Wannsee-Konferansen: Møte for å koordinere utryddelsen av jødene i Europa

januar">20. januar 1942 i Berlin der samordning av jødeforfølgelsene i det tyskdominerte Europa ble drøftet. Holocaust, i form av drap på flere hundre tusen sivile, begynte sommeren 1941 i forbindelse med invasjonen av Sovjetunionen og hensikten med møtet var å sikre samarbeid mellom tyske institusjoner i arbeidet med utrydding av jødene.

Møtet ble innkalt og ledet av Reinhard Heydrich, leder for Reichssicherheitshauptamt (RSHA) som var det viktigste sentrale organet ved planlegging og gjennomføring av holocaust. De forskjellige grenene av Schutzstaffel (SS), sentrale sivile departementer (innenriks, justis og utenriks), NSDAP (nazistpartiet), rikskanselliet og den sivile administrasjonen for de okkuperte områdene samt personer med erfaringer fra deportasjon og massedrap var representert. Ingen av de øverste lederne innenfor naziregimet var til stede. De fleste deltakerne var universitetsutdannet og halvparten var jurister.

Møtet varte antakelig under 2 timer og dreide seg deportasjoner av jøder østover og håndtering av mischlinger (personer av delvis jødisk opphav). Fire av ialt 15 sider av referatet handler om mischlinger. Drøftingene på møtet gjaldt mest tekniske spørsmål (blant annet transportordning) og formelle problemer (for eksempel om personer i blandingsekteskap skulle deporteres). Til møtet hadde Adolf Eichmann laget en oversikt som anslo at det var 11 millioner jøder i Europa. Eichmann fortalte senere at det ikke var tvil om at møtet handlet om massedrap. Under møtet fremkom ingen motforestillinger mot den overordnete ambisjonen om å fjerne jødene.

Heydrich hadde tre viktige mål med møtet: (1) Godkjenning av og tilslutning til at deportasjoner østover var en del av løsningen på jødespørsmålet. (2) Bekreftelse på at SS skulle styre jødepolitikken. (3) Avklaring av hvilke personer som kunne deporteres fra selve Tyskland. De to første målene ble nådd og representantene for områdene i øst kom med nye radikale forslag for eksempel at jøder som ble påtruffet kunne henrettes på stedet. Heydrich og Hans Franks utsending ble i stor grad enige om at antallet jøder i Generalguvernementet skulle reduseres ved massedrap før nye kunne deporteres dit. Heydrich løste ikke problemet med Mischlinge og blandingsekteskap, og både justisdepartementet og propagandadepartementet fryktet konsekvensene av tvungne skilsmisser. I oktober 1942 ble justisminister Otto Georg Thierack enig med Himmler om inntil videre ikke å deportere Mischlinge.

Wannsee-konferansen var en viktig hendelse under det pågående massemordet på jødene spesielt på grunn av Adolf Eichmanns referat som er et uvurderlig historisk dokument. Møtereferatet er ikke en fullstendig gjengivelse av drøftingene, men en sterkt redigert fremstilling som dels har preg av retningslinjer godkjent av Heydrich. Det er ellers bevart lite skriftlig fra den sentrale planleggingen av holocaust og det er usikkert når den overordnete beslutningen ble tatt; ingen andre dokumenter beskriver en fullstendig plan for å utslette jødene. Møtet ble trolig utsatt fra den 9. desember 1941 på grunn av angrepet på Pearl Harbor.

Møtet ble avholdt i Villa Marlier ved innsjøen Großer Wannsee i dagens Wannsee i bydelen Steglitz-Zehlendorf. Villaen hvor konferansen ble holdt kalles i dag Haus der Wannsee-Konferenz (Wannseekonferansens hus) og inneholder museum, undervisningsrom og mediatek.

Møtereferatet ble avdekket i forbindelse med rettsoppgjøret etter andre verdenskrig. Ni av femten deltakere fikk lite eller ingen straff. Josef Bühler ble dømt og henrettet blant annet med referatet som bevisgrunnlag. Adolf Eichmann, som var en underordnet person på møtet, ble dømt og henrettet i Israel i 1962. Heydrich ble drept i attentat våren 1942, fire omkom eller begikk selvmord i krigens sluttfase og Karl Eberhard Schöngarth ble dømt og henrettet for drap på britisk krigsfange.

 

Det var omkring 10 millioner jøder i Europa i mellomkrigstiden, over halvparten av disse i Polen og Sovjetunionen. Okkupasjonen av Polen i 1939 og erobringen av vestlige deler av Sovjetunionen (inkludert de baltiske landene) fra 1941 innebar at flere millioner jødiske innbyggere befant seg på tyskkontrollert område. Tyskland og Sovjetunionen delte Polen og Baltikum mellom seg i henhold til Molotov-Ribbentrop-pakten av 1939. Vest for delelinjen ble jødene for en stor del holdt i ghettoer etter okkupasjonen fra september 1939.

I mai 1939 viste folketelling at det var 112 500 mischlinge i det tyske riket. I 1942 var antallet langt større når de okkuperte og annekterte områdene ble regnet med.

Utvandrings- og bosettingsplaner

På 1930-tallet ønsket nazistene å presse flest mulig jøder til å utvandre. I august 1938 ble Zentralstelle für jüdische Auswanderung (sentralkontoret for jødisk utvandring) etablert i Østerrike under daglig ledelse av Adolf Eichmann. Etter Eichmanns arbeid med å presse jødiske østerrikere til å utvandre, opprettet Heydrich en tilsvarende ordning i selve Tyskland (Altreich) fra januar 1939. Formelt hadde jødiske borgere av Tyskland anledning til å utvandre også etter krigsutbruddet og formelt til oktober 1941. I Riksprotektoratet Böhmen-Mähren videreførte Eichmann arbeidet med å presse jødene til å utvandre fra det okkuperte området fra juli 1939. Under Wannsee-konferansen ble det rapportert at i alt 537 000 jøder var «overtalt» til å utvandre fra riket og fra okkuperte områder: 360 000 fra selve Tyskland (Altreich), 147 000 fra Østerrike og 30 000 fra Böhmen og Mähren. Utvandringen ble finansiert av velstående jøder som også dekket reisekostnader for ubemidlede.

