Abba Kovner: Israelsk poet og skribent

mars">14. mars 1918 i Sevastopol, død 25. september 1987 i kibbutzen En haChoresch i Israel) var en israelsk soldat, partisan, politikere, dikter og skribent som for det meste skrev på hebraisk. Han var av litauisk-jødisk opphav og partisanleder i Litauen under andre verdenskrig. Kovner var kjent for sine talegaver og evne til å påvirke en forsamling. Han var søskenbarn med den israelske kommunistlederen Meir Vilner.

Abba Kovner
Kovner vitner i saken mot Adolf Eichmann (1961)
Født		14. mars 1918 Sevastopol Ašmiany
Død		25. sep. 1987 (69 år) Ein HaHoresh
Beskjeftigelse		Skribent, lyriker, offiser
Utdannet ved		Universitetet i Vilnius
Ektefelle		Vitka Kempner (–1987)
Nasjonalitet		Israel
Gravlagt		Ein HaHoresh
Medlem av		Fareynigte Partizaner Organizatsye
Utmerkelser		Israel-prisen (1970) Bialik-prisen (1978) Brenner Prize (1968) Avraham Sjljonskijprisen (1960)
Abba Kovner på Commons

Mesteparten av Kovners familie og slektninger ble drept under holocaust.

Kovner ble født 14. mars 1918 i Sevastopol på Krim og flyttet med familien til Wilno/Vilna (Vilnius). Foreldrene var Israel og Rachel (Rosa) Taubman Kovner. Etter den russiske revolusjonen ble forholdene i Sovjetunionen vanskelige for jødene på Krim og de flyttet til Vilnius der de hadde familiebakgrunn. Byen ble annektert av Polen i 1922. Vilnius hadde på den tiden en stor jødisk befolkning og var et betydelig senter for jødisk kulturelt og intellektuelt liv (kalt «Jerusalem i Litauen» eller «Jerusalem i nord»). De rundt 60.000 jødiske innbyggerne utgjorde over 30 % av byens befolkning. Han studerte ved universitetet i Vilnius. Han ble et aktivt medlem i den sosialistiske og sionistiske ungdomsbevegelsen Hashomer Hatzair («unge voktere»). Han var gift med polskfødte Vitka Kempner (1920-2012) som etter krigen arbeidet som psykolog i Israel.

I juni 1941 kom det tyske angrepet og okkupert, og Vilnoghettoen ble etablert. Kovner oppholdt seg flere uker i et dominikansk kloster utenfor Vilnius, han hadde langt år og var forkledd som novise. Han returnerte til gettoen og fremførte sitt manifest muntlig til medlemmene av forskjellige ungdomsorganisasjoner. Kovner advarte ungdommene om at Hitler forsøkte å drepe alle jødene i Europa og selvforsvar var derfor eneste mulighet. Han organiserte og drev opplæring av undergrunnsbevegelsen i gettoen. Da gettoen ble «likviderte» flyktet Kovner og kameratene til skogs og dannet der en jødisk partisangruppe som etterhvert sluttet seg til sovjetiske partisaner. Abba Kovner kom snart til at en motstandsgruppe måtte startes. Han var en av lederne i partisangruppen Fareynigte Partizaner Organizatsye (FPO), og ledet blant annet angrep på tyske mål fra skogene rundt Vilno. Han mente jødene måtte kjempe som jøder og ikke bli absorbert i litauiske eller russiske partisangrupper. FPO sluttet seg etterhvert til andre partisaner og den sovjetiske hæren. Han har blitt beskyldt for voldshandlinger mot polske og litauiske sivile.^{[trenger referanse]}

Etter at tyskerne trakk seg ut av Vilno og var Kovner med da denne ble frigjort av den sovjetiske Røde armé fra 7 til 13. juli 1944. Da Kovner og partisanene kom til den frigjorte Vilnius begynte de leting etter overlevende jøder samt jødiske dokumenter som hadde med sikte på å sende dem til «Eretz Israel». Han hadde også ambisjon om å forene restene av de jødiske samfunn i Øst-Europe og søke gjengjeldelse overfor tyskerne. Hans planer om hevn førte til at han ble fengslet av britene i Egypt og Palestinamandatet. Etter løslatelse slo han seg ned i en kibbutz sentral i landet. Etter krigen var Kovner aktiv i å hjelpe jøder til Palestina. Dit reiste han selv også og medvirket ved opprettelsen av staten Israel, han var medlem av Haganah, og han deltok i den arabisk-israelske krig i 1948 i Givati-brigaden.

I Givati-brigaden var Kovner utdanningsoffiser. Denne brigaden hadde rundt 9500 soldater og var den klart største og mest sammensatte av brigadene i Israels forsvar: Den inneholdt immigranter fra hele verden, blant annet fra flyktningleire, og noen hadde også tjenestegjort i den britiske hæren. Fra juni 1948 til mai 1949 forfattet han 30 såkalte brav, meldinger eller kampskrifter (hebraisk: daf kravi; engelsk: battle missives) som ble sendt rundt til soldatene. Kampskriftene var Kovners påfunn og hadde en poetisk og ekspressiv stil med til dels voldelig retorikk. Kovners retorikk var kraftig anti-egyptisk samtidig som han advarte soldatene mot å mishandle krigsfanger og mot å plyndre. Han oppfordret soldatene til å behandle den arabisk sivilbefolkningen fint fordi de alle skulle være borgere av Israel i fremtiden. Skriftene var populære blant soldatene i Givati-brigaden, men ble skarpt kritisert i andre deler av Israels forsvar (IDF). Kovner ønsket med kampskriftene å rense soldatene for skyld og skam etter deltakelse i kamphandlinger, inspirere utslitte soldater til kamp og roe angst og nervøsitet før kamp. Kovner talte ofte selv til soldatene rett før de ble sendt til fronten. Kovner engasjerte seg i opplæring av soldater som var nylig innvandret til Israel og sørget for at de fikk støtte gjennom «adoperte familier» i nærheten. Kampskriftene var utpreget intertekstuelle med bakgrunn i russiske kamptekster fra andre verdenskrig samt hebraiske tekster fra bibelen og nyere tid.

Fra 1949 virket Kovner som en offentlig figur, politiker og forfatter i Israel. Han skrev ingen selvbiografi og etterlot seg ikke en dagbok, men hans mange tekster inneholder selvbiografiske elementer.

I 1961 vitnet han i saken mot Adolf Eichmann i Jerusalem. Hannah Arendt beskrev Kovners opptreden i vitneboksen som en taler (som mislikte å bli avbrutt) og ikke som et vitne.

I 1970 fikk Kovner «israelprisen» i litteratur.