Den Sjette Masseutryddelse: Pågående utryddelse av arter

Utryddelsen er i hovedsak forårsaket av menneskelig aktivitet og fører til at arter av planter og dyr dør ut i stort omfang. Omfattende forringelse av leveområder med stor biodiversitet, som korallrev og regnskog, er de viktigste årsakene. De fleste av utryddelsene får pågå udokumentert, fordi mange arter ikke er oppdaget og vitenskapelig beskrevet. Artsreduksjon som følge av menneskelig aktivitet er anslått å være 100 til 1 000 ganger høyere enn den ville ha vært ved naturlig avgang.

Forskning har vist at det i løpet av jordens historie har vært fem masseutryddelser, definert som hendelser der minst tre av fire arter forsvinner i løpet av kort tid. Den sjette masseutryddelse startet med de store landdyrene, kjent som megafauna, allerede ved slutten av siste istid. Megafauna utenfor det afrikanske kontinentet hadde utviklet seg helt uten menneskelig påvirkning og viste seg derfor å være svært følsom for nye predatorer. Mange døde derfor ut på grunn av jakt, kort tid etter at de første menneskene begynte å utvandre fra Afrika. I tillegg til mennesker kan klimaendringer ha vært en drivende faktor i utryddelse av megafauna, spesielt på slutten av pleistocen (2 588 000–11 700 år siden). Flere afrikanske arter hadde også dødd ut i holocen, mens megafaunaen på det afrikanske kontinentet i stor grad var upåvirket helt til for noen få hundre år siden.

Økologisk omtales menneskeheten i noen sammenhenger som en «global superpredator» som jakter på andre toppkonsumenter (oftest velvoksne dyr), noe som har global virkning på næringsveven. Totalt sett er utryddelsene i løpet av holocen nær knyttet til menneskelig innvirkning på naturmiljøet. Den sjette masseutryddelsen fortsetter inn i det 21. århundre. Store arealbruksendringer, stort kjøttforbruk, overfiske, forsuring av havet, og ulovlig jakt er noen eksempler på årsaker til nedgang i det biologiske mangfoldet. På grunn av disse omfattende påvirkningene av natur og miljø blir begrepet antropocen (menneskets tidsalder) benyttet.

Global Assessment Report on Biodiversity and Ecosystem Services fra 2019, som er utgitt av FNs naturpanel, angir at omtrent én million arter av planter og dyr går mot utryddelse innen 2050 som følge av menneskelig påvirkning.

Den sjette masseutryddelse omtales slik fordi den muligens er den sjette hendelsen med masseutryddelse i jordens historie. De tidligere hendelsene er: ordovicium–silur-utryddelsen, sendevon-utryddelsen, perm–trias utryddelsen, trias–Jura-masseutryddelsen og kritt–paleogen-utryddelsen. Masseutryddelser kjennetegnes av tap av minst 75 % av artene i en geologisk kort tidsperiode. Det er ingen generell enighet om tidspunktet for når den sjette masseutryddelse, eller menneskelig innvirkning på naturmiljøet, begynte. Noen forskere har foreslått at menneskeskapte utryddelser kan ha begynt så tidlig som da de første menneskene utvandret fra Afrika for mellom 200 000 og 100 000 år siden. Det som bygger opp om denne tidsfestingen er den raske utryddelsen av megafauna (store landdyr), samt resultatet av de tidlige menneskenes kolonisering av Australia, New Zealand og Madagaskar. Slike hendelser kan forventes når et stort tilpasningsdyktig rovdyr (fremmed art) beveger seg inn i et nytt økosystem. Det er også blitt foreslått at i mange tilfeller var et minimalt jaktpress nok til å utslette de store dyrene, spesielt på isolerte øyer. I løpet av den siste delen av utryddelsen har også plantearter gjennomgått store tap.

Det er utbredt enighet blant forskere om at menneskelig aktivitet har økt utryddelsen av mange dyrearter gjennom ødeleggelse av habitater, forbruk av dyr som ressurs og eliminering av arter som mennesker ser på som trusler eller konkurrenter. Nivået av ødeleggelse har ennå ikke nådd samme nivå som de foregående fem masseutryddelsene. Den amerikansk-britiske biologen Stuart Pimm hevder for eksempel at den sjette masseutryddelse «er noe som ikke har skjedd ennå – vi er derimot på starten av den». I november 2017 kom en felles uttalelse fra forskere fra hele verden med tittelen Verdens forskere med en advarsel til menneskeheten: den andre notisen. Den hadde åtte forfattere og var signert av 15 364 forskere fra 184 land, der de hevdet at «vi har startet en masseutryddelse, den sjette på omtrent 540 millioner år, hvor mange av dagens livsformer kan bli utryddet, eller i det minste være nær en utryddelse ved slutten av dette århundret».

 

Homo sapiens oppstod for rundt 195 000 år siden i Øst-Afrika. For om lag 100 000 år siden begynte de tidlige menneskene å utvandre fra Afrika, og for rundt 12 000 år siden hadde de slått seg ned på fjerne steder som Eurasia, Australia og Amerika. Spredningen av moderne mennesker i siste del av pleistocen endret landskapet, for eksempel den tropiske regnskogen, og påvirket eller utryddet mange arter. Det er en korrelasjon mellom utryddelsen av megafauna og de første menneskers ankomst etter utvandringen fra Afrika.

Utviklingene av jordbruket med dyrking og husdyrhold førte til kultivering av en rekke arter og dannelsen av helt nye økosystemer. Bosettingen på avsidesliggende øyer forårsaket vidtrekkende endringer. Etter ankomst av mennesker forsvant noen dyrearter, mens andre ble introdusert på nye områder, som igjen etablerte seg i nye økologiske nisjer som oppfylte deres behov. For eksempel begynte mennesker å brenne felter i regnskogen i New Guinea og Borneo for å dyrke planter rike på stivelse. I Australia og Amerika satte jegere fyr på vegetasjonen for å tiltrekke seg ville dyr som beitet på ungskuddene som vokste opp etter brannen. Menneskene introduserte nytt vilt til områder der det hadde vært lite eller ingenting verdt å jakte på fra før. Senere oppstod byvekst og utvikling av handelsnettverk, noe som resulterte i en ytterligere intensivering av landbruket, rydding av større landarealer og utveksling av arter over store avstander.

Starten på jordbruket og de første arealbruksendringer

 

Den menneskelige sivilisasjonen var grunnlagt på, og vokste i takt med, utviklingen av jordbruket. Jo mer areal som brukes til landbruk, desto større befolkning kan en sivilisasjon opprettholde, med påfølgende utvidelse av jordbruket og konvertering av naturhabitater til jordbruksland.

Den stadige omformingen av skoger og våtmarker med rikt biologisk mangfold til åker og eng med mindre næringsrik jord, og redusert næringsgrunnlag for ville arter, har i løpet av de siste 10 000 år i betydelig grad redusert jordens bæreevne for ville fugler og andre organismer. Dette gjelder for både bestandsstørrelse og antall arter.

Jakt på megafauna

 

Megafauna (store dyr som mammut og sabeltanntiger, samt nålevende dyr som blant annet flodhest, elefant, giraff) var i førhistorisk tid vanlig på alle kontinenter og på store øyer, for eksempel New Zealand og Madagaskar. Etter at menneskene inntok kontinenter utenfor Afrika, oppstod påfølgende populasjonsnedganger og trofiske kaskader (kraftig indirekte påvirkning av et økosystem). Megafaunaens tilbakegang startet for alvor for rundt 50 000 år siden. De store dyrene blir ansett for å være viktige arter som kan ha en avgjørende betydning for balansen i et økosystem, blant annet ved at de bidrar til spredning av frø over store områder, samt at de sikrer at vegetasjonen holdes stabil.

Megafauna spiller en betydelig rolle for transport av næringsstoffer i form av mineraler i et økosystem, der disse vanligvis blir omfordelt fra områder med høy konsentrasjon til områder med lavere. Dyrene gjør dette når de spiser næringsrik føde og senere beveger seg til andre områder hvor de skiller ut stoffene ved urin og avføring. Dette kan også skje, i mindre grad, ved nedbrytning etter at de dør.

