Jehovas Vitner: Trossamfunn

Trossamfunnet er ledet av Jehovas vitners styrende råd, som er en gruppe eldste i Warwick i New York som etablerer og reviderer trossamfunnets læresetninger.

Jehovas vitner
Org.form		Körperschaft des öffentlichen Rechts
Kortnavn		JW, 耶證, 耶证, TJ
Hovedgren		Restaurasjonisme
Grunnlagt		1881
Grunnlegger		Charles Taze Russell
Utgått fra		Bibelstudentene
Antall medlemmer		8 514 983 (ukjent)
Geografi		Hele verden
Hovedkontor		Warwick (1 Kings Dr. Tuxedo Park, New York)
Nettsted		www.jw.org (mul)

Jehovas vitner beskrives innen religionsvitenskap som et millenaristisk, kristent trossamfunn med antitrinitaristiske oppfatninger til forskjell fra andre kristne trosretninger. Deres lære er basert på deres forståelse av Bibelen, og de foretrekker å bruke Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter. De mener at ødeleggelsen av dagens verdenssystem, ofte omtalt som «den nåværende tingenes ordning», i form av Guds inngripen i Harmageddon, er nært forestående. De tror videre at de overlevende etter Harmageddon-krigen vil få oppleve innføringen av Guds rike, et himmelsk styresett som Jehovas vitner anser som den eneste virkelige løsning på menneskehetens problemer.

Trossamfunnet oppsto i USA gjennom Bibelstudentene, som ble grunnlagt sent i 1870-årene av Charles Taze Russell. Det gjennomgikk betydelige organisasjonsmessige og læremessige endringer under Joseph Franklin Rutherford som etterfulgte Russell som president i 1917. Trossamfunnet er registrert og organisert gjennom Zion's Watch Tower Tract Society (Selskapet Vakttårnet), som ble etablert i 1881. Navnet Jehovas vitner ble antatt i 1931 for å klart skille dem ut fra andre bibelstudiegrupper.

Jehovas vitner er kjent for forkynnelse fra dør til dør, distribusjon av litteratur som Vakttårnet og Våkn opp! samt at de nekter militærtjeneste og å ta imot blodtransfusjoner. De betrakter bruk av gudsnavnet Jehova som essensielt i sin tilbedelse og avviser treenighetslæren, læren om en udødelig sjel og læren om et brennende helvete, som de betrakter som ubibelske læresetninger. De feirer ikke jul, påske, fødselsdager eller andre høytider og feiringer som de betrakter som av hedensk opphav og uforenlig med kristen lære.^{[trenger referanse]}

Det at trossamfunnet er militærnektere og nekter å hilse nasjonale flagg har brakt dem i konflikt med enkelte styresmakter. Som en følge av dette har Jehovas vitner blitt forfulgt, og deres aktiviteter forbudt, i enkelte land. Det at Jehovas vitner over tid har utfordret nasjonale restriksjoner på sitt arbeid, har hatt innflytelse på lovgivning relatert til borgerrettigheter i en rekke land.^{[trenger referanse]}

Begynnelsen (1870–1916)

 

I 1870 dannet Charles Taze Russell og andre en uavhengig gruppe i Pittsburgh i Pennsylvania for å studere Bibelen. I løpet av sin tjeneste bestridde Russell flere trosbekjennelser, læresetninger og tradisjoner som kristne i sin alminnelighet anerkjente, blant disse læren om en udødelig sjel, læren om et brennende helvete, predestinasjonslæren, Jesu kjødelige gjenkomst, treenighetslæren, og at jorden skulle brennes opp med ild.

Fra 1876 av hevdet Russell at «Hedningenes tider» ville ende i oktober 1914, et tidspunkt hvor verdenssamfunnet ville bli erstattet av den fullstendige opprettelsen av Guds rike på jorden.

I 1876 møtte Russell Nelson H. Barbour, og senere det året utgav de sammen boken Three Worlds, and the Harvest of This World, som kombinerer læren om gjenopprettelse med tidsprofetier. Gjennom boken fremmet de det syn at Guds handlemåte i forhold til mennesker ble håndtert i æraer, hvor hver æra ble avsluttet med en «innhøsting», at Kristi usynlige gjenkomst fant sted i 1874, innledningen av «evangeliets innhøstningstid», og at 1914 ville markere slutten på en 2 520 år lang periode kjent som «Hedningenes tider».

Tidlig i 1878 gikk de sammen om utgivelsen av et religiøst tidsskrift, Herald of the Morning. Juni 1879 skilte de lag på grunn av læremessige uenigheter og avsluttet samarbeidet. Russell publiserte fra juli 1879 tidsskriftet Zion's Watch Tower and Herald of Christ's Presence (Sions Vakttårn og Forkynner av Kristi nærvær), og presenterte bladets formål; å vise at verden var inne i «de siste dager», og at en ny tidsalder for jordisk og himmelsk gjenopprettelse under Jesu Kristi usynlige styre var nært forestående.

Fra 1879 samlet tilhengere av Vakttårnet seg i selvstendige menigheter for å studere bibelen emnevis. Det ble dannet tretti menigheter, og i løpet av 1879 og 1880 besøkte Russell hver av dem for å demonstrere det mønster for møter som han anbefalte. Etter hvert som det ble dannet nye menigheter, forble hver og en av menighetene selvstendige administrative enheter, som under en kongregasjonalistisk form for styring.

Den 16. februar 1881 ble Zion's Watch Tower Tract Society etablert med William Henry Conley som president og med Russel som sekretær (secretary-treasurer) Den 15. desember 1884 ble selskapet formelt registrert (inkorporert) som en ideell organisasjon med formål å distribuere traktater og bibler, og fra dette tidspunktet overtok Russel som president.

I 1900 hadde Russell organisert tusenvis av deltids- og heltidskolportører, og han utnevnte misjonærer for utenlandsoppdrag, samt etablerte avdelingskontor. I løpet av 1910-årene hadde organisasjonen nesten hundre «pilegrimer», eller omreisende predikanter. Russell iverksatte også en betydelig, global trykkerivirksomhet, og han ble i løpet av 1912 den mest distribuerte religiøse forfatteren i Amerika.

I 1909 ble hovedkontoret flyttet til Brooklyn i New York City, i en sammenslåing av trykkerifasiliteter, Selskapet Vakttårnets kontorer, samt et møtelokale. På dette tidspunktet hadde bevegelsen blitt internasjonal. Selv om dens tilhørere i flere tiår frem til denne perioden ble omtalt som bibelstudenter, gikk de ikke under noe offisielt navn. Russell besvarte et spørsmål angående navnet på bevegelsen, med at «vi skiller oss ikke ut fra andre kristne ved å anta et spesielt eller særegent navn. Vi er tilfreds med benevnelsen, 'kristne', som de første hellige var kjent ved.»

I 2016 flyttet hovedkontoret til Warwick i New York County og byggene i Brooklyn ble solgt.

