Mitraljøse: Maskingevær i stand til å levere relativt tungt vedvarende ild, men mangler mobilitet

Det norske forsvarets bruken av ordet avviker fra mange språk, særlig tysk og fransk der begrepet mitraljøse og maskingevær mer eller mindre synonymer, men i norsk militær bruk samsvarer mitraljøse med det som på engelsk kalles «heavy machine gun». Ordet mitraljøse beskriver derved rollen våpnet har, ikke nødvendigvis typen våpen eller kaliber. Dette dekker både maskingevær i vanlig riflekalibre med tung fot og maskingevær med grove kalibre slik som 12,7 mm.

 

Den rekyldrevne, enkeltløpede mitraljøsa ble oppfunnet i 1884 av H.S. Maxim. Maskingevær var i utgangspunktet tenk på som en ren produsent av skudd, under tanken om at det var volumet av skudd i lufta som ville være avgjørende. På grunn av den kontinuerlig høye skuddtakten ble løpet så varmt at det ble ødelagt. De første våpnene ble derved utstyrt med en vannkolbe for å holde løpet kaldt. Dette gjorde samtidig våpnet så tungt at det var vanskelig å frakte rundt, og de tidlige Maxim maskingeværene ble som regel anbrakt i faste stillinger. Det var i denne rollen maskingevær opprinnelig fikk betegnelsen som mitraljøse på norsk.

Under siste halvdel av 1. verdenskrig ble luftavkjølte lette maskingevær tatt i bruk. Disse fikk på norsk betegnelsen «maskingevær», selv om de brukte samme ammunisjon som de tyngre og mer fastmonterte våpnene. Det var slike stabile, hurtigskytende våpen som kunne holde på i time etter time som var med å gjøre skyttergravskrigen på vestfronten til et slikt blodbad. Etterhvert som maskingevær i tyngre kalibre ble utviklet, ble alle tunge våpen ment brukt montert på kjøretøyer eller i fastmonterte stillinger betegnet mitraljøse, mens infanterivåpen (ofte de samme modellene) ment å fraktes rundt av én eller to mann betegnet maskingevær.

Mitraljøsa blir montert på affutasje, er luft- eller vannavkjølt, vekt 30–75 kg, kaliber 6,5–15 mm, skuddtakt 400–600 skudd/min, patrontilførsel fra bånd el.l. med opptil 250 patroner i båndet, praktisk skuddvidde opptil 4000 m. Våpenet kan også skyte med indirekte retning. Luftvernmitraljøser har ofte dobbeltaffutasje eller firling.

 

Norge hadde tidligere Hotchkiss mitraljøse (luftkjølt), avløst av vannkjølt Colt-mitraljøse, modell 1929, kaliber 7,62 mm. Norsk infanteri fikk senere to typer Browning luftkjølt mitraljøse, en lett M 1919 A4, kaliber 7,62 mm, og en tung, kaliber 12,7 mm.

Den lette M 1919 A4 ble etter hvert erstattet med MG 3 (maskingevær) som i mitraljøseversjon ble montert på en trefot (MITR-3).

Den tunge mitraljøsa kan benyttes både mot bakkemål og mot luftmål ved skifte av affutasje. Tyngre mitraljøser hører med til væpningen i mange typer stridsvogner og fly. Dersom kaliberet er 20mm eller større er prosjektilet stort sett granater med egen sprengladning. Om slike våpen brukes uttrykket maskinkanon i stedet.

Ordet kommer av (fransk: mitrailleuse) som er avledet av mitraille, som betyr 'jernskrap'..