Atombombene Over Hiroshima Og Nagasaki: Bruken av atomvåpen av USA på Japan mot slutten av andre verdenskrig

Artikkelen inngår i serien om
Perioder
Tidlig tid Jomon-perioden Yayoi-perioden Konfun-perioden Asuka-perioden Nara-perioden Heian-perioden Kamakura-perioden Sengoku-perioden Azuchi-Momoyama-perioden Tokugawa-shōgunatet Meiji-perioden Taishō-perioden Shōwa-perioden Stillehavskrigen Atombombene over Hiroshima og Nagasaki Japans historie etter 1945

Atombombene over Hiroshima og Nagasaki ble sluppet av USA den 6. og 9. august 1945 over de japanske byene Hiroshima og Nagasaki. De to atombombene drepte omlag 135 000 mennesker av direkte dødelig stråling, brannskader og skader av fallende og flyvende gjenstander. Over noe tid døde rundt dobbelt så mange til av påførte skader, skader av direkte stråling, innånding av radioaktivt støv og inntak av radioaktivt forurenset mat og drikke. I tillegg har de som overlevde bombene og etterkommerne deres, slitt med senskader som kreft og misdanninger.

 

Hovedgrunnen bak atombombingen var ønsket om å tvinge Japan til å overgi seg uten vilkår. Selv om mange ledende japanere var på gli til å kapitulere, hadde de ikke gått med på det de alliertes ultimatum om å gjøre det uten vilkår.

14. august, åtte dager etter det første atomangrepet og fem dager etter det andre, sendte den japanske regjeringen en formell kapitulasjon til USA. Amerikanerne hadde oppnådd det de ville, men atombombene som skulle plage ofrene i årene som kom, sto igjen.

Militæret valgte ut flere strategiske mål for bombene: Kyoto, Hiroshima, Yokohama, Kokura, Niigata og kanskje keiserpalasset i Tokyo. Kyoto ble tatt av denne listen på grunn av de mange gamle templene i byen. Nagasaki var et sekundærmål.

Hiroshima var av både militær og industriell betydning. Flere militære enheter var basert i nærheten, viktigst var hovedkvarteret til feltmarskalk Shunroku Hatas annen generalarmé, som sto for forsvaret av hele det sørlige Japan og holdt til i Hiroshimaborgen. Hata kommanderte om lag 400 000 mann. De fleste var stasjonert på Kyushu, der japanerne – ganske korrekt – regnet med at den allierte invasjonen var planlagt å finne sted. I Hiroshima var også hovedkvarterene til 59. armé, 5. divisjon og den nylig oppstilte 224. divisjon. Byen ble forsvart av fem batterier (7 og 8 centimeters (2,8 og 3,1 ")) luftvernkanoner fra 3. luftvernsdivisjon, med enheter fra 121. og 122. luftvernsregimenter og de 22. og 45. separate luftvernsbataljoner. Totalt var over 40 000 militære mannskaper stasjonert i byen.

Hiroshima var en mindre forsynings- og logistikkbase for det japanske militæret, men hadde også store lagre av militært utstyr. Byen var et kommunikasjonssentrum, en nøkkelhavn for skipsfart og oppmarsjområde for troppestyrker. Hiroshima var også den nest største byen i Japan som fortsatt var uskadet av luftangrep, bare Kyoto var større. Årsaken var trolig at Hiroshima ikke hadde noen flyproduksjon, noe som var XXI Bomber Commands prioritetsmål. 3. juni ble byen et forbudt bombemål, sammen med Kokura, Niigata og Kyoto.

Byens sentrum hadde mange bygninger av forsterket sement og lettere bygninger. Utenfor sentrum var det tett i tett med små treverksteder mellom boligene. Noen større industrianlegg lå i utkanten. Husene var av tre med teglsteinstak, og mange av industribygningene var bygd rundt rustverk av tre. Byen var dermed svært sårbar for brann.

Befolkningen i Hiroshima var kommet opp i over 381 000 tidligere under krigen, men systematiske evakueringer fra storbyene hadde senere redusert antallet. Da angrepet kom, hadde byen trolig 340 000–350 000 innbyggere. Beboerne undret seg over at byen var blitt spart for brannbombing. Noen spekulerte på om byen ble spart for å bli amerikansk militærokkupasjonshovedkvarter, andre trodde at deres slektninger i Hawaii og California hadde tryglet USAs myndigheter om å skåne byen. Men hele tiden ble det anlagt og utvidet branngater, helt frem til morgenen angrepet fant sted.