Blant økenavnene var «russellitter», «millennister» og «Vakttårn-folkene». Mangelen på navn gjorde også gruppen lettere å forveksle med andre ny-religiøse bevegelser, og det ble etter hvert mer innlysende at organisasjonen trengte et navn som kunne skille dem ut fra disse. Russell introduserte navnet Den Internasjonale Bibelstudieforening (International Bible Students' Association, IBSA) i 1910, et navn bevegelsen skulle komme til å bruke frem til 1931. Russell døde 31. oktober 1916, på hjemtur fra en av sine foredragsreiser.

Reorganisering (1917–1942)

 

Den 6. januar 1917 ble Selskapet Vakttårnets juridiske rådgiver, Joseph Franklin Rutherford, valgt som neste president. Valget var omdiskutert, og situasjonen tilspisset seg sommeren 1917, da Den fuldbyrdede Hemmelighed (The Finished Mystery), det sjuende bindet i Studier i skriften, ble utgitt. Boken, som var skrevet av to bibelstudenter, men til dels var basert på Russells egne notater, var godkjent for utgivelse av Rutherford og hans to nærmeste medarbeidere, visepresident Pierson og sekretær-kasserer Van Ambourgh, men det øvrige styret var ikke informert om utgivelsen. Fire styremedlemmer som var i opposisjon til Rutherford, ble, samme dag som frigivelsen av boken, avsatt gjennom en juridisk finesse av Rutherford, og fire nye ble satt inn. Boken fremmet kraftig kritikk av den katolske kirke og de protestantiske kirkesamfunn, og også kristnes deltakelse i «den store krigen».

I 1918 ble Rutherford og sju av hans medarbeidere, arrestert og anklaget for oppvigleri og brudd på spionasjeloven. Sju av dem ble dømt til tjue års fengsel, den åttende til ti år. En landsomfattende underskriftskampanje ble iverksatt, parallelt med at de åtte straffedømte søkte om benådning av USAs daværende president Woodrow Wilson. Om lag ni måneder etter domfellelsen erkjente Wilson i en melding til riksadvokaten at «fengselsstraffene er klart urimelige». De straffedømte ble løslatt mot kausjon kort tid etter, og saken ble endelig frafalt 5. mai 1920.

I løpet av Rutherfords funksjonstid gjennomgikk bibelstudentene mange forandringer, både organisasjonsmessig og i form av endringer innen lærespørsmål, og hus-til-hus-forkynnelse og store stevner ble viktige arbeidsformer. Fra 1919 av ble menighetenes egenstyre gradvis redusert, og organisasjonen fikk en mer hierarkisk struktur. Menighetens eldste gikk fra å være demokratisk valgt, til å bli utnevnt fra sentralt hold, i begynnelsen i form av en «arbeidsdirektør» som skulle føre tilsyn med menighetens arbeid. Menighetens forkynnelsesarbeid skulle rapporteres gjennom ham. Det var også dette året at utgivelsen av Den Gyldne Tidsalder, nå kjent som Våkn opp!, ble påbegynt. Ved et internasjonalt stevne avholdt i Cedar Point, Ohio i september 1922, ble forkynnelsesarbeidet tillagt en ny betydning. I løpet av 1920-årene sluttet de å feire høytider som de anså for å være hedenske.

Den 26. juli 1931, ved et stevne i Columbus, Ohio, introduserte Rutherford organisasjonens nye navn, Jehovas vitner (engelsk Jehovah's Witnesses), basert på Jesaja 43, 10: «'Dere er mine vitner', lyder Jehovas utsagn, 'ja min tjener, som jeg har utvalgt,'». Navnet ble godkjent ved resolusjon, og ble valgt for å skille denne gruppen av bibelstudenter ut fra uavhengige grupper som hadde brutt forbindelsen med Selskapet Vakttårnet. I 1932 ble ordningen hvor menighetene valgte de eldste, avskaffet, og fra og med 1938 definerte organisasjonen seg selv som gjennomgående teokratisk gjennom en endring vedtatt ved resolusjon i menghetene, hvor menighetens eldste ble utvalgt sentralt.

Gjennom 1920- og 1930-årene endret trossamfunnet sin forståelse av spørsmål relatert til eskatologi og frelse, og gikk bort fra enkelte tidligere oppfatninger, blant disse at det skulle foregå en oppstandelse av «fortidens trofaste» i 1925. Siden 1932 av har Jehovas vitner lært at en klasse mennesker skulle oppnå evig liv på jorden; siden 1935 har nye medlemmer av trossamfunnet blitt betraktet som tilhørende denne klassen.

En annen endring, som angikk deres lydighet i forhold til staten, fikk dramatiske konsekvenser for trossamfunnet i land som hadde betydelig deltakelse i andre verdenskrig. Militærnekting ble i praksis en religiøs plikt, og fra 1935 inntok Jehovas vitner en holdning i forhold til nasjonalflagg som medførte at de ikke deltok i flagghilsen. Medlemmer av trossamfunnet var allerede under forfølgelse, blant annet på grunn av sine anklager mot den katolske kirke, og var jevnlig gjenstand for arrestasjoner og pøbelangrep; følgene av deres nye forståelse i disse lærespørsmålene bidro til intensivert forfølgelse, og over atten tusen arrestasjoner av Jehovas vitner ble gjennomført frem til 1951 i USA alene. I Tyskland ble flere tusen av vitnene plassert i konsentrasjonleirer, hvor de fra 1935 av utgjorde en egen kategori.

Da Rutherford døde i januar 1942, hadde antallet av Jehovas vitner vokst til 113 624, fordelt på 5 323 menigheter.

Utviklingen fra 1942 frem til i dag

I et valg uten interne konflikter og med enstemmig resultat, ble Nathan Homer Knorr president 13. januar 1942, fem dager etter Rutherfords død. Knorr var sentral i utbyggingen av organsisasjonens infrastruktur. Han la til rette for strukturell opplæring av vitnene gjennom etableringen av «den teokratiske tjenesteskolen» i 1942 (lansert for menighetene i 1943), som fortsatt er en del av Jehovas vitners ukentlige møteprogram, samt etableringen av Vakttårnets bibelskole Gilead i 1943, som utdanner misjonærer for trossamfunnet. Disse, samt andre endringer, gav høy avkasting i form av nye tilhengere; i en 25-årsperiode fra 1946 økte antallet Jehovas vitner med 800 prosent, og de kom til å operere i 86 nye land.

Et annet betydelig prosjekt som ble påbegynt under Knorr, var utarbeidelsen av en ny bibeloversettelse til moderne engelsk. Oversettelsen ble påbegynt i siste halvdel av 1940-årene, I 1950 ble New World Translation of the Christian Greek Scriptures (Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter) utgitt. I løpet av de påfølgende ti årene ble også litt og litt av resten av Bibelen oversatt og utgitt, inntil den komplette oversettelsen forelå på engelsk i 1961. Under Knorrs tid som president, begynte Selskapet Vakttårnet å publisere artikler og bøker anonymt, noe som av hovedkontoret i Brooklyn begrunnes med at det ikke er enkeltpersoners synspunkter som fremmes, men organisasjonenes sanne lære. Den nye bibeloversettelsen ble, i tråd med denne oppfatningen, utarbeidet av en anonym oversettelseskomité.

