Tove Ditlevsen: Dansk skribent og poet

desember">14. desember 1917 i København, død 7. mars 1976) var en dansk lyriker og forfatter. Som en av Danmarks mest folkekjære forfattere noen gang ble hun hyllet med en rekke arrangementer ved hundreårsdagen for sin fødsel.

Tove Ditlevsen
Født		14. des. 1917 København
Død		7. mars 1976 (58 år) København
Beskjeftigelse		Lyriker, skribent, selvbiograf, prosaforfatter
Ektefelle		Victor Andreasen (1951–1973) Viggo F. Møller (1940–1942)
Søsken		Edvin Ditlevsen
Nasjonalitet		Danmark
Språk		Dansk
Utmerkelser		Søren Gyldendal-prisen (1971) De Gyldne Laurbær (1955) Tagea Brandts Rejselegat (1953)
IMDb		IMDb
Tove Ditlevsen på Commons

 

Tove Ditlevsen vokste opp i arbeiderstrøket Vesterbro i København som datter av Kirstine Alfrida Mundus og fyrbøter Ditlev Nielsen Ditlevsen. Vesterbro var et arbeiderstrøk preget av mellomkrigstidens arbeidsledighet, som også formet Ditlevsens oppvekst på 4. sal (dvs. i 5. etasje) i bakhuset i Hedebygade 30A. Oppveksten var fattig og utrygg med lek på trapper og ved søppelkassene i den mørke bakgården. Det stod skrekk av drapet i Matthæusgade, der skolen lå. En mann kjent som «Røde Karl» voldtok og myrdet en 8 år gammel pike, en av Tove Ditlevsens skolekamerater, søndag 22. september 1929. Folk kalte det «Matthæusgade-mordet», og gjerningsmannen ble idømt livsvarig tukthus.

På denne bakgrunn var det ekstra tungt at moren var dominerende og uberegnelig, mistenksom, fornærmet, krevende og samtidig avvisende. De to barna, Edvin og Tove, fikk ofte nok høre at de var «feiltagelser» og «født i en sky av såpebobler», fordi moren hadde prøvd å fremkalle abort med grønnsåpe og amerikansk olje. Hun sluttet aldri å forsøke å gjøre datteren usikker på seg selv, som når hun sa at «det går an å hjelpe litt til, når man ikke er pen av naturen». Tove Ditlevsen beskrev det slik: «Barndommen er lang og smal som en kiste, og man kan ikke slippe ut av den ved egen hjelp».

Selv om Ditlevsen var flink på skolen, og læreren anbefalte at hun fikk fortsette på gymnas, sa foreldrenes hennes nei til dette, og skaffet henne i stedet «plass i huset» (dvs. arbeid som hushjelp). I den delvis selvbiografiske Barndommens gade forteller hun at hun fikk nye sko til sin konfirmasjon, og at moren hennes da sa til henne: «Ja, dette blir så de siste skoene vi gir deg.» - og dermed lot henne forstå at hun i foreldrenes øyne bare hadde vært en utgiftspost som de nå ble kvitt. Opplevelsen rystet Ditlevsen såpass at den gjengis i flere av novellene hennes: «Den onde lykke» og «Frykt».

Som voksen oppsummerte hun sin opplevelse av barns og foreldres forhold i diktet «Foreldrene»:

Gå ind i skoven, børn. Vi ejer ikke
en smule mer at spise eller drikke.
Nok til os selv, men ikke nok til jer.
Gå ind i skoven, børn, hvor heksen er.

Når I er borte, vil vi tænke over,
hvor søde børn er, når de sover.
Måske vi da vil savne jer en kende, [= litegrann]
og håbe jeres trængsler får en ende.

Senere lærte hun å skrive på maskin og ble kontordame. I varedirektoratet arbeidet også sekretæren, den senere statsminister Jens Otto Krag, som en gang dikterte henne svar på en hastesak før han ba henne ut og danse carioca, noe hun takket nei til. Krag syntes hun tok sitt arbeid «for alvorlig», mens det motsatte var tilfellet da hun arbeidet på Statens kornkontor, der sjefen kom over dikt hun hadde fått på trykk i Vild Hvede, et blad han hadde kjøpt i den tro at det handlet om jordbruk.

