Toppdykker: Fugleart i dykkerfamilien

Arten består som tre underarter. Den eurasiske underarten hekker fra Skandinavia, Tyskland og Italia østover gjennom sentrale deler av Eurasia sør for 66° N til kysten av Japanhavet og Japan og fuglene overvintrer stort sett sør for hekkeområdene sine, mens underartene i Afrika og Australasia kun trekker til hekkeplassene innenfor utbredelsesområdene og hekker der.

Toppdykker
P. c. cristatus (nominatformen)
Nomenklatur
Podiceps cristatus (Linnaeus, 1758)
Synonymi
Colymbus cristatus Podicephorus major
Populærnavn
toppdykker
Klassifikasjon
Rike		Dyr
Rekke		Ryggstrengdyr
Klasse		Fugler
Orden		Lappedykkere
Familie		Dykkerfamilien
Slekt		Podiceps
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1 LC — Livskraftig
Norsk rødliste:
LC — Livskraftig Artsdatabanken (2021)
Økologi
Habitat:		limnisk, stille ferskvann og brakkvann
Utbredelse:		Afrika, Eurasia, Australasia

 

 

Toppdykkeren har en fullvokst lengde på cirka 46–61 cm og veier normalt omkring 596–1 490 g. Fjærdrakten har en silkelignende glans. De nedre ekstremitetene er plassert langt bak på den relativt slanke kroppen, noe som gjør at arten beveger seg litt klønete på land. Føttene er utrustet med karakteristiske svømmelapper langsmed tærne, noe som gjør arten til en usedvanlig god svømmer og dykker.

I hekkedrakt har toppdykkeren en todelt kileformet fjærtopp på issen, og et praktfullt kinnskjegg som varierer fra nærmest guloransje innerst via nyanser av rødbrunt og gradvis over til sort ytterst. I vinterdrakt blir kinnene nærmest hvite med litt mørkt i midten, mens det flotte kinnskjegget med alle fargenyansene mangler. Kjønnene er like, men hannen har gjerne litt større nebb og, i hekkedrakt, noe lengre fjærtopp. Den afrikanske underarten har i hekkedrakt sorte fjær som vokser lenger ned langs sidene av issen, til undersiden av øynene og i bakkant av nebbsidene. Den australasiatiske underarten ligner nominatformen, men er noe større fysisk.

Arten er utbredt over det meste av Eurasia og i deler av Afrika, Australia og på New Zealand. I Norge, der arten ble påvist første gang i Høylandsvatnet (Salvatnet) i Time kommune på Jæren i 1904, økte antallet hekkende par betydelig fra 1960-tallet og fram mot 1994, da bestanden ble estimert til cirka 300–500 par, men senere var den vært relativt stabil eller svakt synkende fram mot 2003. Arten hekker ved større vann med siv- og starrvegetasjon, i Norge særlig på Jæren og i Oslofjordområdet, og spesielt i Oslo, Akershus og Østfold. Det finnes også hekkeforekomster rundt de store innsjøene i Vestfold, Buskerud og Oppland. Den har også hekket i flere vann i Nord-Trøndelag. Noen fugler overvintrer langs kysten, men de fleste trekker sørover.

I Europa hekker arten fra januar til ut i september, avhengig av utbredelsen, men hovedsakelig i tidsrommet april–juli. I tropiske strøk i Afrika hekker fuglene året rundt, med topper etter lengre regnperioder. I Sør-Afrika hekker fuglene på vårparten i vest og høst eller tidlig vinter i øst. I Australasia topper hekketiden seg i tidsrommet november–mars.

Paringsritualet er en slags «dans» der hannen og hunnen møtes med hodet senket, rett over vannflaten. Når paret ligger front mot front reises hodene med ristende bevegelser. Under dansen kan hannen også tilby hunnen reirmateriale. Reiret bygges av vannplanter og plasseres i direkte tilknytning til ferskvann, enten flytende eller i vannkanten. De normalt 3–5 eggene ruges av begge kjønn i cirka 25–31 dager. Ungene er dunkledde når de klekkes og blir flygedyktige etter 71–79 dager. Straks etter klekkingen vil foreldre frakte med seg kullet ut på vannet. Det hender da at de to foreldrene deler ungene mellom seg og drar hvert til sitt. Ofte vil den ene parten forlate den andre om bare én unge overlever, men det hender også at parene splitter lag med flere overlevende unger, uten å fordele dem mellom seg. Likeledes hender det det at toppdykkere kan ha to årlige kull.

