Maskinkanon

I henhold til Genèvekonvensjonene er det ikke lov å bruke ekspanderende ammunisjon. Dette dekker også granater. Granatammunisjon var imidlertid allerede etablert til kanoner, slik at våpen som ble konstruert for å skyte slik ammunisjon ble klassifisert som kanoner til bruk mot stridsmateriell (kjøretøyer, forsvarsanlegg), mens maskingeværer til bruk mot soldater ikke hadde ekspanderende ammunisjon. I praksis går dette skillet ved omkring 20 mm kaliber, selv om det finnes automatvåpen med større kaliber som skyter ammunisjon uten sprengsats (se for eksempel pilammunisjon) og det finnes ammunisjon helt ned i vanlig riflekalibre som har sprengladning, slik som den britiske de Wilde-ammunsijonen i .303 British brukt i RAFs maskingevær og de tyske B-patronen i 7,92 Mauser som ble brukt av skarpskyttere på slutten av krigen. Den norskproduserte multi purpose ammunisjonen til 12,7 mm mitraljøser er med på å viske ut forskjellen, slik at skillet i dag i praksis er avgjort av kaliber, ikke ammunisjonstype.

Ammunisjonen til maskinkanon er normalt granater, med en tennsats og et sprenglegeme. Virkningen er derved større enn for tunge maskingevær, som vanligvis skyter helmantlet blyammunisjon. Maskinkanoner ble vanlige rundt andre verdenskrig, og brukes vanligvis i fly, på skip og på stormpanservogner. De brukes mot fly, infanteri og lettpansret kjøretøy eller fartøyer. Ekstremt hurtigskytende maskinkanoner har en gatlingmekansime og kalles roterende kanoner.

Vanlige kalibre for maskinkanoner er 20, 23, 25, 30 og 40 mm.

Det norske Forsvaret bruker 20 mm maskinkanon på stormpanservognen NM135, jagerflyet F-16 og som luftvern. 30 mm brukes på stormpanservognen CV9030N og 40 mm som luftvern.

•  
  XM307 25 mm bærbar granatkaster
•  
  MLG 27 fjernstyrt maskinkanon.
•  
  20 mm Oerlikon, en tidlig maskinkanon
•  
  30mm × 113 mm skudd ladet inn i M230 maskinkanon

• Maskingevær