Urartu

Det eksisterte fra rundt 1000 f.Kr. eller tidligere, og fram til antagelig 585 f.Kr.

Artikkelen inngår i serien om Mesopotamia
Eufrat Tigris Assyriologi
Byer / Imperier
Sumer: Uruk Ur Eridu Kisj Lagasj Nippur Det akkadiske rike: Akkad Babylon Isin Mari Susa Assyria: Assur Ninive Nuzi Nimrud Assyriske palassrelieffer Babylonia: Babylon Kaldea Elam Amoritter Ziggurat Hurritter Mitanni Kassitter Urartu Hettittene
Kronologi
Den sumeriske kongeliste Konger av Assyria Konger av Babylonia
Språk
Kileskrift Sumerisk Akkadisk Elamittisk Hurrittisk Amorittisk Hettittisk
Mytologi
Enuma Elish Gilgamesj Marduk

I streng forstand var Urartu et assyrisk begrep for en geografisk region, mens «kongedømmet Urartu» eller «Biainililandene», er begreper som benyttes i moderne historiografi for en jernalderstat som snakket urartisk, eller urarmensk, språk. At det bør skilles mellom det geografiske området og den politiske enheten ble allerede påpekt av König (1955). landskapet tilsvarer det fjellrike platået mellom Anatolia, Mesopotamia og fjellene i Kaukasus, senere kjent som Det armenske høylandet.

Jernalderstaten Urartu, som korresponderer med kongedømmet Ararat, også kjent som Van, er den akkadiske variasjon av Ararat fra Det gamle testamente, og faktisk er fjellet Ararat lokalisert innenfor oldtidens urartianske område, omtrentlig 120 km nord for dens tidligere hovedstad. I tillegg til å referere til det berømte bibelske fjellet, opptrer Ararat også som navnet på et kongedømme i Jeremias bok nevnt sammen med «Minni og Ashkenas».

Kongedømmet Urartu steg til makt på midten av 800-tallet f.Kr., og kom i sin største utstrekning til å strekke seg fra Kaukasus og til hva som i dag er det sentrale Tyrkia, Libanon og Nord Iran, men kom til å bli invadert av ulike iranske folkegrupper, inkludert kimmerere, skytere og medere på 600-tallet f.Kr.

Det har blitt argumentert for at arvtagerne, eller etterkommerne, til den urartiske staten er armenerne, og deres påfølgende kongedømmer, og da først under det armenske orontide-dynastiet, som kom til å erstatte det urartiske kongeriket.

I den trespråklig Behistun-inskripsjonen, innhogd på ordre av Dareios I av Persia i 521/520 f.Kr., er landet referert til som Urartu på assyrisk, Arminiya på gammelpersisk og Harminuia på elamittisk. Det semittiske tu, som betyr folkegruppe, ble rett og slett skiftet ut med det gammel-persiske men, eller man, som tilsvarer tu, samt pålagt endelsen -ia. Gammelgresk Armenia, Αρμενια Αρμένιοι («armenere») er først nevnt av Hekataios av Miletos i 476 f.Kr.

 

Navnet Urartu kommer fra assyriske kilder: den assyriske kong Salmanassar I (1263–1234 f.Kr.) nedtegnet en militær kampanje hvor han underkastet hele området «Uruatri», som på assyrisk kom til å bli kjent som Urartu, som en av statene i Nairi – en løs sammenslutning av små kongeriker og stammestater på Det armenske høylandet på 1200- til 1000-tallet f.Kr., som har blitt som beslektet eller identisk med Urartu og som han erobret. Uruartu i seg selv var i regionen rundt Vansjøen.

Shubria, også kjent som Subartu, var en del av Urartu-forbundet. Senere finnes det en referanse til et distrikt i området som kalles Arme eller Urme. En del forskere knytter dette til navnet Armenia.

Salmanassar-teksten benytter navnet Urartu til å referere til en geografisk region, ikke et kongedømme, og navngir åtte «landområder» innenfor Urartu (som på tiden av denne krigen var ennå ikke forent). Kongedømmet opphavelige navn var Biainili (eller Biaineli), og som utgjør roten av det armenske toponymet Վան «Van»).