På minneplaten i Hedebygade 30A står det feilaktig at Tove Ditlevsen bodde der til hun var 22 år. Men hun var tenåring da familien flyttet fra bakgården til Westend 32. Siden flyttet hun hjemmefra til et rom på Østerbro. To år senere giftet hun seg og flyttet inn hos sin mann i gaten Under Elmene på ved Amager Boulevard - og da var hun 22 år.

Mot slutten av 1930-tallet kom Tove Ditlevsen inn i kretsen rundt tidsskriftet Vild Hvede, der hun debuterte med ett av sine dikt i 1937 og traff sin første mann, den 30 år eldre redaktøren Viggo F. Møller. Han tilbød å adoptere henne og dermed gi henne anledning til å skrive på heltid. Foreldrene hennes sa nei til dette, og Møllers eneste mulighet var da å tilby henne ekteskap, selv om det var snakk om et far-datter-forhold. Ditlevsen, som nå var «fru redaktør Møller» og skrev på sin første roman i morgentimene før Møller stod opp, var tynget av sin sparsomme skolegang, og om kveldene leste hun historiebøker. Til og med bordskikk var hun så usikker på at hun alltid bestilte forloren skilpadde når de spiste ute, for denne retten kan spises med gaffel, det er ikke nødvendig å bruke kniv. Møller oppmuntret sin unge kone til å stifte Unge Kunstneres Klubb, hvor hun møtte likesinnete som Sonja Hauberg og Morten Nielsen; dessuten Ester Nagel og Halfdan Rasmussen, som ble gift med hverandre (og sistnevnte etterfulgte senere Møller som redaktør av Vild Hvede). Også Piet Hein var med i kretsen og ble snart kjæreste med Ditlevsen. I sine erindringer skriver hun at Hein fulgte henne hjem gjennom den mørklagte byen i 1941 og kysset henne; Hein mintes at de gikk hjemover på en av bulevardene da Tove Ditlevsen plutselig sa «med sin søte stemme» at «når vi kommer bort til det treet der, så synes jeg du skal kysse meg». Hun inspirerte ham også til hans gruk om rosen: «En blomst ved min elskedes seng jeg har satt / en rose, som rødmende stod der i natt. / Først falt det et blad. Og så to. Og så fler. / Nå tror den visst aldri på knoppskyting mer.»

Hennes første utgivelse var diktsamlingen Pigesind (1939), etterfulgt av hennes første roman, Man gjorde et barn fortræd (1941). Ditlevsen brøt deretter ut av det platoniske ekteskapet med Møller, flyttet inn i et pensjonat på Åboulevarden - og ble forlatt av Piet Hein, som likevel hilste romandebuten hennes med et gruk i Politiken:

Jeg svinger ikke min dikterhatt
for en hvilken som helst Tove Ditt eller Datt.
men her må jeg juble med.
Det var en debut uten noen debatt,
så stor en suksess, at jeg frykter for at
man gjorde et barn fortred.

 

I 1942 ble Tove Ditlevsen gravid og giftet seg med den jevnaldrende studenten Ebbe Munk, som hun måtte forsørge som skribent. De flyttet sammen i en toroms leilighet i Tartinisvej i Sydhavnen og fikk i januar 1943 datteren Helle, som ble tatt med tang. Fødselsskadene som Ditlevsen ble påført, ødela ekteskapet. Samme år utga hun roman Barndommens gade som skildrer det samme miljøet hun selv vokste opp i. Hun var 25 år, hadde utgitt sin første roman og fått sitt første barn, og en journalist spurte om det å dikte nå var blitt sekundært. Svaret kom straks: «Nei - å skrive, det er min største lykke, det kommer før barnet og alt annet.» 205

I 1945 traff Tove Ditlevsen tilfeldig legen Carl Theodor Ryberg på en fest. Hun ble gravid uten å vite om han eller ektemannen var barnets far, og forteller i selvbiografien Gift hvordan Ryberg fremkalte aborten etter å ha gitt henne en sprøyte pethidin. Hun kunne deretter ikke tenke på annet enn å få mer av stoffet; skilte seg fra Munk, giftet seg med Ryberg og fikk i 1946 sønnen Michael for å knytte ham nærmere til seg. Samme år adopterte hun også hans nyfødte datter Trine for å knytte ham ytterligere til seg. Familien isolerte seg i fem år i eneboligen Ewaldsbakken 34. I løpet av de fem årene ble Ditlevsen rusmiddelavhengig og veide bare 30 kilo, da hun i 1949 klarte å krype bort til en telefon og tilkalle hjelp. Hun forteller i Gift at hun ble innlagt til avvenning, mens Ryberg som hun aldri så igjen, ble innlagt med psykose på et psykiatrisk sykehus.

