales i ulike sagaer er tvilsomme.

Harald Hårfagre som stamfar

Det er først på 1100- og 1200-tallet vi møter påstander om at norske konger var Hårfagres etterkommere. Når det gjelder Olav Tryggvason, finnes ingen samtidige kilder som hevder at han nedstammet fra Hårfagre. Hellig Olav ble riktignok kalt arforðr Haralds (= «Haralds arvevokter») av skaldene som brukte «Haralds arv» som kjenning for «Norge». Men skaldene prøvde bare å beskrive ham som sønn av Harald, det vil si hans biologiske far Harald Grenske. Det var ikke Hårfagre de siktet til.^{[trenger referanse]} Harald Hardråde ble konge i kraft av å være Hellig-Olavs halvbror, samtidig som han rådet over tilstrekkelig militærmakt å sette bak kravet sitt. Hardrådes nedstamning fra Hårfagre ble underbygget ved rent oppdiktede personer - sagnskikkelsen Sigurd Rise som beskrives som Hårfagres sønn med den helt fiktive samekvinnen Snøfrid Svåsedatter.

 

I Flóamanna saga fra omkring år 1300 ble det fortalt at Harald først ble kalt «Dovrefostre», deretter «Luva» og til slutt «Hårfagre».

Tilnavnet «Dovrefostre» kommer av at han etter en sagntradisjon skulle ha blitt oppfostret hos et troll som het Dovre, men som kan tolkes som Odin selv. Det var en egen saga om Harald Dovrefostre fra 1100-tallet, som nå er tapt. Fragmenter av sagaen er bevart i Flatøybok. Denne skal ha inneholdt en rekke eventyraktige fortellinger om Harald, som blant annet Fagrskinna og Heimskringla skal ha hentet stoff fra.

Tilnavnet «Luva» er brukt i Haraldskvadet om slaget ved Hafrsfjord. Men Harald Luva dukker ikke opp før i kildene på 1100-tallet.

Det er bevart to varianter av vers 4 i Haraldskvadet som gir forskjellig innhold. Bjarne Fidjestøl mente at oversettelsen med «hårfagre» (enum harfagra), trolig er feil. Det stemmer ikke med rimene i diktet. Den andre varianten (enum afarauðga) som betyr den svært lykkelige eller rike, stemmer derimot med rimet. Fidjestøl regnet derfor dette som den originale teksten. Det var også en annen kong Harald med tilnavnet «Hårfagre», nemlig Harald Hardråde. Han er kjent som Harald Hårfagre i samtidskilder. De første islandske historieskriverne kan på grunn av likheten med Luva som betyr lurvehodet, ha overført tilnavnet «Hårfagre» fra Harald Hardråde til «Harald Luva». Konsekvensen er at ingen av skaldene fra 900-tallet ser ut til å ha kjent til noen Harald Hårfagre. Den eldste kilden til bruken av Hårfagre-tilnavnet er Vita Griffini Filii Conani fra 1137.

Ifølge et opphavssagn for Hårfagre-navnet, gjengitt blant annet i Heimskringla, lot Harald håret gro fra han bestemte seg til å bli Norges konge til målet var nådd. Allerede for 200 år siden vurderte historikerne dette som et rent sagn.

Forskningsstatus er at tilnavnet:

• Dovrefostre er eventyr.
• Luva er bevart i ett skaldekvad fra 900-tallet.
• Hårfagre er ikke brukt i skaldekvadene, men dukker opp i skriftlige kilder på 1100-tallet - kanskje som en misforståelse.

Konge på Vestlandet

 

På 1800-tallet og i første halvdel av 1900-tallet hadde Snorres beretning størst gjennomslagskraft. Johan Schreiner gjorde seg i 1936 til talsmann for at Harald var en vestlandskonge. Den mest aksepterte begivenhetsrekken har i mange år vært at Harald Hårfagre ble konge i Sogn i tiårsalderen etter sin morfar. Med basis i Sogn kan han så ha erobret Hordaland og Rogaland. For å kunne klare det, gikk han sammen med Ladejarlen Håkon Grjotgardson. Håkon jarl fikk Sogn i len av Harald Hårfagre. Jón Viðar Sigurðsson mente at Haralds rike strakte seg fra Nordmøre til Lindesnes.

