Roma-Traktaten

Artikkelserien om Den europeiske unions institusjoner og forfatning

Institusjoner: Parlamentet Det europeiske råd Rådet Kommisjonen Sentralbanken Domstolen Revisjonsretten

Traktater: Roma (1957) Samling (1965) Enhetsakt (1986) Maastricht (1992) Amsterdam (1997) Nice (2001) Lisboa (2007)

mars 1957 mellom Belgia, Nederland, Luxembourg, Frankrike, Italia og Vest-Tyskland, og trådte i kraft 1. januar 1958.

Ved Lisboa-traktaten i 2009 ble den omdøpt til Traktaten om Den europeiske unions virkemåte. Den utgjør sammen med Traktaten om Den europeiske union, som er den konsoliderte utgave av Maastricht-traktaten fra 1992, de grunnleggende rettsregler for samarbeidet om Den europeiske union.

Initiativtagere var ledende personer i Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF) som ønsket en omfattende integrering av medlemslandenes økonomi (fellesmarkedet). Det gryende europeiske samarbeid var dermed blitt fordypet på en rekke områder, og ved Messinakonferensen 1955 ble den belgiske minister Paul-Henri Spaak utsett til leder av en forberedende komité som skulle utarbeide en rapport om hvordan man kunne etablere et indre europeisk marked.

Forslaget hadde to hovedelementer:

1. opprettelse av et felles marked
2. opprettelse av et atomenergifellesskap.

Fellesmarkedet ble innarbeidet Traktaten la grunnlaget for Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC), som utviklet seg til dagens europeiske union.

Traktaten slår fast de grunnleggende prinsipper innen EU, blant annet prinsippet om de fire friheter, og gir hjemmel for EUs organer.

De fire friheter

De fire friheter er en alminnelig betegnelse for EUs mål om fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft i det indre markedet.

Roma-traktaten hadde tre hovedmål:

• Landene skulle ha en felles jordbrukspolitikk. De forpliktet seg til å la matvarer passere friere over landegrensene.
• Landene måtte gi opp deler av sin egen selvstendighet.
• Landene måtte bygge ned tollmurene, slik at varene ble billigere.

Roma-traktaten er blitt endret seks ganger, gjennom Brussel-traktaten (1965), Enhetsakten (1986), Maastricht-traktaten (1993), Amsterdamtraktaten (1999), Nice-traktaten (2003) og Lisboa-traktaten (2007).

Hensikten med fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft er å gjøre landene avhengig av hverandre. På den måten forsvinner begrunnelsen for å gå til krig.^{[trenger referanse]}

Den «andre» Roma-traktaten

I norsk samfunnsdebatt og -litteratur brukes begrepet Roma-traktaten ofte bare om EEC-traktaten. Samme dag ble også den mindre kjente Euratom-traktaten undertegnet.

Undertegnere

Traktatene ble signert av:

• Paul-Henri Spaak og Jean Charles Snoy et d'Oppuers for Belgia.
• Konrad Adenauer og Walter Hallstein for Tyskland.
• Christian Pineau og Maurice Faure for Frankrike.
• Antonio Segni og Gaetano Martino for Italia.
• Joseph Bech og Lambert Schaus for Luxembourg.
• Joseph Luns og J. Linthorst Homan for Nederland.

• Traktaten om oprettelse af det europæiske fællesskab (Roma-traktaten) i original, dansk versjon (1957).
• Traktaten om oprettelse af det europæiske fællesskab, (Roma-traktaten) i konsolidert versjon 29.12.2006 (EU-traktaten side 1-36, EF-traktaten/Romatraktaten side 37-180, deretter bilag og protokoller)
• Offisiell traktatsamling, Eurlex.