Jean Cocteau: Fransk forfatter, designer, boksemanager og regissør.

Cocteau ble født den 5. juli 1889 i sin bestefars (på morssiden) hus, som lå på Place Sully i Maisons-Laffitte i nærheten av Paris. Han var sønn av Georges Albert Cocteau, advokat og sporadisk maler, og hans kone, Marie Eugénie Émilie Junia Lecomte. De giftet seg 7. juli 1875 i 9. arrondissement i Paris. Hans far begikk selvmord i Paris den 5. april 1898, noe som berørte sønnen (som var åtte år gammel) i lang tid.

I 1900 begynte Cocteau å studere ved Lycée Condorcet, hvor han ble gode venner med Pierre Dargelos.^{[trenger referanse]} Han ble utvist fra Lycée Condorcet for dårlig oppførsel i 1904.^{[trenger referanse]}

I 1908 arrangerte en Edouard de Max poetisk morgen på Femina Theatre, med det første opplesning av dikt av Cocteau.^{[trenger referanse]} Året etter, da han var 20 år, ga han ut sin første diktbok, La Lampe d'Aladin, inspirert av Tusen og en natt. På grunn av sitt arbeid, ble han kjent i bohemkretser som den «frivol prins».^{[trenger referanse]} I 1910 ga han ut sin andre diktbok, med samme tittel som sitt kallenavn.

Han var en sentral person i kunstnermiljøet i Paris tidlig på 1900-tallet, og vanket sammen med Marcel Proust, André Gide og Maurice Barrès. Han skrev både lyrikk, romaner og dramaer. Han var også designer, filmprodusent og boksemanager.

Etter å ha skrevet dikt i unge år, oppnådde Cocteau sin første triumf med sitt utkast for balletten Parade med musikk av Erik Satie og scenedekorasjoner og kostymer av Pablo Picasso. Under og etter første verdenskrig skrev Cocteau flere dikt, deriblant boken «Le Cap de Bonne-Esperance» (Kapp det gode håp 1919), romaner med blant annet Svindleren Thomas (1923) og Les Enfants terribles (1929) og skuespill med blant annet «Bryllup under Eiffeltårnet» (1923), et intrigeløst og oppløst surrealistisk verk som først ble fremført i 1923^{[trenger referanse]}.

I senere stykker gjorde han bruk av gamle myter på samme, surrealistiske måte,^{[trenger referanse]} og brukte myten om Orfeus i «Orfee» (1926), førstegangsoppført i (1927), «Ødipus i helvetesmaskinen» (1934) og «Antigone» (1927).

Cocteau var kronikør for og venn med flere kjent forfattere, og behersket modernismen i alle kunstarter og forsvarte blant annet den atonale musikken til Igor Stravinskij.^{[trenger referanse]} Hans velkjente filmer, for det meste basert på hans romaner og drama, innbefatter En dikters blod (1932), den fantasifulle Skjønnheten og udyret (1946) og les Parents Terrible (1948) og Intime forbindelser (1962). Han var også en sterkt visuell kunstner og er kjent for sin grafikk, tegninger av andre kunstnere og freskene som han utførte i offentlig bygninger og kapeller.

Lyrik

• 1909: Le Prince frivol
• 1909: La Lampe d’Aladin
• 1910: Le Prince frivole
• 1913: La Danse de Sophocle
• 1922: Vocabulaire
• 1925: Cri écrit
• 1926: L’Ange Heurtebise
• 1927: Opéra
• 1934: Mythologie
• 1939: Énigmes
• 1941: Allégories
• 1944: Léone
• 1946: La Crucifixion
• 1954: Clair-obscur
• 1958: Paraprosodies
• 1962: Le Requiem

Prosa

• 1919: Le Potomak
• 1923: Le Grand Écart
• 1923: Thomas l’imposteur (Svindleren Thomas)
• 1928: Le Livre blanc
• 1929: Les Enfants terribles
• 1940: La Fin du Potomak
• 2012: La Croisière aux émeraudes (posthum)

Drama

• 1909: Le Dieu bleu (Ballett)
• 1917: Parade (Ballett), Musik av Erik Satie, koreografi av Léonide Massine
• 1921: Les mariés de la Tour Eiffel
• 1922: Antigone
• 1924: Roméo et Juliette
• 1926: Orphée
• 1927: Le pauvre matelot, operalibretto, musikk av Darius Milhaud
• 1930: La voix humaine (Stemmen)
• 1934: La Machine infernale
• 1938: Les Parents terribles (Umulige foreldre)
• 1940: Les Monstres sacrés
• 1941: La Machine à écrire
• 1943: Renaud et Armide
• 1943: L’Aigle à deux têtes
• 1962: L’Impromptu du Palais-Royal

Film

Kun dreiebok

• 1943: Le Baron fantôme – dialog, regi av Serge de Poligny
• 1943: Under evige stjerner (L’Éternel Retour) – regi av Jean Delannoy
• 1945: Damene fra Boulogne-skogen (Les Dames du Bois de Boulogne) – regi av Robert Bresson
• 1948: Ruy Blas – etter Victor Hugo, regi av Pierre Billon
• 1950: Les Enfants terribles – regi av Jean-Pierre Melville
• 1951: La Couronne noire – regi av Luis Saslavsky
• 1954: Pantomimes – dokumentarfilm med regi av Paul Paviot
• 1957: Django Reinhardt – dokumentarfilm med regi av Paul Paviot
• 1961: La Princesse de Clèves regi av Jean Delannoy
• 1965: Thomas l’imposteur – regi av Georges Franju
• 1980: Mysteriet i Oberwald (Il mistero di Oberwald) – regi av Michelangelo Antonioni

Regi

• 1925: Jean Cocteau fait du cinéma
• 1930: En dikters blod (Le Sang d’un poète)
• 1946: Skjønnheten og udyret (La Belle et la Bête)
• 1948: L’Aigle à deux têtes
• 1948: Les Parents terribles
• 1949: Evige lenker (Orphée)
• 1950: Coriolan
• 1955: L’Amour sous l’électrode
• 1957: 8 × 8: A Chess Sonata in 8 Movements – regi med Hans Richter og Marcel Duchamp
• 1960: Orfeus' testamente (Le Testament d’Orphée)
• 1960: Voyage au pays de l’Insolite
• 1962: Jean Cocteau s’adresse à l’an 2000

• (en) Jean Cocteau – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Jean Cocteau på Internet Movie Database  
• (no) Jean Cocteau hos Nationaltheatret  
• (sv) Jean Cocteau i Svensk Filmdatabas  
• (da) Jean Cocteau på Filmdatabasen  
• (fr) Jean Cocteau på Allociné  
• (en) Jean Cocteau på AllMovie  
• (en) Jean Cocteau hos Rotten Tomatoes  
• (en) Jean Cocteau hos The Movie Database  
• (en) Jean Cocteau hos Internet Broadway Database