Harald skal, ifølge kvadet Glymsdråpa, ha vunnet mange slag, men bare slaget i Hafrsfjord er kjent fra skaldekvad. Haraldskvedet forteller at motstanderne var kongen Kjøtve den rike og Haklang. Se egen artikkel om slaget. Noen mener at Harald i Hafrsfjord erobret Rogaland, mens andre mente at han forsvarte sitt rike.

Det flere oppfatninger av hvor lenge Harald styrte:

• Theodoricus forteller at Harald Hårfagre var enekonge over Norge i 70 år til han døde.
• Ågrip forteller at han brukte ti år på å vinne Norge, og var så konge i 60 år.
• Forfatteren av Historia Norvegiæ mente Harald styrte i 73 år.
• Snorre mente at Harald regjerte i 60 år.^{[trenger referanse]}

Kronologiene her er i stor grad bygd på at slaget i Hafrsfjord sto i 872, og Haralds kongeperiode ble beregnet ut fra det. Claus Krag mente at Halvdan Koht godt kan ha vurdert riktig da han anslo at slaget sto omkring år 900. Haralds kongeperiode blir da også vesentlig kortere, og Harald trenger ikke å ha levd så lenge som sagaene hevder.

Kildene gir motstridende opplysninger om hvor Harald bodde, men det er kun gårder på Vestlandet som oppgis:

• Haraldskvedet (vers 5) forteller at Harald sønn av Halvdan bodde på Kvinnum. Stedsnavnet har vært diskutert, siden noe slikt gårdsnavn ikke er kjent. Den mest brukte tolkningen er Kvinnherrad. Hallvard Lie mente det kunne være feillesing for Knuum som betyr skip. Magnus Olsen mente kunne være Kormt(u) i Avaldsnes på Karmøy. Diskusjonen om Kvinnum er da fortsatt uavklart.
• Haraldskvadet (vers 9) forteller videre at Luva oppholdt seg på Utstein, sannsynligvis ved dagens Utstein kloster på Mosterøy i Stavanger. Teksten er knyttet til slaget i Hafrsfjord, og lyder: «østmenns herre som holder til på Utstein».
• Fagerskinna forteller at hans hovedgard var Gaular, da han var konge i Sogn. Ifølge * Heimskringla og Egils saga begge fra 1200-tallet styrte Harald sitt rike ved å oppholde seg på gardene Alreksstad i Bergen, Seim i Nordhordland, Fitjar på Stord, Utstein og Avaldsnes. Om dette er baserte på kilder eller diktning vet vi ikke.

Kildene spriker altså en god del. Haraldskvedet fra 900-tallet forteller altså at Harald Halvdansson bodde på Kvinnum, og at Luva holdt til på Utstein. Forfatteren av Fagerskinna og Snorre Sturlasson begge fra 1200-tallet hadde andre oppfatninger. Det kan være at kildene omtaler flere personer, eller at samme person oppholdt seg på flere steder på ulike tidspunkter.

Konge over Viken?

Nóregs konungatal fra slutten av 1100-tallet forteller at sogningenes konge la under seg alt land mellom "Elva" og Finnmark. Det er trolig at Elva var Göta älv, som også fremgår av Egils saga der øya Hisingen (som ligger ved utløpet av Gøta elv) er nevnt i forbindelse med Elva. Nóregs konungata har trolig Sæmund Frode (død 1133), som kilde. Samtidskilder forteller at de danske kongene hadde kontroll over Vestfold fra tidlig 800-tall. Annales regni Francorum forteller at det var dansk styre i Westarfoldam i 813. Denne kilden dekker kun perioden frem til 829. Harald Hårfagre ble født etter 850 og hans kongsgjerning fra 870 eller senere. De danske kongene som også hersket i Westarfoldam - het Reginfred og Harald. Det har vært antatt at Westarfoldam var identiske med Vestfold, men Jón Viðar Sigurðsson mente at Westarfoldam omfattet hele kystområdet fra Lindesnes til Göta älv.

Harald Hårfagre ble først tilskrevet et rike i Vestfold i de yngste kongesagaene. Så sent som i 1204 var det danske kongen Valdemar Seier i Vestfold for å kontrollere kongevalget av baglernes konge Erling Steinvegg. Ikke før Valdemars død i 1241 sluttet danske konger – for en periode – å gjøre krav på Viken.

