Boaslanger: Krypdyrfamilie

De er ikke giftige, og dreper byttet ved å slynge seg om det så det kveles. Et eksempel på en boaslange er smaragdboa. Den kan bli opp til 1,8 meter lang. Hannene kunne veie opp til 1 100 gram mens hunnene kunne bli 1 500 gram.

Boaslanger
Regnbueboa eter et bytte
Nomenklatur
Boidae Gray, 1825
Populærnavn
boaslanger
Klassifikasjon
Rike		Dyreriket
Rekke		Ryggstrengdyr
Klasse		Krypdyr
Orden		Skjellkrypdyr
Infraorden		Alethinophidia
Økologi
Antall arter:		56
Habitat:		terrestrisk, akvatisk og i trær
Utbredelse:		Afrika, Amerika, Asia, Europa, Oseania
Inndelt i
se tekst

Boaslangene blir som regel maksimalt 2–4 m lange, men anakondaen kan bli nesten 9 m lang. Det finnes usikre rapporter om anakondaer på opptil 11 m, og den utdødde Titanoboa ble hele 13 m. Bukskjellene er små, og det er en enkelt rekke av haleskjell. Ved kloakkåpningen er det to sporer, som er rester av baklemmene. De fleste boaslanger har varmefølsomme organer på leppene.

Pytonslangene og boaslangene har en utbredelse som overlapper i liten grad. Hvis de to gruppene møtes, dreier det seg som regel om gravende boaslanger, som fyller en annen økologisk nisje enn pytonene. Bygningstrekk som skiller boa- og pytonslanger er blant annet at boaslangene ikke har tenner på mellomkjevebeinet (premaxilare), og at nesten alle boaslanger føder levende unger.

Det er enkelte unntak fra regelen om at boaslanger føder levende unger. Jordpytonen ser ut til å bevart egglegging som et opprinnelig trekk. Noen sandboaer som stammer fra forfedre som fødte levende unger, har derimot utviklet egglegging på nytt.

Boaslanger finnes i mange ulike habitater. De finnes stort sett i varme strøk, men gummiboaen lever i barskog og høyfjell. Noen er marklevende, mens andre klatrer i trær. Sandboaene er tilpasset et underjordisk liv i tørre ørkener og stepper, og anakondaene er delvis akvatiske. De eter stort sett ulike virveldyr, som pattedyr og fugler.

En regner ofte boaslanger som typiske representanter for den neotropiske faunaregionen, men de finnes også andre steder som i det vestlige Nord-Amerika, på Madagaskar, og på Sulawesi, Ny-Guinea, Salomonøyene og Fiji. Jordpytonen lever i Afrika, og de gravende sandboaene har en vid utbredelse i Nord-Afrika, det sørøstre Europa, Sørvest-, Sentral- og Sør-Asia.

Denne utbredelsen er blitt forklart både med at boaslanger fulgte med de ulike delene av superkontinentet Gondwana da det ble splittet opp, og med at de har klart å krysse verdenshavene ved å seile på flåter av vegetasjon. En mener nå at boaslangene kom til Madagaskar via en landbru til Antarktis, og at artene på stillehavsøyene har levd der siden Gondwana ble brutt opp.

Følgende kladogram viser slektskapsforholdene innenfor Alethinophidia ifølge Vidal & Hedges. Den lite kjente sørøstasiatiske slekten Xenophidion er ikke tatt med i denne studien. Afrophidia utenom de avanserte slangene danner en naturlig gruppe som eventuelt kan kalles Henophidia.

Kvelerslanger

I linneansk systematikk er boaslangene familien Boidae. Noen forskere mener at pytonslangene hører hit som underfamilien Pythoninae, men en velger her å plassere dem i en egen familie. Tidligere ble også mudderslanger, spisshodepyton, dvergboaer og bolyeriaslanger regnet til Boidae, men det er nå enighet om at de hører til i egne familier. Den utvidede familien Boidae kalles på norsk kvelerslanger. Dette navnet kan misforstås ettersom mange slanger som ikke er kvelerslanger, også dreper byttet ved å slynge seg rundt det.

Delgrupper

Systematikken innenfor Boidae er omstridt. Inndelingen nedenfor følger The Reptile Database og bygger på Vidal & Hedges. Gongylophis er betraktet som et synonym for Eryx, og Xenoboa som et synonym for Corallus. Chilabothrus er skilt ut fra Epicrates.

• underfamilie Boinae
  • Acrantophis – 2 arter på Madagaskar
  • Boa – 1 art i Sør- og Mellom-Amerika, og på Antillene
  • Candoia – 5 arter i Indonesia, Ny-Guinea, og på de sørvestlige stillehavsøyene
  • Chilabothrus – 10 arter på De karibiske øyer
  • Corallus – 9 arter i Sør- og Mellom-Amerika, og på Antillene
  • Epicrates – 5 arter i Sør- og Mellom-Amerika
  • Eunectes – 4 arter i Sør-Amerika
  • Sanzinia – 1 art på Madagaskar

• underfamilie Ungaliophiinae
  • Exiliboa – 1 art i Mexico
  • Ungaliophis – 2 arter i Mellom-Amerika og Colombia

• underfamilie Erycinae
  • Calabaria – 1 art i Vest- og Sentral-Afrika
  • Charina – 2 arter i det sørvestlige Canada og det nordvestlige USA
  • Eryx – 12 arter i Nord-Afrika, det sørøstre Europa, Sørvest-, Sentral- og Sør-Asia
  • Lichanura – 1 art i det sørvestlige USA og det nordvestlige Mexico

Arnold Kluge ved University of Michigan publiserte tidlig på 1990-tallet flere fylogenetiske studier av boaslangene basert på morfologi. Han regner Acrantophis og Sanzinia som synonymer for Boa, og Calabaria og Lichanura som synonymer for Charina. De gravende slektene Charina (inkludert jordpyton) og Eryx utgjør ifølge Kluge underfamilien Erycinae, mens de andre slektene tilhører Boinae.

Etter at moderne molekylærgenetiske metoder ble tatt i bruk på 2000-tallet er det gjort flere nye fylogenetiske studier. Resultatene avviker både fra Kluges arbeid, og fra hverandre. Lee et al. regner Exiliboa og Ungaliophis til en egen familie, Ungaliophiidae. Noonan og Chippindale har publisert en systematikk der boaslangene fordeles på fem geografisk adskilte delgrupper. De plasserer artene i Ungaliophiidae i en av delgruppene sammen med Lichanura og Charina.

• (en) Boaslanger – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen  
• (en) Boaslanger i Encyclopedia of Life  
• (en) Boaslanger i Global Biodiversity Information Facility  
• (no) Boaslanger hos Artsdatabanken  
• (en) Boaslanger hos Fauna Europaea  
• (en) Boaslanger hos Fossilworks  
• (en) Boaslanger hos ITIS  
• (en) Boaslanger hos NCBI  
• (en) Kategori:Boidae – bilder, video eller lyd på Wiki Commons  
• (en) Boidae – galleri av bilder, video eller lyd på Wiki Commons  
• Boidae – detaljert informasjon på Wikispecies  
• (en) Boidae - The Reptile Database