Dersom megafaunaen forsvinner kan økosystemet i et større område endres som følge av dette. I Amazonasbekkenet i Sør-Amerika er det for eksempel anslått at denne mekanismen for næringstransport ble redusert med over 98 % etter at megafaunaen døde ut for omtrent 12 500 år siden. Gitt at tilgjengeligheten av fosfor kan være begrensende for næringsproduktiviteten i store deler av regionen, vil redusert transport av mineralet fra den vestlige delen av bekkenet og fra elveslettene (begge får sin fosforforsyning fra landhevingen av Andesfjellene) til andre områder, ha hatt en betydelig påvirkning på økologien. Det er mulig at den fulle og hele effekten ennå ikke har inntruffet.

Utryddelsen av mammuter, som levde i Eurasia og Nord-Amerika, førte til at gresslettene som de opprettholdt ved beite grodde igjen og ble omgjort til bjørkeskog. Den nye skogen som vokste frem og de resulterende skogbranner som oppstod kan ha forårsaket klimaendringer. Slike endringer kan også være et resultat av menneskelig aktivitet, og noen studier i favør av slike teorier.

Omfattende bestander av megafauna bestående av store planteetere, har potensial til kraftg forhøyet atmosfærisk konsentrasjonen av metan, som er en viktig klimagass. Moderne drøvtyggende planteetere produserer metan som et biprodukt ved fordøyelse. I nyere tid kommer rundt 20 % av de årlige metanutslippene fra husdyr, hvilket vil si rundt 550 millioner tonn metan per år. I mesozoikum er det blitt anslått at sauropoder (en type dinosaurer) kunne ha frigjort 520 millioner tonn metan til atmosfæren årlig, noe som bidro til et varmere klima (opp til 10 °C varmere enn i dag).

Studier har indikert at utryddelse av megafauna i form av planteetere kan ha forårsaket en reduksjon i atmosfærisk metan. Forskere har undersøkt metanutslipp fra bison som var på Great Plains i Nord-Amerika før europeiske nybyggere ankom. Studien anslår at reduksjonen av bison forårsaket en nedgang på 2,2 millioner tonn metan per år. En annen studie undersøkte endring i metan-konsentrasjonen i atmosfæren på slutten av pleistocen etter utryddelse av megafauna i Amerika. Etter at mennesker emigrerte til Amerika om lag 13 000 år før Kristus, førte jakt og andre påvirkninger til utryddelse av mange arter av megafauna. Beregninger tyder på at dette førte til redusert metanutslipp med om lag 9,6 millioner tonn per år. Dermed kan redusert utslipp av metan fra megafauna ha bidratt til den brå nedkjølingen av klimaet ved starten av yngre dryas. Nedgangen i atmosfærisk metan som skjedde på den tiden er registrert i iskjerneprøver. En har funnet at reduksjonen var 2 til 4 ganger raskere enn noen andre nedganger de siste 500 000 år, noe som tyder på at en uvanlig mekanisme var satt i gang.

Landbruk og klima

 

Forskning angående jeger- og sanker-kulturers svedjebruk (jordbrukspraksis med påsatte branner) spiller en viktig rolle for angivelsen av tidspunkt for antropocen og rollen mennesker kan ha spilt for økning av klimagasser før den industrielle revolusjon. Studier av tidlige jegere og samlere brukes for å gjøre antagelser om tidligere tiders befolkningsstørrelse som en klimaproxy for andelen av jordens landareal som var ryddet, og omfanget av svedjebruk før industrialiseringen. Forskere har stilt spørsmål ved sammenhengen mellom befolkningstall og tidlige arealbruksendringer. De har vurdert at tidlige jordbrukssamfunn benyttet seg av mer land per person enn bøndene gjorde senere i holocen, da jordbruket ble mer effektivt og ga mer mat per arealenhet. Dermed kan det tenkes at dyrkning av ris for tusenvis av år siden mettet relativt få mennesker, men at det allikevel skapt betydelige miljøeffekter på grunn av omfattende avskoging.

En rekke menneskeskapte faktorer kan ha bidratt til økende konsentrasjon av klimagasser i atmosfæren, men av disse er det avskoging og landrydding i forbindelse med utviklingen av landbruket som kan ha bidratt mest. Forskere som benytter forskjellige arkeologiske og paleoøkologiske data argumenterer for at prosesser som bidrar til betydelige menneskelige endringer av miljøet, har pågått over mange tusen år og på en global skala. Dermed har ikke endringene skjedd så nylig som den industrielle revolusjon.

En hypotese som har fått økende oppslutning, er den amerikanske paleoklimatologen William Ruddimans teori om at det under den tidlige holocen for 10 000 år siden, var nivåer av atmosfærisk karbondioksid (CO₂) og metan (CH₄) som svingte i et mønster forskjellig fra pleistocen, i epoken før. Han hevder at det var et mønster med betydelig nedgang i CO₂-konsentrasjon under den siste istiden i pleistocen som omvendt korrelerer med holocen hvor det har vært en kraftig økning av CO₂ for rundt 8000 år siden og senere en økning av CH₄ 3000 år etter det. Sammenhengen mellom reduksjon av CO₂ i pleistocen og økning i løpet av holocen, innebærer at kausaliteten (årsakssammenhengen) for denne veksten av klimagasser i atmosfæren var utbredelsen av landbruket i holocen, spesielt på grunn av store arealbruksendringer og vanning.

Spredning av sykdommer

En hypotese går ut på at det i tidlige tider har inntruffet svært omfattende spredning av sykdommer på grunn av menneskelig aktivitet. Teorien går ut på at da menneskene kom til de nye kontinentene ble sykdommer indirekte overført til dyrene der. I henhold til denne hypotesen var det menneskene eller dyr som de hadde med seg, for eksempel tamme hunder eller andre husdyr, som innførte én eller flere svært smittsomme sykdommer til nye miljøer. De opprinnelige dyrepopulasjonene hadde ikke immunitet mot disse, slik at de til slutt døde ut. K-selekterte dyr, med lang svangerskapsperiode og små barnekull, som den nå utdødde megafaunaen, var spesielt sårbare for sykdommer, i motsetning til r-selekterte dyr som har en kortere svangerskapsperiode og en høyere bestandsstørrelse. Mennesker er antatt å være den eneste årsaken til sykdomsspredning, etter som andre tidligere innvandrende dyr til Nord-Amerika fra Eurasia ikke hadde ført til utryddelser.

Det er flere problemer med denne teorien, ettersom en slik sykdom må oppfylle flere kriterier samtidig: Den må kunne opprettholde seg selv i et miljø uten verter, den må ha en høy infeksjonsrate og være ekstremt dødelig, med en dødelighetsrate på 50–75%. Sykdom må være meget skadelig for å drepe alle individer i en slekt eller art. Imidlertid har sykdommer vært årsak til noen utryddelser. For eksempel har innføring av aviær malaria (fra fugl) og avipoxvirus (overføres av blant annet mygg), hatt negativ innvirkning på endemiske (stedegne) arter på Hawaii.

Naturlige klimaendringer

 

 

En av de viktigste teorier for tidlige tiders utryddelser er klimaendringer. Innenfor klimaforskning har en foreslått at en endring av klimaet nær slutten av pleistocen førte til så stort stress på megafauna at dette førte til utryddelse. Noen forskere mener at brå klimaendringer var en katalysator for utryddelse av megafauna på slutten av pleistocen, men det er mange som også mener at økt jakt har spilt en rolle, mens andre mener at de to faktorene samvirket.

Imidlertid er den årlige middeltemperaturen i den nåværende mellomistiden (de siste 10 000 år) ikke høyere enn hva som har vært tilfelle i tidligere mellomistider, til tross for dette har den samme megafaunaen overlevde lignende temperaturstigninger. For forholdene i Amerika foreligger en kontroversiell forklaring for klimaskifte i yngre dryas, som går ut på at kometer reduserte den globale temperaturen.

