Storskarv: Fugleart i skarvefamilien

Arten opptrer gjerne i tallrike kolonier og lever hovedsakelig av fisk.

Storskarv
Nomenklatur
Phalacrocorax carbo (Linnaeus, 1758)
Synonymi
Pelecanus carbo
Populærnavn
storskarv, mellomskarv, hvitbrystskarv
Klassifikasjon
Rike		Dyreriket
Rekke		Ryggstrengdyr
Klasse		Fugler
Orden		Sulefugler
Familie		Skarvefamilien
Slekt		Phalacrocorax
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1 LC — Livskraftig BirdLife International (2019)
Norsk rødliste:
NT — Nær truet Artsdatabanken (2021-11-24)
Økologi
Habitat:		marin og limnisk, langs kysten og i større elvesystemer og innsjøer (våtmark)
Utbredelse:

Storskarv består som en rekke mer eller mindre aksepterte underarter, hvorav seks med tilnærmet global aksept. I Norge opptrer to av dem; nordlig storskarv, som er synonym med nominatformen og størst av alle underartene, langs kysten, og mellomskarv (P. c. sinensis), som fysisk er omkring 10 prosent mindre enn førstnevnte, i noen elvesystemer, våtmarker og større innsjøer i innlandet. Arten er ifølge BirdLife International oppført på IUCNs rødliste som livskraftig.

Den globale populasjonen av storskarv har blitt estimert til omkring 1 400 000–2 100 000 individer, og trenden er ifølge Wetlands International (2015) økende, selv om noen populasjoner er stabile eller til og med synkende. Av dette regner BirdLife International med, at cirka 803 000–1 020 000 voksne individer holder til i Europa, noe som tilsvar omkring 401 000–512 000 reproduktive par.

Beskrivelse

 

 

Storskarven er en stor trekkfugl som blir omkring 80–100 cm lang og veier typisk 2,6–3,7 kg eller mer, avhengig av kjønn og underart. Hannene blir normalt 5–10 % større enn hunnene i sine lineære mål, men de veier typisk 20 % mer. Vingespennet utgjør normalt cirka 130–160 cm. Nominatformen (P. c. carbo) blir dessuten i snitt cirka 10 % større enn mellomskarv (P. c. sinensis).

Fjærdrakten er glisende sort og har innslag av hvite fjær enkelte steder. Arten har prydfjær som reiser seg i bakkant av krona og i øvre del av nakkeregionen. Nebbet er grått med flekkvis innslag av sort, og culmen ender opp i en kraftig krok ytterst. Arten har en karakteristisk halvmåne av gul-oransje hud fra undersiden av øynene og rundt strupen og basen av undernebbet. I bakkant av den gul-oransje huden finnes det et tilsvarende hvitt til gråhvitt halvmåneformet fjærdekt felt, som hos noen av underartene kan strekke seg nedover framhalsen (ssp. maroccanus) eller til og med brystet (ssp lucidus). Begge feltene varierer imidlertid med underarten. Voksen storskarv har en hvit lårflekk og mangler regulær fjærtopp, slik toppskarven har. Stjerten er avrundet. Skarven har i motsetning til andre dykkere, som har vannavstøtende fjærdrakt, ei fjærdrakt som suger vann. Dette gjør skarven til kanskje havets beste dykker, da den ikke strever med oppdrift fra luft i fjærdrakten.

De undere ekstremitetene er korte og sitter langt bak på underkroppen, noe som er typisk for gode dykkende fugler. De mørke føttene har svømmehud mellom alle fire tær. Baktåen er lang og vender innover. Mellomtåen har tenner som står på rad som på en kam, og yttertåen er lengre enn mellomtåen.

Habitat

 

 

 

Storskarv trives langs kysten, i noen større innsjøer, elvesystemer og elvemunninger der maten er lett tilgjengelig på grunnene. Habitatet varierer imidlertid endel mellom underartene.

Atferd

Ifølge zoolog Einar Strømnes ved Naturhistorisk museum i Oslo eter storskarv omkring 0,8 kg fisk i døgnet. Mange sportsfiskere tror skarven eter opp fisken i elver og innsjøer, noe også NINA-forsker Morten Kraabøl hevder kan bli et resultat, gitt at den eter 0,8 kg fisk i døgnet, slik Einar Strømnes hevder. I Hellas mente yrkesfiskere det samme. Der har det hvert år oppholdt seg en større koloni av storskarv i sommerhalvåret. Yrkesfiskerne ønsket derfor å utrydde skarven fra fiskefeltene. En vitenskapelig studie ble derfor initiert for å avdekka fakta, som viste seg å være ganske annerledes en det fiskerne hevdet. Studien anslo også, at hver storskarv kun eter omkring 0,105–0,435 kg (i snitt 0,264 kg) fisk i døgnet, noe som er betydelig mindre enn hva Morten Kraabøl hevdet til Norges Jeger- og Fiskerforbund. Det meste av fisken skarven tok var dessuten ikke matfisk.

Skarv er funnet i en breiflabbmage fisket på dypet, og skarv er observert mens den forfølger en makrellstim.

Storskarv bygger reir av kvist og kvast som den finner i nærmiljøet. Reiret plasseres enten oppe i et tre eller på en berghylle. Hunnen legger vanligvis 3–4 egg, som er lys blågrønne i fargen. Rugetiden er cirka 27 dager, hvoretter ungene klekkes. De bli i reiret i cirka 50 dager.

Storskarv er en dyktig flyger som er i stand til å gjøre imponerende manøvrere for å vinne høyde. På et kvarters tid kan den stige til 1 500–2 000 meter. I Norge trekker storskarven sørover om vinteren, men langt de fleste overvintrer i landet. Noen trekker imidlertid også ned mot Mellom-Europa. Arten regnes som svært sky.

