S

S er forkortelse og symbol for blant annet dette:

• S er det kjemiske symbolet for grunnstoffet svovel.
• s er symbolet for sekund i SI-systemet. I norsk rettskriving kan man også å bruke «sek» (uten punktum) som forkortelse for sekunder.
• S er nasjonalt kjennemerke for biler fra Sverige.
• S – særdeles godt – tilsvarte i mange år toppkarakteren 6.
• S er symbolet for siemens i SI-systemet.
• S brukes ofte som forkortelse for sentrum av en by. Det kan også betegne himmelretningen sør.
• S er brukt som forkortelse for figuren Supermann, og er plassert sentralt på brystet av drakten hans.
• I norsk grammatikk er s en forkortelse for substantiver.

Fønikisk Šîn	Etruskisk S	Gresk Sigma

Semittisk Šîn («tenner») representerte en ustemt postalveolar frikativ /ʃ/ (som i skjære). Gresk manglet denne lyden, og den greske bokstaven sigma (Σ) ble tegnet som skulle representere /s/. I etruskisk og latin ble /s/-verdien opprettholdt, og kun i moderne språk har bokstaven blitt brukt til å representere andre lyder.

Lang ſ og rund s

 

Fram til rundt 1400-tallet ble den lille bokstaven s skrevet som «lang s», altså tegnet ſ (som ser ut som en f uten tverrstrek, Unicode 017F). Den slyngende S-formen, kalt «rund s», ble bare brukt til store bokstaver. Ved boktrykkerkunstens inntog begynte noen trykkere å bruke den moderne, runde formen av s i slutten av ord og i slutten av ledd i sammensatte ord. Senere ble den moderne formen brukt overalt, og spredte seg til manuskripter også.

 

Tegnet er egentlig en ligatur, det vil si en typografisk sammensmelting, av tegnene ſ (lang s) og s (rund s), eller ſ og z i frakturskrift («tysk gotisk skrift»). Som hovedregel i tysk brukes rund s bakerst i ord, mens lang s brukes først i et ord og etter sammensetningsfuge inne i et ord. Det finnes imidlertid flere unntak. Dobbel s ble på norsk satt som sſ, unntatt i slutten av ord, hvor det ble skrevet som ſs. Denne bokstavkombinasjonen dannet ligaturen ß som fremdeles er i bruk i tysk skriftspråk.

 

Lang ſ gikk ut av bruk i antikva omtrent år 1800, etter at skriftdesignere som franskmannen François-Ambroise Didot begynte å lage «moderne» skrifter uten lang ſ, og forleggere som den britiske John Bell begynte å gi ut bøker med bare rund s. Lang ſ har ikke gått ut av bruk i fraktur, men fraktur har stort sett gått ut av bruk – i Norge i begynnelsen av 1900-tallet. Aftenpoſten, som ble grunnlagt i 1860, skiftet ut brødskriften fra fraktur-skrift til antikva i påsken 1912, men beholdt fraktur med lang s i avishodet.

Bruk av lang s (ſ) i norske avishoder

 

• Aftenpoſten
• Adresſeaviſen
• Farſunds Avis
• Finnmarkspoſten
• Fredriksſtad Blad
• Grimſtad Adresſetidende
• Laagendalspoſten
• Romsdals Budſtikke
• Svelvikspoſten
• Tvedeſtrandspoſten
• Veſteraalens Avis