Alfonso I Av Portugal

juni">25. juni 1109, død 6. desember 1185), mer kjent som D. Afonso Henriques, oppnavnet var «Erobreren» (portugisisk: o Conquistador), «Grunnleggeren» (portugisisk: o Fundador) eller «Den store» (portugisisk: o Grande) av portugiserne og El-Bortukali («Portugiseren») og Ibn-Arrik («sønn av Henrik», «Henriques») av maurere (iberiske muslimene) som han kjempet imot. Han var den første konge av Portugal. Han skaffet seg uavhengighet for den sørlige delen av kongedømmet Galicia, et grevskap i Portugal, fra Galicias overherre, kongen av León, i 1139. Han etablerte et nytt kongedømme og deretter fordoblet sitt område med Reconquista, et mål som han fulgte fram til sin død i 1185, etter førtiseks år med kriger mot maurerne.

Alfonso I av Portugal Konge av Portugal
Født		25. juni 1109 Guimarães eller Viseu
Død		6. desember 1185 (76 år) Coimbra
Beskjeftigelse		Monark, skribent, kriger, revolusjonær
Embete		Monarch of Portugal (1139–1185) Count of Portugal (1128–1139)
Ektefelle		Matilda av Savoie
Partner(e)		Châmoa Gomes de Pombeiro
Far		Henrik av Burgund
Mor		Teresa av Portugal
Søsken		Urraca Henriques, Infanta of Portugal (søster) Sancha of Portugal (søster) Teresa Fernández de Traba (halvsøster på mors side)
Barn		Urraca, dronning av León Sancho I av Portugal Theresa, grevinne av Flandern
Nasjonalitet		Kongedømmet Galicia Kongedømmet Portugal
Gravlagt		Monastery of Santa Cruz
Annet navn		Alfonso I av Portugal
Regjeringstid		1112–1139
Våpenskjold
Alfonso I av Portugal på Commons

Hans etterfølger var sønnen Sancho I av Portugal.

 

Afonso I var sønn av Henrik av Burgund, greve av Portugal, og Theresa av León, datter av kong Afonso VI av León Paret styrte sammen som greve og grevinne av Portugal fram til Henriks død. Deretter regjerte Theresa alene.

Afonso, født i 1109, tok tittelen som prins etter å ha tatt tronen fra sin mor, støttet av flertallet av den portugisiske adelen som mislikte hva som hadde skjedd med alliansen mellom Galicia og Portugal. Theresa hadde giftet seg på nytt med en av de mektigste grevene i Galicia. I 1120 sluttet den unge prinsen seg til Paio Mendes da Maia, erkebiskop av Braga som var en politisk fiende av Theresa, og begge ble landsforvist på hennes ordre.

I 1122 ble Afonso fjorten år, noe som ble betraktet som voksen på 1100-tallet. Han opphøyde seg selv til ridder på egen hånd i katedralen i Zamora, samlet en hær og begynte å ta kontroll over sin mors landområder. I nærheten av Guimarães, i slaget ved São Mamede i 1128, beseiret han hæren til stefar og allierte grev Fernando Peres de Trava av Galicia. Deretter forviste han sin mor for alltid til et kloster i Galicia. Muligheten å legge Portugal (den gang kjent som sørlige Galicia) inn under kongeriket Portugal og Galicia ble avverget, og Afonso ble enehersker (hertug av Portugal) som følge av kravene på uavhengighet fra landets kirke og adel. Han beseiret også morens nevø, Alfonso VII av León, som kom for å hjelpe henne, og således frigjorde han kongekommet fra den politiske avhengigheten til kongedømmet León. Den 6. april 1129 dikterte Afonso Henriques stevningen hvor han utropte seg selv til prins av Portugal.

Afonso vendte deretter sin hær mot de vedvarende problemet med maurerne i sør. Hans krigføring var vellykket, og den 25. juli 1139 fikk han en overveldende seier i slaget ved Ourique. I feiringen av dette slaget ble det første portugisiske våpenskjold opprettet, bestående fem små skjold i blå farve som kanskje representerte de fem beseirede mauriske konger. Rett etter ble han utropt som konge av portugiserne av sin soldater, noe som etablerte han i lik rang og verdighet med de andre kongerikene på Den iberiske halvøy. Det første statsråd ved Lamego hvor han skulle bli gitt kongekronen av erkebiskopen av Braga for å bekrefte hans uavhengighet, er forskjønnelse på 1600-tallet av portugisiske historie.

