Babylon: Akkadisk bystat

i oldtidens Mesopotamia. Levningene finnes i dagens provins Babil i Irak, utenfor provinsens hovedstad Al-Hilla, omkring ti mil eller 85 km sør om dagens Bagdad. Alt som gjenstår av den opprinnelige kjente byen fra oldtiden i dag er en høyde (eller tell) av knuste leirmurstein fra bygninger og andre bruddstykker på den fruktbare sletten mellom elvene Tigris og Eufrat. Byen i seg selv ble bygd på Eufrat, og var delt i to like store deler på elvens venstre og høyre bredde med bratte demninger som holdt ute elvens sesongmessige oversvømmelser.

Artikkelen inngår i serien om Mesopotamia
Eufrat Tigris Assyriologi
Byer / Imperier
Sumer: Uruk Ur Eridu Kisj Lagasj Nippur Det akkadiske rike: Akkad Babylon Isin Mari Susa Assyria: Assur Ninive Nuzi Nimrud Assyriske palassrelieffer Babylonia: Babylon Kaldea Elam Amoritter Ziggurat Hurritter Mitanni Kassitter Urartu Hettittene
Kronologi
Den sumeriske kongeliste Konger av Assyria Konger av Babylonia
Språk
Kileskrift Sumerisk Akkadisk Elamittisk Hurrittisk Amorittisk Hettittisk
Mytologi
Enuma Elish Gilgamesj Marduk

Tilgjengelige historiske kilder antyder at Babylon i begynnelsen var en liten by som hadde oppstått på begynnelsen av tredje årtusen f.Kr. Byen fikk en blomstring og fikk sin uavhengighet med framgangen til det første amorittiske babylonske dynasti i 1894 f.Kr. Ved å hevde at byen var etterfølger av oldtidens Eridu, overgikk byen Nippur som den «hellige byen» i Mesopotamia på den tiden da en amorittisk konge ved navn Hammurabi først opprettet det kortvarige babylonske rike. Det ble raskt oppløst ved hans død og Babylon tilbrakte lange perioder under assyriske, kassittiske og elamittisk overherredømme. Babylon ble igjen setet for det nybabylonske rike fra 612 til 539 f.Kr. som ble opprettet av kaldeanere (et område i det sørlige Mesopotamia) og deres siste konge var en assyrer. Dette var byens andre storhetstid. Nebukadnesar II gjennomførte en omfattende ombygging av Babylon på 500-tallet f.Kr. Fra denne tid hører Babylons legendariske byggverk. Babylons ytre murer innringet et område på 850 ha, hvorav omkring 300 ha utgjorde de indre bydeler. De hengende hager i Babylon var en av verdens syv underverker i den antikke verden, i henhold til grekerne. Etter at Babylon falt, kom det under overherredømmet til henholdsvis persiske Akamenide-dynastiet, Selevkide-riket, Partia, Romerriket og Sasanideriket.

Med bakgrunn i det babylonske fangenskap på 500-tallet f.Kr. gjorde jødene Babylon til en metafor for samfunnets forfall. Babels tårn, som omtales i Det gamle Testamentets Første Mosebok, var en omtrent 100 meter høy trappepyramide i Babylon (Babel er hebraisk for Babylon). I Bibelen blir det storstilte byggverket en fortelling om menneskenes hovmod overfor Gud, og hvordan de fikk forskjellige språk ved at de ble spredt fra Babel og utover verden. Den negative holdningen til Babylon gjenfinnes også i Det nye testamente, der Johannes' åpenbaring omtaler Babylon den store, en ridende skjøge som innvarsler de siste tider. "Babylon den store" symboliserte trolig Romerriket, som truet jødenes selvstendighet da Johannes' åpenbaring ble skrevet. Etter reformasjonen ble skjøgen av enkelte omtolket til den katolske kirke.

Apostelen Peter nevner «menigheten i Babylon», men det er forskjellige meninger om hvorvidt han mente Babylon eller brukte «Babylon» som et oppnavn på det hedenske Roma. I det første århundre var Babylon anvendt som navn på Roma — for eksempel i jødisk-kristne skrifter som Johannes' åpenbaring, 2 Baruk og 4 Esra. Det antikke Babylon var på Peters tid begynt å gå til grunne. Det er også lite som tyder på at Peter skal ha skrevet fra den lille militærkolonien Babylon i datidens Egypt.