Deres ekteskap ble avsluttet i 1950, og i 1951 giftet Tove Ditlevsen seg med sin fjerde og siste ektemann, Victor Andreasen. Paret flyttet til Bisrupvej 44 i Birkerød, fordi Andreasen oppdaget at hans kone hadde gjenopptatt stoffmisbruket. I 1954 fikk de sønnen Peter, og Ditlevsen husket årene i Birkerød som gode. Men så ble Andreasen tilbudt en stor stilling i Udenrigsministeriet, og de flyttet til en 7-roms herskapsleilighet med adresse H.C. Andersens Boulevard 41. Ditlevsen egnet seg dårlig som medfølgende frue på ministerielle middager. Ekteskapet skrantet, og gjennom 1960- og 1970-årene fikk hun gjentatte tilbakefall med innleggelser. Ektemennene hun skildret i sine romaner, ble gradvis «en ren orgie af Victors mest ubehagelige egenskaper,» skrev hun selv. I 1973 opphørte ekteskapet, som hun skildret så skånselsløst i Vilhelms værelse at Andreasen ble sykmeldt. Som sjefredaktør i Ekstra Bladet 1972-76 mobiliserte han en kampanje mot statsstøtte til kunstnere. Ditlevsen tok offentlig avstand fra kampanjen, som noen tolket som Andreasens angrep på henne.

Ditlevsen så selv parallellen mellom sin uberegnelige, avstumpete mor og Victor Andreasen. Hun opplevde innleggelsene på psykiatrisk sykehus som et fristed, hvor hun kom seg fysisk og mentalt, og overvant skrivesperrer. Oppholdet på Sct. Hans hospital, der hun skrev erindringsbøkene Barndom og Ungdom, kalte hun for «den hittil lykkeligste perioden i mitt liv».Gift skrev hun derimot i sommerhuset sitt i Odsherred fordi hun ikke lenger kunne skrive hjemme, ettersom Victors elskerinner også kom dit. «Han var jo heller ikke ung mer og fant det lettere å ha dem for hånden. Jeg tok det egentlig som når barna var opptatt av å leke med kameratene sine, så jeg ikke trengte å underholde dem,» forklarte hun senere. Mer alvorlig var det at Gift brakte henne i konflikt med straffelovens § 263, der pårørende etter hennes avdøde ektemenn Ebbe Munk og Carl Ryberg i avisinnlegg utover 1971 kritiserte hennes omtale av de avdøde. § 263 omhandler krenkelse av privatlivets fred, der overtredelse straffes med bøte eller fengsel for offentlig kunngjøring av rent private forhold, som med rimelig grunn kan forlanges unntatt offentlighet. Imidlertid skrev Ditlevsen svært pent om Munk i sine erindringer, og når det gjelder Ryberg, var det et faktum at han på det nærmeste hadde tatt livet av henne. Ditlevsen innvendte at hun mente «som Suzanne Brøgger, hva er det som er så skummelt ved privatlivet at det ikke må komme ut?» I brev til sine foreldre i starten av 40-tallet hadde hun skrevet: «Hvis man ikke får skrive om mennesker og for mennesker, hvem i all verden skulle man da skrive om og for?» Andre ganger påpekte hun at «én ting er at man utleverer seg selv. En annen er at folk er taktløse nok til å lese det.»

Barneboken Annelise - 13 år var tenkt å handle om en familie med fraskilt mor. Men i 1958 ble dette for sterk kost, og forleggeren tryglet Ditlevsen om å gjøre den fraskilte moren til enke - etter en hedersmann, f.eks en bredskuldret politimann. Så ble det slik, men Ditlevsen balanserte dette med at bokens skurk er avholdsmann, mens helten er en fyllik.

Tove Ditlevsen overtok som Familiejournalens brevkasseredaktør i 1956 og fortsatte å svare på leserbrev frem til sin død. Hennes svar gjennom tyve år er samlet og utgitt.