Jehovas vitner gjennomgikk omfattende organisatoriske endringer i løpet av 1970-årene. I 1972 ble ordningen med en «tilsynsmann» (tidligere også omtalt som «arbeidsdirektør») avskaffet, og menighetene skulle nå administreres av et råd av eldste. Én eldste skulle være ordstyrer, men vervet skulle gå på omgang blant samtlige eldste. Fra 1971 av var ikke Det styrende råd lengre sammenfallende med styret i Selskapet Vakttårnet, og det skulle ikke lengre bestå av et fast antall medlemmer. Det styrende råd fikk også større kontroll over den åndelige delen av virksomheten. I 1976 ble det opprettet seks utvalg, ledet av Det styrende råd, som fordelte det administrative arbeidet relatert til organiseringen av Jehovas vitner mellom seg. I tillegg ble det opprettet utvalg for hvert avdelingskontor, bestående av tre eller flere medlemmer som fører tilsyn i sitt område. Endringene medførte en maktforskyvning fra presidenten til Det styrende råd når det kom til lærespørsmål, mens Det styrende råd, på sin side, frasa seg juridisk makt.

Veksten i antall Jehovas vitner stagnerte i siste halvdel av 1970-årene. Både kritikere av trossamfunnet og uavhengige skribenter har satt stagnasjonen i direkte sammenheng med forhåpninger som ble bygd opp i forhold til årstallet 1975; sammenhengen er verken bekreftet eller avkreftet av Selskapet Vakttårnet. Sosiologen Holden beskrev situasjonen som oppsto, som det etterspillet relatert til forutsigelser innad i trossamfunnet med «den mest ødeleggende effekten for [Selskapet] Vakttårnets medlemstall». Vekstraten gikk tilbake til normalt nivå ved inngangen til 1980-årene.

Etter Knorrs død i 1977, ble posisjonen som president i Selskapet Vakttårnet holdt av Frederick Franz (1977–1992), etterfulgt av Milton G. Henschel (1992–2000). Henschel var president frem til det i 2000 ble foretatt organisasjonsmessige endringer, hvor Selskapet Vakttårnets styre ble adskilt fra Det styrende råd. Siden 2000 har Don A. Adams, som ikke er medlem av Det styrende råd, vært president.

Jehovas vitner er organisert hierarkisk og nivådelt, internasjonal, nasjonalt og lokalt, med klart definerte oppgaver for hvert nivå. Organisasjonen er ledet av det styrende råd, bestående av en gruppe menn, hvor gruppens antall kan variere. Siden 1. september 2012 har gruppen bestått av åtte medlemmer. De bekjenner seg å være blant «de 144 000 utvalgte» med et himmelsk håp, noe som frem til nå har vært påkrevd. Religionspsykolog Hege Kristin Ringnes skriver i boken Jehovas vitner - en flerfaglig studie at organisasjonens hovedkontor i Brooklyn har opplyst at et slikt krav ikke nødvendigvis vil gjelde i fremtiden, mens det i en nyere utgivelse av studieutgaven av Vakttårnet kommer frem at det styrende råd, som i samme utgave blir identifisert som identisk med «den tro og kloke slave», må bestå av «en liten gruppe salvede kristne», det vil si av personer som bekjenner seg å tilhøre gruppen med «de 144 000 utvalgte». Det styrende råd leder organisasjonen gjennom seks hovedutvalg (Commitees of The Governing Body), og under disse flere underutvalg. Det enkelte avdelingskontor har et utvalg som er utnevnt av det styrende råd. Det styrende råd ble frem til 2012 fremstilt i Jehovas vitners litteratur som en talsmann for «den tro og kloke slave» (også omtalt som en klasse, som i «slaveklassen»), og senere som identisk med «den tro og kloke slave». Det styrende råd utnevner både medlemmer av utvalgene ved hovedkontorene og alle reisende tilsynsmenn, sistnevnte gruppe etter anbefaling fra det lokale avdelingskontoret.

Hver enkelt menighet har et råd av eldste, som består av ulønnede, mannlige medlemmer av menigheten, og som er øverste besluttende organ innad i den lokale menigheten. Eldsterådet er selvsupplerende, da de eldste, som formelt sett blir utnevnt av sitt områdes avdelingskontor, i praksis blir anbefalt av allerede sittende eldste, for deretter å bli godkjent av en reisende tilsynsmann. De eldste fører tilsyn i menigheten, og leder undervisningen som blir gitt ved menighetens møter, samt leder den lokale forkynnelsesvirksomheten. Ved disiplinære tiltak er det utelukkende de eldste som gjennomfører disse, både ved beslutning og forkynnelse, og også dersom det blir gitt veiledning. En eldste kan også inneha stillinger som forstander eller vigselsmann. Menighetstjenere blir utnevnt etter anbefaling fra menighetens eldste, på samme måte som de eldste selv blir utnevnt, og tar, i samarbeid med menighetens eldste, hånd om praktiske oppgaver. Menighetstjenerne kan også i vesentlig grad delta i undervisningen ved menighetens møter.

Også vanlige medlemmer kan inneha bestemte stillinger og ansvarsoppgaver, ofte omtalt som tjenesteprivilegier, da spesielt med tilknytning til forkynnelsesvirksomheten.

Kilder for læresetninger

Læresetningene blir fastsatt av Det styrende råd, som har påtatt seg ansvaret for tolkning og anvendelse av Bibelen. Selskapet Vakttårnets publikasjoner lærer at endringer og forbedringer av trossamfunnets læresetninger er et resultat av en prosess som består av progressiv åpenbaring, hvor Gud gradvis avdekker sin vilje og sine hensikter, og at slik opplysning skjer gjennom anvendelse av studier og resonnement ved hjelp av hellig ånd, og under ledelse av Jesus Kristus og englene. Selskapet Vakttårnet lærer også at «den tro og kloke slave», representert ved Jehovas vitners styrende råd som gruppe betraktet, får hjelp av den hellige ånd til å skjelne «dype sannheter», og det er disse som treffer beslutninger angående Jehovas vitners læresetninger. Trossamfunnets ledelse, som avviser å være under guddommelig inspirasjon eller ufeilbare, sies å utøve guddommelig ledelse, selv om læresetningene blir omtalt som «basert på Guds Ord [som] ... derfor ikke [kommer] fra mennesker, men fra Jehova.»