I de følgende århundrer begynte landskapet å forandre seg til et øde sumpområde, og til sist ble byen fullstendig forlatt. I dag er stedet viktig arkeologisk og historisk sett. I 2019 ble Babylon oppført på Unescos verdensarvliste.

 

Den greske formen Babylon (Βαβυλών) er en tilpasning av akkadiske Babili. Det babylonske navnet som det var på 1000-tallet f.Kr. hadde blitt endret fra et tidligere Babilli tidlig på 2000-tallet f.Kr. i betydningen «Guds port» eller «Guds porthvelving» (bāb-ili) ved populær eller falsk etymologi. Det tidligere navnet Babilla synes å være en tilpasning av en ikke-semittisk kilde av ukjent opprinnelse eller mening.

I den hebraiske Bibelen opptrer navnet som בָּבֶל (Babel; tiberiansk hebraisk: בָּבֶל, Bavel; gammelsyrisk: ܒܒܠ, Bāwēl), tolket i Første Mosebok (11:9) til å bety «forvirring» (av språk), fra verbet בלבל, bilbél, «å forvirre».

En del forskere, blant annet lingvisten I. J. Gelb, har foreslått at navnet Babil er et ekko av et tidligere navn. Herzfeld skrev om Bawer i Iran, som var angivelig grunnlagt av Jamshid; navnet Babil kan være et ekko av Bawer. David Rohl hevder at det originale Babylon kan identifiseres med Eridu. Bibelens Første Mosebok 10 indikerer at Nimrod var den opprinnelige grunnleggeren av Babel (Babylon). Joan Oates hevder i sin bok Babylon at navnets gjengivelse som «Gudenes port» ikke lenger er akseptert blant moderne forskere.

 

En indikasjon på Babylons tidlige eksistens kan være en senere skrifttavle som beskriver styret til Sargon av Akkad (ca. 2200-tallet f.Kr. kort kronologi). Den såkalte «Weidner-krøniken» hevder at det var Sargon selv som erobret Babylon «foran Akkad» (ABC 19:51). En annen senere krønike hevder likeledes at Sargon «gravde opp leira fra Babylons avgrunn, og gjorde en motpart til Babylon ved siden av Agade» (ABC 20:18–19). Van de Mieroop har dog foreslått at disse kildene kan referere til en langt senere Sargon II fra det nyassyriske rike framfor Sargon av Akkad.

En gang rundt 1800-tallet f.Kr. var det meste av Mesopotamia okkupert av amorittene, nomadiske stammer fra vest som snakket semittiske språk som akkadierne i Babylonia og Assyria, men som ikke drev jordbruk som dem, men foretrakk å drive sauer og geiter. Over tid ble amorittiske kornhandelsfolk stadig mer dominerende og etablerte deres egne uavhengige dynastier i flere mesopotamiske bystater, mest kjent var Isin, Larsa og Babylon.

Forsøk på datering i klassisk tid

 

Ktesias, som er sitert av Diodorus Siculus og i Georgios Synkellos' Chronographia, hevdet å ha tilgang til manuskripter fra babylonske arkiver som daterte grunnleggelsen av Babylon til 2286 f.Kr. av en Belos (Βῆλος) som styrte som Babylons første konge i femtifem år. En annen figur er fra Simplikios som nedtegnet at Kallisthenes på 300-tallet f.Kr. reiste til Babylon og oppdaget astronomiske observasjoner på kileskrifttavler som strakte seg tilbake i tid 1903 år før Aleksander den store erobret Babylon i 331 f.Kr. En tilsvarende figur er funnet hos Berossos, som i henhold til Plinius den yngre, hevdet at astronomiske observasjoner påbegynt ved Babylon 490 år før gresk tid av Phoroneus, og følgelig i 2243 f.Kr. Stephanos av Byzantium skrev at Babylon ble bygd 1002 år før datoen (gitt av Hellanikos av Lesbos) for beleiringen av Troja (1229 f.Kr.), noe som vil datere Babylons grunnleggelse til 2231 f.Kr. Alle disse forsøksvise dateringene plasserer Babylons grunnleggelse på 2200-tallet f.Kr., men ettersom man har tolket kileskifter i de seneste århundrene har man imidlertid ikke funnet noen nedtegnelser som bekrefter påstandene fra klassisk tid.