Habitatet består helst av næringsrike og grunne innsjøer med stor fiskebestand, også i til dels kraftig eutrofierte vann med liten sikt. Føden består i all hovedsak av fisk (spesielt karpefisker, som mort) i passelig størrelse, som regel ikke mer enn 7,5 cm i diameter. Fisken jages gjerne nedenfra og opp, noe som gjør at fuglen kan se silhuetten av fisken godt mot lyset, selv om vannet har liten sikt. Dykkene varer i snitt i 18–26 sekunder. Arten eter imidlertid også et bredt utvalg av insekter og akvatiske virvelløse dyr, spesielt krepsdyr (som edelkreps). Inntaket av virvelløse dyr er imidlertid størst om våren. Arten jakter også føde fra overflaten, kun med hodet neddykket, men den gjør det i mindre grad enn andre dykkere.

Internasjonalt regnes arten som livskraftig. I Norge har den status som nær truet (NT) på nasjonal rødliste. Den skulle egentlig vært klassifisert som sårbar (VU), om man kun legger Norge til grunn, men fordi det går bra med arten i nabolandene og man anser at den vil kunne innvandre derfra om den skulle bli borte her, ble statusen satt ned ett trinn.

Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Llimona et al. (2020). Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017, 2020). Norske navn i parentes er ikke offisielle navn, men kun en midlertid beskrivelse.

• Mirandornithes
  • Podicipediformes, lappedykkere
    • Podicipedidae, dykkerfamilien
      • Rollandia
      • Tachybaptus
      • Podilymbus
      • Poliocephalus
      • Podiceps
        • P. major, spydnebbdykker (Sør-Amerika)
        • P. auritus, horndykker (Eurasia og Nord-Amerika)
        • P. grisegena, gråstrupedykker (Eurasia og Nord-Amerika)
        • P. cristatus, toppdykker (Eurasia, Afrika og Australasia)
          • P. c. cristatus (nominatformen), eurasiatoppdykker, den palearktiske sone sør for 66° N, og lokalt til Nord-India; overvintrer lenger mot sør
          • P. c. infuscatus, afrikatoppdykker, det østre og sørlige Afrika
          • P. c. australis, australasiatoppdykker, det sørvestre og sørøstre Australia, Tasmania og Sørøya på New Zealand
        • P. nigricollis, svarthalsdykker (Eurasia og Nord-Amerika)
        • P. andinus, colombiadykker (†, sist observert i 1977) (Sør-Amerika)
        • P. juninensis, (inkadykker eller nordlig sølvdykker, ikke navngitt) (Andes, Sør-Amerika)
        • P. occipitalis, sølvdykker (Patagonia og Falklandsøyene, Sør-Amerika)
        • P. taczanowskii, junindykker (Junínsjøen, Sør-Amerika)
        • P. gallardoi, tiaradykker (Sør-Amerika)
      • Aechmophorus

• Fjeldså, Jon (2004). The Grebes: Podicipedidae. Oxford: Oxford University Press. s. 266. ISBN 9780198500643. 

• (en) toppdykker – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen  
• (en) toppdykker i Encyclopedia of Life  
• (en) toppdykker i Global Biodiversity Information Facility  
• (no) toppdykker hos Artsdatabanken  
• (sv) toppdykker hos Dyntaxa  
• (en) toppdykker hos Fauna Europaea  
• (en) toppdykker hos Fossilworks  
• (en) toppdykker hos ITIS  
• (en) toppdykker hos NCBI  
• (en) Kategori:Podiceps cristatus – bilder, video eller lyd på Wiki Commons  
• (en) Podiceps cristatus – galleri av bilder, video eller lyd på Wiki Commons