Forhistorisk utvikling forskjellige steder i verden

Det har blitt forsket mye for å finne ut om tidlige mennesker (hominoidea, overfamilie i ordenen primater) kan ha påvirket bestanden av dyr i betydelig grad. Det er også undersøkt om tidligere arter av homininier (forfedre til mennesket og mennesket selv) i Afrika, der mennesket utviklet seg, kan ha hatt skadelig effekt på det samtidige biologiske mangfoldet. Forskere har analysert mangfoldet av rovdyr de siste fire millioner årene og undersøkt om reduksjoner kan ha sammenheng med en økning av kognitiv kapasitet (intelligens) hos homininier, vegetasjonsendringer eller klimaendringer. Resultatene tyder på at graden av utryddelse for store rovdyr korrelerer (sammenfaller) med økt hjernestørrelse hos homininier og med vegetasjonsendringer, men ikke med klimaendringer (nedbør eller temperaturendringer). Resultatene antyder at betydelig menneskeskapt innflytelse på biologisk mangfold i Afrika startet flere millioner år før moderne mennesker oppstod.

Afrika-Eurasia

Flere afrikanske arter døde ut i holocen, men med få unntak var megafaunaen på det afrikanske kontinentet i stor grad upåvirket helt til for noen få hundre år siden. Afrika sør for Sahara og tropisk Asia har hatt minst reduksjon av megafauna i forhold til andre kontinenter, og er de eneste områdene der det fortsatt lever pattedyr tyngre enn 1000 kg. Dette skyldes antagelig at afrikansk-eurasisk megafauna utviklet seg sammen med mennesker, og derfor utviklet en naturlig frykt, i motsetning til de relativt tamme dyrene på andre kontinenter. I motsetning til på andre kontinenter, forsvant megafaunaen på Eurasia-kontinentet over en relativt lang periode. Muligens var årsakene klimaendringer, fragmentering av landområder og synkende bestander, noe som gjorde dem sårbare for overbeskatning, noe som for eksempel steppebison (Bison priscus) var. Oppvarmingen av Arktis førte til en rask tilbakegang av gressletter, noe som i neste omgang hadde en negativ effekt på beitelandet som megafaunaen i Eurasia var avhengig av. Det meste av det som en gang var mammutsteppe har utviklet seg til myrlandskap, altså et miljø som ikke kunne livnære disse store dyrene.

Australia

Australia hadde en gang mange forskjellige dyr i kategorien megafauna, med mange likheter til de som finnes på det afrikanske kontinentet i dag. Australias fauna er først og fremst preget av pungdyr, mange reptiler og fugler, grupper som alle har hatt innslag av store arter tidligere.

Da de første menneskene nådde Australia for omtrent 50 000 år siden hadde de allerede avanserte jaktteknikker og våpen til rådighet. Forskere er ikke enige om hvilken grad menneskenes ankomst til kontinentet bidro til utryddelser. En annen viktig faktor kan ha vært tørrere klima for 40 000–60 000 år siden, men anses usannsynlig da det var lavere endringsrate og omfang enn tidligere regionale klimaendringer som ikke drepte megafaunaen. Utryddelsene av planter og dyr i Australia har pågått helt fra de opprinnelige menneskene slo seg ned og frem til i dag. Det er likevel flest planter og dyr som er blitt redusert i antall eller er i fare for utryddelse i nyere tid.

Amerika

 

De første menneskene ankom Amerika for 12 000–15 000 år siden. Forskere er uenige om i hvilken grad forsvinningen av megafauna på slutten av den siste istiden kan tilskrives menneskelige aktiviteter som jakt. Funn på Monte Verde i Sør-Amerika og på Meadowcroft Rock Shelter i Pennsylvania har startet en diskusjon om cloviskulturen. Det har sannsynligvis vært bosetninger før cloviskulturen, og historien til mennesket i Amerika kan strekke seg tilbake mange tusen år før denne kulturen. Funn som understøtter korrelasjoner mellom menneskelige ankomst og utryddelsen av megafauna diskuteres: For eksempel på Vrangeløya i Sibir er ikke utryddelsen av ullhåret mammut (omtrent 2000 før Kristus) sammenfallende med ankomsten av mennesker. Det er heller ikke tegn til masseutryddelse av megafauna på det søramerikanske kontinentet. Det er hevdet at utryddelsene delvis kan skyldes klimaendringer forårsaket av menneskelig aktivitet andre steder i verden.

Sammenligninger er blitt gjort mellom nylige utryddelser (siden den industrielle revolusjon) og utryddelser under pleistoc nær slutten av den siste istid. Sistnevnte er eksemplifisert ved utryddelse av store planteetere som ullhåret mammut og rovdyr som spiste dem. Menneskene i denne perioden drev jakt på både mammuter og mastodonter, men det er ikke kjent om jakt var årsaken til de påfølgende massive økologiske endringene. Årsakene kan se ut til å variere mellom grupper og region. I noen tilfeller virker det som utryddelsene kan ha vært knyttet til jakt, mens i andre er det samsvar med de økologiske effektene av klimaendringer, eller at både jakt og klimaendringer fremstår som sammenfallende.

Økosystemene som oppstod før de første amerikanerne etablerte seg, hadde aldri vært utsatt for mennesker, og kan ha være langt mindre robuste mot menneskeskapte påvirkninger fra steinalderkulturer. Derfor kan handlinger som cloviskulturen stod bak, til tross for at de var tilsynelatende ubetydelige etter dagens målestokk, ha hatt stor effekt på økosystemer og dyreliv som var helt uvant med menneskelig påvirkning.

I regnskogen i Amazonas er det tydelig at mennesker påvirket økosystemer allerede før europeisk kolonisering. Det var til og med etablert byer før europeerne kom.

Karibia

Menneskets ankomst til Karibia for rundt 6000 år siden er korrelert med utryddelse av mange arter. Eksempler på dette er flere forskjellige arter som levde på bakken som maurslukere og dovendyr som holdt til i trærne på alle øyene, som i dag er utdødd. Disse dovendyrene var generelt mindre enn de som finnes på det søramerikanske kontinentet. Megalocnus var den største slekten på opp til 90 kg, Acratocnus var mellomstore slektninger av moderne totåede dovendyr som er endemiske på Cuba, Imagocnus også på Cuba, Neocnus og mange andre.

Stillehavet

Forskning basert på arkeologiske og paleontologiske utgravninger på 70 forskjellige øyer i Stillehavet, har vist at mange arter ble utryddet da de første menneskene kom over Stillehavet. Utryddelsene startet for 30 000 år siden i Bismarckarkipelet og Salomonøyene. Det er foreløpig anslått at blant fugleartene i Stillehavet har rundt 2000 arter dødd ut siden ankomsten av mennesker. Dette tilsvarer en nedgang på 20 % av det biologiske mangfoldet av fugler over hele verden.

 

De første bosetterne er antatt å ha kommet til Hawaii mellom 300 og 800 etter Kristus. Hawaii er kjent for sine endemiske planter, fugler, insekter, bløtdyr og fisk. Her er 30 % av organismene endemiske. Mange av artene er truet eller har dødd ut, hovedsakelig på grunn av uhell ved beiting og utsetting av nye arter. Nesten 75 % av utryddelsene i USA har skjedd på Hawaii, og i underkant av 40 % av truede arter i USA er hawaiiske arter. Utryddelse har økt på Hawaii siden 1800.

Madagaskar

Man trodde lenge at de første menneskene ankom til Madagaskar for 2 500–2 000 år siden, men nyere forskning (2018) viser at at øya mest sannsynlig ble befolket alt for 10 500 år siden. Det tok således mange tusen år før megafaunaen der ble utryddet. Man antar derfor at artene døde ut etter langvarig jaktpress fra en voksende befolkningen, som beveget seg stadig lengre inn i avsidesliggende områder for rundt 1000 år siden. Mindre fauna gjennomgikk første en bestandsøkning på grunn av redusert konkurranse, deretter skjedde en nedgang fra 1500-tallet.

Elefantfugler var flygeudyktige kjempefugler som kunne veie mer enn 700 kg, de største fuglene som har levd på kloden vår, som trolig døde ut som følge av klimaendringer, hardt jaktpress og overdreven eggsanking, så vel som 17 arter av lemurer, kjent som gigantisk subfossil lemur. Noen av disse lemurene veide over 150 kg, og studier av fossiler har vist at det ble drevet jakt på mange av disse.