Jehovas vitner betrakter hele Bibelen, definert til kanonen bestående av totalt 66 bøker i det gamle og nye testamentet, for å være Guds inspirerte og ufeilbarlige ord. De betrakter Bibelen for å være vitenskapelig og historisk nøyaktig og pålitelig, og selv om det meste av dens innhold tolkes bokstavelig, mener de også at noe av innholdet skal tolkes symbolsk. De betrakter Bibelen for å være den endelige autoriteten for sine trosoppfatninger. Sosiologen Andrew Holdens etnografiske studium av trossamfunnet trekker imidlertid den slutning at erklæringer fra det styrende råd, uttalt gjennom publikasjoner utgitt av Watch Tower Bible and Tract Society, veier nesten like tungt for vitnene som Bibelen, en påstand som blir forklart og tilbakevist av Rolf Furuli, som selv er medlem i trossamfunnet, i boken Jehovas vitner – en flerfaglig studie. Jehovas vitner mener at deres trossamfunn er en gjenopprettelse av den kristne menighet fra det første århundre. Trossamfunnet tillater ikke sine tilhørere å utforme sentrale læresetninger, og heller ikke kritisere tilsvarende eksisterende læresetninger. Alle Jehovas vitner må godta trossamfunnets læresetninger, samt oppfylle organisasjonens krav til sine medlemmer. Regelmessig personlig studium av Bibelen blir ofte anbefalt, men vitnene blir frarådet å utforme egne læresetninger og tolkninger som et resultat av studium uavhengig av Selskapet Vakttårnets publikasjoner, og de blir også advart mot å lese annen religiøs litteratur. Tilhørerne blir oppfordret til å ha full tillit til deres lederskap, unngå skepsis til det de lærer gjennom Selskapet Vakttårnets litteratur, og ikke «[gjøre seg] til talsmann for egne meninger og [ikke fremme] private tanker med hensyn til forståelse av Bibelen».

Jehova og Jesus Kristus

Jehovas vitner fremhever bruken av Guds navn, representert i originaltekstene ved tetragrammet, og de fortrekker på norsk å bruke navneformen Jehova. De lærer at Jehova er den eneste sanne Gud, skaperen av alle ting, og «Universets Overherre». De lærer at all tilbedelse bør være rettet mot ham, og at han ikke er en del av en treenighet. Som en følge av dette legger trossamfunnet mer vekt på Gud enn på Jesus Kristus. De tror at den hellige ånd er Guds ånd og hans virksomme kraft, og ikke en person.

 

Jehovas vitner tror at Jesus er det eneste som er skapt direkte av Gud, at alt annet ble skapt gjennom Kristus, og at den innledende uassisterte skapergjerningen identifiserer Jesus på en unik måte som Guds «enbårne sønn» og «all skapnings førstefødte». De mener at Jesus tjente som en gjenløser og et gjenløsningsoffer som løskjøper hele menneskeheten fra synd. De tror at Jesus døde på en oppreist torturpæl, og ikke på et kors. De tror at de bibelske henvisningene til erkeengelen Mikael, Abaddon (Apollyon), «Ordet» og rytteren på den hvite hesten som er beskrevet i Johannes' åpenbaring, refererer til Jesus. Jesus blir betraktet som en som går i forbønn for menneskeheten og som øversteprest, utnevnt av Gud til å være konge og dommer i hans rike. Jehovas vitner mener at Jesu rolle som mellommann er begrenset til de som er salvede kristne, som er et begrenset antall som har håp om liv i himmelen.

Satan

Jehovas vitner tror Satan opprinnelig var en fullkommen engel, som lot innbilskhet og selvfølelse få utvikle seg, og etter hvert higet etter å bli tilbedt. Satan lokket Adam og Eva til ulydighet mot Gud, og som en følge av dette ble menneskeheten dratt inn i stridsspørsmålet mellom Gud og Satan om retten til det universelle overherredømme. Andre engler som sluttet seg til Satan, ble demoner.

Jehovas vitner lærer at Satan og hans demoner ble kastet ut av himmelen og ned til jorden etter 1. oktober 1914, tidspunktet som innleder «endens tid». Jehovas vitner mener at Satan er denne tingenes ordnings hersker, at menneskesamfunnet er under innflytelse av, og blir forledet av Satan og hans demoner, og at de er en viktig årsak til menneskehetens lidelser. De tror imidlertid ikke at hver enkelt hersker eller regjering er under Satans direkte kontroll.

Liv etter døden

Jehovas vitner tror at døden er en tilstand av ikke-eksistens, og at den avdøde er uten bevissthet. De avviser læren om et brennende helvete som pinested; Hades og Sheol er forstått å vise til den avdødes tilstand, ofte omtalt som «menneskehetens felles grav». Jehovas vitner betrakter sjelen for å være et liv, eller levende vesen, og at denne kan dø. Selskapet Vakttårnets publikasjoner lærer at mennesket er i en ufullkommen tilstand, og at befrielse fra syndens virkninger kun er mulig gjennom å vise tro på Jesu utgytte blod som en løsepenge, eller sonoffer, for menneskehetens synder.

Vitnene tror at et begrenset antall («den lille hjord») kommer til himmelen, og at håpet for majoriteten («de andre sauer») innbefatter en oppstandelse fra de døde på en renset jord etter harmageddon. De tolker Åpenbaringen 14,1-5 dithen at antallet kristne som skal til himmelen, er på bokstavelige 144 000, som sammen med Jesus skal regjere som konger og prester over jorden. Jehovas vitner lærer at det er kun de som gruppe betraktet som oppfyller de bibelske krav som stilles for å bli frelst gjennom Harmageddon, men de lærer også at det er Gud som til syvende og sist avgjør hver enkelts skjebne. Gjennom Kristi tusenårige styre vil så de fleste av de mennesker som har dødd i tiden frem til Harmageddon, bli oppreist til liv, med muligheten til å leve evig; de vil lære å tilbe Gud på en rett måte, slik at de er forberedt på den endelige prøven ved slutten av de tusen år.

Guds rike

Jehovas vitners publikasjoner lærer at Guds rike er en bokstavelig regjering i himmelen, opprettet i himmelen i 1914, og ledet av Jesus Kristus og 144 000 kristne løskjøpt fra jorden. Riket blir ansett for å være det redskap Gud vil bruke for å fullføre sin opprinnelige hensikt med jorden, ved å forvandle denne til et paradis uten sykdom eller død. Guds rike blir omtalt som sentralt i Jesu tjeneste på jorden. Forkynnelsen av Guds rike, i Jehovas vitners litteratur ofte omtalt som «det gode budskap om Guds rike», står sentralt i Jehovas vitners lære.

Eskatologi

Et sentralt trekk ved Jehovas vitners lære er deres oppfatning av at den nåværende epoken, eller «tingenes ordning», i 1914 gikk inn i «de siste dager», og går i møte en kommende tilintetgjørelse ved Guds og Jesu Kristi inngripen, etterfulgt av en utfrielse for de som tilber Gud på en akseptabel måte. De betrakter alle andre av dagens religionssamfunn for å være falske, og sammenstiller disse med Babylon den store, eller «skjøgen», beskrevet i Åpenbaringen 17, og at disse snart vil bli tilintetgjort av De forente nasjoner, en handling som vil markere begynnelsen på den store trengsel. Videre lærer de at Satan etter dette vil angripe Jehovas vitner, en handling som vil føre til at Gud innleder Harmageddon-krigen, som videre vil føre til at alle styresmakter og enkeltpersoner som «ikke adlyder det gode budskap», blir tilintetgjort. Etter Harmageddon blir så jorden inkludert i Guds himmelske rike, for så å bli forvandlet til et paradis lignende Edens hage. Videre lærer vitnene at de fleste som har dødd gjennom tidens løp, vil gjenoppstå til en dommens dag, som vil vare i tusen år. Deres dom vil utelukkende være basert på deres handlinger etter oppstandelsen. Ved slutten av de tusen år vil en endelig prøve finne sted i det Satan, som på dette tidspunktet vil ha vært bundet i tusen år, blir løslatt for å sette menneskeheten på en siste prøve med det resultat at kun en fullstendig prøvd og fullkommen menneskehet blir igjen. Kristus vil så tilbakeføre all myndighet til Gud.