Uavhengighet fra Alfonso VII av Leóns overhøyhet var imidlertid ikke noe han kunne oppnå militært. Grevskapet Portugal måtte fortsatt bli anerkjent diplomatisk av nabolandene som et kongedømme og mest viktig av den katolske kirke og paven. Afonso giftet seg med Matilda av Savoie, datter av grev Amadeus III av Savoie, og sendte sine ambassadører til Roma for å forhandle med paven. Han lyktes å avverge Leóns overherredømme og ble isteden en vasall av pavedømmet, slik som kongene av Sicilia og Aragón hadde blitt før ham. I pavebullen Manifestis Probatum, datert til 23. mai 1179, aksepterte den nye kongen som vasall av paven.

 

Alfonso I bygget flere klostre og ga betydelige privilegier til de religiøse ordrene. Blant de viktigste var klosteret i Alcobaça nord for Lisboa for cistercienserordenen til hans onkel Bernhard av Clairvaux i Burgund. I 1143 skrev han til pave Innocens II for å erklære at han selv og hans kongedømme var kirkens tjenere, og sverget at han ville fordrive de vantro ut av Den iberiske halvøya. Ved å forbigå kongen i León erklærte Afonso seg som pavedømmets direkte lensherre. Han fortsatte å utmerke seg i kampene mot maurerne. Han erobret Santarém i 1147 og etter å ha beleiret Lisboa i 1147 ble byen frigjort fra maurernes herredømme samme år. Han fortsatte med å erobre viktige deler av landet sør for elven Tajo, skjønt det gikk tapt i følgende årene.

 

Samtidig anså kong Alfonso VII av León (Alfonsos fetter) den uavhengige herskeren av Portugal som ingenting annet enn en opprører. Konflikten mellom de to var konstant og bitter i de påfølgende årene. Afonso ble involvert i en krig hvor han allierte seg med kongen av Aragón, en fiende av kongedømmet Castilla. For å sikre denne alliansen ble Alfonsos sønn Sancho forlovet med Dulce, søster av greven av Barcelona og Infanta av Aragón. Til sist, i 1143, ble traktaten i Zamora etablert som sikret fred mellom fetterne og hvor kongeriket León anerkjente at Portugal var et uavhengig kongerike.

I 1169 ble den nå gamle dom Afonso skadd mens han drev krigføring i nærheten av Badajoz etter å ha falt av hesten. Han ble tatt til fange av soldatene til kong Ferdinand II av León, som også var hans svigersønn. For å få ham tilbakelevert måtte Portugal betalte i løsepenger bortimot alle de erobringer som Afonso hadde gjort i Galicia, nord for elven Miño, de senere år. I 1179 ble de privilegier og gunst gitt til den katolske kirke kompensert. I pavebullen Manifestis Probatum, anerkjente pave Alexander III Afonso som konge og Portugal som et uavhengig kongerike med rett til å erobre land fra maurerne. Med denne velsignelsen fra paven var Portugal til sist sikret som kongerike.

 

I 1184, til tross for hans høye alder, hadde Afonso fortsatt nok energi til å hjelpe sin sønn dom Sancho som var beleiret i Santarém av maurerne. Afonso døde kort tid etter den 6. desember 1185. Portugiserne hedret ham som en helt, både for hans personlige karakter og som grunnleggeren av nasjonen. Det finnes mytiske fortellinger om at det trengtes ti menn for å bære sverdet hans og at Afonso ville utfordre andre monarker i tvekamp, men ingen turte å ta imot hans utfordring.

I juli 2006 ble graven til kongen i Coimbra åpnet av forskere fra Universitetet i Coimbra og Universitetet i Granada. Åpningen av graven opprørte deler av det portugisisk samfunnet, og IPPAR (Instituto Português do Património Arquitectónico), det portugisisk byrået for arkitektonisk fedrenearv. Myndigheten stoppet undersøkelsene, krevde flere protokoller fra forskerne grunnet kongens betydning i nasjonens grunnleggelse.

•  
  o grande rei
•  
  Beleiringen av Lisboa, maleri av Joaquim Rodrigues Braga (1840)
•  
  Slaget ved Ourique, maleri 1793
•  
  Statue av kong Afonso
•  
  Relieff på festningsmur
•  
  Litografi, ca 1855

• Mattoso, José (2007): D. Afonso Henriques. Portugal: Temas e Debates. ISBN 9789727599110.
• Amaral, Diogo Freitas do (2000): D. Afonso Henriques. Lisboa: Bertrand. ISBN 972-25-1157-2.

• «Sønnen slo sin egen mor i blodig slag», Historienet.no (tidsskriftet Historie nr. 7/2010 s. 74-75)

Forgjenger Henrik av Burgund

Monarker i Portugal 1112–1185

Etterfølger Sancho I av Portugal