Urartu dukket opp på nytt i assyriske inskripsjoner på 800-tallet f.Kr. som en mektig nordlig rival av Assyria. Nairistatene og stammene hadde blitt forent under en kong Aramu (ca 860 – 843 f.Kr.) og med hovedstad i Arzashkun, som ble erobret av assyrerne under Salmanassar III. Omtrentlig samtidige med urartriene var kaskianere, som bodde langs den sørlige kysten av Svartehavet, kjent fra hettittiske kilder.

Ifølge Boris Piotrovsky: "urartianerne kom først inn i historien på 1200-tallet f.Kr. som et stammeforbund eller land som ennå ikke utgjorde en forent stat." I assyriske årbøker benyttes begrepet Uruatri (Urartu) som en navn for dette forbundet, som siden kom til å bli erstattet av begrepet «Nairi-landet».

Nairistatene var gjentatte ganger underlagt angrep og invasjoner av assyrerne, særlig under Tukulti-Ninurta I (ca 1240 f.Kr.), Tiglat-Pileser I (ca 1100 f.Kr.), Ashur-bel-kala (ca 1070 f.Kr.), Adad-Nirari II (ca 900 f.Kr.), Tukulti-Ninurta II (ca 890 f.Kr.), og Asurnasirpal II (883–859 f.Kr.).

Forskere som Carl Friedrich Lehmann-Haupt (1910) mente at folket i Urartu kalte seg selv for khaldini, også kjent som kaldeere, etter deres gud Haldi/Khaldi. Khaldi, som var urartiernes krigergud, guden som kongene i Urartu ba til når de skulle til krig, var i tillegg til de to andre gudene, stormguden Theispas av Kumenu og solguden Shivini, eller Artinis, som betyr soloppgang eller å våkne, av Tushpa, en av urartiernes tre hovedguder.

Den indo-ariske gudinnen Kali dyrkes ofte i egen kraft, men like gjerne som konen til Shiva, eller Shivas feminine aspekt. Hun er en av de 3 høyeste gudinnene i hinduisk mytologi. Hun kan være nådeløs og ta liv, ofte med rask kompromissløs transformasjon av noe negativt til noe bedre som mål. 

 

Urartu, som befant seg i regionen rundt Vansjøen, utgjorde et område på rundt 520,000 kvadratkilometer, og strakte seg fra elven Kura i nord og til foten av den nordlige delen av Taurusfjellene i sør; og fra elven Eufrat i vest til Det kaspiske hav i øst. Ved dets ytterpunkt strekker Urartu seg grensene av nordlige Mesopotamia til sørlige Kaukasus, inkluderer dagens Armenia og sørlige Georgia så langt som til elvene Kura. Arkeologiske steder innenfor dette området omfatter Altintepe, Toprakkale, Patnos og Cavustepe. Festninger omfatter Erebuni (dagens by Jerevan), Vanfestningen, Argishtihinili, Anzaf, Cavustepe og Başkale, foruten også Teishebaini (Karmir Blur, Rødkollen) og andre.

I 1826 reiste tyskeren Friedrich Eduard Schulz til Persia og Tyrkia, hvor han tydet steinsøylene i Van og oppdaget bronsealderbyen Behura. Schulz’ forskning la grunnlaget for den senere utforskningen av Urartu.

Bakgrunn

Urartisk er bevitnet fra 900-700-tallet f.Kr., som det offisielle skriftspråket i Urartu, og ble trolig talt av en majoritetsbefolkning i området rundt Van og det øvre Zab, som vil si den øvre delen av Tigris. Språket klassifiseres sammen med hurrittisk, som ble talt av hurrierne (kileskrift: Hu-ur-ri), i den hurro-urartiske språkfamilien. Det armenske ordet hur/hur-ri er en variant av ar/har/hur. 

Hurrierne, på assyrisk også kjent som hurritter, var et oldtidsfolk i det nordlige Mesopotamia i løpet av bronsealderen som befant seg i den nordlige fruktbare halvmånen, i det som i dag er Irak, Syria (også kjent som Aram) og Tyrkia. Syria, hurriernes arnested, anses som et viktig sted historisk sted. Hurrierne skapte flere store byer i dette området, som blir ansett for å være vår sivilisasjons vugge.

Det meste av hurriernes oppkonstruerte historie stammer fra dokumenter funnet i bibliotekene til andre av tidens folk, inkludert hettitene, akkaderne, sumererne ogegypterne. Men alt tyder på at alle disse folkene hadde sine kulturelle røtter fra hurrierne, som synes å ha vært til stede i den transkaukasiske regionen siden tidenes morgen.

