Lyre

Lyren ligner en liten harpe, og er i slekt med kithara og i formen også med walisiske crwth. Lyren benyttes vanligvis for å kneppe strengene, men kan også spilles med plekter (som en gitar).

Ettersom antikkens framføringer av poesi ble akkompagnert med en lyre, er det moderne begrepet «lyrikk» avledet fra begrepet «lyre»; «et lyrisk dikt», fra greske lyrikos («å synge til lyre»). Tilsvarende er lyren også symbol for lyrikk. Stjernebildet Lyren symboliserer Orfeus’ lyre. I gresk mytologi ble musikeren og poeten Orfeus drept av mænader, rasende kvinner, og hans lyre kastet i elven. Pindaros kalte ham «sangenes far». Begrepet «lyre» er et poetisk ord som metaforisk betyr en dikters verk eller dyktighet, slik som i Shelleys «Make me thy lyre, even as the forest is», eller i Byrons «I wish to tune my quivering lyre,/To deeds of fame, and notes of fire».

Lyrene fra Ur er betraktet som verdens eldste bevarte strengeinstrumenter. Levninger av tre lyrer og en harpe ble funnet av arkeologer i 1929 i oldtidsbyen Ur i Mesopotamia (dagens Irak). De er over 4.500 år gamle. Det eldste bevarte bilde av en lyre med sju strenger ses på den berømte sarkofagen i Agia Triada, en minoisk bosetning på Kreta, rundt 1400 f.Kr.

 

 

Ordet kom til norsk fra det gammelfranske lire, arvet fra latin lyra, et lånord fra det greske λύρα, lýra, et ord av ikke-gresk og ukjent opprinnelse. Den tidligste referanse til ordet er mykensk gresk ru-ra-ta-e i betydning «lyrist» og skrevet i linear B. «Lyre» i form av ljore kan også henvise til en åpning i taket som slapp ut røyk, forløperen til skorstein. Ljora, fra norrønt ljóri, er antagelig avledet fra «lys». I overført forbindelse kan norske ljora og danske lyren henvise til et klart sted på overtrukken himmel, det vil si en åpning i mørke skyer. Dette ordet har antagelig et annet opphav, ikke beslektet med musikkinstrumentet, fra greske leurós, «åpen», latinske lura, «åpning på en sekk».

En klassisk lyre hadde en hul lydkasse (resonans) som i den antikke greske tradisjonen ble først gjort av skilpaddeskall. Forbundet eller utstrakt fra denne lydkassen er det to armer, som tidvis også er hule, og begge kurver seg utover og framover. De er forbundet nær toppen av en tverrstang. En annen tverrstang er festet nederst på lydkassen. Mellom disse er det festet strenger som danner en bro som overfører strengenes vibrasjoner. Den dypeste noten er den som er strukket lengst fra musikerens kropp. Da strengene ikke adskiller seg mye i lengde kan det ha vært benyttet tykkere strenger på de dypere tonene, tilsvarende fiolinen og andre moderne musikkinstrumenter. Eller de ble stemt for å ha en løsere spenning. Strengene var gjort av katgut (tarmstrenger). Det var to måter å stemme lyren på: en var å feste strengene til plugger som kunne stramme til strengene; den andre var å endre strengenes plassering på tverrstangen; og antagelig kunne begge metoder benyttes samtidig.

 

Ifølge gresk mytologi stjal den unge guden Hermes en hjord med hellige kyr fra Apollon. For å unngå å bli funnet laget han sko til kyrne som fikk det til å se ut som om de gikk baklengs. Apollon som fulgte sporene deres, kunne ikke forstå hvor kveget var blitt av. Underveis slaktet Hermes en ku og ofret alt, unntatt innvollene, til gudene. Av innvollene og skallet til en skilpadde skapte han den første lyre. Apollon hadde i mellomtiden funnet ut hvor han var, og ville kaste seg over Hermes, men tonene fra lyren dempet hans sinne. Apollon byttet sine hellige kyr mot lyren, og derfor forbindes lyren med Hermes og Apollon.

Hos babylonerne er lyren påvist rundt 2000 f.Kr., og det synes å være babylonernes små lyrer, som ble holdt horisontalt, som spredte seg over det østlige middelhavsområdet og ga opphav til et mangfold av lokale varianter, slik som «Davids harpe», oldtidens israelske kinnor (hebraisk: כִּנּוֹר). Augustin fortolket lyren - pga dens strenger utspent på en treramme - som et symbol på den korsfestede Kristus.

