Epidemiologi

I nyere tid er begrepet også brukt bredere om læren om alt som kommer over populasjoner i biosfæren, altså fra for eksempel en bakteriekultur i et reagensrør til et menneskes innvirkning på alt annet liv på kloden.

De smittsomme sykdommer var og er fortsatt svært viktige for verdens befolkning og dens helse. Alt i Det gamle testamentet finner vi beskrivelse av smittsomme sykdommer og bekjempelse av disse. I skrifter tilegnet Hippokrates var man klar over at visse sykdommer kunne forekomme i epidemier, og at dette kunne skyldes lokale forhold. Hippocrates formodet at menneskekroppens sykdommer oftest skyldtes ubalanser mellom de fire humører (svart sevje, gul sevje, blod, flegma) - forklaringselementer man da og i lang tid tilskrev stor utsagnskraft. Da ville en helbredelse gjerne bestå av å redusere eller tilføre partikler av det antatt manglende eller overflødige for å gjenopprette den rette og sunne balanse i kroppen. Slik fikk terapier som årelating og dietter sine viktigste medisinske motivasjoner. Det var Hippokrates som utmyntet uttrykkene endemisk (for sykdommer som vanligvis grasserte på visse steder, men ikke andre) og epidemisk (for sykdommer som vanligvis grasserte til visse tider, men ikke andre).

På midten av 1500-tallet var en lege fra Verona ved navn Girolamo Fracastoro den første som fremkastet en teori om at de veldig små og usynlige partikler som forårsaker sykdom, lever. De ble ansett for å kunne spre seg med luft, formere seg selv og å kunne ødelegges av brann. På denne måten tilbakeviste han Galens miasmateori om sykdom (giftige gasser hos syke mennesker). I 1543 skrev han boken De contagione et contagiosis morbis, der han var den første i den vestlige verden som fremmet personlig og miljømessig hygiene for å forhindre sykdom.

Utviklingen av et tilstrekkelig kraftig mikroskop av Antonie van Leeuwenhoek i 1675 ga visuelle bevis på levende partikler som var i samsvar med en kimteori om sykdom.

En italiensk lege, Quinto Tiberio Angelerio, var aktiv i bekjempelsen av pesten i byen Alghero på Sardinia i 1582. Han hadde før dette opplevd en pestepidemi på Sicilia i 1575. Senere publiserte han håndboken «Ecypta pestilensis status Algheriae Sardiniae», med beskrivelser av de 57 pålegg han hadde ilagt byen. En annenutgave, «Epidemiologia, sive tractatus de peste», fulgte i 1598. Blant de atskillige tiltak han hadde innført, og som utløste motstrid også den gang, var former for nedstengelser, fysisk distansering, vasking av dagligvarer og tekstiler, innskrenkelse av vareinnkjøp til bare én person per husholdning, karantene og helsepass.

I Kina hadde i samme tidsepoke på tampen av Ming-dynastiet, Wu Youke (1582–1652) utviklet tanken om at noen sykdommer ble forårsaket av overførbare elementer som han kalte Li Qi (戾气, pinyin: Lì qì, som i overført betydning kunne gjengis som pestilensielle faktorer) da han observerte forskjellige epidemier som raste rundt ham mellom 1641 og 1644. Hans bok Wen Yi Lun (瘟疫论，pinyin: Wēnyì lùn, Traktat om Pestilens/Traktat om epidemiske sykdommer) kunne betraktes som det viktigste etiologiske arbeid som innen tradisjonell kinesisk medisin førte frem mot det som man kunne kalle epidemiologi. Hans konsepter var fortsatt relevante og levende ved WHOs mange tilnærminger til SARS-utbruddet i 2004.

I europeisk moderne tid var den ungarske lege Ignaz Semmelweis og den engelske lege John Snow sentrale i etableringen av den moderne epidemiologi. Den norske legen Gerhard Henrik Armauer Hansen var også tidlig ute. Patologiske og epidemiologiske studier overbeviste ham om at de herskende teorier om at spedalskhet var forårsaket av arv, eller av miasmer, eller kombinasjoner av disse, ikke var riktige, men at sykdommen var en smittsom sykdom som kunne bekjempes med hygieniske tiltak.

Lepraarkivene i Bergen er nå kommet på UNESCOs Memory of the World Programme

Senere ble infeksjonssykdommer en egen selvstendig del av den medisinske vitenskap, nokså frigjort fra den kvantitativt mindre grenen epidemiologi.

Folkehelseinstituttet har en egen divisjon for epidemiologi med ansvar for overvåkning av befolkningens helsetilstand, samt rådgivning og formidling. I Norge utgis tidsskriftet Norsk Epidemiologi (to ganger årlig, siden 1991) av Norsk forening for epidemiologi. Samme forening arrangerer også en årlig fagkonferanse om epidemiologi. Ved Universitetet i Bergen finnes Seksjon for epidemiologi og medisinsk statistikk.

Epidemiologi har i nyere tid også fått en videre betydning enn bare studiet av epidemier, og kan betegne alle former for studier av hvordan sykdom påvirker mennesker i et populasjonsperspektiv. I denne utvidede betydningen står bl.a. sosialepidemiologi sentralt, som handler om «hvordan sosiale faktorer henger sammen med helse, sykdom og dødelighet».

• Lepraarkivene i Bergen
• Norske doktoravhandlinger om epidemiologi, i fulltekst