Selskapet Vakttårnets publikasjoner lærer at Jesus Kristus begynte å herske i himmelen som konge i Guds rike i oktober 1914. Satan og hans demoner, som ble kastet ned fra himmelen, også dette i 1914, påfører menneskeheten «urett, nød, forurensning, krig, fiendskap mellom mennesker og naturkatastrofer». Vitnene lærer at Jesu gjenkomst er usynlig, og at hans styre kjennetegnes av en serie «tegn». De baserer denne oppfatningen av deres gjengivelse av det greske ordet parousia, vanligvis oversatt til gjenkomst, som «nærvær», og tror at Jesu nærvær viser til en periode av ukjent varighet heller enn tidspunktet for gjenkomsten.

Tilbedelse

 

Møter for tilbedelse og studier blir avholdt i Rikets sal. Bygningen er funksjonell til formålet, og inneholder ingen religiøse symboler. Vitnene tilhører en menighet i «distriktet» hvor de bor, og overværer ukentlige samlinger kjent som «møter», ledet av menighetens eldste. Møtene baseres i stor grad på studium av Bibelen, samt litteratur utgitt av Selskapet Vakttårnet. Møtenes struktur er bestemt fra trossamfunnets hovedkontor, og innholdet er i all hovedsak det samme for menigheter over hele verden. Menighetene samles til møtene to ganger hver uke, til fem forskjellige møter på til sammen omtrent tre og en halv time. Det er vanligvis en samling med tre møter midt i uken, og en samling med to møter i slutten av uken. Møtene blir åpnet og avsluttet med Rikets sanger og korte bønner.

Hvert år samles vitner fra flere menigheter i samme «krets» til to éndagers stevner som kalles kretsstevner fordelt på et halvt år. Mange kretser samles til et årlig «områdestevne», vanligvis på leide stadion eller haller. Et av stevnenes høydepunkt er dåpen, som er en stadfestelse av at personen som blir døpt, har innviet sitt liv til Gud for å gjøre hans vilje. Jehovas vitner praktiserer ikke barnedåp, og alle som lar seg døpe, må være voksne nok til å kunne ta et selvstendig valg med tanke på sin tro, og gjennom en prosess vise at de er i stand til å forstå rekkevidden av sitt valg. Jehovas vitners viktigste og mest høytidelige høytid i løpet av året, er feiringen av «Herrens aftensmåltid», eller «Minnehøytid for Kristi død», som vanligvis faller på samme dag som den jødiske påsken.

Evangelisering

 

Jehovas vitner er kanskje mest kjent for sin innsats for å spre sin overbevisning, og da i første rekke ved å besøke mennesker fra hus til hus. Gratis hjemmebibelstudier blir tilbudt personer som viser interesse for deres lære, som blir presentert ved hjelp av bøker, brosjyrer og blader, inkludert Vakttårnet. Noe av litteraturen er tilgjengelig på 700 språk.

Vitnene lærer at det er et bibelsk påbud å delta i det offentlige forkynnelsesarbeidet. De blir oppfordret til å tilbringe så mye tid som mulig til sin tjeneste, og det er påkrevd å levere en månedlig «felttjenesterapport». Døpte medlemmer som ikke leverer rapport hver måned, blir betegnet som «uregelmessige», og kan bli veiledet av eldste; de som ikke leverer rapport på seks måneder, blir betegnet som uvirksomme.

Etikk og moral

Deres moralsyn gjenspeiles av kristne konservative verdier. Alle utenomekteskapelige forbindelser er grunn for eksklusjon med mindre personen anses som angrende; homoseksuelle handlinger blir betraktet som synd, og likekjønnede ekteskap er ikke tillatt innenfor trossamfunnet. Abort blir sidestilt med drap. Beskjedenhet i klesstil og fremtoning blir ofte understreket. Spill om penger, drukkenskap og bruk av rusmidler er ikke tillatt, med unntak av moderat bruk av alkoholholdig drikke.

Familiestrukturen er patriarkal. Mannen er betraktet som endelig beslutningstaker i familieanliggender, men er oppfordret til å ta i betraktning sin hustrus, så vel som sine barns, meninger og følelser. Ekteskap skal være monogame og lovlig registrerte. Å inngå ekteskap med en ikke-troende, eller å bifalle en slik handling, er sterkt frarådet, og medfører religiøse sanksjoner. Skilsmisse er frarådet, og gjengifte er ikke tillatt med mindre en av partene har en utenomekteskapelig forbindelse, en såkalt «skilsmisse på bibelsk grunnlag»^{[trenger referanse]}. Dersom en skilsmisse blir gjennomført, blir gjengifte betraktet som utroskap så lenge den gjenlevende ektefellen fortsatt lever og ikke har hatt andre seksuelle forbindelser. Fysisk misbruk i ekstrem grad, med viten og vilje unnlate å forsørge sin egen familie, og «betydelig fare for egen åndelighet», blir betraktet som akseptable årsaker til separasjon.

Disiplinære tiltak

Disiplinære tiltak blir håndtert av menighetens eldste. Når et døpt medlem blir beskyldt for å ha begått en alvorlig synd, som regel brudd på trossamfunnets sett med moralnormer, eller anklaget for apostasi i forbindelse med trossamfunnets læresetninger, vil et dømmende utvalg bli iverksatt for å fastslå skyld, sørge for korrigerende veiledning, eller i noen tilfeller iverksette disiplinære tiltak.

Eksklusjon, en form for utfrysning, er den sterkeste formen for disiplinært tiltak. Kontakt med den ekskluderte er begrenset til familiemedlemmer i samme hjem, og til menighetens eldste, som kanskje oppfordrer den ekskluderte til å søke om gjenopptakelse; formelle forretningsanliggender kan fortsette, dersom disse er kontraktsfestet eller finansielt forpliktende. Vitnene lærer at det at man unngår sosialt og åndelig fellesskap med ekskluderte personer, bidrar til å holde menigheten fri for umoralsk innflytelse, og at å «miste verdifullt fellesskap med sine kjære kan hjelpe [den ekskluderte] til å 'komme til fornuft,' se alvoret i sin gale handlemåte, og ta skritt for å vende tilbake til Jehova.» Denne praksisen tjener også det formål å avskrekke andre medlemmer fra uønsket adferd. Medlemmer som trekker seg (en formell utmelding), behandles på samme måte som ekskluderte. Ekskluderte personer kan bli gjenopptatt i menigheten dersom den ekskluderte har gått på møter i Rikets sal en tid, men ellers holdt avstand til menigheten.

