Common Law: Lovsystem bygget på sedvanerett

Ettersom at loven i Common law er utviklet av domstolenes egen praksis, sies det at at sedvaneretten utgjør uskrevne lover i motsetning til statute law, som er lov som er nedskrevet og vedtatt av lovgivende makt.

Systemet kjennetegnes særlig av rettsprinsippet «stare decisis», hvor domstoler er bundet av avgjørelser i domstoler av samme eller høyere rang. I rettssystemet til England & Wales er alle domstoler underlagt Høyesterett (engelsk: «Supreme Court», tidligere «Overhuset», eller «House of Lords») og bundet av dens avgjørelser. Under nåværende praksis i England & Wales er Høyesterett riktignok ikke bundet av sine egne avgjørelser, men vil likevel normalt følge sin egen tidligere praksis. Domstolen av andre rang, «Court of Appeal», er derimot bundet av sine egne avgjørelser, men etter Court of Appeal er alle domstoler av lavere rang som regel ikke bundet av sin egen praksis. Det er bare de avgjørende grunnene i dommen, kalt dommens «ratio decidendi», som kan være bindende. Deler av dommen som ikke er avgjørende, kalt «obiter dicta» er likevel ofte sterkt rådgivende.

I England & Wales er common law underlagt lovtekster eller «Acts of Parliament». Etter at en statutt er vedtatt, vil dette umiddelbart overskride tidligere sedvanerett utviklet av domstoler. Likevel er mange rettsområder fortsatt basert på common law, ettersom at parlamentet ikke lagt frem lovtekster på alle områder. For eksempel er mord ikke omfattet av noen lovtekster, men er straffbart under common law som en «uskreven regel».

I dag har common law to betydninger. I sin alminnelighet beskriver begrepet den engelske rettsordningen og de rettsordninger som bygger på denne. I denne betydningen er common law en rettsfamilie som skiller seg fra begrepet civil law, som betegner de kontinentaleuropeiske rettsordningene og de rettsordninger som bygger på disse. Foruten sedvanerett utviklet av domstolene, kjennetegnes common law som rettsorden gjerne ved at lovtekster eller statutt ikke er systematisert eller konsolidert i såkalte rettskoder, men en rekke forskjellige «Acts», og derfor noe vanskeligere å navigere, særlig for lekmenn.