Inndelingen følger Birds of the World/Clementslista og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020) og Clements et al. (2022). Norske navn følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017, 2020). Navn i parentes er uoffisielle.

• Suliformes, sulefugler
  • Phalacrocoracidae, skarvefamilien
    • Phalacrocorax, (storskarver og toppskarver)
      • P. carbo, storskarv
        • P. c. carbo, nominatformen (nordatlanterstorskarv) er utbredt fra det nordøstre Nord-Amerika via det sørvestre Grønland og Island til Storbritannia, Norge, og Nordvest-Russland (Kolahalvøya); overvintrer i Sørøst-USA, Sør-Europa og Nord-Afrika. Den er hovedsakelig marin.
        • P. c. novaehollandiae, (australasiastorskarv) er utbredt i Australia, Tasmania, New Zealand, Chathamøyene og (nylig) Ny-Caledonia (Grande-Terre) og Solomonøyene
        • P. c. sinensis, mellomskarv er utbredt fra det sørlige Skandinavia, Sentral- og Sør-Europa og flekkvis østover gjennom mye av Sentral-Asia, til Russisk fjerne østen, India og Kina; overvintrer i Afrika og Sørøst-Asia. Den er hovedsakelig kontinental (limnisk).
        • P. c. hanedae, (japanstorskarv) er utbredt på Honshu i Japan.
        • P. c. maroccanus, (vestafrikastorskarv) er utbredt i Nordvest-Afrika, fra Marokko og sørover til Mauritania (kan være en selvstendig art).
        • P. c. lucidus, hvitbrystskarv er utbredt i Afrika sør for Sahara og på Salomonøyene og Kapp Verdeøyene. Blir av noen autoriteter (blant annet IOC World Bird List v. 13.1) regnet som en selvstendig art.

Om underartene

Det er beskrevet en rekke varianter av storskarv, men det er tvilsomt om alle kan klassifiseres som egne underarter. HBW Alive anerkjenner seks. I Norge opptrer nordlig storskarv (P. c. carbo) og mellomskarv (P. c. sinensis). Sistnevnte er fysisk mindre enn førstnevnte, hvorav navnet mellomskarv. Førstnevnte er marin og hekker fra Trøndelag (mest vanlig fra Lofoten) og nordover, mens sistnevnte trives i både saltvann, brakkvann og ferskvann og er mer kontinental med en sørligere utbredelse.

Forskjellen mellom nordlig storskarv og mellomskarv er minimal, men mellomskarv er fysisk cirka 10 prosent mindre og har større innslag av hvite fjær på øvre del av halsen enn nordlig storskarv. Halsen oppleves således som marginalt lysere. Noen mener også at utformingen på den nakne huden langs innsiden av nebbet er den beste måten å skille dem på, men vinkelen mellom munnviken og den bakre kanten av den nakne huden som vender ned mot halsen skal også være en måte. Om vinkelen er mindre enn 65 grader skal det være nordlig storskarv, mens om den er over 76 grader skal det være en mellomskarv.

Ssp. maroccanus og ssp. lucidus skiller seg fra de andre underartene gjennom større innslag av hvitt i fjærdrakten. Begge har hvit framhals og ssp. lucidus har også hvitt bryst. Disse blir derfor av noen av og til behandlet som egne arter. Ssp. novaehollandiae kan også være en selvstendig art, eller subsidiært bli erstattet av flere underarter; ssp. carboides (Australia) og ssp. steadi (New Zealand). Ssp. hanedae kan være synonym med ssp. sinensis. Det er foreslått at ssp. lugubris blir en selvstendig underart i Øst-Afrika, men denne regnes nå som synonym med ssp. lucidus.

Norske forhold

Nominatformen av storskarv hekker i Norge hovedsakelig langs kysten, fra Sør-Trøndelag til Øst-Finnmark, med tyngdepunkt i Trøndelag og Helgeland.

Mellomskarv etablerte seg for første gang i Norge i Orrevatnet i Rogaland i 1996 og i Øra i Østfold i 1997. Norge hadde i 2016 en bestand på cirka 2 500 par, fordelt på 14 kolonier. Den største kolonien utgjør nærmere 1 000 par og holder til ved naturreservatet i Øra, som på grunn av denne bestanden har fått status som IBA. Mellomskarven har også etablert seg i elver og våtmarksområder som er tilknyttet Mjøsa, og i nedre del av Gudbrandsdalslågen har det siden 2014 holdt til en koloni på rundt 350 individer oppstrøms demningen i Hunderfossen. I 2016 var tallene ved Øra og i Gudbrandsdalslågen henholdsvis cirka 700 par og 500 individer, ifølge Jon Opheim ved Norsk Ornitologisk Forening.

 

Storskarv regnes som en sosial fugl som er lett å lære opp. Mange steder i verden blir storskarven lært opp til å fange fisk for mennesker. For å unngå at fisken den fanger blir svelget tres en ring ned over halsen på fuglen, slik at passasjen blir for trang til å svelge byttet.

• (en) Storskarv – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen  
• (en) Storskarv i Encyclopedia of Life  
• (en) Storskarv i Global Biodiversity Information Facility  
• (no) Storskarv hos Artsdatabanken  
• (sv) Storskarv hos Dyntaxa  
• (en) Storskarv hos Fauna Europaea  
• (en) Storskarv hos Fossilworks  
• (en) Storskarv hos ITIS  
• (en) Storskarv hos NCBI  
• (en) Kategori:Phalacrocorax carbo – bilder, video eller lyd på Wiki Commons  
• (en) Phalacrocorax carbo – galleri av bilder, video eller lyd på Wiki Commons