Høsten 1939 utarbeidet Eichmann og Franz Walter Stahlecker Niskoplanen som la opp til å fordrive jøder fra øvre Schlesien til Lublin-området i Generalguvernementet, helt øst i tyskkontrollert område ved grensen til delelinjen mot Sovjetunionen. Planen ble oppgitt etter noen måneder på grunn av angivelige tekniske problemer eller på grunn av motstand fra Hans Frank. Noen tusen hadde da blitt deportert til det tiltenkte «reservatet» ved Lublin. Bełżec utryddelsesleir ble senere anlagt i dette området. Eichmann hadde allerede lagt plan for deportasjon av flere hundre tusen jøder fra Bøhmen, Mähren, Wien og selve Tyskland da Himmler stanset planen. Odilo Globocnik, SS-sjef i Lublin, skal i 1939 ha vært innforstått med at en stor andel av jødene i reservatet ville sulte ihjel.

Ifølge Molotov-Ribbentropp-pakten skulle rundt 500 000 etnisk tyske (Volksdeutsche) forflyttes fra Øst-Europa og bosettes vest for delelinjen. Ifølge Götz Aly skapte de titusenvis tilflyttede til tyskokkuperte områder en kjedereaksjoner ved at jøder og etnisk polske ble fordrevet østover til områder der det manglet mat og husly: Sult, epidemier og husmangel blant de fordrevne utløste planer for mer drastiske tiltak. De sivile tyske administratorene ønsket ikke at fordrevne jøder skulle ha varig tilhold i deres ansvarsområder.

Eichmann tok initiativ overfor Himmler om å iverksette Madagaskarplanen som flere ledende nazister snakket om. Himmler ga klarsignal til innledende undersøkelser og planlegging som Eichmann og Dieter Wisliceny gjennomførte. I august 1940 sendte Eichmann medarbeidere til alle okkuperte områder for å sammenstille statistikk over den jødiske befolkningen. Etter møter med det franske kolonidepartementet skisserte planen at 4 millioner jøder kunne bosettes på Madagaskar. Madagaskarplanen var vanskelig å gjennomføre så lenge Storbritannia fortsatte krigen mot Tyskland. Etter invasjonen av Sovjetunionen den 22. juni 1941 ble iverksetting av planen utsatt på ubestemt tid.

Da de forskjellige bosettings- og utvandringsprosjektene ble lite eller ikke noe av, medvirket det til at ideen om å drepe alle jødene ble befestet i ulike deler av naziregimet i løpet av 1941. Da Madagaskarplanen ikke ble noe av fikk Hans Frank lovnad fra Hitler om at jødene skulle fjernes fra Generalguvernementet i nær fremtid.

Holocaust

Holocaust begynte med invasjonen av Sovjetunionen juni 1941 og begynte øst for delelinjen av 1939. Utryddelsen skjedde hovedsakelig i form av masseskytinger bak østfronten i regi særlig av Einsatzgruppen, blant annet ved holocaust i Litauen, holocaust i Latvia, Bukovina og Bessarabia. Innen utgangen av 1941 var mellom 500 000 og 800 000 jøder drept og hele regioner ble erklært som «jødefrie». Den antijødiske propagandaen ble trappet opp, «løsning på jødespørsmålet» ble diskutert åpent i tyske aviser og de første jødene ble deportert fra selve Tyskland i oktober 1941.

Sommeren 1941, etter at Einsatzgruppene hadde innledet massedrapene bak østfronten, fastsatte det tyske østministeriet retningslinjer for håndtering jødespørsmålet. Ministeriet så for seg at etter krigen ville jødespørsmålet bli behandlet samlet og likt for hele Europa og påpekte at erfaringene fra de erobrede områdene (det vil si massedrap) peker på en løsning for hele problemet. De erobrede områdene av Sovjetunionen og Generalguvernementet hadde den største delen av jøder i Europa.

Tilintetgjørelsesleirer ble etablert i den okkuperte delen av Polen fra sent i 1941. Kulmhof (polsk: Chełmno) var i drift fra den 8. desember 1941 for å drepe jødene i Łódź og Wartheland, og der ble gassvogner tatt i bruk i stor skala. Kulmhof var det første faste drapsanlegget. Bełżec ble den andre rene utryddelsesleiren under holocaust etter at den i november 1941 ble omgjort til utryddelsesleir. Firmaet J. A. Topf & Söhne fikk i oktober 1941 i oppdrag å utvide krematoriekapasiteten i Auschwitz som på det tidspunktet ikke var en utryddelsesleir.

Ordre om igangsetting av holocaust

 

Det er uklart når, hvordan og av hvem ordren om å gjennomføre massedrap på alle jødiske menn, kvinner og barn ble gitt. Dette skyldes at det er lite skriftlig bevart og at ordrer og ønsker fra Hitler var muntlige og vagt og omtrentlig formulert. Når Hitler uttrykte et ønske var det opp til de forskjellige delene av partiet og statsapparatet å iverksette dette etter egen tolkning. Det er usikkert om det sommeren 1941 fantes en overordnet ordre eller plan. Göring signerte den 31. juli 1941 et brev til sjef for RSHA Heydrich, trolig forfattet av Heydrich selv (eller av Eichmann). Notatet ga Heydrich fullmakt til å utarbeide den endelige løsningen på jødespørsmålet. Ordlyden er vag og nevner «utvandring» og «evakuering» på den «gunstigste måten under de rådende omstendigheter». Heydrich fikk også fullmakt til å involvere andre deler av statsapparatet der det var nødvendig.