New Zealand

New Zealand er preget av allopatri (geografisk isolerte arter) og øybiogeografi. Øygruppen ble isolert fra Australia for 80 millioner år siden. Dette var den siste store landmassen som ble kolonisert av mennesker. Ankomsten av polynesiske nybyggere fra rundt 1100-tallet resulterte i utryddelse av alle fugler i kategorien megafauna i løpet av noen hundre år.

Den siste moa, en type store strutsefugler, ble utryddet innen 200 år etter ankomst av de første menneskene. Polynesierne innført også polynesiarotte. Dette kan ha lagt en del press på andre fugler. På tiden med tidlig europeisk kontakt (på 1700-tallet) og kolonisering (på 1800-tallet) var fuglelivet likevel omfattende. Med seg på skipene hadde europeerne svartrotter, phalangeriformes (en type pungdyr), katter og arter tilhørende mårfamilien, noe som gikk hardt ut over det opprinnelige fuglelivet. Årsaker til dette var blant annet at mange fugler hadde tilpasset seg et liv på bakken uten å være flyveudyktige. Andre hadde ikke atferd for å være redd mennesker og rovdyr. Kakapo, verdens største papegøye, er vingeløse og finnes nå bare i spesielle områder. Kiwien er også en utrydningstruet fugl.

 

Verdens naturvernunion definerer nylige utryddelser som hendelser etter 1500. Minst 875 arter har dødd ut fra 1500 til 2012. Noen arter, som for eksempel davidshjort og hawaiikråke, er utdødd som ville dyr, men har overlevd i fangenskap. Andre arter, som floridapanter, er økologisk utdødd, fordi det sparsomme antallet individer som finnes igjen ikke har noen innvirkning på økosystemet de lever i.^:318 Andre bestander er bare lokalt utryddet, men eksisterer fortsatt andre steder.^:75–77 Dette gjelder for eksempel gråhval, som regnes som utryddet i Atlanterhavet, og havlærskilpadde, som regnes som utryddet i Malaysia.

Menneskelig innvirkning på naturmiljøet fører til tap av økosystemer, biologisk mangfold og naturressurser. WWF Verdens naturfond utgir hvert annet år Living Planet Report. I utgaven som ble utgitt i september 2020 sies det at Living Planet Index viser en gjennomsnittlig nedgang på 68 % for populasjoner (antall individer) av pattedyr, fugler, amfibier, reptiler og fisker som har blitt overvåket mellom 1970 og 2016.

I henhold til Global Assessment Report on Biodiversity and Ecosystem Services som ble utgitt i 2019, er flere arter truet av global utryddelse nå (2019) enn noen gang før. Gjennomsnittlig er rundt 25 % av artene i de vurderte dyre- og plantegruppene truet. Dette tyder på at rundt én million arter allerede er nær utryddelse, mange i løpet av noen tiår etter 2019, med mindre tiltak iverksettes for å redusere driverne (påvirkningsfaktorene) for tap av biologisk mangfold. Uten at tiltak settes i verk vil utryddelsene akselerere. Forskere antar at med dagens raske utryddelse av dyr, vil det største gjenværende dyret på jorden innen 2200 være kuer.

En studie publisert i Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America i 2018 beskrev at siden begynnelsen av den menneskelige sivilisasjon har 83 % av alle ville pattedyr, 80 % av marine pattedyr, 50 % av planter og 15 % av fisk forsvunnet. I dag (2019) utgjør husdyr 60 % av biomassen av alle pattedyr på jorden, etterfulgt av mennesker (36 %) og ville pattedyr (4 %). Av fugler alene er 70 % tamme, som for eksempel fjærfe, mens resten er ville.

Drivere for tap av arter og biodiversitet

 

Tap av arter skjer først og fremst på grunn av menneskelige aktiviteter. Direkte og indirekte drivere har akselerert fra 1970 og frem til 2020. De direkte pådriverne for naturendring med global påvirkning har vært (i rekkefølge etter betydning):

1. Arealbruksendringer (for eksempel hugging av skog, bygging av infrastruktur, endring av jordbrukslandskap og opparbeidelse av tomter) og endring av kystområder.
2. Direkte utnyttelse av organismer.
3. Klimaforandringer.
4. Forurensing.
5. Invasjon av fremmede arter.

For disse fem direkte driverne finnes det en rekke underliggende årsaker, kalt indirekte drivere, som igjen er bestemt av samfunnsverdier og atferd. Dette inkluderer blant annet produksjons- og forbruksmønstre, dynamikk og trender for verdens mennesker, handel, teknologiske innovasjoner og styring på lokalt, nasjonalt og globalt nivå. Imidlertid er det store forskjeller for direkte og indirekte driver i ulike regioner og land.

Arealbruksendringer og habitatødeleggelse

 

Arealbruksendringer vil si at bruken av jordens landareal endres, for eksempel til bolig-, nærings-, rekreasjon- eller samferdselsformål. Utvidelse for landbruksformål er den mest utbredte formen for arealbruksendring, men utvidelse for bygging av infrastruktur er også betydelig. Endringene har hovedsakelig skjedd på bekostning av skog (stort sett tropisk), våtmarker og gressletter.

Over en tredjedel av jordens landoverflate benyttes til avling eller husdyrproduksjon. Landbruksproduksjon skjer på rundt 12 % av jordens isfrie land. Beite forekommer på omtrent 25 % av jordens totale isfrie land. Arealbruksendringer i kystsoner påvirker habitater, blant annet elvemunninger og deltaer som er kritiske for økosystemer og fiskerier.

Det globale omfanget av våtmarker har sunket med 30 % i årene 1970–2008, og det totale tapet siden 1700 er estimert til å være på 87 %. Spesielt finnes det store torvmyrområder i Sørøst-Asia, der rundt 56 %, i areal, av alle tropiske torvområder finnes.

 

Biomasse av pattedyr på jorden i 2018

██ Husdyr, mest kveg og svin (60%)

██ Mennesker (36%)

██ Ville dyr (4%)

Industrielt landbruk og økende etterspørsel etter kjøtt har bidratt til betydelig reduksjon av globalt biomangfold. Årsaken er at dette er en betydelig driver for avskoging og habitatødeleggelse. Artsrike habitater, som for eksempel store deler av Amazonas-regionen, blir gjort om til jordbruksland for kjøttproduksjon.

I mars 2019 publiserte Nature Climate Change en studie utført av økologer fra Yale University, som fant at frem mot 2070 ville menneskelig arealbruk redusere habitatene til 1700 arter med opptil 50 %. Dette gjør at disse artene er enda mer utsatt for en mulig utryddelse. PLOS Biology ved University of Queensland publiserte en lignende studie som påviste at: «[M]er enn 1200 arter globalt er i fare for å dø ut i mer enn 90 % av habitatene deres og vil nesten helt sikkert blir utryddet uten bevaringstiltak».

Utnyttelse av naturressurser og organismer

Fra 1990 til 2015 ble det globale skogarealet redusert fra 4,28 milliarder til 3,99 milliarder hektar. En utfordring har vært å forvalte skoger for å opprettholde skogbruksnæringen og samtidig sikre fornyelse for å sikre langvarig overlevelse av skoger. Mye skogbiomasse brukes til energiproduksjon. Per 2014 sto det for 14 % av den globale energimiksen. Mellom 1960 og 2014 økte bruken av bioenergi 2,7 ganger.

Uttak av vannressurser fra elver og innsjøer forringer naturen og dens økosystemer. Dette gjelder særlig store vannuttak i tørre og halvtørre regioner. I regioner der landbruket bruker vanning i stort omfang, fører det til drastiske effekter på våtmarker og dyreliv.

Virkningene på biologisk mangfold forårsaket av gruvedrift og petroleumsutvinning er muligens enda større enn for landbruksutvidelser. Alvorlige landskapsforandringer er avskoging, groper, store mengder avfall, omfattende forbruk av ferskvann, utslipp av kjemiske og fysiske miljøgifter til luft, jord og vann. Kull- og gullgruvedrift kan føre til store endringer i et landskap, blant annet ved omfattende ødeleggelse av skog og tilsvarende tap av naturtyper.