Et døpt medlem som begår en alvorlig synd, men angrer, kan bli irettesatt; den irettesatte mister midlertidig høytstående tjenestepriviliegier, men blir ikke rammet av restriksjoner i forhold til sosialt eller åndelig fellesskap. Hege Kristin Ringnes viser til en uttalelse fra Jehovas vitners ledelse i Norge når hun i boken Jehovas vitner - en flerfaglig studie skriver at «angeren må stå i forhold til det personen har gjort». Hun konkluderer med at «[d]ette kan tyde på at det ved alvorlige saker, som vold og overgrep, skal mye til for å hindre [eksklusjon]». «Å merke seg en person», en begrensning i sosialt, men ikke åndelig, fellesskap, blir praktisert dersom et døpt medlem praktiserer en handling som anses som brudd på Bibelens prinsipper, men ikke faller under «alvorlig synd».

Adskillelse

Jehovas vitner mener at Bibelen avviser interreligiøst samarbeid med den begrunnelsen at det bare kan være én sannhet fra Gud, og de avviser derfor felleskirkelige og økumeniske bevegelser. De mener at sann kristendom bare er representert gjennom deres lære, at andre trossamfunn ikke lever opp til det Gud krever og at disse snart vil bli tilintetgjort. Jehovas vitner lærer at det er helt nødvendig å holde seg «adskilt fra verden». Publikasjoner utgitt av Jehovas vitner definerer «verden» som «den delen av menneskeheten som er adskilt fra Jehovas godkjente tjenere» og mener at disse er under Satans innflytelse i en verden som er forbundet med «åndelig fare». Selv om Jehovas vitner innad blir oppfordret til å begrense sosiale forbindelser med personer utenfor eget trossamfunn, viser uavhengig forskning til en individuell praksis, hvor enkeltindivider i varierende grad har et sosialt nettverk utenfor trossamfunnet.

Jehovas vitner mener deres lydighet overfor Guds rike, som blir ansett som en virkelig regjering i himmelen med Jesus Kristus som konge, går foran hensynet til lydighet overfor alle andre myndigheter. De forholder seg politisk nøytrale, søker seg ikke til politiske stillinger og frarådes å avgi stemme ved politiske valg. Enkeltpersoner kan likevel engasjere seg i ukontroversielle, samfunnforbedrende tiltak. De avstår fra å feire religiøse helligdager og fødselsdager og avviser mange skikker som de betrakter som av hedensk opphav. De tar seg ikke arbeid i industri relatert til militær virksomhet, avtjener ikke i væpnede styrker og nekter militærtjeneste, noe som har medført at vitnene i mange land har blitt arrestert og holdt i forvaring. De hilser ikke flagget og sverger heller ikke troskap til noe flagg, og synger heller ikke nasjonalsanger eller patriotiske sanger. Jehovas vitner ser på seg selv som et brorskap som overgår nasjonale grenser og etnisk tilhørighet. Sosiolog Ronald Lawson mener at trossamfunnets intellektuelle og organisasjonsmessige isolasjon, forbundet med intens indoktrinering av dens tilhørere, strenge disiplin, samt sterk forfølgelse, har bidratt til å forsterke følelsen av at det haster i forhold til trossamfunnets apokalyptiske budskap.

Avvisning av blodtransfusjoner

Jehovas vitner avviser blodtransfusjoner som et brudd på Guds lover, basert på deres tolkning av Apostlenes gjerninger 15: 28, 29 og andre skriftsteder. Siden 1961 har det å frivillig ta i mot blodtransfusjoner vært grunnlag av eksklusjon for et ikke angrende medlem. Vitnene blir pålagt å avvise blodtransfusjoner, også i tilfeller hvor det står om livet. De godtar alternativer uten blod, samt andre medisinske behandlingsformer som erstatter blodtransfusjoner, og Selskapet Vakttårnet bistår med informasjon om nåværende medisinske behandlingsformer uten bruk av blod.

Selv om de ikke aksepterer blodtransfusjoner av fullblod, kan hver enkelt ut fra egen samvittighet avgjøre om de ønsker å gjøre bruk av blodplasmafraksjoner dersom nødvendig. Selskapet Vakttårnet distribuerer forhåndsformulerte fullmaktsdokumenter hvor det gjøres klart at hovedbestanddeler av blod ikke skal brukes, og hvor hvert enkelt medlem kan spesifisere hvilke tillatte blodfraksjoner og behandlingsmetoder de personlig tillater. Jehovas vitner har opprettet egne sykehuskontaktutvalg, som er et samarbeid mellom Jehovas vitner, leger og sykehus.

 

Per august 2015 kunne Jehovas vitner rapportere et gjennomsnitt på 8,2 millioner forkynnere, som er termen brukt om medlemmer aktive i trossamfunnets evangeliseringsvirksomhet, fordelt på 118 016 menigheter. Siden midten av 1990-årene har høydepunktet for antall forkynnere økt fra 4,9 millioner til 8,2 millioner. Sammenlignet med andre trossamfunn har Jehovas vitner en snever formulering av hvem som er medlemmer. Kun registrerte, aktive forkynnere er tatt med i deres offisielle statistikker.

En spørreundersøkelse gjennomført av Pew Forum on Religion & Public Life i USA i 2008, kunne vise til en høy gjennomstrømning av medlemmer: Kun 37 prosent av personene som vokser opp i trossamfunnet, fortsetter å betrakte seg som Jehovas vitner i voksen alder. National Council of Churches konkluderte likevel med at Jehovas vitner «hadde den største veksten av alle [kristne trossamfunn i Amerika]», med en økning på 4,7 prosent i antall medlemmer i USA i 2009. Jehovas vitner estimerer egen nåværende globale vekstrate til 2,2 prosent per år.

Jehovas vitner har en aktiv tilstedeværelse i de fleste land, men de utgjør ingen større del av noe lands befolkning. USA er det landet med flest Jehovas vitner, og 19 prosent av medlemmene er amerikanske, men det er færre Jehovas vitner i USA enn i Vest-Europa og langt færre enn i Latin-Amerika. Det er større vekst i «nye markeder», hvor Jehovas vitners forkynnelsesarbeid i nyere tid har vært forbudt, enn i områder hvor det har pågått forkynnelse en tid, og Jehovas vitner har større suksess i sitt rekrutteringsarbeid i tradisjonelt kristne land enn i tradisjonelt muslimske land. I de skandinaviske landene har det vært særskilt satsing på rekruttering i innvandringsmiljøer, og flere sosiologer har påpekt at Jehovas vitner på et internasjonalt plan i særlig grad lykkes med å rekruttere mennesker som nylig har flyttet fra et sted til et annet. Sosiologen James A. Beckford har påpekt at påfallende mange kjernefamilier med små barn har latt seg rekruttere til trossamfunnet.

Sosial sammensetning

Betydelig flere kvinner enn menn oppgir at de er Jehovas vitner. Likevel er kvinner nærmest fraværende i lederposisjoner i trossamfunnet, da disse i all hovedsak er forbeholdt menn.