Enkelte lingvister, slik som Igor M. Diakonoff og S. Starostin, ser likheter mellom de hurri-uratiske språkene og den nordøst-kaukasiske språkfamilien og plasserer dem i den alaroidiske språkfamilien, som trolig også inkluderer sumerisk, og som synes å være spesielt i slekt med nakh språkene innen den nordøst-kaukasiske språkfamilien, samt med haplogruppe J2, noe også sumererne i det sørlige Mesopotamia er.  

Man regner med at haplogruppe J2 befolkning, som inkluderer de ulike sivilisasjonene i det armenske høylandet, hvor den oppsto, samt et belte av kulturer som strakk seg fra Italia i vest til India i øst, sammen med folk med haplogruppe E, G og J1 tok del i utviklingen av det neolittiske jordbruket og senere husdyrhold og metallurgi. Mens dem med haplofruppe J2 fortsatte med jordbruk gikk dem med J1, som i dag som oftest er å finne blant semitter, samt noen kaukasiske pastoralister i Kaukasus, over til dyrehold.  

Proto-nordøst kaukasisk hadde mange ord for jordbruk, og flere, inkludert Johanna Nichols, argumenterer for at dets talere kan ha vært involvert i utviklingen av jordbruket. De hadde blant annet ord for konsepter som åk, samt frukttrær som eple og pære, noe som indikerer at jordbruk allerede var velutviklet da protospråket brøt opp.  

Nakhitsjevan, som betyr urhjemmet, eller herkomstens sted, er en aserbajdsjansk eksklave, men har historisk vært en del av Armenia. De eldste sporene av kultur i regionen dateres til den neolittiske perioden. Ifølge lingvisten Johann Heinrich Hübschmann betyr navnet på armensk "opphavets sted", en bibelsk referanse til Noas Arks landing ved Ararat, et syn den jødiske historikeren Flavius Josephus deler. Stedet ble ifølge armensk tradisjon grunnlagt av Noa.  

Mange obskure eldre språk og folk blir ansett som nakh, hvorav mange av dem i det sørlige Kaukasus, inkludert ersh språket, språket til ersh, eller ar, folket som bebodde det nordlige Armenia, og deretter hovedsakelig i Hereti i Sørøst Georgia og Nordvest Aserbajdsjan. Hovedstaden til er folket, som senere, under urartierne, kom til å bli et fort, ble kalt Èribuni og tilsvarer med dagens Jerevan. Buni er en nakh rot, som betyr ly, eller hjem, og som er det samme som det tsjetsjenske ordet bun, som betyr et lite hus. Èribuni betydde med andre ord ersenes hjem. Van er det vanlige armenske ordet for bun.

Nakharar, fra det parthiske naxvadār, som betyr dem som har forrang, var en arvetittel for den høyeste graden gitt til den armenske adelen. Opprinnelsen strekker seg tilbake til det hedenske Armenia, som var samtidig med Romerriket og det partiske imperiet, og trolig ennå lenger tilbake i tid. 

Hurrisk må ha splittet av fra urartisk omkring 2000 f.Kr. Dette på samme tid som da den største og mest innflytelsesrike hurriske nasjonen Mitanni i det armenske høylandet ble dannet. Urartisk er for eksempel nærmere den såkalte gammel-hurriske formen enn til den formen som oppsto i Mitanni. En del toponymer, egennavn og annen terminologi i Mitanni blir ansett for å være et indoarisk superstratum, noe som tyder på at en indoarisk elite satte seg selv som herskerklasse overfor hurrierne som en del av den indoariske ekspansjonen, selv om også hurriere ble inkludert blant herskerklassen. 

Ved tidlig jernalder hadde hurrierne i stor grad blitt assimilert med andre folk, kanskje bortsett fra kongedømmet Urartu i det armenske høylandet, sentrert rundt de fjellkledde regionene ved Vansjøen.   

 

Vekst

Grunnleggeren av staten Urartu var Aramé, som samlet alle fyrsteedømmene i Det armenske høylandet og ga seg selv tittelen «konge av konger», som var den tradisjonelle tittelen på Urartus konger. Sarduri I (ca. 832 – 820 f.Kr.), sønn av Aramu, klarte med hell å stå imot assyriske angrep fra sør, ledet av Salmanassar III, og klarte å samle og forene den militære makten i staten.