Gammelbabylonsk periode

Det første babylonske dynasti ble etablert av en amorittisk høvding ved navn Sumu-abum i 1894 f.Kr. Han erklærte uavhengighet fra nabobyen Kazallu, og er kreditert for opprettelsen av Babylon. Amorittene var ikke hjemmeværende i Mesopotamia, men var delvis nomadiske semittiske innflyttere fra landene i vest. Babylon kontrollerte lite av de omgivende landområdene før det ble en hovedstad i Hammurabis rike et århundre senere (styrte 1792–1750 f.Kr.). Hammurabi er kjent for sitt storslagne lovarbeid for Babylonia, og Hammurabis lover fikk en varing innflytelse på den juridiske forståelse. Byen Babylon fortsatte å være hovedstaden for regionen som ble kjent som Babylonia. Hammurabis rike ble raskt oppløst etter hans død, skjønt det amorittiske dynastiet forble ved makten fram til 1595 f.Kr. da det ble veltet av hettittene som invaderte fra Anatolia.

Som følge av hettittenes herjing av Babylon invaderte kassittene, angrep og overtok byen, opprettet et styrende dynasti som varte i 435 år fram til 1160 f.Kr. Byen fikk nytt navn og ble hetende Karanduniasj i denne perioden. Kassittene hadde sin opprinnelse i Zagrosfjellene i dagens Iran, nordøst for Mesopotamia. Imidlertid ble kassittiske Babylon selv underlagt av Elam og Assyria, begge nasjonene blandet seg ofte inn eller kontrollerte Babylon direkte i den kassittiske perioden. Den assyriske kong Tukulti-Ninurta I tok tronen i Babylon i 1235 f.Kr. og ble den første innfødte mesopotamer som styrte der.

Det har blitt beregnet at Babylon var den største byen i verden fra rundt 1770 til 1670 f.Kr., og på nytt mellom ca. 612 og 320 f.Kr. Den var kanskje den første byen som oppnådde en befolkningsstørrelse på over 200 000 beboere.

Den assyriske periode

 

Gjennom hele tiden til det nyassyriske rike i tiden 911 til 608 f.Kr., var Babylonia under assyriske overherreherredømme eller under direkte assyrisk kontroll. I løpet av styret til Sankerib av Assyria var Babylonia i tilstand av stadige opprør som ble ledet av Mushezib-Marduk, og undertrykt kun ved den fullstendige ødeleggelsen av byen Babylon. I 689 f.Kr. ble dens murer, templer og palasser rasert, og mur- og steinbitene ble kastet i Arakhtu, havet som den gang grenset til Babylon i sør. Denne hendelsen sjokkerte den religiøse samvittigheten til folket i Mesopotamia; det påfølgende mordet på Sankerib av to av hans egne sønner ble gjort for sone for ugjerningen, og hans etterfølger Asarhaddon gikk hastig i gang med å gjenoppbygge byen slik at han kunne motta sin krone på nettopp dette betydningsfulle stedet. Han gjorde også byen til sin bolig for deler av året. Ved hans død var Babylonia etterlatt til å bli styrt av hans eldste sønn, den assyriske prins Shamash-shum-ukin, som kom til å utløse en borgerkrig i 652 f.Kr. mot sin egen bror og herre Asurbanipal som hersket i Nineve.

Atter ble Babylon beleiret av assyrerne og sultet til byens befolkning overga seg. Asurbanipal fikk byen renset og feiret en forsoning, men våget ikke å «ta hendene av» Bel. Etter at Asurbanipal var død, begynte det assyriske riket å smuldre opp grunnet de langvarige borgerkrigene. Til sist grep Babylon, som mange andre deler i Midtøsten, anledningen til å gjøre seg selvstendig fra assyrisk styre. I den påfølgende veltingen av det assyriske rike så babylonerne enda et eksempel på guddommelig hevn.