Nagasaki var en stor havne- og industriby som også spilte en stor rolle i den japanske krigsinnsatsen. Her ble det bygget skip og produsert ammunisjon og krigsmateriell. 90 prosent av arbeidsstyrken arbeidet i industrier av militær betydning. Nagasaki var ikke blitt brannbombet, men det skyldtes ingen reservering for en eventuell atombombe, men den vanskelige beliggenheten for nattradarledede bombefly.

Byen var tidligere blitt utsatt for mindre bombinger fem ganger. Selv om skaden var begrenset, førte den til omfattende evakuering, særlig av folkeskolebarn. I august var byen forsvart av 134. luftvernregiment av 4. luftvernsdivisjon med fire batterier (7 cm (2,8 ")) luftvernkanoner og to søkelysbatterier.

Nesten alle bygninger var av tradisjonell japansk type, det vil si stort sett trebygninger. Boligområder og industri lå om hverandre.^{[trenger referanse]} Da bombingen fant sted, hadde byen 240 000 japanske innbyggere, 10 000 koreanske innbyggere, 2 500 krigsinnkalte koreanske arbeidere, 9 000 japanske soldater, 600 krigsinnkalte kinesiske arbeidere samt 400 allierte krigsfanger i en leir nord for sentrum.^{[trenger referanse]}

 

 

I de tre og et halvt årene som USA hadde vært med i andre verdenskrig, hadde landet satset på å utvikle en atombombe sammen med Storbritannia og Canada. Under det hemmelige Manhattanprosjektet gjennomførte USA 16. juli 1945 Trinityprøvesprengningen, som var verdens første kjernefysiske prøvesprengning.

De to bombene som skulle brukes over de japanske byene, fikk tilnavn. Hiroshimabomben ble kalt «Little Boy», og Nagasakibomben «Fat Man» på grunn av den runde fasongen.

«Little Boy» var en 4 tonn tung bombe med en kjernefysisk ladning på 64 kilo uran-235. «Fat Man» veide 4,5 tonn, og den kjernefysiske ladningen besto av 8 kilo plutonium-239.

 

Klokken 08.15 ble Little Boy sluppet av bombeflyet Enola Gay og eksploderte 580 meter over bakken. Bomben laget en ildkule på over én million grader celsius og fikk i løpet av ett sekund en diameter på 280 meter. Overflatetemperaturen kom opp i 4 000 ℃ og skapte en sterk og varm trykkbølge som smeltet kjøretøyer og bygninger og gjorde mennesker og dyr til støv.

Man regner med at 118 000 sivilpersoner og militærpersonell i Hiroshima døde med det samme. Andre ble skadet direkte av gammastråling eller indirekte av trykkbølgen eller av bygninger som raste sammen. Rundt 48 000 bygninger ble jevnet med jorden i eksplosjonen, mens 22 000 ble sterkt ødelagt.

Bombeflyet Bockscar skulle egentlig gått til Kokura, men byen var dekket av skyer og røyk. Niigata lå for langt unna, ettersom drivstoffet begynte å bli knapt. I stedet dro flyet til sekundærmålet Nagasaki. Skydekket lettet nok til at det kunne slippe bomben «Fat man» klokken 11.02. Bomben eksploderte 1650 fot (rundt 503 meter) over bakken, og sprengkraften er anslått å ha vært 21 kilotonn. Den eksploderte like over den ytre bydelen Urakami, der Urakamikirken, den største domkirken i Øst-Asia, lå.

80 prosent av bygningene innen to kilometer fra senteret ble jevnet med jorden. Men denne bomben hadde industriområder som hovedmål og ble sluppet utenfor byen. Derfor ble tapet av menneskeliv mindre enn i Hiroshima, selv om denne bomben hadde mye mer sprengkraft.

Ved slutten av året var 74 000 mennesker som hadde opplevd angrepet, døde. Bare 150 av disse var militærpersonell.