Sarduri I flyttet hovedstaden til Tushpa (dagens Van, ved bredden av Vansjøen). Hans sønn, Ispuini (ca. 820 – 800 f.Kr.), klarte å legge under seg nabostaten Musasir, også kjent som Ardini, som siden ble et viktig religiøst senter for urartiernes hovedgud Khaldi, og dermed etablere sin sønn Sarduri II til visekonge.

Ispuini ble angrepet av assyriske Sjamsi-Adad V. Hans etterfølger Menua (ca. 800 – 785 f.Kr.) klarte også utvide kongeriket betydelig og etterlot seg inskripsjoner over et omfattende område. Den midlertidige tilbakegangen til Assyria i løpet av første halvdel av 700-tallet hadde bidratt til Urartus vekst. Den ble da den største og mektige staten i østlige Asia i løpet av kort tid.

Urartu strakte seg ut på høyden av sin militære makt under Menuas sønn Argishti I (ca. 785 – 760 f.Kr.), og ble et av de mektigste kongeriker i østlige Asia. Argishti I underla seg enda flere områder langs elven Araxes og Sevansjøen. Hans slo tilbake flere av assyriske angrepene som Salmanassar IV sendte imot ham. Argishti grunnla også flere nye byer, mest kjent er Erebuni i 782 f.Kr.

På sitt høydepunkt kan kongeriket Urartu ha strukket seg nord for elven Araxes og Sevansjøen, bestående av dagens Armenia og selv den sørlige delen av Georgia (det vil si Kolkis) bortimot ved kystene av Svartehavet; vest til kildene av Eufrat; øst til dagens Tabriz, Urmiasjøen, og bortenfor; og sør til kildene av Tigris.

Tiglat-Pileser III av Assyria erobret Urartu i løpet av sitt første tid som konge i 745 f.Kr. Der fant assyrerne ryttere og hester, temmet som føll som ridedyr, noe som var enestående sammenlignet med sør hvor hester ble spent i spann for assyriske stridsvogner.

Nedgang

 

I 714 f.Kr. led kongeriket Urartu kraftig under angrep fra kimmeriere, et nomadiske rytterfolk fra nord, og samtidig fra kampanjene til Sargon II av Assyria. Hovedtempelet i Mushashir plyndret og herjet, og kong Rusa I gikk på et knusende nederlag mot Sargons styrker ved Urmiasjøen. I skam valgte han å begå selvmord.

Rusas sønn Argishti II (714 – 685 f.Kr.) gjenopprettet Urartus posisjon overfor kimmerierne, imidlertid var landet ikke lenger en trussel for Assyria og det ble inngått en fredsavtale med den nye assyriske kongen, Sankerib, i 705 f.Kr. Dette førte til at Urartu gikk inn i en lengre periode med fred og vekst, noe som fortsatte gjennom regjeringstiden til Argishtis sønn Rusa II (685–645 f.Kr.).

Etter Rusa II førte utviklingen til at Urartu ble svakere under stadige angrep fra kimmerierne og skytere. Det ble av den grunn avhengig av Assyria, noe som er vist ved at Rusa IIs sønn Sardur III (645–635 f.Kr.) refererte til den assyriske kong Asurbanipal som sin "far".

Urartus fall

I henhold til urartiansk epigrafi ble Sarduri III etterfulgt av tre konger: Erimena (635–620 f.Kr.), hans sønn Rusa III (620–609 f.Kr.), og dennes sønn Rusa IV (609–590 eller 585 f.Kr.). I slutten av 600-tallet f.Kr. (under eller etter regjeringstiden til Sardur III) ble Urartu igjen invadert av skytere og deres allierte, mederne. I 612 f.Kr. erobret den mediske kong Kyaxares, sammen med Nabopolassar av Babylon og skytere, Assyria etter at landet hadde blitt betydelig svekket av indre krig.

Mange urartianske ruiner fra denne perioden viser bevis på ødeleggelse av brann. Dette kan antyde to scenarioer: Enten erobret Media til sist Urartu, førte det inn under sitt herredømme, eller at Urartu beholdt sin uavhengighet og makt, men gikk gjennom en dynastisk forandring da et lokalt armensk dynasti (senere kalt for Orontidedynastiet) veltet den herskende familien ved militær hjelp fra Media.