Fiskeri og havbruk er viktig for matsikkerhet, levebrød og global økonomi, til tross for at fiskebestandene stadig reduseres. Globalt dekker fisk behovet for rundt 20 % av all animalsk protein. Uheldige miljøeffekter av fiske har ofte å gjøre med dårlig ressursforvaltning (rovfiske). Fiske har også innvirkning på andre deler av miljøet, for eksempel hvordan bifangst håndteres eller om habitater ødelegges.

Ulovlig jakt og sanking er økende og truer også det biologiske mangfoldet (2019). Drivere for dette er etterspørsel etter tradisjonell medisin, suvenirer, kjæledyr og luksusvarer. Tjuvjakt har ført mange arter til randen av utryddelse, for eksempel neshorn og tigre. Troféjegere, spesielt fra USA, spiller en betydelig rolle for reduksjonen av giraffer. Dette blir omtalt som en «stille utryddelse».

Mennesket ser ut til å opptre på en unik måte som art i jordens økosystemer. Forskning viser at mennesker rundt om i verden i stor grad jakter på voksne dyr i sin mest produktive alder, og har en preferanse for byttedyr som er lite bærekraftig i et økologisk perspektiv. Median for uttak av voksne dyr er opptil 14 ganger høyere enn for andre rovdyr. Spesielt er jakttrykket på rovdyr (toppkonsumenter) på landjorden og fisk stort. Det er derfor foreslått at mennesket omtales som en «global superpredator».

Global oppvarming

 

Global oppvarming er forventet å føre til store forandringer over et relativt kort tidsrom. Mange arter vil ikke ha mulighet for å forflytte seg til områder med passende klima ved middels eller store klimaendringer. Endringer i henhold til scenario med små klimaendringer vil gi mindre problemer. Arter som ikke har evne til å tilpasse seg et nytt klima tilstrekkelig fort, vil enten reduseres i antall, eller dø ut, i visse, eller alle, utbredelsesområder. Økt dødelighet for trær og reduserte skogsområder er forventet å skje i mange regioner frem mot 2100. Dette på grunn av økt temperatur og tørke. Redusert utbredelse av skog gir risiko for redusert biologisk mangfold.

Noen modellstudier har påvist stor risiko for skogbranner i deler av verden for en global gjennomsnittlig oppvarming under 4 °C. En slik oppvarming innebærer en betydelig økning av risiko for utryddelse av arter på landjorden og i ferskvann. Vurdering av potensielle økologiske konsekvenser ved en oppvarming over 4 °C innebærer høy risiko for omfattende tap av biodiversitet.

Klimaendringer forventes å bli en stor stressfaktor på økosystemer i ferskvann og i havet etter 2050. Påvirkningen forventes å bli spesielt stor for scenarier med medium eller stort utslipp av klimagasser.

En konsekvens av menneskeskapte CO₂-utslipp er havforsuring, som er en driver for svekking av marine økosystemer. Forsuring resulterer i biokjemisk endring av havets økosystemer. Forsuring er mest kritisk for grunne havområder som er overmettet med kalsiumkarbonat. pH-nivået i havet har falt med mer enn 30 % siden førindustriell tid. Havforsuring degraderer marine organismer og funksjoner. Forsuring påvirker kalsifiserende organismers (som for eksempel koraller, snegler, krabber) evne til å bygge og vedlikeholde sine skjelett og skjell av kalsiumkarbonat, i tillegg til å endre andre grunnleggende metabolske prosesser (stoffskifte).

Forurensning

Forurensning er spredning av stoffer til luft, vann eller jord som er skadelig for levende organismer. Miljøgifter er stoffer som er skadelige (giftig) selv i små konsentrasjoner, de er lite nedbrytbare og har alvorlige langtidsvirkninger og de kan hope seg opp i organismer i næringskjeder.

Når forurensing tilføres et organismesamfunn er det først og fremst artssammensetning og relativ forekomst mellom artene som endrer seg. Konkurranseforholdet mellom artene endrer seg i neste omgang, slik at de mest følsomme reduseres i antall eller dør ut, mens de mest tilpasningsdyktige blir dominerende. Økologiske systemer som utsettes for forurensning blir vanligvis mer ustabile.

Når det gjelder global forurensning er det bare noen få variabler som blir målt systematisk. Betydelige utslipp til atmosfære, vann og jord fra industri og husholdninger er derfor ukjente. Data antyder at de globale forurensningsnivåene har økt proporsjonalt med den totale befolkningsveksten eller mer.

Invaderende arter

Fremmede arter har globalt fordoblet seg fra 1970 til 2019 og truer lokale arter og økosystemtjenester, samt økonomier og menneskers helse. Det kumulative antallet fremmede arter som er registrert er rundt 30 ganger større i høyinntektsland enn i lavinntektsland. Innføringen av invasive arter ser ut til å være høyere enn noen gang før og uten tegn til å reduseres. Drivere for dette er handel, økt menneskelig mobilitet, kontinuerlig degradering av leveområde og klimaendringer.

Indirekte drivere

Menneskelig befolkningsvekst og økende forbruk per person anses å være de viktigste indirekte driverne for tap av biologisk mangfold. Noen forskere hevder at fremveksten av kapitalismen som det dominerende økonomiske system har akselerert økologisk utnyttelse og ødeleggelse, og dermed forsterket masseutryddelsen av arter. Blant annet hevder den marxistiske geografen David Harvey ved City University of New York, at den nyliberale æra «er epoken med den raskeste masseutryddelse av arter i jordens nyere historie».

Truede arter

 

Verden står overfor en omfattende masseutryddelse av arter, med ødeleggelser av habitater med stor biodiversitet som korallrev og regnskog, samt flere andre. Flesteparten av artene er ukjente før de forsvinner. Estimater går ut på at arter forsvinner med en hastighet 100 til 1000 ganger større en den naturlige utryddelsesraten. Muligens er det tolv arter som gjennomsnittlig forsvinner hver dag. Kunnskapen om alle verdens arter er begrenset, derfor er forskjellen mellom estimatene så store. Først og fremst er det kjennskapen om tilstanden for verdens fuglebestander som er godt kjent.

I henhold til IUCNs rødliste er mer enn 31 000 arter truet av utryddelse, hvilket vil si 27 % av alle arter som er undersøkt og som en har målinger for. Noen eksempler på utsatte organismer er: 41 % av de undersøkte amfibier er truet med utryddelse, 25 % av pattedyr, 33 % av bartrær, 14 % av fugler, 30 % av haier og skater og 33 % av korallrev.

Naturen var «den eneste kilden til mat, fiber, drivstoff og medisin i de første 99 % av menneskets historie» og bidrar fortsatt betydelig til økonomien, til og med i sterkt industrialiserte samfunn. Det er derfor utvilsomt at ville dyr, fugler, fisk og planter kan sees på som et økonomisk gode.

Artene i naturen er ofte en del av et felles gode, altså en fellesressurs som alle nyter godt av. En aktør som foretar uttak av ressurser, for eksempel ville dyr som gir næringsrikt kjøtt, får en stor fordel av å øke graden av utnyttelse, men dette vil kunne lede til sammenbrudd for bestandene. Imidlertid er kostnaden (ulempen av overutnyttelse) noe som deles av alle. Dette problemet er formulert av den amerikanske økologen Garrett Hardin (1915–2003), kjent som Allmenningens tragedie: «frihet i allmenningen fører til ruin for alle».

Amfibier

 

Amfibier er den gruppen av dyr som er mest utsatt for utryddelser. De har eksistert i mer enn 300 millioner år og overlevd tre andre masseutryddelser, men er nå i stor fare for å forsvinne.^:17 En tredjedel, eller mer, av de rundt 6300 kjente amfibieartene er truet. Frosker, padder og salamandere er følsomme for miljøendringer, dermed kan de betraktes som indikatorer for miljøtilstanden.

En regner med at viktige årsaker for deres tilbakegang har å gjøre med sykdommer forårsaket av patogener, samt habitatødeleggelse, invaderende arter, miljøgifter og global oppvarming. Forskere mener at disse faktorene ikke nødvendigvis er skadelige hver for seg, men at det er et samvirke mellom dem som fører til økt dødelighet eller redusert formering, eventuelt begge deler.