Det nybabylonske kaldeiske rike

• Se hovedartikkel, Det nybabylonske rike

 

Under Nabopolassar kastet Babylon av seg det assyriske styret i 612 f.Kr. og ble hovedstaden i det nybabylonske rike (tidvis og muligens feilaktig kalt for det kaldeiske) rike.

Med gjenvinningen av babylonsk uavhengighet kom en ny periode med arkitektonisk aktivitet, og hans sønn Nebukadnesar II (604–561 f.Kr.) gjorde Babylon til en av underverkene i oldtidens verden. Nebukadnesar beordret en fullstendig rekonstruksjon, inkludert ombygging av zigguraten Etemenanki og konstruksjonen av Istarporten – den mest spektakulære av de åtte portene som omgav Babylon. En rekonstruksjon av Istarporten finnes i Det forasiatiske museet i Pergamonmuseet i Berlin. Alt som ble gjenfunnet av den opprinnelige Istarporten var dens fundament og spredte mursteiner og glasur.

Nebukadnesar har også fått æren for å ha konstruert Babylons hengende hager, som er et av oldtidens sju underverker, et firkantet hageanlegg båret av søyler. Det er fortalt at han lot det bygge for sin hustru Amyitis som led av hjemlengsel til fjellandet hun var fra. Om hageanlegget, slik det ble beskrevet av oldtidens forfattere, faktisk har eksistert, er et omdiskutert emne. Selv om utgravninger av den tyske arkeologen Robert Koldewey er antatt å ha avslørt dets fundamenter, er mange historikere uenige om hvor det var lokalisert, og en del er av den oppfatning at det kan ha blitt forvekslet med park- og hageanleggene i den assyriske hovedstaden Nineve.

Det kaldeiske styret varte ikke lenge, og det er ikke klart om Neriglissar og dennes sønn Labashi-Marduk var kaldeere eller innfødte babylonere, og den siste herskeren Nabu-na'id og hans sønn og medregent Belsassar var uansett assyrere fra Harran (i grenseområdet mellom dagens Syria og Tyrkia).

Persia erobrer Babylon

 

I september 539 f.Kr. falt det nybabylonske riket og dets hersker Nabû-na'id. På denne tiden var Babylonia den siste stormakten i vestlige Asia som ikke var under persisk kontroll. I løpet av den persisk invasjonen av Mesopotamia møttes de to maktene, den babylonske herskeren Nabû-na'id, og Kyros den store, konge av Perserriket (dagens Iran), i et uovertruffent militært sammenstøt kjent som slaget ved Opis. Slaget endte i et avgjørende nederlag for babylonerne, og noen få dager senere overga byen Sippar seg til perserne.

De berømte murene i Babylon var ugjennomtrengelige og den eneste veien inn i byen var gjennom en av dens mange porter, eller gjennom elven Eufrat som gikk under dens tykke murer. Metallporter forhindret inntrengere under vann selv om man kunne holde pusten lenge nok til å komme fram dit. Kyros (eller en av hans generaler) kom med en plan for å utnytte Eufrat, beordret store leirer med soldater ved hvert punkt og instruerte dem til å vente på signal. De ventet på kvelden for en stor nasjonal fest blant babylonerne, referert til som Belsassars fest i Daniels bok, og Kyros avledet Eurfrat lenger oppe, noe som fikk elvens til å synke eller tørke inn, og dermed kunne soldatene marsjere inn under murene. Den persiske hæren erobret byen mens beboerne var opptatt av nasjonalfesten. Denne redegjørelsen er fortalt av Herodot, og er også nevnt i avsnitt i den hebraiske Bibelen, om enn i mer litterære vendinger.

Kyros utstedte senere et påbud som tillot tilfangetatte og forviste folk, blant dem jødene, å vende tilbake til deres egne land (slik som det er forklart i Andre Krønikebok ), og tillate at deres tempel ble gjenoppbygd i Jerusalem.