Oldtidens kilder støtter den siste versjonen: Xenofon fra Athen hevder at Armenia, styrt av en konge fra Orontidedynastiet, ikke ble erobret før under styret til den mediske kong Astyages (585– 550 f.Kr.) – lenge etter Medias invasjon på slutten av 600-tallet f.Kr. Tilsvarende skrev Strabon senere at i «oldtiden styrte Stor-Armenia hele Asia etter at det brøt ut fra riket til syrerne, men senere, i tiden til Astyages, ble det fra røvet den store autoritet...»

Middelalderens armenske krøniker understøtter greske og hebraiske kilder. I særdeleshet skriver Movses Khorenatsi at den armenske fyrsten Paruyr Skayordi hjalp den mediske kong Kyaxares og hans allierte å erobre Assyria, og for dette anerkjente Kyaxares ham som konge av Armenia mens Media erobret dette landet langt senere, under Astyages.

 

Urartu ble ødelagt enten i 590 f.Kr. eller 585 f.Kr. Ved slutten av 500-tallet f.Kr. var Urartu uansett helt og holdent erstattet av Armenia. Eksonymet Armenia er registrert som Armina i den trilingvistiske persiske Behistun-inskripsjonen skrevet på ordre av Darius den store av Persiafra 521/0 f.Kr. Her blir Urartu referert til som Arminiya på gammel persisk og Harminuia på elamittisk. Det semittiske tu, som betyr folkegruppe, ble rett og slett skiftet ut med det gammel-persiske men, eller man, som tilsvarer tu, samt pålagt endelsen -ia. Gammelgresk Armenia, Αρμενια Αρμένιοι («armenere») er først nevnt av Hekataios av Miletos i 476 f.Kr.

Ifølge både 400-talls historikeren Moses fra Khoren og Michael Chamchian er navnet Armenia avledet fra navnet til Armenak eller Aram, et navn som minner svært på Urartus legendariske grunnlegger Aramu, som skal ha nedstammet via direkte linje fra den legendariske armenske patriarken og tippoldebarnet til Noa, Haik, som etablerer en forbindelse til urartuernes gud Khaldi og som ifølge Moses fra Khoren beseiret den babylonske kongen Bel i 2492 f.Kr. og etablerte Ararat-regionen for dermed å bli stamfar til alle armenere. Hayer betyr far på armensk. Hayer betyr far på armensk.

Armenerne kaller i dag seg selv for Hajk, eller Hay, og det armenske endonymet for Armenia er Hajastan, som er avledet fra Hajk. Det opprinnelige armenske navnet for landet var Hajk (Հայք). Dette ble i middelalderen forlenget til Hajastan (Հայաստան), ved at den persiske endelsen -stan («sted») ble lagt til. Likheten mellom navnet Hayasa, en bronsealderkonføderasjon dannet mellom to de to kongedømmene Hayasa og Azzi i Det armenske høylandet, og endonymet for armenerne og deres land har ført til at man antar at Hayasa-Azzi var involvert i den armenske etnogenesis.

Enkelte antar at armeno-frygerne etter at frygiske invasjonen av hettittene ville ha bosatt seg i Hayasa-Azzi, og blandet seg med lokalbefolkningen, som på dette tidspunktet allerede var spredd i de vestelige regionene av Urartu. Etter at Urartu hadde falt dominerte armenerne høylandet og absorberte deler av den tidligere urartiske kulturen i prosessen. Armenerne ble dermed den direkte etterkommer av kongedømmet Urartu og den hayasiske adelen ville ha tatt kontroll over regionen og folk adopterte deres språk.

Armenere er ifølge Diakonoff et amalgam av hurriere (og urartiere), anatoliske luviere (hettitter) og proto-armenske mushkier (eller armeno-frygiere) som bar deres indoeuropeiske språk østover i Lilleasia. Anatolisk, som blant annet inkluderer luvisk og hettittisk, er det første leddet i den indoeuropeiske språkstammen, mens gresk-armensk-arisk er den siste.

Armensk språk utgjør en egen gren innen de indoeuropeiske språk, og ser ut til å ha sin opprinnelse i Det armenske høylandet. Armensk deler en rekke ord fra urartisk, noe som vitner om en lang tid med bilingvisme.