Monark: Regjerende kongelig person

«Monark» har flere betydninger.

Monarkens stedfortreder kalles regent. Siden 1929, da Vatikanstaten ble opprettet, har Biskopen av Roma (Paven) også automatisk hatt stillingen som monark for Vatikanstaten.

De fleste monarker har i dag bare en symbolsk rolle; som et symbol for land, nasjon og statsmyndighet. Monarken symboliserer også tradisjon og kontinuitet. Formelt kan de likevel ha en meget stor makt i henhold til grunnlovene. Svært få av de vestlige monarkene har i dag anledning til å delta i partipolitikken, verken som debattant eller som stemmeberettiget. Men det skal finnes eksempler på at de vesteuropeiske monarkene har tatt opp viktige samfunnsproblemer over partipolitisk nivå. Når de ytrer seg, kan det utløse en debatt. I Norge skjer dette bl.a. i Kongens kringkastede nyttårstale. Derimot er det regjeringen og ikke kongen som ytrer seg i Trontalen som kongen leser opp ved Stortingets åpning.

Kongelig innflytelse

 

Dagens monarker kan ha skaffet seg betydelig erfaring og kunnskap gjennom sitt virke. De kan derfor drøfte samfunnsspørsmål med statsministeren og statsrådene, men kan ikke ta opp partipolitiske spørsmål uten å komme i strid med sin rolle. Norges konge utpeker den nye regjeringssjefen etter den avgående statsministerens anbefaling. Da Norge i 1928 utnevnte landets første arbeiderpartiregjering, var det kong Haakon VII som personlig tok dette initiativet på bakgrunn av den parlamentariske situasjonen.

Kongen personlig hadde, før 1905, en anledning iht. Grunnloven §78, til å nekte å underskrive en ny lov, noe som kunne utsette lovens ikrafttredelse betydelig ved at loven ble sendt tilbake til Odelstinget for ny behandling. Grunnloven §79 sier at i så fall må to påfølgende Storting stemme for loven for at den skal bli gyldig uten Kongens samtykke. Etter 1905 er det regjeringen og ikke kongen personlig som kan utøve slike rettigheter.

Monark i krig

I et konstitusjonelt monarki, som det norske, har kongen i henhold til Grunnloven den øverste og avgjørende makt i alle grunnleggende saker, men det er underforstått at det er kongens råd (Regjeringen) som skal utøve makten. Kongen skal ikke utøve regjeringsmakten, men kun underskrive vedtakene. Noe annet kan bare gjelde i nasjonale krisesituasjoner. Kong Haakon VII utøvde slik makt da Tyskland invaderte Norge i 1940 og da daværende regjeringssjef Johan Nygaardsvold i statsråd på Hamar var klar til å overgi seg. Dagen etter, den 10. april avviste kong Haakon den tyske sendemannen dr. Curt Bräuers krav om å utnevne en regjering ledet av Vidkun Quisling.

Titler og utmerkelser

Kongen har en viss myndighet overfor medlemmene av kongefamilien. Det er kongen personlig som tildeler prinser og prinsesser deres titler. Monarken innstifter, godkjenner og deler selv ut de kongelige ordener og medaljer i henhold til diplomatisk protokoll og fortjeneste. I Norge er det egne ordensråd som avgjør dette for de offisielle ordenene.

•  
  Kong Harald V av Norge
•  
  Kong Abdullah II av Jordan
•  
  Kong Carl XVI Gustav av Sverige
•  
  Kong Charles III av Storbritannia
•  
  Kong Felipe VI av Spania
•  
  Kong Filip av Belgia
•  
  Sultan Hassanal Bolkiah av Brunei
•  
  Kong Maha Vajiralongkorn av Thailand
•  
  Dronning Margrethe II av Danmark
•  
  Kong Mohammed VI av Marokko
•  
  Keiser Naruhito av Japan
•  
  Kong Norodom Sihamoni av Kambodsja
•  
  Kong Salman av Saudi-Arabia
•  
  Kong Willem-Alexander av Nederland
•  
  Emir Nawaf al-Ahmad al-Jaber al-Sabah av Kuwait