Mer spesifikt forklares tilbakegangen med forhold som har å gjøre med at deres livssyklus involverer flere naturmiljøer, ved at de utvikles som egg og larver i vann og har sitt voksne liv på land. Froskelarver er vanligvis vegetarianere, men som voksne er de rovdyr, noe som utsetter dem for forskjellig typer mat, rovdyr og parasitter. De har videre fuktig hud og har delvis kutan respirasjon (en type åndedrett gjennom huden), dermed står de i nær kontakt med omgivelsene og kan lett påvirkes av forurensning. Enda en faktor er at de er vekselvarme, slik at de er følsomme for klimaendringer. I tillegg er de stedbundne, slik at om miljøet endrer seg har de ikke særlig gode muligheter til å flytte seg til et annet område.

Tap av habitater, innførte rovdyr og forurensning, samt infeksjon av en spesiell sopp, kalt Chytridiomycosis, som er spredt på grunn av reisevirksomhet, globalisering og handel med ville dyr, har forårsaket alvorlig reduserte bestander av over 500 arter med amfibier, og kanskje 90 utryddelser. Blant annet er gylden padde i Costa Rica og magerugende frosk i Australia utryddet. Chytrid-soppen har spredd seg over Australia, New Zealand, Sentral-Amerika og Afrika, og til områder med høyt mangfold av amfibier, som for eksempel tåkeskog i Honduras og Madagaskar. Batrachochytrium salamandrivorans er en lignende infeksjon som spesielt truer salamandere.^:17

Fugler

 

Fugler opptrer i nesten alle habitater på jorden, dermed indikerer tilstanden for fugler noe om tilstanden for hele det miljøet de holder til i. Bestanden av fugler går ned i nesten alle habitater. Av verdens rundt 10 000 kjente fuglearter er minst 40 % utsatt for reduserte populasjoner, 44 % er stabile, 7 % har økende bestander og for 8 % er trendene usikre. 7 % er sårbare, 7 % er sterkt truet og 2 % kritisk truet (kan bli utryddet i naturen).

Fra 1500 og frem til 2018 har 161 fuglearter forsvunnet fra naturen, men fem av artene finnes fortsatt i fangenskap. Det er imidlertid 22 arter som er kritisk truet, men der status ikke er kjent. Dermed er det mulig at 183 arter er utryddet siden 1500.

Fugler trues av utvidelser av landbruksareal, intensifiering av landbruket, tømmerhugst, invaderende arter, jakt, klimaendringer, utbygging av infrastruktur og urbanisering, samt mange andre påvirkninger.

I naturen og for økosystemtjenester (goder og tjenester fra naturen) har fugler en rekke viktige bidrag. De spiser skadedyr, pollinerer blomster, sprer frø, spiser åtsler. Videre deltar fugler i næringskjedene slik at næringsstoffer er i sirkulasjon og de bidrar på måter som kommer andre arter til gode. Mye forskning har vært utført på fuglenes bidrag i økosystemene, slik at kunnskapen er veletablert. Et annet aspekt med fugleliv er at mange mennesker er interessert i fuglekikking, de blir matet og brukt som kunstnerisk og åndelig inspirasjon. Til tross for dette er fuglelivets økonomiske betydning lavt verdsatt. Det blir derfor gjort forskning for å kvantifisere økosystemtjenestene som fuglene bidrar med og nytten for mennesker.

Pattedyr

 

Totalt sett anslår Verdens naturvernunion at halve klodens 5 491 kjente pattedyr synker i antall og en femtedel er i fare for å forsvinne for alltid. Totalt sett er 1131 av verdens pattedyr klassifisert som utrydningstruet, truet eller sårbar. I tillegg til primater, er sjøpattedyr, som for eksempel hvalarter, delfiner og niser, blant de pattedyr som går raskest mot utryddelse. Pattedyr har særlig vært utsatt for menneskeskapte miljøendringer, slik at det er estimert at det vil kunne ta flere millioner år for dem å utvikle seg til nye arter. I WWFs statusrapport for 2018 sies det at gjennomsnittlig er populasjonen for alle pattedyr redusert med 60 % siden 1970. (Dette må ikke forveksles med den faktiske nedgangen for alle dyr til sammen, som er et lavere tall).

 

Flere store dyrearter er prognosert å kunne bli utryddet i nær framtid, blant dem er neshorn, flere arter primater, skjelldyr og giraffer. For store dyr er spesielt jakt en trussel de fleste steder i verden. Beskatning av større dyr på grunn av kjøtt eller spesielle kroppsdeler er hovedårsaken for tilbakegangen, og 70 % av de 362 større dyreartene er i nedgang per 2019.

Flertallet av primatene er truet av utryddelse. Rundt 90 % av primatene, det vil si gruppen som inneholder lemurer, lorier, galagoer, tarsiidaer og menneskeaper, lever i tropiske skoger som raskt forsvinner. Verdens naturvernunion anslår at nesten 50 % av verdens primatarter er i fare for utryddelse. Totalt sett anslår Verdens naturvernunion at halvpartens av klodens 5 491 kjente pattedyr synker i antall og en femtedel er i fare for å forsvinne for alltid. Totalt sett er 1131 av verdens pattedyr klassifisert som utrydningstruet, truet eller sårbar. I tillegg til primater, er sjøpattedyr, som for eksempel hvalarter, delfiner og niser, blant de pattedyr som går raskest mot utryddelse.

Bestander av store kattedyr har blitt sterkt redusert fra rundt 1970 og frem til 2016. Disse artene kan stå foran utryddelse frem mot 2050. I henhold til estimater fra Verdens naturvernunion er bestandsreduksjonene av løver, leoparder, pantere og tiger meget store. Pantere er langt nærmere utryddelse enn tidligere antatt, med bare 7 100 gjennværende ville individer i 2016. Disse lever i områder som bare utgjør 9 % av det opprinnelige tilholdsstedet.

Økningen av krypskyttere involvert i illegal handel med elfenben, sammen med tap av habitater, truer bestanden av afrikansk elefant. I 1979 besto bestanden av 1,7 millioner individer, mens det i 2016 var færre enn 400 000 igjen. Før europeisk kolonisering har forskere estimert at det i Afrika var så mye som 20 millioner elefanter. I henhold til telling utført av Great Elephant Census har 30 % av afrikanske elefanter (eller 144 000 enkeltindivider) forsvunnet i perioden fra 2007 til 2014. Afrikanske elefanter kan bli utryddet innen 2035 hvis krypskytingen får fortsette.

Mennesker får nytteverdi av ville pattedyr på flere forskjellige måter. For det første i form av næringsrik mat, noe som er svært viktig i mange deler av verden. Såkalt bushmeat er kjøtt fra ville dyr som er viktig i flere land, spesielt i Afrika. For det andre utnyttes ville pattedyr direkte ved salg. For det tredje gir dyr turistinntekter, for eksempel ved safariturisme. Dessuten inngår pattedyr i økosystemene som i neste omgang tilbyr økosystemtjenester. Økosystemtjenestene fra dyr er vanskelige å kvantifisere, derfor blir dette aspektet ofte oversett.

De 189 landene som har underskrevet Konvensjonen om biologisk mangfold (Rio-Avtalen), har forpliktet seg til å utarbeide en handlingsplan for biologisk mangfold, et første skritt for å identifisere spesifikke truede arter og naturtyper i alle land.

Fisk

 

Globalt er 21 % av alle de fiskeartene som er vurdert av Verdens naturvernunion i 2010 i fare for utryddelse. I dette tallet inngår mer enn en tredjedel av alle haier og rokker. Økosystemer i vann over hele verden er truet på grunn av stadig økende behov for vann, oppdemming av elver, utslipp av forurensning og innvandrende arter. Dette gjør at fiskearter både i ferskvann og i havet er utsatt.

Fiske har hatt en ødeleggende effekt på bestander av marine organismer i flere hundre år, lenge før ødeleggelsene ble særlig omfattende og effektive fiskemetoder som trålfiske ble vanlig.