Konge over Opplandene?

Som sønn og arving av Halvdan Svarte har det vært antatt at han også styrte deler av det indre Østlandet. Haraldskvedet fra omkring 900 forteller at Harald var nordmennenes konge, men det indre Østlandsområdet og indre Trøndelag var ikke en del av Norges-begrepet på denne tiden, ifølge Claus Krag. Nóregs konungatal forteller videre at sogningenes konge la under seg alt land mellom "Elva" og Finnmark.

I dag anser de fleste historikere Snorres beretning om Harald Hårfagres systematiske felttog fra Østlandet til Trøndelag som oppdiktet - uten eldre kildegrunnlag i form av skaldekvad.

Vennskap med Håløygjarlene

Snorre Sturlason forteller i Heimskringla, i kapitler som bærer sterkt preg av å være oppdiktet, at Håkon Grjotgardsson kom til Harald Hårfagre, som da var i ferd med å erobre Trøndelag. Håkon ble hans jarl og hjalp ham å sluttføre erobringen. Etter Fagrskinna skulle imidlertid Håkon først ha etablert seg på Lade, dit Harald kom på veitsle. Den allmenn oppfatningen nå er at Håløygjarlene etablerte sin makt rundt Trondheimsfjorden før kong Haralds kongeperiode. Oppfatningene har vært motstridende om Harald erobret Trøndelag, eller om det ble inngått allianser. Jarlene kan ha anerkjent Harald som overkonge. Den vanligste oppfatningen er at de inngikk en allianse eller et vennskap.

Haraldskvedet fra omkring 900 forteller at Harald Halvdansson var konge, og at han var nordmennenes fyrste. Det kan diskuteres om det betyr at han var konge over Norge eller ikke, eller konge over de nordmennene som bodde der han var konge. Trøndelag og det indre Østlandsområdet var likevel ikke en del av Norges-begrepet på denne tiden.

Nóregs konungatal forteller at sogningenes konge la under seg alt land mellom "Elva" (Gøta elv) og Finnmark.

Fagrskinna forteller at Haralds menn var blitt jaget bort av Atle jarl i Sognefylket. Kongsmennene flyktet nordover til Trøndelag og fikk veitsle hos Håkon på Lade. Harald ga etter dette Sognefylket i len il Håkon. Håkon samlet en hær og dro mot Atle. I denne kampen mellom dem ble begge drept. Senere ble han forlikt med sønnen Sigurd Håkonson, og la under seg Trøndelag og landet helt nord til Finnmark.

Med Glymdråpa som eneste kjente kilde, laget Snorre Sturlason en fortelling om Harald Hårfagres slag mot orkdalingene ved Oppdal (Uppdalsskógr), og de to slagene ved Solskjel. Det først var mot mørekongen Huntjov, hans sønn Solve Klove og hans svigerfar kong Nokkve i Romsdal, den andre mot Sølve og hans allierte kong Arnviðr på Sunnmøre, og Auðbjørn, som hersket over Fjordane. Snorre kan ha tolket Glymdråpa inn i feil sammenheng, siden diktet ikke gir noen stedsopplysninger. Erik Gunnes betraktet fortellingen som lite troverdig.

Var Haralds styre grunnlaget for Islands landnåm?

Landnåmet på Island blir i de islandske sagaene forklart med Harald Hårfagres harde styre, og at Harald tok odelsretten fra bøndene. Men det er ikke rett at han tok fra bøndene odelsretten.

I dag ser en på koblingene mellom landnåmet og Harald Hårfagre som en opphavsmyte for landnåmet, som ikke er rett.

Irland, Orknøyene, Hebridene og Shetland

Vita Griffini Filii Conani fra 1137 forteller at Harald Hårfagre deltok i en ekspedisjon i Dublin i Irland. Han styrte over Irland og «de danske øyene». Det er foreslått at kjenningen i Glymdråpa (andre vers - hlymræks of trǫð glymja) viser til den irske byen Limerick i betydningen irske sjøfarere, men det er ikke den eneste mulige tolkningen.