I mai og juni 1941 gikk det ut ordre fra Hitlers hovedkvarter om at på østfronten gjaldt ikke de vanlige reglene for behandling av sivile og krigsfanger. De første ukene etter invasjonen av Sovjetunionen ble stort sett bare voksne jødiske menn massakrert. Rapporter fra en av Einsatzgruppene tyder på at drap på alle jøder ble rutine i løpet av juli og gjerningsmenn vitnet etter krigen om at ordren om massedrap også på kvinner og barn ble gitt i slutten av juli 1941. I august var massedrap på jøder et velkjent og vanlig tema i møtereferater fra den tyske toppledelsen i øst. Franz Walter Stahlecker noterte 15. oktober 1941 i sin første rapport om Einsatzgruppene at i henhold til den grunnleggende ordren ble målet om fullstendig fjerning av jødene iverksatt besluttsomt med alle midler. Wehrmachts regler for styrkenes atferd i Sovjetunionen (delt ut før invasjonen) anga «hensynsløse tiltak» (engelsk: ruthless measures) mot bolsjevikiske hatpredikanter (tysk: Hetzer), partisaner, sabotører og jøder – bare jøder var nevnt uten å angi konkrete handlinger som grunnlag for straffeaksjon. Einsatzgruppene samarbeidet med Wehrmacht bak østfronten og Einsatzgruppenes massedrap var trolig ikke mulig uten Wehrmachts aksept eller medvirkning.^:199 Hitler hadde den 12. desember 1941 et hemmelig møte i Berlin med topplederne, møtet er kjent fra Goebbels' og Hans Franks notater. Himmler møtte Hitler den 18. desember og noterte at møtet blant annet handlet om jødespørsmålet og at jødene skulle utryddes som partisaner.

Holocaust ble gjennomført av ulike og delvis koordinerte deler av statsapparatet, og disse forskjellige grenene av apparatet var misunnelige på og konkurrerte til dels med hverandre.

Perspektiver

 

Det er usikkert hva som var den utløsende faktoren for holocaust og forskningen frembragt på bakgrunn av den faglige debatten mellom intensjonalister og funksjonalister på 1970-1980-tallet skapte en god del uklarhet om hvilken rolle Wannsee-konferansen spilte.

De såkalte intensjonalistene blant andre Eberhard Jäckel (tysk) og Daniel Goldhagen (amerikansk) mener at holocaust var et resultat av en tidlig og stor plan hos Hilter og de ledende nazistene, eller i det minste at holocaust var resultat av Hitlers presist uttrykte ønske. For eksempel Goldhagen har antatt at Hitler tok beslutningen om utryddelse en gang tidlig i 1941 før de omfattende massakrene begynte senere samme år. Den amerikanske historikeren Lucy Dawidowicz mente at holocaust var en del av Hitlers politikk og ideologi så tidlig som i 1919, slik det fremgår blant annet av Hitlers taler. Den tyske historikeren Eberhard Jäckel mente at Hitler var den eneste eller avgjørende drivkraften bak holocaust med henvisning til brev fra 1919 og Mein Kampf.

De såkalte funksjonalistene mener at holocaust vokste frem gradvis tildels på lavere nivå i statsapparatet som resultat av stadig flere anti-jødiske tiltak - noe som var mulig på grunn av de kaotiske forholdene i nazistaten med konkurrerende administrative enheter med overlappende ansvarsområder. Den amerikanske historikeren Wendy Lower skriver at naziregimet var preget av til dels motstridende tiltak fra ledere i ulike deler av apparatet. Handlingene var drevet dels av egeninteresse, preget av rivalisering og med ulike perspektiver på det tredje rikets fremtid. Regionale ledere valgte ofte de mest radikale alternativene og iverksatte målrettede initiativer. For eksempel ble Alfred Rosenberg som riksminister for de okkuperte områdene i øst utkonkurrert av Himmlers SS. Martin Broszat stilte spørsmål ved om Hitler hadde gitt ordre om å drepe alle jødene. Historikeren Hans Mommsen mente det ikke var belegg for en tidlig og klar plan. Mommsen regnet Hitler som en svak diktator som ble drevet av omstendighetene og motstridende fraksjoner. Ian Kershaw beskrev situasjonen som working towards the Führer der det ble valgt stadig mer radikale tiltak som tilsammen skapte politikken antydet ideologisk av Hitler.

Den tyskfødte historikeren Gerhard Weinberg tror at nazistenes beslutning om å drepe alle jødene kan ha vært påvirket eller utløst av reaksjonene på de første veldige massakrene på jøder straks etter invasjonen av Sovjetunionen. Christopher Browning mener at euforien ved den raske fremrykkingen sommeren 1941 var den avgjørende drivkraften bak holocaust: Følelsen av å være uovervinnelige gjorde at nazistene ville utvide folkemordet fra Sovjetunionen (der det pågikk for fullt) til alle områder de kontrollerte. Browning konkluderte med at beslutningen om å drepe jødene Sovjetunionen ble tatt i juli 1941, mens beslutningen om å drepe jødene i resten av Europa ble tatt i oktober 1941. Browning antar at beslutningene ble tatt etter flere måneder med planlegging igangsatt av Hitler.