 

Tre år etter sin siste skilsmisse tok Tove Ditlevsen sitt liv mellom den 4. og 7. mars 1976 med en overdose sovepiller. Hun hadde lånt leiligheten til sin ungdomsvenninne Nadja Mac på Nørrevold i indre by for noen dager, og ble funnet 8. mars mens familien trodde hun befant seg i Køge. Allerede i september 1974 ble hun etterlyst under et selvmordsforsøk i Rude-skogen, men av skrekk for naturen la hun seg i utkanten av skogen, hvor hun ble funnet i live av en mann på tur med sin hund. I Politiken skrev hun senere om øyeblikket: «Den uendelige lykke ved aldri mer å skulle se noe menneske i verden.» I en kronikk i Politiken kritiserte Johannes Møllehave henne sterkt for hennes handling som han kalte uansvarlig. Ditlevsen repliserte: «Vi har jo ikke selv bestemt at vi ville inn i verden, så la oss selv bestemme når vi vil ut av den.»

Hun ønsket å bli gravlagt på Vestre kirkegård, der hun hadde lekt mye som barn. Hennes sønn Michael Ryberg (1946-99) som døde i en trafikkulykke, er gravlagt samme sted. «Vesterbros eget hjerte banket stille, da Tove Ditlevsens båre blev ført over Enghavevej til Vestre kirkegård,» skrev Politiken 18. mars 1976, mens flere tusen stod ventende langs ruten. Avisreferatene bemerket like mye de som ikke kom. Det danske akademi viste seg ikke. Tove Ditlevsen fikk ikke Akademiets store pris i 1974, og den manglende anerkjennelsen er også synlig ved at Danmarks kulturkanon regner henne som obligatorisk i folkeskolen, etter at hun og Henrik Ibsen fortrengte Klaus Rifbjerg og Martin A. Hansen, mens hun var utelatt fra undervisningsministeriets liste.

I 2015 ble Ditlevsens liv og verker fortolket av teaterkollektivet «Sort Samvittighed» med forestillingen Tove!Tove!Tove!

• Pigesind – dikt (1939)
• Man gjorde et barn fortræd – roman (1941)
• Lille Verden – dikt (1942)
• Barndommens gade – roman (1943)
• Den fulde Frihed – noveller (1944)
• For Barnets Skyld – roman (1946)
• Blinkende Lygter – dikt (1947)
• Dommeren – noveller (1948)
• Paraplyen – noveller (1952)
• Vi har kun hinanden – roman (1954)
• Kvindesind – dikt (1955)
• Annelise – 13 år – barnebok (1958)
• Flugten fra opvasken – erindringer (1959)
• Hvad nu Annelise? – barnebok (1960)
• To som elsker hinanden – roman (1960)
• Den hemmelige rude – dikt (1961)
• Den onde lykke – noveller (1963)
• Barndom – erindringer (1967)
• Ungdom – erindringer (1967)
• Ansigterne – roman (1968)
• De voksne – dikt (1969)
• Gift – erindringer (1971)
• Det runde værelse – dikt (1973)
• Parenteser – essay (1973)
• Min nekrolog og andre skumle tanker – essay (1973)
• Vilhelms værelse – roman (1975)
• Tove Ditlevsen om sig selv – erindringer (1975)
• En sibylles bekendelser – essay (1976)
• Til en lille pige – dikt (1978)

• 1975 – Dansk Forfatterforenings H.C. Andersen Legat
• 1975 – Jeanne og Henri Nathansens Minnelegat
• 1959 – Kulturministeriets Børnebogs-pris for Annelise - tretten år
• 1958 – Jeanne og Henri Nathansens Minnelegat
• 1953 – Mottaker av Tagea Brandts Rejselegat
• 1945 – Holger Drachmann-legatet
• 1942 – Carl Møllers Legat
• 1942 – Emma Bærentzens Legat

• (dk) Karen Syberg om Ditlevsen, fra Dansk Kvindebiografisk Leksikon
• (da) Tove Ditlevsen på bibliografi.dk
• (en) Tove Ditlevsen på Internet Movie Database  
• (da) Tove Ditlevsen på Filmdatabasen  
• (da) Tove Ditlevsen på danskefilm.dk  
• (da) Tove Ditlevsen på danskfilmogtv.dk  
• (en) Tove Ditlevsen hos The Movie Database  
• TV-intervju med forfatter Kim Leine