Motstandere av bombingen mener at Japan var i ferd med å overgi seg. Man mener òg at det hadde vært mulig å demonstrere bombene uten å bruke dem mot mennesker. Det argumenteres også med at USA hovedsakelig slapp de to bombene for å avskrekke sovjeterne, da forholdet til Sovjet allerede var i ferd med å bli dårlig.

De som mener det var riktig å bombe, hevder at Japan fremdeles var kampdyktig, og at en invasjon av landet ville kreve hundretusener allierte soldater og millioner av japanske liv. En demonstrasjon av bomben kunne medført at de japanske styrkene var bedre forberedt i fall den faktisk måtte brukes. En forlengelse av krigen ville også koste liv i andre land som var okkupert av Japan, som Kina.

For krigsfanger i Japan – blant dem om lag 900 nordmenn – var det liten tvil: De takket bombene for å ha reddet deres liv.

Bomben over Nagasaki ble likevel ikke den siste bomben som ble sluppet over Japan. 14. august ble Kumagaya utsatt for «konvensjonell» bombing, som medførte at 45 prosent av byen ble ødelagt, mens Nagasaki slapp noe billigere unna med 40 prosent ødeleggelse.

Hibakusha

Like etter det blendende lyset og trykkbølgen fra atombombene kom bybranner som ødela mange av de gjenværende trehusene. Menneskene som hadde overlevd, opplevde både raske og langdryge ettervirkninger. Menneskene som ble påvirket av bomben, kalles på japansk for hibakusha. De er ennå en egen gruppe som kan oppleve å bli utstøtt, ikke få arbeid og ha problemer med å stifte familie i Japan.

Mellom 60 000 og 80 000 innbyggere døde med det samme. Barn som ble født etter angrepet, særlig dem som hadde vært utsatt for stråling som fostre, kunne ha store misdannelser. Tilsynelatende legede brannsår etter bombingen, kunne plutselig hovne opp og bli til tykke, stygge, keloide arr.

Antallet tilfeller av leukemi nådde et høydepunkt i 1950-årene blant dem som hadde blitt stråleskadet, og fra rundt 1955 økte antallet på flere andre typer kreft, som bryst-, lunge- og skjoldbruskkjertelkreft.

Minnesmerker

De to byene ble bygget opp igjen og er i dag preget av moderne japansk arkitektur. I hver av dem er det satt av plass til minne om atombombene og til støtte for fred. De har også museum som dokumenterer bomben.

Utenfor museet i Hiroshima er en åpen plass med en fredelig dam, der en flamme brenner for fred på jorden. Byen har flere minnesmerker, blant annet et som er tilegnet barna som døde av bomben, symbolisert av Sadako Sasaki.

Det mest kjente minnesmerket er atombombekuppelen, et bygg som var like under hyposenteret til bomben, men likevel ble stående. Bygget, som opprinnelig var en utstillingshall i vestlig stil, har fått en sterk symbolverdi, og er omdøpt til Atombombekuppelen. I 1996 ble det satt på UNESCOs liste over verdens kulturarv, på tross av protester fra USA og Kina.

•  
  Fredsflammen foran atombombemuséet i Hiroshima. (Foto: Jesse Wilson)
•  
  Atombombekuppelen i Hiroshima.
•  
  Blomstrende kirsebærtre i fredsparken i Hiroshima. (Foto: Arakawa Yasuhiro)
•  
  Stasjonen i Urakami, som var like under hyposenteret i Nagasaki. (Foto: Yamahata Yousuke)
•  
  Den ødelagte domkirken i Urakami. (Foto: Aihara Hidetsugu)
•  
  Soppskyen over Hiroshima etter detonasjonen av atombomben Little Boy. (US Archives)
•  
  Atombomben Fat Mans soppsky etter bombingen av Nagasaki stiger 18 km opp i himmelen. (US Archives)