Det er ifølge blant andre Timothy Snyder mye som tyder på at invasjonen av Sovjetunionen var en utløsende faktor for holocaust. Snyder tror at Tysklands tilbakeslag ved Moskva og USAs inntreden i krigen side medvirket til opptrapping av massedrapene fra desember 1941. Hitler ga jødene skylden for tilbakegangen. Med Tysklands krigserklæring mot USA (11. desember) var det en virkelig verdenskrig og Hitler kunne trekke frem sin profeti fra januar 1939. Den tyske historikeren Christian Gerlach tror at denne nye og farlige situasjonen for det tyske regimet skapte en forestilling hos Hitler om jødene som sabotører, spioner eller partisaner - Heydrich og Rosenberg betraktet situasjonen på lignende måte. Basert på en detaljert studie av bakgrunnen for Wannsee-konferansen mener Christian Gerlach at den prinsipielle beslutningen om å drepe alle jødene ble tatt mellom den 7. og den 14. desember 1941.

Planlegging av og formål med konferansen

 

Hensikten med konferansen var ikke å sette i gang massemordet, men å koordinere og forsterke den pågående innsatsen samt ordne opp i mangfoldet av anti-jødiske tiltak i Tyskland og okkuperte områder. Da møtet ble avholdt var minst ½ og opp mot 1 million jøder myrdet i de erobrede områdene i øst. Etterhvert som historikerne har blitt overbevist om at beslutningen om å igangsette utryddelsen av jødene ble tatt sommeren eller høsten 1941, har det blitt tydelig at hensikten med møtet ikke var å ta den avgjørende beslutningen slik inntrykket opprinnelig var. Okkupasjonsmakten, særlig Himmlers elitestyrker, bak østfronten drev fra sommeren 1941 massakrer som i løpet av siste halvår 1941 utkrystalliserte seg til et fullskala folkemord. Himmlers avtalebok er bevart og Wannsee-konferansen kan dermed settes inn i en tidslinje med en serie møter Himmler holdt vinteren 1941-1942. Wannsee-konferansen omfattet ikke topplederne og derfor ble ikke den avgjørende beslutning om overgang til et altomfattende drapsprosjekt fattet der. Heydrichs invitasjon hadde som vedlegg fullmakten fra Göring av 31. juli 1941 der Heydrich ble oppnevnt som koordinator for den endelige løsning av jødespørsmålet innenfor den tyske innflytelsessfæren i Europa.

Wannsee-konferansen var en viktig hendelse under det pågående massemordet på jødene spesielt på grunn av Eichmanns utførlige møtereferatet som er et uvurderlig historiske dokument. Den samlede planleggingen av holocaust utenom dette møtet er omstridt i ettertid og lite dokumentert. Betegnelsen «Wannsee-konferansen» ble tatt i bruk etter krigen. På grunn av mangel på skriftlige kilder uttalte Eberhard Jäckel at det mest bemerkelsesverdige med konferansen er at vi egentlig ikke vet hvorfor den ble avholdt. Konsensus blant historikerne er at konferansen ble avholdt for å sikre en effektiv koordinering og iverksetting av jødeutryddelsen over hele Europa; fra Heydrichs perspektiv var et formål å knesette at RSHA hadde ledelsen av prosjektet.

Konferansen var opprinnelig berammet til den 9. desember 1941. Møtet ble trolig utsatt på grunn av angrepet på Pearl Harbor den 7. desember og forberedelsene til krigserklæring mot USA, verdenskrigen var dermed et faktum. Samtidig begynte en sovjetisk motoffensiv på østfronten. Tyske aviser gjenga konspirasjonsteorier om at jødene hadde skyld i at USA kom med i krigen.

Til den 20. januar 1942 ble i tillegg til de opprinnelige deltakerne også Friedrich-Wilhelm Krüger (HSSPF i Generalguvernementet) og generalguvernør Hans Frank invitert, i deres stede deltok Karl Eberhard Schöngarth og Josef Bühler. Den britiske holocaustforskeren David Cesarani antok at utvidelse av deltakerlisten kan skyldes en glipp fra Heydrich ved den opprinnelige invitasjonen. Heydrich hadde tilsynelatende ikke tenkt å invitere noen fra Generalguvernementet. I et møte med Himmler i november 1941 hevdet Krüger at Hans Frank forsøkte å tilrive seg kontroll over den samlede håndteringen av jødespørsmålet. Etter samråd med Eichmann i desember konkluderte Heydrich med at det ville være best å invitere både Bühler og Krüger for å ordne opp i konflikten i Generalguvernementet. Det er uklart hvorfor Schöngarth møtte i stedet for Krüger som hadde blitt invitert til det opprinnelige datoen 9. desember og Krüger var er mer naturlig valg som Himmlers nærmeste medarbeider i Generalguvernementet. Trolig ønsket Heydrich at møtet skulle forløpe rolig uten store krangler og munne ut i en enighet, noe som kunne være vanskelig med både Krüger og Bühler tilstede.

Leopold Gutterer, Goebbels’ statssekretær, var opprinnelig invitert til konferansen. Eichmann og et par andre tilreisende bodde trolig i villaen mens de var i Berlin i forbindelse med konferansen.

På et møte i Generalguvernementet fortalte Frank tydelig hva han ønsket:

 Jeg vil derfor fortsette med arbeidet under forutsetning at jødene forsvinner. De må bort. For dette formål har jeg organisert forhandlinger om å sende dem østover. En stor konferanse om dette spørsmålet vil finne sted i Berlin i januar, som jeg vil sende herr statssekretær Dr. Bühler til. Denne konferansen skal holdes i regi av SS-Obergruppenführer Heydrich. Uansett vil det bli satt i gang en storstilt migrasjon av jøder. Men hva vil skje med jødene? Tror du de vil bli innkvartert i landsbyer i Ostland? I Berlin sa de til oss: hvorfor alt dette bryderiet; vi kan ikke håndtere dem i Ostland eller Reichskommisariat, dere må likvidere dem selv.