Under Kyros og den påfølgende persiske konge Dareios den store, ble Babylon hovedstaden for 9. satrapi (Babylonia i sør og Athura (arameisk for Assyria) i nord), foruten også at byen ble sentrum for lærdom og vitenskapelig framgang. I Akamenide-dynastiet i Perserriket ble de gamle babylonske virksomhetene innenfor astronomi og matematikk revitalisert og blomstret, og babylonske lærde utarbeidet detaljerte kart over stjernebildene. Byen ble den administrative hovedstaden i det persiske riket, det mest framtredende makten i den da kjente verden, og Babylon spilte en vital del i historien i denne regionen i over to århundrer. Mange betydningsfulle arkeologiske oppdagelser, ikke minst Kyrossylinderen, er blitt gjort som kan gi bedre forståelse av tiden.

De tidlige persiske kongene hadde forsøkt å opprettholde de religiøse seremoniene til guden Marduk, men fra og med styret til Dareios III av Persia (ca. 380 – 330 f.Kr.), hadde hard skattelegging og slitasjen fra de tallrike krigene ført til at Babylons hovedhelligdommer og kanaler hadde forfalt og blitt forringet, og tilsvarende oppløsning i regionen rundt. Det var mange forsøk på opprør som eksempler på misnøye, og i 522 f.Kr. (Nebukadnesar III), 521 f.Kr. (Nebukadnesar IV) og i 482 f.Kr. (Bel-shimani og Shamash-eriba) erklærte innfødte babylonske konger kortvarig uavhengighet, men disse opprørene ble relativt raskt slått ned og undertrykt, og landet og byen Babylon forble solid under persisk styre i to århundrer inntil greske Aleksander den store ankom i 331 f.Kr.

Den hellenistiske periode

 

Ved 331 f.Kr. ble Dareios III beseiret av styrkene til oldtidens makedonske hersker Aleksander den store i slaget ved Gaugamela og i oktober falt Babylon for den unge greske herskeren. En innfødt redegjørelse om denne invasjonen nedtegnet en bestemmelse fra Aleksander om at grekerne ikke skulle gå inn i hjemmene til innbyggerne.

Under Aleksander fikk Babylon igjen en blomstringsperiode som et senter for lærdom og handel, men ved Aleksanders død i 323 f.Kr. i palasset til Nebukadnesar, ble hans veldige rike delt mellom hans generaler, og i tiårene med kriger som snart begynte, havnet Babylon igjen i mellom de stridende partene.

Det varige uroen førte til at byen Babylon ble bortimot tømt. En tavle som er datert 275 f.Kr. hevder at innbyggerne i Babylon ble fraktet lengre nord til Seleukia ved Tigris, og hvor et palass ble bygd, foruten også et tempel som ble gitt det gamle navnet Esagila. Med denne deportasjonen kom Babylons historie praktisk talt til sin slutt, skjønt mer enn et århundre senere, ble det fortsatt drevet religiøse ofringer i den gamle helligdommen. Ved 141 f.Kr., da det partiske rike hadde overtatt herredømmet over regionen, var Babylon etterlatt total avbefolket og dunkel mørke.

Den persiske periode

Under Partia og senere under det persiske Sasanide-dynastiet, forble Babylon (som Assyria) en provins under Persia i ni århundrer, fram til 650 e.Kr. Det fortsatte å sin egen kultur og folk som snakket varianter av arameisk og som fortsatte å referere til deres hjemland som Babylonia. En del eksempler på deres kulturelle produkter og innflytelse er hevdet påvist i babylonske Talmud (Talmud Bavli), den gnostisk mandeanske religion, østrituelle kristendom, og de religiøse forestillingene til profeten Mani. Kristendommen kom tidlig til Mesopotamia på 100- og 200-tallet e.Kr. og Babylon ble bispesete for kirken i Øst fram til godt etter den arabiske og islamske erobringen.

Den arabiske erobringen

På midten av 600-tallet e.Kr. ble Mesopotamia invadert og bosatt av arabere som brakte med seg islam. En periode frivillig og tvungen islamisering fulgte. Babylon ble oppløst som en provins, og arameisk som språk ble fortrengt for arabisk og den østlige kristne kirke ble marginalisert til fordel for islam. Mandeanisme og østlig kristendom er dog ikke utryddet, men eksisterer fortsatt, skjønt mer blant assyrerne i nordlige Irak. En form for babylonsk/mesopotamisk/assyrisk identitet er fortsatt forfektet til en viss grad blant de etnisk innfødte mesopotamiske og østlig arameisktalende medlemmene av den kaldeisk-katolske kirke og den østlige assyriske kirke.

