Hugo Chávez: Venezuelansk politiker

juli">28. juli 1954 i Sabaneta i delstaten Barinas, død 5. mars 2013 i Caracas) var en venezuelansk sosialistisk politiker, som var landets president fra 1999 til 2013. Han var leder for det demokratisk sosialistiske partiet Movimiento Quinta República (MVR, «Bevegelsen for den femte republikk») fra grunnleggelsen i 1997 til 2007, da partiet gikk sammen med flere andre partier som støttet Chavez' «bolivariske revolusjon» for å grunnlegge det nye partiet Partido Socialista Unido de Venezuela (PSUV, «Venezuelas forente sosialistiske parti»), som han ledet frem til 2012. Chávez var kjent for sin harde kritikk av amerikansk utenrikspolitikk, og kom med flere uttalelser mot president George W. Bush.

Hugo Chávez
Født		Hugo Rafael Chávez Frías 28. juli 1954 Sabaneta (Venezuela)
Død		5. mars 2013 (58 år) Hospital Militar de Caracas (San Juan)
Beskjeftigelse		Politiker, offiser
Utdannet ved		Military Academy of the Bolivarian Army
Ektefelle		Nancy Colmenares (1977–1995) Marisabel Rodríguez de Chávez (1997–2004)
Far		Hugo de los Reyes Chávez
Mor		Elena Frías de Chávez
Søsken		Adán Chávez Argenis Chávez Aníbal Chávez
Barn		María Gabriela Chávez
Parti		Revolutionary Bolivarian Movement-200 (1982–1997) Fifth Republic Movement (1997–2007) Partido Socialista Unido de Venezuela (2007–2013)
Nasjonalitet		Venezuela
Gravlagt		Historical museum in Caracas
Utmerkelser		20 oppføringer Al-Gaddafi internasjonale menneskettighetspris Francisco Morazán-ordenen (2014) Storkjede av Infante Dom Henriks orden (2001) Frigjørerens orden Francisco de Mirandas orden Order of the Star of Carabobo José Marti-ordenen (1999) Carlos Manuel de Céspedes' orden (2004) Ordensbånd av Republikken Serbias orden (2013) Ummayad-ordenen Uatsamonga-ordenen Ordenen for vennskap mellom folkene (2008) Blue Planet Award (2008) Æresdoktor ved Universitetet for internasjonal handel og økonomi (2001) Augusto César Sandino-ordenen (2007) Republikken Uruguays medalje (2006) Sydkorsordenen Frigjøreren San Martins orden Republikken Serbias orden Abkasias orden for heder og ære
Nettsted		www.chavez.org.ve
Venezuelas president
2. februar 1999–3. mars 2013
Forgjenger		Rafael Caldera
Etterfølger		Nicolás Maduro (interim)
Signatur
Hugo Chávez på Commons

Født inn i en arbeiderklassefamilie i byen Sabaneta, Barinas, ble Chávez yrkesmilitær, og etter å ha blitt misfornøyd med Venezuelas politiske system basert på Punto Fijo-pakten, grunnla han den hemmelige Movimiento Bolivariano Revolucionario 200 (MBR-200) i 1982. Chávez ledet MBR-200 i et mislykket kuppforsøk mot president Carlos Andrés Pérez i 1992. Etter å ha sonet to år i fengsel grunnla han sitt parti Movimiento Quinta República, og ble valgt som president i 1998. Han ble også gjenvalgt i 2000 og 2006, med over 60% av stemmene. Etter å ha vunnet sitt fjerde presidentvalg i oktober 2012, skulle han egentlig ha gått inn i sin fjerde periode 10. januar 2013, men det venezuelanske parlamentet utsatte innsettelsen for å gi Chávez tid til å komme seg etter å ha fått medisinsk hjelp på Cuba. Etter å ha lidd et tilbakefall til en kreftsykdom han opprinnelig ble diagnosisert med i 2011, døde Chávez 5. mars 2013, 58 år gammel. Dødsfallet ble feiret av hans motstandere, mens tilhengere sørget. Fungerende president Nicolás Maduro opplyste at liket til Chávez skal balsameres «som Lenin». Senere ble denne planen forlatt fordi liket hadde ligget så lenge at en balsamering ville blitt svært vanskelig å få til.

I tråd med «chavismo» – hans egen politiske ideologi basert på prinsippene om bolivarisme og «sosialisme av det 21. århundre» – fokuserte Chavez på sosiale reformer i landet som del av sitt sosiale prosjekt kjent som den bolvarianske revolusjonen, finansiert av landets store oljeinntekter. Han fikk innført en ny grunnlov i 1999, opprettet kommunale råd som organer for direkte demokrati, nasjonaliserte flere storindustrier, lanserte flere programmer kalt «bolivarianske misjoner» for å bekjempe sykdom, analfabetisme, feilernæring, fattigdom og andre sosiale problemer. Under Chávez' styre opplevde Venezuela den nest kraftigste fattigdomsreduksjonen i regionen, fra 49,4% til 25,6% fra 1999 til 2013. Ifølge FN var også Venezuela det landet i verden som hadde tredje størst fremskritt innen menneskelig utvikling fra 2006 til 2011. Samtidig økte derimot vold og kriminalitet sterkt i Venezuela under Chavez' styre, og drapsraten ble nesten firedoblet. Etter at Chávez kom til makten ble Venezuela et stort senter for produksjon og eksport av illegale rusmidler.