Mine herrer, jeg må be dere stålsette dere mot alle følelser av sympati. Vi må utrydde jødene, uansett hvor vi møter dem og hvor det er menneskelig mulig. Vi kan ikke skyte disse 3,5 millioner jødene, vi kan ikke forgifte dem, men vi vil være i stand til å gjennomføre prosedyrer som på en eller annen måte fører til deres vellykkede utryddelse, nemlig de som er knyttet til de viktige tiltakene som skal diskuteres i riket [Reich, selve Tyskland]. Generalguvernementet må bli like fri for jøder som riket. 

Hans Frank (16. desember 1941)

Cesarani antok alternativt at Krüger og Frank ble invitert fordi formålet med konferansen kan ha blitt utvidet til å omfatte mer enn deportasjon av jøder fra Altreich. Bakgrunnen for endringen kan være diskusjonen på Hitlers møte med den innerste krets den 12. desember i Rikskanselliet. Deltakerne på Wannsee-konferansen var hovedsakelig sivile tjenestemenn fra de høyeste nivåene. Rudolf Lange var en som ikke passet i dette selskapet og han var også den med særlig førstehånds kunnskap i «forflytning» (det vil si drap) på jøder blant annet ble titusenvis av jøder massakrert under hans ledelse. Rudolf Lange, som var SD-sjef i Latvia, ble trolig innkalt på grunn av sin erfaring med massedrap der.

Bühler hadde, på hans initiativ, et separat møte med Himmler den 13. januar 1942 (syv dager før Wannsee) der ansvarsfordelingen trolig ble avtalt. Bühler skal ha sagt seg svært fornøyd med dette møtet. Generalguvernementet hadde tidligere blitt skissert som destinasjon for deporterte jøder og det er mulig at det allerede var avtalt med Bühler om å drepe jøder i Generalguvernementet før å gi plass til jøder deportert fra Tyskland og andre steder.

Heydrich overlot ofte til Eichmann å skrive brev for seg hvorpå han bare godkjente og signerte. Invitasjonen til Martin Luther var merket «personlig» og begynte med «Kjære partimedlem Luther». Brevet var utarbeidet i gestapos avdeling IV B4 som var ledet av Eichmann. Luther ble trolig invitert til Wannsee på grunn av sin brutale holdning til jødene i Serbia høsten 1941: Utenriksdepartementets utsendinger i Serbia ba om hjelp til å stanse Wehrmachts massakrer på jøder, dette ble avfeid av Luther som støttet massedrapene.

Deltakere

 

Deltakernes roller

Konferansen har blitt omtalt som statssekretærenes konferanse fordi Heydrich inviterte representanter for de sivile departmentene og disse personene var av samme rang. Det var ingen deltakere fra toppledelsen: Hitler, Himmler og Göring eller noen av statsrådene. Deltakerne var stort sett fra et eller to nivåer under. Deltakerne var ikke en etablert gruppe: De møttes bare for denne anledning og utgjorde et tverrsnitt av eliten i nazistaten.

De forskjellige grenene av SS (RSHA, Gestapo og Sicherheitsdienst) og sentrale departementer (innenriks, justis og utenriks) samt NSDAP og rikskanselliet var representert. Wilhelm Stuckart, Erich Neumann, Roland Freisler og Bühler var statssekretærer og dermed relativt høy rang i sin departementer (Luther hadde litt lavere rang). Innenfor SS hadde Heydrich, Otto Hofmann og Heinrich Müller høy rang. Gerhard Klopfer og Karl Eberhard Schöngarth var SS Oberführer og hadde relativt høy rang. Blant deltakerne hadde Eichmann og Rudolf Lange relativt lav rang (Eichmann hadde den minst betydningsfulle stillingen blant deltakerne), henholdsvis fire og fem grader under Heydrich. Heydrich inviterte trolig Eichmann som ekspert på transportsaker. For Schöngarth var trolig møtet et høydepunkt i karrieren fordi han møtte som statssekretærenes likemann. Klopfer og Hofmann var eksperter på rasespørsmål.

Lange hadde erfaring fra okkuperte områder som hadde tatt i mot deporterte, han var Franz Walter Stahleckers nestkommanderende. Lange var den på konferansen med mest praktisk erfaring med gjennomføring av massedrap. I Latvia hadde Langes mannskap tatt i mot deporterte fra Tyskland (mot den sivile administrasjonens vilje) og massakrert i november-desember 1941 titusenvis fra gettoen Riga for å gi plass til de deporterte. Lange og hans mannskap hadde 19. januar 1942 drept nylig ankomne fra Theresienstadt. Lange var av ukjent grunn forhindret fra å møte den 9. desember (opprinnelig tid for møtet).

 

Erich Neumann ble etter invasjonen av Sovjetunionen medlem av Wirtschaftsführungsstab Ost (administrativ ledelse for økonomiske saker i de erobrede områdene) som skulle iverksette Görings plan for utnyttelse av de erobrede områdene. Neumann ble på denne måten involvert i nazistenes plan om rasebasert omorganisering av Europa kjent som Generalplan Ost. Det er uklart hvor direkte involvert Neumann var i massemordet, men han var godt kjent med tiltakene som ble satt i verk. Heydrich utstedte den 21. september 1939 retningslinjer for sikkerhetspolitiet med hensyn til jødespørsmålet i okkuperte områder; Stuckart og Neumann var da blant de få utenfor sikkerhetspolitiet som også ble informert. Neumann var Görings informant og talsperson, og Heydrich kunne ikke unnlate å invitere ham som representant for Göring. Dessuten var Neumanns erfaring med økonomiske forhold i øst nyttig blant annet fordi massemordet hadde økonomiske ringvirkninger. Sammen med Friedrich Wilhelm Kritzinger representerte Neumann den gamle prøyssiske administrative eliten. Kritzinger representerte Hans Lammers i rikskanselliet. Neumann ble ikke invitert som representant for Reichsbahn (statlige jernbaner) fordi disse allerede samarbeidet nært med RSHA. Det er uklart hvilken rolle Neumann hadde under konferansen.