 

For antikkens forfattere var Babylon en by i denne verden uten mystiske overtoner. Greske og romerske forfattere fra Herodot til Dio Cassius etterlot prosaiske omtaler av byen. Da keiser Trojan besøkte stedet det første århundret, i henhold til Dio, da fant han intet mer enn en haug med ødelagte ruiner. Da biskop Theodoret av Kyros på 400-tallet var innom hevdet han at stedet fortsatt var befolket av jøder.

For hengivne kristne representerer Babylon horen fra Johannes' åpenbaring som representerte alt syndig ved det urbane livet. For rastafarianerne som fulgte Marcus Garvey, var byen alt som undertrykte de sorte folk. For muslimer betyr byen ingenting. En del arabiske geografer noterte byens lokalisering, ofte feil, og islams generelle holdning overfor tiden jahiliyya, «uvitenheten» (om islam), det vil si at alt før Muhammed er av ingen interesse. Rundt Al-Hillah, hvor Babylons forlatte hauger lå forlatt i århundrene, kom den lokale muslimske befolkningen til å befolke levningene med innbilte demoner, jinner og onde ånder, eller det som fysisk manifesterte dem, slanger og skorpioner, hvilket var en god grunn til å holde seg unna.

I dag består Babylon av en rekke hauger, godt synlig i et ellers flatt ørkenlandskap, som dekker et avlangt område som består løselig av rundt 2 ganger 1 km, orientert nord-sør, og stedet er avgrenset av elven Eufrat i vest. Opprinnelig gikk Eufrat gjennom byen, slik det var vanlig i region, men elven har siden endret kurs, slik at det som er igjen av den tidligere vestlige delen av byen er i dag oversvømmet. En del av bymurene i vest for elven gjenstår også. Flere er av stedets hauger eller høyder er mer prominente. Disse omfatter:

• Kasr – også kalt for Palasset eller Festningen. Det er lokaliseringen av den nybabylonske zigguraten Etemenanki til Nabopolassar og senere Nebukadnesar II, og ligger i sentrum av stedet.
• Amran Ibn Ali – til sør og den høyeste av haugene med 25 meter. Det er stedet for Esagila, et tempel for Marduk som også inneholder helligdommene til Ea og Nebo.
• Homera – en rødfarget haug på den vestlige siden. Det meste av de hellenistiske levningene er her.
• Babil – i den nordlige enden av stedet, rundt 22 meter høy. Den har blitt omfattende plyndret av murstein siden de eldste tider. Det var et palass bygget av Nebukadnesar II.

Stedet har vært bosatt tilbake til slutten av 2000-tallet f.Kr. og fikk framgang tidlig på 1000-tallet f.Kr. under det første babylonske dynasti og på nytt igjen i tiden under det kassittiske dynastiet i Babylon.

 

En del faktorer som har vanskeliggjort arkeologien er at vannivået i regionen har steget mye i løpet av århundrene og oldtidsgjenstander fra tiden før den nybabylonske tiden er utilgjengelige på dagens arkeologiske metoder. Dessuten gjennomførte nybabylonerne store byggeprosjekter i byen som ødela eller fjernet mye av det som hadde vært tidligere. For det tredje er den vestlige halvdelen av byen i dag under elven Eufrat. Et fjerde element er at Babylon har blitt herjet og ødelagt en rekke ganger, mest kjent ved hettittene og elamittene på 1000-tallet f.Kr., deretter av nyassyrerne og akamenide-dynastiets Persia etter at babylonerne hadde gjort opprør mot deres overherredømme. Til sist har stedet lenge var benyttet som et grustak for å skaffe byggematerialer i en kommersiell skala.