Chávez ble også ofte kritisert for å være autoritær. 15. februar 2009 vant Chávez med 54 mot 46 prosent av stemmene i en folkeavstemning om en grunnlovsendring som åpner for at Chávez kan gjenvelges i minst ti år til, som vil sette ham i stand til å regjere uten støtte fra nasjonalforsamlingen, en mulighet som ikke eksisterte da Chávez kom til makten som president, og som opprinnelig ble nedstemt både av nasjonalforsamlingen og i en folkeavstemning da Chávez foreslo grunnlovsendringen i 2007. Ifølge HRW stod han for et autoritært styre som stod for maktkonsentrasjon og brudd på menneskerettighetene. Chavez kom med også med flere uttalelser om jøder og har blitt anklaget for å ha vært skyldig i trakassering av jødiske institusjoner i landet.

Chávez' regjering har også blitt beskyldt for å støtte den colombianske geriljaen FARC.

9. april 2002 kunngjorde Carlos Ortega, lederen av Venezuelas sosialdemokratiske fagbevegelse, CVT, en to dagers generalstreik. Om lag 500 000 personer deltok og marsjerte mot hovedkvarteret til det statlige oljeseskapet PDVSA (Petróleos de Venezuela) den 11. april 2002. Arrangørene bestemte seg for å omdirigere marsjen til Miraflores, presidentpalasset, hvor det foregikk en demonstrasjon til støtte for Chavez. Det kom til voldelige sammenstøt og skuddveksling mellom demonstrantene, det opposisjonskontrollerte Caracas storbypoliti og den statskontrollerte nasjonalgarden. Det ble også meldt om snikskyttere hvor både tilhengere om motstanderere av Chavez befant seg. Opptøyene førte til 17 drepte og 100 skadde.

11. april 2002 gjennomførte opposisjonen et kupp og presidentpalasset ble overtatt. Chavez ble tatt til fange og flydd til øya La Orchila utenfor kysten. Rundt øya sirklet amerikanske marinefartøyer som deltok i en øvelse.

Lucas Rincón Romero, hærsjefen i Venezuela, kunngjorde deretter at Chavez hadde gått av som president. De militære lederne utnevnte Pedro Carmona til midlertidig president i Venezuela. Etter få timer hadde han avskaffet både parlamentet og høyesterett, og dessuten gjort store forandringer i grunnloven, deriblant endret navnet tilbake til República de Venezuela.

Mens høyresiden feiret, ble det raskt holdt en rekke store massemønstringer mot kuppmakerne. Det var da at en general erklærte sin lojalitet til Chavez. Sentrale deler av hæren besluttet å nedkjempe kuppmakerne. Venezuelas beskjedne krigsflåte seilte ut mot La Orchila og fikk befridd Chavez. Amerikanerne forsøkte ikke å hindre dem. Den korteste presidentperioden i Venezuelas historie var dermed over, og Chavez kunne på nytt innta plassen som president i Venezuela igjen 13. april 2002.

Etter kuppet oppnevnte Chávez flere undersøkelseskommisjoner. Disse kom frem til at USA hadde stått bak kuppet, slik Chavez hevdet. 16. april 2002 kunne Chavez fortelle at et fly med amerikanske registreringsnumre hadde landet på flybasen på Orchila, hvor Chavez ble holdt fanget.

I 2002 overlevde Chavez et mislykket kuppforsøk (se nedenfor), og i kjølvannet av dette ble landets økonomi lammet av en lockout/streik organisert av toppen i den eksisterende fagbevegelsen og både den private og offentlige næringslivsledelsen. Som følge av dette falt BNP kraftig i 2002 og 2003, men den har siden bedret seg drastisk i takt med økte oljepriser.