Martin Luther representerte utenriksdepartementet med rang av Unterstaatssekretär. Han var Joachim von Ribbentrops altmuligmann både innenfor og utenfor departementet. Luther og øvrige ledere (inkludert Ribbentrop og Ernst von Weizsäcker) i utenriksdepartementet mottok i oktober-november 1941 rapporter om Einsatzgruppenes virksomhet på østfronten. Disse rapportene etterlot ikke tvil om omfanget av massedrapene herunder massakren i Babij Jar og det ble tydelig at målet var å fjerne alle jødene fra de erobrede områdene. Luther fikk den 29. november den første innkallingen til konferansen.

Alfred Meyer var statssekretær i Reichsministerium für die besetzten Ostgebiete (departementet for de okkuperte områdene i øst) og Alfred Rosenbergs nestkommanderende/stedfortreder. Schöngarth var Heydrichs forlengede arm i det okkuperte Polen, mens Friedrich-Wilhelm Krüger var HSSPF, hadde høyere rang og ville være en naturlig deltaker. Schöngarth hadde i Lemberg ledet en Einsatzkommando som etter invasjonen av Sovjetunionen i løpet av par uker massakrerte flere tusen. Schöngarth arbeidet senere ved opplæringssenteret for Sipo/SD i Bad Rabka (polsk: Rabka-Zdrój) sør for Krakow der opplæring i tortur og skyting skjedde med levende ofre.

Deltakernes bakgrunn

 

Reinhard Heydrich var 38 år gammel og en av de mektigste mennene i nazisystemet da han ledet konferansen. Han kom fra en velstående og kultivert familie. Heydrich var i marinen fra 1922 til han ble kastet ut i 1931, og gikk deretter inn i SS. Heydrich og hans jevngamle tilhørte den velutdannede «kompromissløse generasjon» som dominerte RSHA. De var for unge til å delta i første verdenskrig og deres verdensbilde dannet på 1920-tallet sammenfalt med nazismens. Samtidig var flere deltakere i utgangspunktet ikke kjent som antisemitter, og Heydrich og Heinrich Müller (gestapo-sjef) var heller ikke særlig politisk orienterte.

Et av de tydeligste trekkene ved konferansen var den lange rekkene av alvorlige menn som diskuterte folkemord rundt et møtebord; noen av mennene var formelle og kultiverte, andre var vulgære og aggressive, skriver Mark Roseman i boken The Participants: The Men of the Wannsee Conference.

Heydrich, Eichmann, Müller, Neumann og Stuckart var tilstede på toppmøtet 12. november 1938 (to dager etter Krystallnatten) der Göring formidlet Hitlers ønske om at jødespørsmålet skulle løses en gang for alle. Møtet varte i 4 timer og Heydrich foreslo der å etablere et sentralt utvandringskontor for jøder tilsvarende det i Wien. Göring sluttet seg til kontoret ble opprettet i januar 1939.

Deltakerne hadde en gjennomsnittsalder på 42 hvorav Rudolf Lange var 31 år og yngst. Elleve var protestanter og tre var katolikker (Hofmann var trolig også av katolsk bakgrunn). De fleste var prøyssere, mens Lange og Schöngarth var fra Sachsen, Bühler fra Württemberg, Müller fra Bayern, Hofmann fra Østerrike, og Georg Leibbrandt var født nær Odessa i Russland. Friedrich Wilhelm Kritzinger var sønn av en prest. Med unntak for Luther og Stuckart kom alle fra familier i middelklassen. Av de femten hadde ti universitetsutdanning hvorav åtte hadde doktorgrad. Doktorgrad i rettsvitenskap eller filosofi var lettere å oppnå den gangen og tysk doktorgrad har lavere rang i akademia enn nordiske. Av de åtte med doktorgrad var seks alte Kämpfer eller var involvert i NSDAP lenge før maktovertakelsen i 1933; mens de to øvrige, Lange og Klopfer, hadde lenge vært involvert i den høyreradikale Völkisch-bevegelsen. Syv av deltakerne hadde tjenestegjort under første verdenskrig. Neumann ble alvorlig såret og Freisler, Hofmann, Kritizinger og Meyer hadde vært i krigsfangenskap. De yngre åtte deltakerne tilhørte den "kompromissløse generasjon" som ble formet av den første krigens voldsomme patriotisme og de vanskelige årene etter krigen. Hofmann var en overbevist rasist og antisemitt som var opptatt av å bevare «det rene tyske blod».

Deltakerne var tildels gamle bekjente eller venner. Klopfer, Stuckart og Werner Best etablerte i 1941 tidsskriftet Reich-Volksordnung-Lebesraum. Lange og Schöngarth hadde samme utdanningsbakgrunn. Det var noen alte Kämpfer (gamle kjempere som hadde vært i nazipartien siden 1920-tallet) blant andre Freisler, Hofmann, Meyer og Stuckart. Meyer var Gauleiter og hadde høy rang internt i partiet. Bühler, Klopfer, Neumann, Leibbrandt og Schöngarth hadde opportunistisk sluttet seg til partiet da makten var sikret. Freisler, Kopfler og Lange hadde studert ved Universitetet i Jena der nasjonalistene sto sterkt med nazisten Karl Astel som rektor. Hans F. K. Günther underviste i Jena. Åtte av de 15 var jurister, noe som var vanlig i ledende stillinger i forvaltningen. Mange av deltakerne ble radikalisert i studentforeninger eller i Freikorps, og syv hadde tjenestegjort under første verdenskrig. Noen ble radikalisert etter at hadde blitt medlemmer av SS. Luther var uten utdanning utover grunnskole og hadde arbeidet seg opp i utenriksdepartementet som Ribbentrops støttespiller. Freisler, Meyer og Heydrich var medlemmer av Riksdagen.