Mens kunnskap om Babylons tidligste tid må bli satt sammen fra epigrafiske levninger som er funnet andre steder (som Uruk, Nippur, og Haradum), er informasjon om den nybabylonske byen tilgjengelig for arkeologiske undersøkelser, og fra antikke kilder. Babylon var beskrevet, kanskje også besøkt av en rekke antikke historikere som Ktesias, Herodot, Quintus Curtius Rufus, Strabon og Kleitarchos. Disse rapportene er dog ikke alle like nøyaktige og nyttige.

Den første rapporterte arkeologiske utgravningen av Babylon ble utført av Claudius James Rich i 1811–1812 og på nytt i 1817. Robert Mignan drev kortvarige utgravninger i 1827. William Kennett Loftus besøkte stedet i 1849.

Austen Henry Layard gjorde en del undersøkelser i løpet av et kort besøk i 1850 før han oppga stedet. Større og mer omfattende utgravninger skjedde først med Fulgence Fresnel og Julius Oppert i tiden 1852 til 1854. Beklageligvis gikk mye av deres arbeid tapt da en flåte som fraktet med seg førti kasser med oldtidsgjenstander sank i elven Tigris.

Henry Creswicke Rawlinson og George Smith arbeidet her kortvarig i 1854. Den neste større utgravningen ble utført av Hormuzd Rassam på vegne av British Museum. Arbeidet begynte i 1879, fortsatte fram til 1882. Ved å bruke store gravmaskiner i jakten på gjenstander, avdekket Rassam et stort antall kileskriftavler og andre funn. De nidkjære utgravningsmetodene, vanlig på den tiden, førte til store ødeleggelser på den arkeologiske konteksten. I tillegg var det utstrakt plyndring av stedet hvor mengder av oldtidsgjenstander forsvant ut på det illegale markedet.

En gruppe fra Deutsche Orient-Gesellschaft, det tyske orientalske selskap, ledet av Robert Koldewey, utførte de første vitenskapelige utgravningene av Babylon. Arbeidet ble utført hvert år mellom 1899 og 1917 inntil den første verdenskrig avbrøt. Forberedende undersøker involverte tempelet til Marduk og prosesjonsvegen som førte fram til tempelet, foruten også bymuren. Hundrevis av leirtavler og ikke minst den berømte Istarporten ble sendt til Tyskland for trygg bevaring.

Ytterligere arbeid ble gjort ved Deutsches Archäologisches Institut, Det tyske arkeologiske institutt, ved Heinrich J. Lenzen i 1956 og Hansjörg Schmid i 1962. Arbeidet til Lenzen oppholdt seg hovedsakelig ved det hellenistiske teateret og Schmid med tempelzigguraten Etemenanki.

Nærmere nyere tid har stedet Babylon blitt undersøkt av G. Bergamini på vegne av Centro Scavi di Torino per il Medio Oriente e l'Asia og det irakisk-italienske instiutt for arkeologisk vitenskaper. Arbeidet begynte i 1974, fulgt av en topografisk undersøkelse i 1977. Fokuset var å oppklare de emner som ble reist av ny gjennomgang av de eldre tyske dataene. Etter et tiår kom Bergamini tilbake til stedet i 1987–1989. Arbeidet konsentrerte seg om området som omga templene Ishara og Ninurta i Babylons bykvartal Shu-Anna.

Det bør anmerkes at i løpet av anstrengelsene med å rekonstruere Babylon, ble en del av utgravningsrommene fjernet av den irakiske statsorganisasjonen for fortidsminne og folkeminne. Gitt de vilkår som landet har vært i de siste tiårene, har det ført til store ødeleggelser og tap av verdifull informasjon, tap av gjenstander og spinkel publisering.

I 1983 begynte Saddam Hussein, president av Irak fra 1979 til 2003, nybyggingen av byen på toppen av de gamle ruinene (på grunn av dette er gjenværende oldtidsgjenstander og andre arkeologiske spor under byen), investerte både i restaurering og ny konstruksjon. Han satte inn sitt eget navn på mange mursteinene i en imitasjon av Nebukadnesar II, men ikke i kileskrift. En gjentatt frase var «Dette er bygget av Saddam Hussein, sønn av Nebukadnesar, for å forherlige Irak». Det knytter seg til zigguraten i Ur hvor hver murstein hadde et avtrykk med teksten: «Ur-Nammu, konge av Ur, som bygde tempelet for Nanna». Disse mursteinene ble ettertraktet som samleobjekter etter at Hussein ble avsatt og senere henrettet, og ruinene i Babylon blir ikke lenger restaurert til den antatte opprinnelige tilstand. Hussein installerte også et stort portrett av seg selv og Nebukadnesar ved inngangen av ruinene, og opprettet også en prosesjonsvei, en stor boulevard av oldtidssteiner, og Babylons løve, en svart bergskulptur som er rundt 2600 år gammel.

