Bayezid Ii

desember">3. desember 1447, død 26. mai 1512) var sultan i Det osmanske rike fra 1481 til 1512. Etter sønnens opprør mot ham, abdiserte han 22. april 1512 til fordel for sin sønn Selim I.

Bayezid II
Født		3. des. 1447 Amasya
Død		26. mai 1512 (64 år) Istanbul
Beskjeftigelse		Politiker
Embete		Sultan i det Ottomanske Rike (1481–1512)
Ektefelle		8 oppføringer Ayşe Hatun Gülbahar Sultan Muhtereme Ferahşad Hatun Gülruh Hatun Şirin Hatun Nigar Hatun Bülbül Hatun Hüsnüşah Hatun
Far		Muhammad II
Mor		Emine Gülbahar Hatun
Søsken		Cem Sultan Gevherhan Hatun
Barn		16 oppføringer Selim I Şehzade Ahmet Şehzade Korkut Ayşe Sultan Aynışah Sultan Şehzade Alemşah Selçuk Sultan Fatma Sultan Hundi Sultan Hümaşah Sultan Kamerşah Sultan Hatice Sultan Gevhermülük Sultan Şah Sultan İlaldı Sultan Şehzade Şehenşah
Gravlagt		Bayezid II Mosque
Signatur
Bayezid II på Commons

Bakgrunn

Beyazit var sønn av Mehmet II. Hvem som var moren, er ikke helt klart. Det er to teorier - at det var Emine Gülbahar Hatun, eller at det var Sitti Mükrime Hatun.^{[trenger referanse]}

Sultan

Etter farens død kom Bayezid med janitsjarernes hjelp på tronen.

Beyatiz foretok krigstog mot Italia, Bosnia, Dalmatia og Ungarn. Han erobret Hercegovina, Moldavia og Bessarabia, men led et avgjørende nederlag mot de egyptiske mamelukkene i 1488. Deretter vendte han seg mot sør, beseiret den venetianske flåte ved Sapienza i 1498 og erobret størstedelen av Peloponnes. Men han måtte vike for den koalisjon som ble etablert mot ham av Ungarn, Venezia og paven som var støttet av Spania og Frankrike, og måtte slutte fred i 1502.

Beyazit var sufist og gjorde seg kjent som byggherre for moskéer og broer. Av stor politisk betydning var den tyrkiske flåtes enorme oppsving under hans regjering.^{[trenger referanse]}

På denne tid fikk også tusentalls sefardiske jøder, som i 1492 flyktet fra Spania, fristed i riket. Bayezid II sendte ut erklæringer over hele riket om at disse flyktningene skulle ønskes velkommen. Han gav dem bosettingstillatelse og lot dem bli osmanske borgere. Han gjorde narr av de spanske monarker Ferdinand II av Aragon og Isabella I av Castilla for at de utviste en nyttig befolkningsklasse: «Dere beskriver Ferdinand en vis hersker», sa han til sine hoffolk — «han, som har utarmet sitt eget land og beriket mitt!»"

De spanske monarker utviste også muslimer, blant dem mange svært ressurssterke fra Andalucía. De ble likeledes integrert i Det osmanske rike.

Beyazits siste regjeringsår ble plaget av suksesjonsstrider mellom hans sønner Ahmed og Selim. Den sistnevnte gjorde opprør mot sin far og klarte med bistand fra khanen av Krim og fra janitsjarene i 1512 å tvinge sin far til fratreden. Få dager etter døde Bayezid, muligens forgiftet.^{[trenger referanse]}

• Richard F. Kreutel: Der fromme Sultan Bayezid. Die Geschichte seiner Herrschaft (1481–1512) nach den altosmanischen Chroniken des Oruç und des Anonymus Hanivaldanus (= Osmanische Geschichtsschreiber. Band 9). Styria, Graz/Wien/Köln 1978, ISBN 3-222-10469-7.
• Hedda Reindl: Männer um Bāyezīd. Eine prosopographische Studie über die Epoche Sultan Bāyezīds II. (1481–1512). Schwarz, Berlin 1983, ISBN 9783922968221 (Digitalisat).

Forgjenger Mehmed II

Osmansk sultan 1481–1512

Etterfølger Selim I