• Allen, Louis (1969). History of the Second World War. Volume 6. London: Purnell. s. 2566–2576. 
• Alperovitz, Gar; Tree, Sanho (1996). The Decision to Use the Atomic Bomb. New York: Vintage. ISBN 0-679-76285-X. 
• Asada, Sadao (1996). Hiroshima in History and Memory. New York: Cambridge University Press. ISBN 0-521-56682-7. 
• Bagby, Wesley Marvin (1999). America's International Relations Since World War I. New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-512389-1. OCLC 38574200. 
• Bix, Herbert (1996). Hiroshima in History and Memory. New York: Cambridge University Press. ISBN 0-521-56682-7. 
• Bodden, Valerie (2007). The Bombing of Hiroshima & Nagasaki. Mankato, Minnesota: The Creative Company. ISBN 1-58341-545-9. 
• Bradley, F.J. (1999). No Strategic Targets Left. Paducah, Kentucky: Turner Publishing. ISBN 0-912799-07-2. 
• Brooks, Risa; Stanley, Elizabeth A. (2007). Creating Military Power: the Sources of Military Effectiveness. Stanford, California: Stanford University Press. ISBN 0-8047-5399-7. 
• Bungei, Shunjū Senshi Kenkyūkai (1981). The Day Man Lost: Hiroshima. Tokyo: Kodansha International. ISBN 0-87011-471-9. 
• Burchett, Wilfred (2004). Tell me No Lies. New York: Thunder's Mouth Press. s. 10–25. ISBN 0-224-06288-3. OCLC 61395938. 
• Campbell, Richard H. (2005). The Silverplate Bombers: A History and Registry of the Enola Gay and Other B-29s Configured to Carry Atomic Bombs. Jefferson, North Carolina: McFarland & Company. ISBN 0-7864-2139-8. OCLC 58554961. 
• Carroll, James (2007). House of War: The Pentagon and the Disastrous Rise of American Power. Boston: Houghton Mifflin Harcourt. ISBN 0-618-87201-9. 
• Christman, Albert B. (1998). Target Hiroshima: Deak Parsons and the Creation of the Atomic Bomb. Annapolis, Maryland: Naval Institute Press. ISBN 1-55750-120-3. OCLC 38257982. 
• Chun, Clayton K. S. (2008). Japan, 1945: From Operation Downfall to Hiroshima and Nagasaki. Oxford: Osprey. ISBN 978-1-84603-284-4. OCLC 191922849. 
• Compton, Arthur (1956). Atomic Quest. New York: Oxford University Press. OCLC 173307. 
• Coox, Alvin D. (1969). History of the Second World War. Volume 6. London: Purnell. s. 2536–2544. 
• Coox, Alvin D. (1994). «Air War Against Japan». I Cooling, B. Franklin. Case Studies in the Achievement of Air Superiority. Washington, D.C.: Center for Air Force History. ISBN 0-912799-63-3. Besøkt 2. mars 2014. 
• Coster-Mullen, John (2012). Atom Bombs: The Top Secret Inside Story of Little Boy and Fat Man. Waukesha, Wisconsin: J. Coster-Mullen. OCLC 298514167. 
• Cate, James, red. (1953). The Pacific: Matterhorn to Nagasaki. The Army Air Forces in World War II. Chicago: The University of Chicago Press. OCLC 256469807. Besøkt 2. mars 2014.  Mangler |etternavn1= i Editors list (hjelp)
• Dietz, Suzanne Simon; Van Kirk, Theodore Jerome (2012). My true course: Dutch Van Kirk, Northumberland to Hiroshima. Lawrenceville, Georgia: Red Gremlin Press. ISBN 978-0-692-01676-3. OCLC 797975707. 
• Drea, Edward J. (1992). MacArthur's ULTRA: Codebreaking and the War Against Japan, 1942–1945. Lawrence, Kansas: University Press of Kansas. ISBN 0-7006-0504-5. OCLC 23651196. 
• Edwards, Jack; Walter, Jimmy (1991). Banzai you Bastards. London: Souvenir Press. ISBN 0-285-63027-X. OCLC 24908835. 
• Edwards, Pail N. (1996). The Closed World: Computers and the Politics of Discourse in Cold War America. Cambridge, Massachusetts: The MIT Press. ISBN 0-262-55028-8. OCLC 807140394. 