En studie publisert i Science i 2018 anslo at verdens bestand av spekkhuggere er på randen av kollaps på grunn av giftige kjemikaler, blant annet PCB. Dette til tross for at PCB har vært forbudt i mange år, men fortsatt kommer stoffet ut i havet. Store arter som hvithaier, blåhval, makrellstørje og nordkaper, samt over femti arter av haier og rokker er spesielt sårbare. Årsaken er at kommersielt fiske har en tendens til å fiske spesielt mye etter de store artene. Med dagens trender (2016) vil mange av de store artene forsvinne. Økosystemene i havet kan dermed få påvirket sine strukturer og funksjoner i millioner av år fremover.

Fiskeri og havbruk er viktig for verdens matsikkerhet og for menneskers levebrød. Imidlertid blir viktige fiskebestander stadig redusert. Globalt dekker fisk behovet for rundt 20 % av all animalsk proteinbehov for befolkningen. Verdiskapningen i verdens fiskerier i 2011 ble estimert til å være over 24 milliarder US-dollar. Miljøeffekter av fiske har å gjøre med konsekvenser av ressursforvaltning, altså om det karakteriseres av rovfiske eller bærekraftig fiskeriforvaltning.

Virvelløse dyr

 

Virvelløse dyr er et samlebegrep for alle dyr som mangler en ryggsøyle, blant annet svamper, maneter, muslinger, insekter, sekkdyr, bløtdyr, leddyr, leddormer og flatormer. Disse utgjør 97 % av alle dyrearter på jorden uten at det eksakte antallet arter er kjent. Verdens naturvernunion har kartlagt at blant 9 526 arter av virvelløse dyr, er 30 % i fare for utryddelse. Totalt regner en med at det finnes 1,5 millioner virvelløse arter. Spesielt er de som lever i ferskvann utsatt for farer som forurensning, redusert grunnvann eller vassdragsregulering. Avskoging er en trussel for virvelløse dyr, spesielt i regnskoger. I havet er spesielt artene som holder til ved korallrev utsatt.

Virvelløse dyr har mange viktige roller i økologiske nisjer i naturen. Om disse blir redusert, eller at mangfoldet endres, kan det ha stor betydning for økosystemfunksjoner og -tjenester, det gjelder alt fra primærproduksjon til pollinering og skadedyrbekjempelse. Samtidig er det mange viktige virvelløse grupper som bidrar med kritiske økosystemtjenester, noe som fremdeles ikke er tilstrekkelig undersøkt når det gjelder tap av biologisk mangfold. Et eksempel er mangfoldet av virvelløse dyr i jordsmonn, disse er av særlig betydning for økosystemfunksjoner i flere naturtyper, blant annet for erosjonskontroll i jord og for næringskretsløpet.

Høyest risiko for utryddelse og størst tap av biodiversitet kan oppstå for virveldyr, spesielt ved reduksjon av insekter. Tap av insekter forventes å få store konsekvenser for funksjonen til økosystemer og i siste instans for menneskers velbefinnende. Av de én million insektartene som er undersøkt, er kun 5 000 betraktet som skadelige for avlinger, husdyr eller for mennesker (som mygg og flått). Nytten av insekter fås ved pollinering (bestøvning av planter) og skadedyrbekjempelse, de er dessuten råmaterialer og mat. Reduksjon av pollinatorer (insekter som bestøver planter) skjer både når det gjelder mangfoldet av insekter og andre pollinerende dyr.^[klargjør] Nedgangen begynte på slutten av 1900-tallet. Pollinatorer er nødvendig for bestøvning av 75 % av alle matplanter. Det er derfor alvorlig at bestandene er synkende, både for antall og mangfold i hele verden.

En studie fra 2017 ledet av Caspar Hallmann og Hans de Kroon ved Radboud University Nijmegen i Nederland anslo at den samlede biomassen av insekter i Tyskland var blitt redusert med tre fjerdedeler i løpet av de foregående 25 årene. Per 2019 er 40 % av alle insektarter i tilbakegang, og en tredjedel er i fare. Nedgangen av insektbestandene blir tilskrevet blant annet intensivt landbruk, bruk av plantevernmidler og klimaendringer.

Reptiler

 

Krypdyr, eller reptiler, er dyr som skilpadder, ormer, krokodiller, øgler. For hele verden sett under ett har Verdens naturvernunion funnet at 21 %, hvilket vil si 594 arter, av de evaluerte reptilene er truet eller i fare for utryddelse. I USA er 32 krypdyrarter i faresonen, omtrent 9 % av totalen. Reptilarter på øyer er blitt utsatt for størst tilbakegang, og minst 28 reptiler som lever på øyer har dødd ut siden 1600. De viktigste truslene mot krypdyr er ødeleggelse av naturtyper og invasjonen av fremede arter, som konkurrerer med dem om habitat og mat.

Reptiler har noen fellestrekk med amfibier. Arter fra de to klassene holder til i nærliggende naturtyper, de er vekselvarme (kroppstemperaturen er i hovedsak styrt av omgivelsestemperaturen) og er sårbare for forringelse av naturmiljøet. Blant annet tåler de forurensning dårlig og er følsomme for introduksjon av fremmede arter.

I neotropiske økosystemer spiller reptiler en nøkkelrolle for energitransport og sirkulasjon av næringsstoffer, i tillegg til å hjelpe med å kontrollere skadedyrbestander og potensielt fungere som pollinatorer og frøspredere. De er menneskeføde flere steder i verden, spesielt urfolk i rurale strøk i for eksempel Sør-Amerika spiser forskjellige arter av slanger, skilpadder og alligatorer. En annen direkte nytte er råmaterialer som skinn og lær, kjøtt (for eksempel fra noen typer alligatorer), fett, tenner (samme bruksområde som elfenben), råstoffer til medisin og bruk av levende dyr som kjæledyr. Alt dette er materialer som eksporteres og gir inntekter.

Planter

Av de mer enn 300 000 kjente planteartene har Verdens naturvernunion evaluert bare 12 914 arter, og funnet ut at omtrent 68 % av dem er utrydningstruet.

Minst 571 planter er utryddet fra 1750 til 2020, men det er stor usikkerhet rundt hvor mange planter som egentlig finnes og hvor mange som er forsvunnet. Forskerne mener allikevel at det er mange flere planter enn dette antallet som er blitt utryddet. Årsaker for at en mener at tallet er underestimert, er at mange planter har så liten utbredelse at det er få eller ingen planter av motsatt kjønn, eller at de dyrene som sprer frøene deres ikke lenger er til stede. Dermed vil de kunne dø ut. Dessuten tar det mange år før en offisielt vil fastslå at en plante er utdødd, og mange planter venter på en formell avgjørelse.

Fordi planter ikke beveger seg som dyr dersom deres habitater ødelegges, er de spesielt utsatt for utryddelse. Om et område blir skadet kan det tilsynelatende være mange planter som dominerer, men de kan allikevel dø ut fordi de ikke greier å spre seg til nye habitater. På grunn av global oppvarming forventes det at problemet forsterkes betydelig og at raten for plantedød vil øke kraftig. Planter utgjør basen for økosystemer og næringskjeder, dermed kan dette få alvorlige følger for alle arter, fordi disse er avhengige av planter for mat, ly og overlevelse. Planter er i tillegg kilden til et flertall av medisiner.

Sopp

 

For soppartene er det gjort litte for å samle inn data og vurdere reduksjon av mangfold. Allikevel er sopp utsatt for samme trusler som dyr og planter på grunn av klimaendringer, forurensning, overbeskatning, ødeleggelse av habitater og fragmentering.

Samarbeid mellom mykologer (soppeksperter) og naturvernere har vært vanskelig på grunn av manglende kunnskap om soppdistribusjon og økologiske data. Sopp er ofte usynlige og kan i noen tilfeller bytte mellom former. Selv om sopp er allestedsnærværende og har svært stor diversitet, blir de generelt sett på som vanskelige å oppdage og telle. Noen sopparter består ikke av noe annet enn et pistrete nettverk av mycelium. De utgjør derfor et stort, men ofte skjult nettverk i jord og i andre levende ting. Dette gjør dem vanskelige å karakterisere, kartlegge og overvåke. Det er (2018) et generelt skifte mot å bevare hele økosystemer, og på grunn av soppenes økologiske betydning i næringssykluser kan dette gi større fokus på bevaring.