 

Det formelle møtet varte i omkring 90 minutter (trolig tok Heydrichs monolog opp store deler av tiden) og ble avsluttet til lunsj.

Heydrich begynte med å minne deltakerne om at riksmarskalk Hermann Göring hadde gitt Heydrich i oppdrag å finne den endelige løsningen på jødespørsmålet. Heydrich ga en oppsummering av antijødiske tiltak gjennomført så langt, ga en oversikt over antall gjenværende jøder i Europa, og skisserte en plan for å «evakuere» disse østover tross vanskene dette medførte for okkupasjonsadministrasjonen i de østlige områdene. Heydrich oppsummerte antall gjenværende jøder i ulike land og dette summerte seg opp til omkring 11 millioner jøder i Europa på dette tidspunkt. Tallene inkluderte både tyskkontrollert område og land Tyskland var i krig med for eksempel det nokså treffsikre anslaget på 330.000 jøder i England (det vil si Storbritannia). Heydrich fortalte at utvandring av jøder tidligere hadde vært eneste løsning for å fjerne jødene fra Tyskland. Himmler hadde imidlertid stanset utvandringen i oktober 1941 på grunn av risikoen dette medførte i krigstid mens det i øst åpnet seg nye muligheter og ifølge Heydrich hadde Hitler godkjent en plan for evakuering østover. Heydrich presenterte en plan for «evakuering» av jødene østover («evakuering» ble brukt som eufemisme for det som også i protokollen er umiskjennelig en plan for utryddelse).

Drøftingene på møtet gjaldt mest tekniske (blant annet transportordning) og formelle spørsmål (for eksempel om personer i blandingsekteskap skulle inkluderes). Deltakerne diskuterte de praktiske utfordringene med å transportere og internere det store antallet jøder til konsentrasjonsleirer. Sterke unge menn skulle etter planen settes til tvangsarbeid. Referatet viser ingen innvendinger mot målsetningene; innspillene handlet blant annet om effektivisering av transport. Eneste innvending var fra diplomaten Martin Luther som trodde arbeidet ville støte på utfordringer i enkelte land. Under rettssaken i Jerusalem i 1962 fortalte Eichmann at det under møtet ikke ble lagt skjul på at det dreide seg om drap på jødene, og at de tilstedeværende var glade eller begeistrede over å finne en løsning på jødespørsmålet. Eichmann skrev referat fra møtet, og han fortalte ved rettssaken i Jerusalem at de groveste formuleringene måtte fjernes fra det endelige referatet. Eichmans fremstilling var en del av forsvaret og stemmer ikke med hva som ble sagt i Ministerieprosessen og ifølge Friedrich Wilhelm Kritzinger ble ikke noe sagt direkte. Under møtet fremkom det ingen motforestillinger om den overordnete ambisjoner om å fjerne jødene. Ifølge Eichmann var Bühler og Stuckart de største overraskelsene på konferansen: Heydrich hadde ikke ventet så mye støtte særlig når SS skulle ha ansvaret. Otto Hofmann tok opp spørsmålet om jødene i Ungarn som var den tredje største jødiske befolkning i Europa etter Sovjetunionen og Generalguvernementet. Hofmann foreslo å sende en administrator fra RuSHA til å bistå politiet med deportasjoner.

I forbindelse med møtet sammenstilte Eichmann anslag over den jødiske befolkningen i 35 land i Europa, totalt over 11 millioner. Eichmann gjorde også rede for anslag over utvandringen fra Tyskland og Østerrike fra 1933 til oktober 1941.

En stor del av konferansen gikk ut på å diskutere hva man skulle gjøre med såkalte halvjøder, kvartjøder og «mischlinger» samt jøder med krigsdekorasjoner. Av det 15 sider lange referatet fra konferansen dreier 4 seg om mischlinger. Drøftingen konkluderte ifølge møteprotokollen med at mischlinge av 1. grad skulle behandles på samme måte som «fulljøder». Otto Hofmann foreslo at for personer med to jødiske besteforeldre skulle få tilbud om sterilisering i stedet for «evakuering»; Hofmann mente at sterilisering ville gjøre dem biologisk harmløse. Stuckart mente at Heydrichs forslag for håndtering av blandingsekteskap og mischlinge ville føre til endeløs administrativt arbeid, og ville heller løse saken med tvungen skilsmisse og tvungen sterilisering for mischlinge av 1. grad.

Man kom frem til at løsningen på spørsmålet om hva man skulle gjøre med jødene i tyskkontrollerte områder, var å sende dem østover for tvangsarbeid. Under dette arbeidet ville en stor andel dø av det man kalte «naturlige årsaker», som i realiteten dreide seg om epidemier, ekstrem utmattelse og mangelfull ernæring. De overlevende, den mest seiglivede fraksjonen, måtte behandles tilsvarende for å hindre at de ble kilde til ny jødisk oppblomstring. Heydrich nevnte ikke barn og andre arbeidsudyktige, trolig var det underforstått at de også ville bukke under eller bli drept. Heydrich foreslo å tømme Europa for jøder først i vest. Alfred Meyer ba om at iverksetting av den endelig løsningen skulle begynne i hans område,d de erobrede delene av Sovjetunionen. Representanten for Generalguvernementet, Josef Bühler, ba om at tiltaket burde begynne i Polen der det var så mange «unyttig» jøder. Stuckart skal ha foreslått sterilisering som et mindre radikalt tiltak. Kritzinger fra riskanselliet var den som tydeligst gikk mot de mest radikal tiltakene mot beskyttede jøder blant annet i blandingsekteskap.