• Feraru, Arthur N. (17. mai 1950). «Public Opinion Polls on Japan». Far Eastern Survey. Institute of Pacific Relations. 19 (10): 101–103. JSTOR 3023943. doi:10.1525/as.1950.19.10.01p0599l. 
• Fiévé, Nicolas; Waley, Paul (2003). Japanese Capitals in Historical Perspective: Place, Power and Memory in Kyoto, Edo and Tokyo. London: RoutledgeCurzon. ISBN 0-7007-1409-X. 
• Frank, Richard B. (1999). Downfall: The End of the Imperial Japanese Empire. New York: Random House. ISBN 0-679-41424-X. 
• Fujiwara, Akira (1991). Tettei kenshō Shōwa Tennō "dokuhakuroku". Tōkyō: Ōtsuki Shoten. ISBN 4-272-52022-9. 
• Giangreco, D. M. (2009). Hell to Pay: Operation Downfall and the Invasion of Japan 1945–1947. Annapolis, Maryland: Naval Institute Press. ISBN 978-1-59114-316-1. OCLC 643381863. 
• Goldstein, Donald; Dillon, Katherine V; Wenger, J Michael (1995). Rain of Ruin: a Photographic History of Hiroshima and Nagasaki. Washington, D.C.: Brassey's. ISBN 1-57488-033-0. OCLC 31969557. 
• Gordin, Michael D. (2007). Five Days in August: How World War II Became a Nuclear War. Princeton, New Jersey: Princeton University Press. ISBN 0-691-12818-9. OCLC 70630623. 
• Gowing, Margaret (1964). Britain and Atomic Energy, 1935–1945. London: Macmillan Publishing. OCLC 3195209. 
• Groves, Leslie (1962). Now it Can be Told: The Story of the Manhattan Project. New York: Harper & Row. ISBN 0-306-70738-1. OCLC 537684. 
• Gruhl, Werner (2007). Imperial Japan's World War II, 1931–1945. New Brunswick, New Jersey: Transaction Publishers. ISBN 978-0-7658-0352-8. OCLC 76871604. 
• Grunden, Walter E. (1998). «Hungnam and the Japanese atomic bomb: Recent Historiography of a Postwar Myth». Intelligence and National Security. 13 (2): 32–60. doi:10.1080/02684529808432475. 
• Ham, Paul (2011). Hiroshima Nagasaki. Sydney: HarperCollins. ISBN 978-0-7322-8845-7. OCLC 746754306. 
• Harvey, Robert (2007). American Shogun: General MacArthur, Emperor Hirohito and the Drama of Modern Japan. Woodstock, New York: The Overlook Press. ISBN 1-58567-891-0. OCLC 62134797. 
• Hasegawa, Tsuyoshi (2006). Racing the Enemy: Stalin, Truman, and the Surrender of Japan. Cambridge, Massachusetts: The Belknap Press of Harvard University Press. ISBN 978-0-674-01693-4. 
• Selden, Mark, red. (1997). Living with the Bomb: American and Japanese Cultural Conflicts in the Nuclear Age. New York: M.E. Sharpe. ISBN 978-1-56324-967-9.  Mangler |etternavn1= i Editors list (hjelp)
• Hixson, Walter L. (2002). The American Experience in World War II: The Atomic Bomb in History and Memory. New York: Routledge. ISBN 978-0-415-94035-1. OCLC 59464269. 
• Hoddeson, Lillian; Henriksen, Paul W.; Meade, Roger A.; Westfall, Catherine L. (1993). Critical Assembly: A Technical History of Los Alamos During the Oppenheimer Years, 1943–1945. New York: Cambridge University Press. ISBN 0-521-44132-3. OCLC 26764320. 
• Hoyt, Edwin P. (2001). Japan's War: The Great Pacific Conflict. New York: McGraw-Hill. ISBN 0-8154-1118-9. OCLC 12722494. 
• Hubbell, Harry; Cheka, Joseph; Jones, Throyce (1969). The Epicenters of the Atomic Bombs. Reevaluation of All Available Physical Data With Recommended Values. Hiroshima: Atomic Bomb Casualty Commission. OCLC 404745043. 
• Ishikawa, Eisei; Swain, David L. (1981). Hiroshima and Nagasaki: The Physical, Medical, and Social Effects of the Atomic Bombings. New York: Basic Books. ISBN 978-0-465-02985-3. OCLC 715904227. 