Da golfkrigen ble avsluttet i 1991 ønsket Saddam å bygge et moderne palass, også over og på toppen av gamle ruiner. Den ble framstilt i den pyramideformen til en sumersk ziggurat. Han ga den navnet Saddam Hill. I 2003 var han klar til å begynne byggingen av en kabelvogn-linje over Babylon da invasjonen begynte og forhindret prosjektet.

En artikkel publisert i april 2006 hevdet at myndighetspersoner fra De forente nasjoner og ledere i Irak en gang hadde planer for å restaurere Babylon og gjøre det til et kultursenter.

Per mai 2009 åpnet provinsmyndighetene i Babil stedet for turisme.

 

 

Amerikanske militære under kommando av general James T. Conway fra I Marine Expeditionary Force ble kritisert for å bygge militærbasen «Camp Alpha», bestående av blant annet en helikopterplattform, på oldtidens babylonske ruiner i kjølvannet av invasjon av Irak i 2003.

Amerikanske styrker har okkupert stedet for en del tid og har påført uopprettelige skader til de arkeologiske kildene. I en rapport fra British Museum ved John Curtis er det beskrevet hvordan deler av det arkeologiske stedet ble jevnet ut for å skape landingsplattform for helikoptre og parkeringsplass for tunge kjøretøyer. Curtis skrev at okkupasjonsstyrkene har

«påført betydelig skade til Istarporten, en av de mest berømte monumenter fra oldtiden [...] Amerikanske militærkjøretøyer knuste 2600 år gamle steinfliser, arkeologiske fragmenter ble spredt over stedet, mer enn 12 grøftegraver ble kjørt ut av de gamle forekomstene og militære jordflytteprosjekter har forurenset stedet for framtidige generasjoner av vitenskapsmenn [...] I tillegg til alle skadene påført på ni av de formstøpte teglsteinfigurene av drager i Istarporten av soldater som har fjernet stein fra veggen.»

En amerikansk talsmann hevdet at ingeniøroperasjonene var blitt «diskutert» med «lederen av Babylons museum».

Lederen for Iraks statsstyre for kulturarv, Donny George, uttalte at «rotet vil ta tiår å ordne opp i». I april 2006 utstedte oberst John Coleman, tidligere staffleder for I Marine Expeditionary Force, en unnskyldning for de skader som ble utført av amerikansk militært personell under hans kommando. Han hevdet likevel at den amerikanske tilstedeværelsen hadde forhindret langt større ødeleggelse fra annen plyndring.

• Finkel, I.L.; Seymour, M.J. (2009): Babylon, Oxford University Press, ISBN 0-19-538540-3
• Oates, Joan (1986): Babylon, Thames and Hudson. ISBN 0-500-02095-7 (innb.) ISBN 0-500-27384-7 (uinnb.)
• Kriwaczek, Paul (2012): Babylon. Mesopotamia and the Birth of Civilisation, London
• Chisholm, Hugh, red. (1911): «Babylon» i Encyclopædia Britannica (11. utg.). Cambridge University Press.
• 1901–1906 «Babylon», Jewish Encyclopedia

• (en) Babylon – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• «Babylon» på In Our Time hos BBC.
• Iraq Image – Babylon Satellite Observation
• Site Photographs of Babylon – Oriental Institute Arkivert 27. april 2009 hos Wayback Machine.

Irakkrigen

• Babylon wrecked by war, The Guardian, 15. januar 2005
• «UNESCO Final Report on Damage Assessment in Babylon»
• «UNESCO: Iraq invasion harmed historic Babylon». Associated Press. 10. juli 2009.