Beskyttelse av sopp begynte i Europa, hvor det har vært lange tradisjoner for registrering og klassifisering av sopp i flere land. Da det ble rapportert om betydelige reduksjon av sopp i 1970- og 80-årene, ble dette tatt alvorlig. Disse endringene var hovedsakelig sett i sammenheng med økende nivåer av luftforurensning som påvirket mykorrhiza-relasjonen til trær (samliv (symbiose) mellom trær og sopp), hugst i gamle skoger og tap av gressletter med egenskaper som sopp trives på. Om lag 10 % av alle store sopparter (sopp med synlige, ofte fargede kopper eller kapper) er truet av utryddelse i Europa. Utenfor Europa er usikkerheten stor på grunn av manglende fokus på kartlegging.

 

I dag er utryddelsesraten av arter anslått til å være 100 til 1000 ganger høyere enn den naturlige hastigheten, altså den historisk typiske raten for utryddelse (i form av naturlig evolusjon). Det store omfanget av artsutryddelse anses som menneskeskapt, og blir dermed (spesielt når det refereres til prognoserte fremtidige hendelser) regnet som en del av antropocen. Antropocen er et begrep som ble introdusert i år 2000. Noen forskere mener at en ny geologisk epoke allerede har begynt og at denne innebærer de mest omfattende artsutryddelser siden Kritt-paleogen-utryddelsen for 66 millioner år siden.

Begrepet antropocen brukes stadig oftere av forskere, men noen kommentatorer ser de nåværende og fremtidige utryddelser som en del av en lengre holocen-utryddelse. Grensen mellom holocen og antropocen er omstridt, og et forslag er at menneskelig påvirkning av klimaet over det som er normalt, må anses som starten på antropocen. Andre plasserer overgangen fra holocen til anthropocen ved den industrielle revolusjon. Uansett er hendelsene forskjellige nok fra resten av holocen til å kunne karakteriseres som en ny epoke i geologisk forstand.

 

Det er vanskelig å si sikkert om menneskeheten står oppe i, eller foran, en masseutryddelse, til det er usikkerhetene for tallene over utryddede dyr for store. Det er blant annet store forskjeller mellom tall for dokumenterte og anslåtte utryddelser. En annen usikkerhet er det totale antallet kjente arter. I den store gruppen ryggstrengdyr (med undergrupper kappedyr, lansettfisker og virveldyr) er 872 arter dokumentert utryddet siden 1500-tallet. For insekter er det bare dokumentert at 62 arter er utryddet, men for insekter er bare 1 % av de kjente artene vurdert. De fem tidligere masseutryddelsen har hatt et tap av arter i intervallet 60–90 %, og den pågående reduksjonen av arter er langt unna et slikt omfang. Likevel kan en i fremtiden forvente store tap forårsaket av reduksjon av artsrike områder som regnskog, korallrev, kystområder, elvedeltaer, våtmarker og lignende habitater.

Stor reduksjon og fragmentering av leveområder fører til at dyr og andre organismer blir sårbare, slik at de for eksempel kan dø ut ved sykdommer eller ekstremvær. I en slik situasjon finnes det ikke populasjoner i nærheten som kan slå seg ned og gjenoppta bestanden (rekolonisering). Et annet problem er innavlsdepresjon som skjer når det ikke forekommer utveksling av genmateriale med nabobestander. Dermed dør sårbare arter ut på lengre sikt. En antar at det i dag finnes mange arter av pattedyr og fugler som kun opptrer i små innavlede grupper, som på lengre sikt ikke vil klare seg.

United Nations Foundation og tolv naturvernorganisasjoner mener at verdenssamfunnet må opprette verneområder på 30 % av landjorden og 30 % av havområdene innen 2030. Innen 2050 må målet være å øke dette til 50 %, for å begrense den utryddelseskrise som en verdensbefolkning på rundt 10 milliarder i 2050 vil kunne skape. Til sammenligning er 14,5 % av jordens landoverflate og 7,3 % av verdenshavene formelt beskyttet per 2018. Ideen om å beskytte halve jorden oppstod i begynnelsen av 1970-årene, og har fått økt gjennomslag etter 2000. Hva som egentlig skal forstås med verneområder er åpent for debatt, men en ser for seg mange forskjellige kategorier av beskyttelse og nivåer av bruk av naturen i slike områder. Naturvernere sier at disse høye beskyttelsesnivåene er nødvendige for å sikre de økosystemtjenestene som mennesker får fra naturen. Selv om mange arter er redusert betydelig er det fremdeles mulig å redde de aller fleste. Dette målet om naturbeskyttelse er også fremsatt av forskere.

I november 2018 oppfordret FNs sjef for biomangfold, Cristiana Pașca Palmer, borgere over hele verden til å legge press på myndighetene for å gjennomføre betydelig beskyttelse av dyrelivet i 2020. Dette var fordi et ubegrenset tap av biomangfold er en «stille trussel», like farlig som global oppvarming, som har fått lite oppmerksomhet i sammenligning. Hun sa at «det er en forskjell fra klimaendringene hvor folk kan føle endringene i sin hverdag. Med biologisk mangfold er endringene ikke så klare, men etter den tid vil folk se hva som skjer, men da kan det være for sent».

I januar 2020 ble FNs Konvensjonen om biologisk mangfold utarbeidet. Den er lik Parisavtalen, og har som mål å stoppe reduksjonen av biologisk mangfold og kollaps av økosystemer ved å sette en frist til 2030 for å beskytte 30 % av jordens land og hav, redusere forurensning med 50 % og restaurering av økosystemer innen 2050. Verden mislyktes med å gjennomføre lignende mål for 2020, som ble satt av Konvensjonen under et toppmøte i Japan i 2010.

Nedenfor er det vist et galleri over verdens ti mest truede dyr.

• De ti mest utryddingstruede dyrene i verden
•  
  Panda (Ailuropoda melanoleuca).

  Foto: William Crochot
•  
  Sibirtiger (Panthera tigris altaica).

  Foto: Bernard Landgraf
•  
  Trompetertrane (Grus americana).
•  
  Blåhval (Balaenoptera musculus).

  Foto: Don Ramey Logan
•  
  Asiatisk elefant (Elephas maximus).

  Foto: Basile Morin
•  
  Havoter (Enhydra lutris).

  Foto: Gregory Smith
•  
  Snøleopard (Uncia uncia).

  Foto: Bernard Landgraf
•  
  Fjellgorilla (Gorilla beringei beringei)

  Foto: Charles J Sharp

  .
•  
  Tasmansk djevel (Sarcophilus harrisii).

  Foto: Mathias Appel
•  
  Orangutang (Pongo pygmaeus)

  Foto: Thomas Fuhrmann

• Antroposentrisme
• Konsekvenser av global oppvarming
• IUCNs rødliste
• Naturens tålegrense

• Díaz, Sandra, m.fl. (2019). Summary for policymakers of the global assessment report on biodiversity and ecosystem services of the Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services (PDF) (engelsk). Bonn, Germany: Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services. ISBN 978-3-947851-13-3. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)

• Brondízio, Eduardo S. m.fl. (2019). Global Assessment Report on Biodiversity and Ecosystem Services (PDF) (engelsk). Chapter 1. Assessing a planet in transformation: Rationale and approach of the IPBES Global Assessment on Biodiversity and Ecosystem Services (Draft utg.). Bonn, Germany: Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services. 

• Balvanera, Patricia m.fl. (2019). Global Assessment Report on Biodiversity and Ecosystem Services (PDF) (engelsk). Chapter 2.1. Status and Trends – Drivers of Change (Draft utg.). Bonn, Germany: Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services. Arkivert fra originalen (PDF) 29. juni 2021. Besøkt 20. april 2020. 

• «– Mennesket er i ferd med å forårsake klodens sjette masseutryddelse», fra nrk.no
• «Er vi midt i den sjette masseutryddelsen?», fra argumentnett.no
• «Sixth Mass Extinction», dokumentarfilm (engelsk), på YouTube