• Johnston, Barbara Rose (2008). The Consequential Damages of Nuclear War: The Rongelap Report. Walnutt Creek: Left Coast Press. ISBN 978-1-59874-346-3. 
• Jones, Vincent (1985). Manhattan: The Army and the Atomic Bomb. Washington, D.C.: United States Army Center of Military History. OCLC 10913875. 
• Jowett, Philip S.; Andrew, Stephen (2002). The Japanese Army 1931–45: 2 1942–45. Oxford: Osprey Publishing. ISBN 978-1-84176-354-5. OCLC 59395824. 
• Kerr, E. Bartlett (1991). Flames Over Tokyo: the US Army Air Forces' Incendiary Campaign against Japan 1944–1945. New York: Donald I. Fine Inc. ISBN 1-55611-301-3. 
• Kerr, George D.; Young, Robert W.; Cullings, Harry M.; Christy, Robert F. (2005). «Bomb Parameters». Reassessment of the Atomic Bomb Radiation Dosimetry for Hiroshima and Nagasaki – Dosimetry System 2002 (PDF). Hiroshima: The Radiation Effects Research Foundation. OCLC 271477587. Arkivert fra originalen (PDF) 10. august 2015.  Arkivert 10. august 2015 hos Wayback Machine.
• Kido, Kōichi; Yoshitake, Oka (1966). (japansk). Tōkyō: Tōkyō Daigaku Shuppankai. ISBN 4-13-030012-1. 
• Knebel, Fletcher; Bailey, Charles W. (1960). No High Ground. New York: Harper and Row. ISBN 0-313-24221-6. 
• Krimsky, Sheldon; Shorett, Peter (2005). Rights and Liberties in the Biotech Age: Why We Need a Genetic Bill of Rights. Lantham: Rowman & Littlefield. ISBN 0-7425-4341-2. 
• Lewis, Robert A.; Tolzer, Eliot (August 1957). «How We Dropped the A-Bomb». Popular Science: 71–75, 209–210. 
• Lifton, Robert Jay (1991). Death in Life: Survivors of Hiroshima. Chapel Hill, North Carolina: University of North Carolina Press. ISBN 0-8078-4344-X. OCLC 490493399. 
• Long, Gavin (1963). The Final Campaigns. Australia in the War of 1939–1945. Series 1 – Army. Volume 7. Canberra: Australian War Memorial. OCLC 1297619. Arkivert fra originalen (PDF) 2. juni 2009. Besøkt 31. oktober 2011.  Arkivert 25. mai 2009 hos Wayback Machine.
• McCormack, Mary (2008). «Radiotherapy and Cancer». I Sean Kehoe. Cancer and Reproductive Health. London: Royal College of Obstetricians and Gynaecologists. ISBN 978-1-904752-61-5. 
• McNelly, Theodore H. (2000). Jacob Neufeld, red. Pearl Harbor to V-J Day: World War II in the Pacific. New York: Diane Publishing Co. ISBN 1-4379-1286-9. 
• Malik, John (September 1985). «The Yields of the Hiroshima and Nagasaki Explosions» (PDF). Los Alamos National Laboratory. Besøkt 9. mars 2014. 
• Miller, Richard Lee (1986). Under the Cloud: The Decades of Nuclear Testing. New York: Two-Sixty Press. ISBN 0-02-921620-6. 
• Monk, Ray (2012). Robert Oppenheimer: A Life Inside the Center. New York; Toronto: Doubleday. ISBN 978-0-385-50407-2. 
• Moore, Mike (juli–august 1995). «Troublesome Imagery». Bulletin of Atomic Scientists. Educational Foundation for Nuclear Science. 54 (4): 73–74. 
• Newman, Robert P. (1995). Truman and the Hiroshima Cult. East Lansing, Michigan: Michigan State University Press. ISBN 0-87013-403-5. OCLC 32625518. 
• Powaski, Ronald E. (1987). March to Armageddon: The United States and the Nuclear Arms Race, 1939 to the Present. Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-536454-5. 
• Preston, Diana (2005). Before The Fallout: From Marie Curie to Hiroshima. New York: Walker & Co. ISBN 0-8027-1445-5. 