Det er ikke gjennomført undersøkelser angående Jehovas vitner i Norge og utdannelse. Undersøkelser fra USA og Canada indikerer en betydelig lavere andel med høyere utdanning blant Jehovas vitner enn samfunnet forøvrig. Undersøkelser angående de økonomiske forholdene for amerikanske husholdninger bestående av medlemmer av trossamfunnet, viser en litt lavere gjennomsnittsinntekt, men tett opp under gjennomsnittet for amerikanske husholdninger forøvrig. Sosiologene Stark og Iannaccone har omtalt undersøkelsen som oppsiktsvekkende av mange årsaker, blant disse at det er en betraktelig høyere andel av husholdninger hos Jehovas vitner som forsørges av bare en inntekt. Videre påpekes det at det at Jehovas vitner i mye høyere grad enn befolkningen forøvrig arbeider deltid, samt den relativt lave andelen hvite amerikanere blant Jehovas vitner i USA, er faktorer som skulle bidra til å trekke ned et gjennomsnitt for husholdninger bestående av Jehovas vitner. Undersøkelsen viser at forholdsvis like mange bor i en bolig de eier selv, som i samfunnet forøvrig. Funnene av et kulturelt middelklassepreg bekreftes av Beckford, mens sosiologiske studier utført av Wilson og Dobbelaere for Belgias vedkommende, samt Göran Gustafsson for Sveriges vedkommende, tilsier at Jehovas vitner primært består av en kombinasjon av middelklasse og lavere arbeiderklasse. De ulike observantene er enige om at man finner personer av høyere sosial rang kun unntaksvis i trossamfunnet.

Jehovas vitner i Norge

 

I Norge var det per 1. september 2017 registrert et høydepunkt på 11 652 medlemmer fordelt på 167 menigheter. Jehovas vitner mottok offentlig tilskudd på lik linje med alle registrerte trossamfunn i Norge frem til 2022, og samme år hadde trossamfunnet 12 639 tilskuddstellende medlemmer. Jehovas vitner i Norge ble fratatt statstilskudd og godkjenning som registrert trossamfunn av Statsforvalteren grunnet manglende frihet til å melde seg ut, noe som også ansees å krenke barns rettigheter. Jehovas vitner har brakt saken inn for retten da de bestrider avgjørelsen.

Jehovas vitner er fylkesvis forholdsvis jevnt fordelt over landet, men med noe høyere konsentrasjon i Telemark, Vestfold og Østfold, og noe lavere konsentrasjon i Møre og Romsdal, Oppland og Sogn og Fjordane.

Det skandinaviske avdelingskontoret

Jehovas vitners forløpere, De internasjonale bibelstudenter, opprettet i 1904 et provisorisk kontor i Pilestrædet 49A i Kristiania. Dette ble avløst av et dansk kontor i en kort periode i begynnelsen av 1916, før det svenske kontoret i mars 1916 overtok administrasjonen av virksomheten i hele Skandinavia, skjønt med et lite ekspedisjonskontor i Parkveien 60 i Kristiania. Det var trossamfunnets grunnlegger, Charles Taze Russel, som selv besluttet å opprette et felles skandinavisk avdelingskontor i 1916. I 1925 gikk bibelstudentene så til innkjøp av en treetasjes bygning i Inkognitogaten 28 B i Oslo, hvor det norske avdelingskontoret holdt til frem til 1983, da den mye større eiendommen i Gaupeveien 24 i Ytre Enebakk ble tatt i bruk. Denne eiendommen tjente som administrasjonssenter i Norge frem til 1. september 2012, da det ble opprettet et felles avdelingskontor for Skandinavia og Island i Holbæk, Danmark. I dag fungerer bygningene i Ytre Enebakk som regionalt kurssenter og oversettelseskontor.

Jehovas vitner betrakter seg selv som de eneste sanne kristne, en videreføring av de første kristne, og som verdens eldste monoteistiske religion. I religionsvitenskapen betraktes Jehovas vitner som et ungt, kristent trossamfunn, med opphav i USA i 1870-årene, under den tredje store vekkelsesbølgen fra 1850 til 1900. Sosiologen Andrew Holden beskriver i tillegg Jehovas vitner som en millennistisk bevegelse, med læresetninger i konflikt med de man finner blant majoriteten av kristne. Sett fra et religionsvitenskapelig perspektiv finner man spor av Russells fortid som adventist i flere av Jehovas vitners nåværende læresetninger.

I sosiologisk sammenheng passer ikke Jehovas vitner inn i definisjoner på verken kirke eller konfesjon, så «sekt» har ofte blitt brukt av religionssosiologer, som en beskrivende term. Enkelte religionssosiologer, som Pernilla Liedgren Dobronravoff, har unngått å bruke «sekt» i sine avhandlinger, på grunn av begrepets negative ladning i dagligspråket. Jehovas vitner avviser selv at de er en sekt, men avvisingen bygger på en annen definisjon enn som beskrivende term, slik sekt-begrepet blir brukt innen religionssosiologi.

Jehovas vitner skiller seg på sentrale punkter ut fra det store flertallet av verdens kristne.^{[bør utdypes]} De betraktes som kristne av religionsvitenskapen, sosiologien og i andre sammenhenger hvor sekulære definisjoner er tatt i bruk.

Innen konfesjonskunnskap, eller læren om kristne kirker og trossamfunn, er definisjonen av Jehovas vitner som kristne noe mer nølende.^{[av hvem?]} Den danske ortodokse presten Poul Sebbelov skrev i et innlegg til religion.dk i 2012: «Tillat meg, som ortodoks troende og prest, å slå fast at den ortodokse kirke og teologi utmerket forstår å skjelne hva som er kristen lære, og hva som ikke er [det].... Det faller oss ikke inn å [sammenligne luthersk tro] med Jehovas vitner[s], uansett hva folkelige meninger om dette måtte være. Hvad angår Jehovas Vidner, tilfører det ikke denne ukristelige sekt nogen som helst kristelig autoritet eller troværdighed, at de selv påberåber sig navn af kristne.» Andre fagpersoner innen konfesjonskunnskap har beskrevet trossamfunnet som et «med røtter i kristendommen, i randen av kristenheten, eller med et kristent innslag.»

Kontroverser tilknyttet Jehovas vitners trosoppfatninger, læresetninger og religiøse praksis har ført til motstand fra styresmakter, lokalsamfunn og andre trossamfunn. Sosiolog og forfatter Ken Jubber mente at «sett globalt har forfølgelsen [av Jehovas vitner] vært så vedvarende og av en slik intensitet at det ikke ville vært feil å hevde at Jehovas vitner er det mest forfulgte kristne trossamfunnet i det tjuende århundre.»

Forfølgelse

 

Politisk og religiøst hat mot Jehovas vitner har fra tid til annen ført til pøbelangrep og til undertrykkelse fra styresmakter i ulike land. Deres oppfatninger angående politisk nøytralitet, samt deres beslutning om ikke å tjenestegjøre i militærstyrker, har ført til fengsling av medlemmer som har nektet vernepliktstjeneste, både under andre verdenskrig, og også andre perioder hvor obligatorisk verneplikt har vært utbredt.