Orknøyingenes saga (fra omkring 1200) og Heimskringla (fra ca. 1230) forteller at etter slaget i Hafrsfjord ble Orknøyene, Hebridene (Hjaltland) og Shetland (Suderøyene) tilfluktssted for vikinger som bodde på øyene om vinteren og herjet i Norge om sommeren. Harald Hårfagre seilte da til Orknøyene og rensket helt for vikinger der. Under felttoget ble Ragnvald Mørejarls sønn Ivar drept, og i vederlag fikk Ragnvald Orknøyene og Hebridene. Disse øyene ga han videre til sin bror Sigurd Øysteinsson, som fikk tittelen jarl av kongen.

Harald Hårfagres reise og herredømme over øyene er blitt trukket i tvil:

• I Historia Norvegiæ fortelles det at okkupasjonen av Orknøyene ble gjennomført av Ragnvald Mørejarl, og ikke av Harald Hårfarge. Sigurd Øysteinsson nevnes heller ikke her.
• Adam av Bremen fortalte omkring 1075 at Harald Hårdråde var den første kongen som erobret Orknøyene. Sagaskriverne kan i såfall ha blandet personene med Hårfagre-tilnavnene (se over under tilnavn).

Skottland og Man

Glymsdråpa forteller at Harald vant mot skotter. Det framgår ikke hvor dette foregikk.

Snorre Sturlason tolker dette sammen med angrepene i Orknøyene, og at at Harald også var på Man.

England

Harald hadde sønnen Håkon som etter norrøne kilder ble fostret opp hos kong Adalstein. Adalstein var engelsk konge i perioden 927–939. Forfatteren av Fagrskinna forteller at Håkon ble sendt til England med sendebud. Dette er ikke omtalt i engelske kilder.

William of Malmesbury forteller at Harald sendte et skip med budbringer til kong Adalstein i York. Skipet var med gylden front og lilla seil. Dette er ikke omtalt i norrøne kilder.

Det er uvisst hvordan forholdet var mellom Harald og Adalstein.

Samstyret med Eirik Blodøks

Sagaene avviker noe fra hverandre, om når Eirik Blodøks overtok:

• Theodoricus fortalte (ca. 1180) at Eirik Blodøks hersket i Norge i tre år hvorav to år alene.
• Nóregs konungatal (ca. 1190) forteller at Erik hersket i fire vintrer.
• Historien om de gamle norske kongene og Ågrip (begge fra slutten av 1100-tallet) forteller at Eirik styrte tre år etter at Harald døde.
• Heimskringla fra 1220-tallet forteller at Erik styrte tre år mens Harald levde og to år etter.

Dødsfallet

Harald døde sottedød (av sykdom).^{[trenger referanse]}

Harald Hårfagres begravelse er omtalt i Ågrip som: ^{[trenger referanse]}

 Deretter andast han (Harald Hårfagre) i Rogaland og vart hauglagd på Haugar upp frå Hasseløysund. 

I Heimskringla fortelles det:

 Kong Harald døde sottedøden på Rogaland og er hauglagt på Haugar ved Karmsund. Ved Haugesundet står en kirke, og like ved kirkegården i nordvest er kong Harald Hårfagres haug, men vestenfor kirken ligger gravsteinen til kong Harald, den som lå over graven inne i haugen. Steinen er tretten og en halv fot lang og nesten to alen bred. Midt i haugen var kong Haralds grav; der sto det en stein ved hodet og en ved føttene, og hellen var lagt ovenpå dem, og det var fylt med stein på begge sider under. De steinene som var i haugen, og som det her er fortalt om, står der nå på kirkegården. 

Med dette som kilder, har det vært gjettet på at han ble gravlagt der Haraldsstøtten i Haugesund nå er reist, men det er i beste fall svært usikkert.

Dødsåret

Etter Are Frodes kronologi, etter tolkningen til Ólafía Einarsdóttir, døde han i 931 eller 932.

• «(no) Harald Hårfagre». Norsk biografisk leksikon.
• Soga um Harald Haarfagre i Heimskringla på norsk fra Prosjektet «Norrøne Tekster og Kvad»
• «Haralds saga Hárfagra» i Heimskringla på norrønt fra Prosjektet «Norrøne Tekster og Kvad»
• «Fagrskinna» (PDF), Finnur Jónssons utgave
• «Ågrip», Sagnanet.is
• Harald Hårfagre - en vestlandskonge, artikkel hos Norgeshistorie.no