• Reischauer, Edwin O. (1986). My Life Between Japan And America. New York: Harper & Row. ISBN 0-06-039054-9. OCLC 13114344. 
• Rotter, Andrew J. (2008). Hiroshima: The World's Bomb. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-280437-5. 
• Russ, Harlow W. (1990). Project Alberta: The Preparation of Atomic Bombs For Use in World War II. Los Alamos, New Mexico: Exceptional Books. ISBN 978-0-944482-01-8. OCLC 24429257. 
• Sandler, Stanley (2001). World War II in the Pacific: an Encyclopedia. New York: Taylor & Francis. ISBN 0-8153-1883-9. OCLC 44769066. 
• Schaffer, Ronald (1985). Wings of Judgment: American Bombing in World War II. New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-503629-8. OCLC 11785450. 
• Selden, Kyoko Iriye; Selden, Mark (1990). The Atomic Bomb: Voices from Hiroshima and Nagasaki. Armonk, New York: M.E. Sharpe. ISBN 0-87332-773-X. OCLC 20057103. 
• Sharp, Patrick B. «From Yellow Peril to Japanese Wasteland: John Hersey's 'Hiroshima'». Twentieth Century Literature. 46 (2000): 434–452. JSTOR 827841. 
• Sherwin, Martin J. (2003). A World Destroyed: Hiroshima and its Legacies. Stanford, California: Stanford University Press. ISBN 0-8047-3957-9. OCLC 52714712. 
• Nuke-rebuke: Writers & Artists Against Nuclear Energy & Weapons. Iowa City, Iowa: The Spirit That Moves Us Press. 1984. ISBN 0-930370-16-3. OCLC 10072916. 
• Slavinskiĭ, Boris Nikolaevich (2004). The Japanese-Soviet Neutrality Pact: A Diplomatic History, 1941–1945. Nissan Institute/Routledge Japanese Studies Series. London; New York: RoutledgeCurzon. ISBN 978-0-415-32292-8. 
• Sodei, Rinjiro (1998). Were We the Enemy? American Survivors of Hiroshima. Boulder, Colorado: Westview Press. ISBN 0-8133-2960-4. 
• Stohl, Michael (1979). The Politics of Terrorism. New York: M. Dekker. ISBN 978-0-8247-6764-8. OCLC 4495087. 
• Sweeney, Charles; Antonucci, James A.; Antonucci, Marion K. (1997). War's End: An Eyewitness Account of America's Last Atomic Mission. New York: Quill Publishing. ISBN 0-380-78874-8. 
• Thomas, Gordon; Morgan-Witts, Max (1977). Ruin from the Air. London: Hamilton. ISBN 0-241-89726-2. OCLC 252041787. 
• Tibbets, Paul W. (1998). Return Of The Enola Gay. New Hope, Pennsylvania: Enola Gay Remembered. ISBN 0-9703666-0-4. OCLC 69423383. 
• Wainstock, Dennis D. (1996). The Decision to Drop the Atomic Bomb. Westport, Connecticut: Praeger. ISBN 0-275-95475-7. OCLC 33243854. 
• Walker, J. Samuel (januar 1990). «The Decision to Use the Bomb: A Historiographical Update». Diplomatic History. 14 (1): 97–114. doi:10.1111/j.1467-7709.1990.tb00078.x. 
• Walker, J. Samuel (April 2005). «Recent Literature on Truman's Atomic Bomb Decision: A Search for Middle Ground». Diplomatic History. 29 (2): 311–334. doi:10.1111/j.1467-7709.2005.00476.x. Besøkt 30. januar 2008. 
• Werrell, Kenneth P. (1996). Blankets of Fire: U.S. Bombers over Japan during World War II. Washington, D.C.: Smithsonian Institution Press. ISBN 1-56098-665-4. OCLC 32921746. 
• White, Geoffrey. M. (juli 1995). «Memory Wars: The Politics of Remembering the Asia-Pacific War» (PDF). Asia-Pacific Issues (21). Besøkt 30. juni 2013. 
• Williams, M. H. (1960). Chronology, 1941–1945. Washington, D.C.: Office of the Chief of Military History, Department of the Army. OCLC 1358166. 
• Zaloga, Steven J.; Noon, Steve (2010). Defense of Japan 1945. Fortress. Oxford: Osprey Publishing. ISBN 1-84603-687-9. OCLC 503042143.