Blant samfunn der lyren ble brukt og videreutviklet, var de greske koloniene Aeolis og Jonia på kysten av Anatolia. Lyren ble knyttet til sagnskikkelser som Musaeos fra Athen og Thamyris fra Trakia, en påstått sønnesønn av Apollon og sønn av najaden Argiope. Navnet kissar ble gitt til oldtidens egyptiske boksinstrumenter, tilsynelatende svært like den greske lyren. Det kulturelle høydepunkt i oldtidens Egypt, og tidfestelsen av de eldste instrumenter av denne typen går mye lenger tilbake enn gresk sivilisasjon på 500-tallet f.Kr.

Nubiske lyrer i det nordlige Sudan ble brukt seremonielt for å skape kontakt mellom åndeverdenen og kvinner som danset seg inn i transe. Slike lyrer i enklere utforming finnes også ved Nildeltaet. Andre varianter av den greske lyren var barbitos, forminx og kithara. Særlig kitharaen ble betraktet som et edelt instrument, og var i romersk tid den dominerende formen som i tidlig middelalder spredte seg over hele Europa. Rundt 1000 begynte lyren å bli utkonkurrert av harpen. De lyrene som fortsatt var i bruk, ble omgjort til strykharper, som den walisiske criwt.

Andre instrumenter kjent som lyre ble benyttet i Europa utenfor den gresk-romerske verden, senest siden jernalderen. Levninger av en lyre eller lignende instrument ble funnet på øya Skye i Skottland i 2010, noe som gjør funnet det eldste bevarte strengeinstrumentet i Europa. Materielle funn tyder på at lyren var utbredt i tidlig middelalder. Det er uvisst om ikke-greske eller ikke-romerske lyrer ble spilt utelukkende med plekter, det er mulig at de også ble spilt med bue.

Lyrer i ulike varianter synes å ha oppstått uavhengig av de gresk-romerske, ettersom prototyper ble benyttet av galliske, germanske og norrøne folkegrupper i det vestlige og nordlige Europa for over tusen år siden. Det eldste fragment av et slikt instrument antas å datere seg til rundt 500-tallet e.Kr. Etter at buen ankom Europa fra Midtøsten omtrent to hundre år senere, ble den benyttet på flere utgaver av lyren, som var liten nok til at det var praktisk mulig å spille med bue på den. Blant disse var de skandinaviske firestrengs talharpa/tagelharpa (halehårsharpe), som spredte seg rundt Østersjøen, og finske jouhikko. Begge disse kunne bli kalt for stråkharpa på svensk.

• Ulike lyrer fra ulike epoker
•  
  Rekonstruksjon av en angelsaksisk lyre, fra materiale avdekket i Sutton Hoo i England.
•  
  Walisiske crwth spilt med bue, 1800–1825.
•  
  Apollon Kitharoidos. Veggmaleri fra Augustus' tid, fra Scalae Caci på Palatinerhøyden.
•  
  Skulptur av «Davids harpe», representasjon av israelsk kinnor.
•  
  Estisk talharpa med fire strenger, av Charlie Bynum.
•  
  En sarangi fra Nepal.
•  
  Ektara fra India.
•  
  Egyptisk kissar, laget av skilpaddeskall, fra 1800-tallet, Det kunsthistoriske museum i Wien.

• Chisholm, Hugh, red. (1911): «Lyre» i: Encyclopædia Britannica (11. utg.). Cambridge University Press.
• Andersson, Otto (1930): The Bowed Harp, overs. og red. Kathleen Schlesinger, London: New Temple Press.
• Bachmann, Werner (1969): The Origins of Bowing, overs, Norma Deane, London: Oxford University Press.
• Jenkins, J. (1969): «A Short Note on African Lyres in Use Today» i: Iraq 31, s. 103 (+ pl. XVIII).
• Kinsky, George (1937): A History of Music in Pictures, New York: E.P. Dutton.
• Sachs, Curt (1943): The Rise of Music in the Ancient World, East and West, New York: W.W. Norton.
• Sachs, Curt (1940): The History of Musical Instruments, New York: W.W. Norton.

• (en) Lyres – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• Ensemble Kérylos, en musikkgruppe dirigert av forskeren Annie Bélis som gjenoppliver antikkens greske og romerske musikk, med musikkinstrumenter rekonstruert ut fra arkeologiske funn.