Hugo Chavez var inspirert politisk av Simon Bolivar, som ledet avkoloniseringen av deler av Latin-Amerika. Bolivar var særlig inspirert av den franske revolusjonens idealer. I tillegg viste Chavez hyppig til venstreradikale tenkere som stod i opposisjon til den sovjetiske formen for sosialisme. Særlig hyppige var henvisningene til Antonio Gramsci, Rosa Luxemburg og Leo Trotskij i hans taler. Sistnevnte var symbolsk viktig da han stod i sterk opposisjon til stalinismen, og måtte bøte med livet på grunn av dette. Chavez viste også beundring for PROUT - en spirituelt fundert sosialisme først introdusert av den indiske filosofen Prabhat Ranjain Sarkar. I juni 2007 ble det kjent at regjeringen vil trykke 20 000 eksemplarer av boken «Etter kapitalismen» som bl.a. Johan Galtung har bidratt til. PROUT ble grunnlagt i opposisjon til systemene i Kina og Sovjetunionen, som teoriens grunnleggere oppfattet som ekstreme politiske ytterpoler som ikke fremmer menneskelige behov. Under Verdens Sosiale Forum i Porto Alegre i Brasil i 2005 uttalte Chavez at «vi må finne opp sosialismen på nytt» og han advarte mot den sovjetiske modellen ved å komme med følgende uttalelse: «Men vi kan ikke gripe til statskapitalisme, som ville være samme perversjon som Sovjetunionen. Vi må ta tilbake sosialismen som tese, prosjekt og vei fremover, men en ny type sosialisme, en humanistisk en, som setter mennesker først av alt og ikke maskiner eller staten» (Michael A. Lebowitz, «Sosialisme skapes ikke i himmelen», Rødt nr. 2/2007).

Hugo Chavez var barn av Hugo de los Reyes Chávez og Elena Frías de Chávez, begge lærere. Chavez var gift to ganger. Hans første kone var Nancy Colmenares, en kvinne fra en fattig familie i hjembyen Sabaneta. Chavez og Colmenares var gift i atten år, og fikk tre barn: Rosa Virginia, María Gabriela og Hugo Rafael. De ble separert rett etter kuppforsøket i 1992, men forble gode venner. I sitt første ekteskap hadde Chavez et ni år langt forhold til en ung historiker ved navn Herma Marksman. Ved sin død var Chavez separert fra sin andre kone, journalist Marisabel Rodríguez de Chávez. Fra det ekteskapet har Chavez ytterligere en datter, Rosa Inés, i tillegg til en stesønn, Raúl «Raúlito» Alfonzo. Chavez hadde ett barnebarn, Gabriela, da han gikk bort. Hans far ble guvernør i delstaten Barinas i 1998.

Religiøs overbevisning

Chavez ble oppdratt som katolikk, og var fremdeles en troende kristen da han døde. På tross av dette hadde han hatt mye uenighet med både den katolske kirke i Venezuela og den protestantiske kirken. Til tross for at han tradisjonelt holdt sin egen tro personlig, hadde han i løpet av perioden som president blitt mer åpen for å diskutere sin religiøse overbevisning. Dette for å meddele at hans kristentro og tolkning av Jesu liv har hatt stor innflytelse på hans progressive tanker.

Med hensyn til innenrikspolitikk har det flere ganger i amerikanske medier blitt hevdet at korrupsjon og kriminalitet har blomstret under Chavez, at infrastruktur og offentlige sykehus ikke fungerer, at han ikke har holdt valgløftene sine med hensyn til arbeids- og landreform, at regjeringsbyråkratiet forfaller og er i kaos, at han har konsentrert makten over juridiske og lovgivende organer i sine hender, at han har satt demokratiet i fare, og at han i motesetning til alminnelig oppfatning har mislykkes i å heve de fattiges levekår «over det som er normalt i en oljeboom».

Etter folkeavstemningen i 2004 insisterte motstandere av regimet på at Chavez-regjeringen hadde satt i gang en «gigantisk bløff»; imidlertid bekreftet internasjonale observatører og valgdagsmålinger de offisielle resultatene. USAs regjering har hevdet at Chavez' deltagelse i krigen mot terror er minimal eller bevisst dårlig utført med hensyn til FARC og and ELN, som er i konflikt med den USA-støttede regjeringen i Colombia. USAs regjering sier imidlertid også at det ikke finnes noen bevis for at det er en direkte forbindelse mellom disse voldelige grupperingene og Chavez.

Flere offentlige personer har gått så langt at de har etterlyst et attentat mot Chavez, særlig oppsikt vakte den kristen-konservative evangelisten Pat Robertson. Andre slike krav har blitt fremholdt av den venezuleanske skuespilleren Orlando Urdaneta og tidligere president i Venezuela, Carlos Andrés Pérez. Den amerikanske ambassadøren i Venezuela mellom 2001 og 2004, Charles Shapiro, rapporterte to potensielle attentater til Chavez-administrasjonen.

• Kristian Tonning Riise Diktator i forkledning: Hugo Chávez: den bolivarianske revolusjonens skyggeside, Civita 2013 ISBN 978-82-92581-50-6
• Kalle Holmqvist: Venezuela och drömmen om ett nytt Amerika. Murbruk förlag, 2006. ISBN 91-976360-0-2 (svensk)
• Olivia Burlingame Goumbri -Venezuela Reader: The Building of a People's Democracy ISBN 0-918346-35-5 (engelsk)

• (es) Offisielt nettsted  
• (en) Hugo Chávez – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Hugo Chávez – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Hugo Chávez på Internet Movie Database  
• (fr) Hugo Chávez på Allociné  
• Hugo Chávez på Twitter  

  Wikiquote: Hugo Chávez – sitater