I Tyskland under andre verdenskrig ble om lag 4 200 Jehovas vitner sendt i konsentrasjonsleirer, hvor de ble identifisert ved hjelp av en lilla trekant; 1490 av dem døde eller ble drept i leirene. Flere enn to hundre menn ble henrettet på ordre fra tysk krigsrett. I Canada ble Jehovas vitner internert i leirer sammen med politiske dissidenter og personer av kinesisk og japansk opprinnelse. I det tidligere Sovjetunionen ble 9 389 personer tilhørende Jehovas vitner deportert til Sibir som en del av Operasjon Nord i april 1951, og enkelte var fanger i Gulag-leirer.

Det er rapportert brudd på Jehovas vitners menneskerettigheter mange steder, for eksempel i Eritrea, Russland, Kasakhstan, Tyrkia, og Turkmenistan. I 2017 ble de ansett å være en ekstremist-organisasjon av russisk høyesterett. Andre land, som New Zealand, Spania, Island, og Danmark, har kritisert denne avgjørelsen. Norge har gitt asyl til noen russiske statsborgere som har søkt asyl for religiøs forfølgelse. Den europeiske menneskerettsdomstol avsa i juni 2022 dom i saken Taganrog LRO and others v. Russia. Ifølge dommen har Russlands bruk av begrepet «ekstremisme» vært for vidt, og den etterfølgende straffeforfølgelsen av Jehovas vitner har vært i strid med menneskerettighetskonvensjonens artikkel 9, 10, 11 og 5.

Utfordret juridisk

En rekke rettstvister som involverer Jehovas vitner har blitt gjennomført som høyesterettssaker over hele verden. Deres vedvarende pågang for juridisk anerkjennelse har bidratt til å økt forståelse for menneskerettigheter i en rekke land. Rettssakene har i all hovedsak dreid seg om rettigheter i forbindelse med religionsutøvelse, deriblant retten til fritt å forkynne, samt retten til å nekte militærtjeneste.

Også i Norge har Jehovas vitner gjennomført saker i høyesterett, primært i saker relatert til verneplikt og barnefordeling.

For kritikk av Ny verden-oversettelsen, se Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter

Jehovas vitner har jevnlig vært gjenstand for kritikk fra flere hold. Blant kritikerne er tidligere medlemmer og representanter for faglig-apologetisk forskning sterkt representert, men også samfunnsaktører som politikere og fagpersoner innenfor fagområder relatert til sosiologi har fremmet kritikk mot Jehovas vitner. Mye av kritikken blir avvist av trossamfunnet, og noe av kritikken har blitt avvist av domstoler og utenforstående fagpersoner.

Kritikken inkluderer synet på egen lære som den eneste som er godkjent av Gud, feilaktige forutsigelser, håndteringen av tidligere medlemmer, synet på blodoverføringer og trossamfunnets hierarkiske og autoritære styre.

Jehovas vitner er også kritisert for å undertrykke medlemmers ytringsfrihet, og har blitt beskyldt for hjernevask. Holden tilbakeviser at Jehovas vitner er hjernevasket, og andre forskere har også tatt utgangspunkt i at medlemmene er tenkende og reflekterende individer. Jehovas vitner selv avviser også at noen blir tvunget eller sterkt påvirket til å være med i trossamfunnet.

Overgrep er et tema som kommer opp fra tid til annen når Jehovas vitner omtales i media. Blant de som har fremmet kritikk av Jehovas vitners håndtering ved seksuelt misbruk av barn, er tidligere medlem av trossamfunnet og grunnlegger av Silentlambs, William Bowen. Det er ikke dokumentert flere overgrep hos Jehovas vitner enn andre steder i samfunnet, men religionspsykolog Hege Kristin Ringnes fremholder det som kritikkverdig at enkeltsaker ikke er blitt meldt videre. Jehovas vitner har i noen tilfeller benyttet tilsvarsretten til å presentere interne retningslinjene i overgrepssaker, som tilsier at «[a]nklager om seksuelle overgrep [umiddelbart] skal meldes til politiet.» Tidligere pressetalsmann for Jehovas vitner i Norge, Tom Frisvold, har i et tilsvar fremholdt at Jehovas vitners retningslinjer for håndtering av overgrep eller mistanke om overgrep, har blitt «forbedret etter hvert som årene har gått, som i resten av samfunnet».

Blant mer kontroversiell kritikk, finner man påstander om at Jehovas vitner før og under andre verdenskrig skal ha fremprovosert sin egen forfølgelse, og at de ønsket et samarbeid med Hitler før andre verdenskrig.

• Antitrinitarisme
• Bibelstudentene
• Charles Taze Russell
• Jehovas vitners litteratur
• Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter
• Vakttårnet
• Våkn opp!

Fotnoter

Referanser

Faglitteratur

• Helje Kringlebotn Sødal (red.), Det kristne Norge. Innføring i konfesjonskunnskap. Høyskoleforlaget 2002.
• Hege Kristin Ringnes, Helje Kringlebotn Sødal (red.), Jehovas vitner – en flerfaglig studie. Universitetsforlaget 2008, ISBN 978-82-15-01453-1
• Andrew Holden, Jehovah's Witnesses: Portrait of a Contemporary Religious Movement. Routledge 2002, ISBN 978-0-415-26610-9. (en)
• James A. Beckford, The Trumpet of Prophecy: A Sociological Study of Jehovah's Witnesses. Oxford: Basil Blackwell, 1975. (en)
• George D. Chryssides, Historical Dictionary of Jehovah's Witnesses (2008) (en)

Kritikk fra ståstedet til mer tradisjonell kristendom

• Hoekema, Anthony A., The Four Major Cults. Grand Rapids, Michigan: William B. Eerdmans, 1963. (en)
• Hvalvik, Reidar, Drømmen om det tapte paradis. Credo, 1992. ISBN 8270532223 (no)

Litteratur utgitt av Selskapet Vakttårnet

• Jehovas vitner — forkynnere av Guds rike, 1993.
• Innsikt i De hellige skrifter, 2001 (bind 1), 2005 (bind 2).
• Resonner ut fra skriftene, 1989 (engelsk), 2002, 2008.
• Jehovah's Witnesses in the Divine Purpose, 1959. (en)
• Åpenbaringen - dens klimaks er nær, 1988.
• Hva Bibelen egentlig lærer, 2009.
• Jehovas vitner — Hvem er de? Hva tror de?, 2000.
• Jehovas vitner og utdannelse, 2006.
• Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter, 1996.

Litteratur skrevet av tidligere medlemmer av Jehovas vitner

• M. James Penton, Apocalypse Delayed: The Story of Jehovah's Witnesses. University of Toronto Press 1998, ISBN 0-8020-7973-3. (en)
• Alan Rogerson, Millions Now Living Will Never Die. Constable & Co, London, 1969. SBN 094559406. (en)
• Roar Henriksen, Gud bor i Brooklyn. Gyldendal, Skien, 2004. ISBN 82-05-32700-9. (no)

• (mul) Offisielt nettsted  
• (en) Jehovah's Witnesses – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Jehovah's Witnesses – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• Artikkel av Geir Winje Arkivert 29. august 2005 hos Wayback Machine.
• (no) Artikkel fra Skoletorget
• (en) Dokumentarfilm som følger Jehovas vitner fra dør til dør