Josef Bühler fra Generalguvernementet ba om at jødespørsmålet der måtte løses så raskt som mulig (tysk: «Judenfrage in diesem Gebiet so schnell wie möglich zu lösen»). Bühler og Meyer bekreftet at de så raskt som mulig ville sette igang forberedende tiltak i sine territorier, men på en slik måte at befolkningen ikke ble urolig. Bühler er sitert i møtereferatet på at flertallet av jødene i Generalguvernementet ikke var arbeidsføre og at transport ikke var noen utfordring: Dette anses i ettertid som utvetydig beskrivelse av at transport lenger øst ikke var planlagt og at de fleste jødene skulle drepes.

 Statssekretær Dr. Bühler påpekte at man ville ønske velkommen lanseringen i Generalguvernementet av den endelige løsningen av dette problemet, fordi transport ikke er et vesentlig problem her, og det er ingenting som hindrer fremdriften av kampanjen når det gjelder arbeidskraft. Jøder må fjernes fra Generalguvernementets territorium så raskt som mulig, fordi jødene spesielt her utgjør en ekstrem fare som bærer av sykdom og for det andre forårsaker konstant uorden i landets økonomi ved sin fortsatte ulovlige handel. Dessuten, av de to og en halv million jødene det gjelder, er flertallet arbeidsudyktige. 

Fra møtereferatet (Wannsee-protokollen)

Ifølge Eichmanns referat fremholdt Neumann at jøder som var sysselsatt i krigsrelatert industri ikke kunne evakueres før erstatninger var på plass. Neumann argumenterte for at jødiske slavearbeidere burde deporteres til slutt. Heydrich forsikret Neumann om at det skulle gjøres slik og at det var innarbeidet praksis for deportasjoner fra selve Tyskland. Kontoret for fireårsplanen ble inviterte til oppfølgingsmøter der Neumanns assistent Eberhard Liegner deltok. Fireårsplanen fikk etterhvert mindre betydning særlig etter at Albert Speer tok mye av styringen og Neumann sluttet i august 1942 etter eget ønske.

Gestaposjef Müller mintes at konferansen ble avsluttet med allsang: «Etter en stund stod vi på stolene og skålte, så på bordet, og dette gjentok seg flere ganger(...)Det var Heydrich som lærte oss det. Det var en gammel nordtysk skikk. Etterpå satt vi stille og slappet av.»

Heydrich gjorde det under konferansen klart at han ikke hadde utarbeidet en overordnet plan slik Göring hadde bedt om og at en slik fullstendig plan ville være klar først etter oppfølgingsmøtet 6. mars (det er usikkert om Heydrich faktisk leverte en slik plan til Göring). Heydrich avsluttet møtet med å gjøre det klart at han forventet nødvendig støtte fra alle etater i gjennomføringen av planen.

 

Møtet vart fra omkring 12:00 til 14:00. Heydrich, Müller og Eichmann ble værende for (ifølge Eichmann) å slappe av med et glass konjakk og se over møtereferatet. Trolig begynte Eichmann straks å arbeide med møteprotokollen støttet av egne notater og en sekretær som hadde tatt stenografiske notater. Heydrich reiste til Praha med fly samme ettermiddag.

Heydrich og Eichmann understreket betydningen av konferansen som tydelig hadde styrket deres selvtillit. Fem dager etter konferansen sendte Heydrich ut et rundskriv, med Görings fullmakt vedlagt, til regionale sjefer for sikkerhetspolitiet med instruks om at alle forberedende tiltak skulle iverksettes. Kopier av protokollen ble sendt til deltakerne i slutten av februar og følgeskrivet signert Heydrich understreket enigheten oppnådd i Wannsee: Det var ifølge Heydrich full enighet mellom relevante etater og det gjensto å utarbeide praktiske planer for gjennomføringen. På følgeskrivet til Luther ble det notert for hånd i margen: «Istedet for utvandring har det nå vist seg en ny løsning i form av evakuering av jødene østover, gitt at Føreren godkjenner det.» I alt ble det laget 30 kopier (15 til deltakerne og 15 til for ettertiden ukjente mottakere) og hver av disse ble anslagsvis lest av fem til ti tjenestemenn. Tjenestemenn i Minsk fikk snart kjennskap til den og senest 23. mars ble den kjent i den tyske ambassaden i Paris. Eichmann sendte 31. januar 1942 et rundskriv til alle regionale gestapokontorer med orientering om det nye deportasjonsprogrammet. Ifølge rundskrivet var manglende kapasitet i øst til å absorbere deporterte en begrensende faktor, men snart ville nye muligheter for absorbering bli utarbeidet (dette siste var kodespråk for massemord). Ved besøk hos SS i Frankrike i mai 1942 understreket Heydrich enigheten som var oppnådd i Wannsee.

Det var to oppfølgingsmøter til Wannsee-konferansen: 6. mars 1942 og 24. oktober 1942 der embetsmenn av lavere grad enn på den første deltok og begge disse konferansene dreide seg først og fremst om «mischlinger» samt tvangssterilisering og tvungen skilsmisse for blandete ekteskap. Oppfølgingsmøtene ble holdt i Eichmanns kontor i Kurfürstenstraße 116 med deltakelse blant annet fra RuSHA. På oppfølgingsmøtet 6. mars var det mest oppslutning om Hofmanns forslag om frivillig sterilisering som var antatt lettere å iverksette enn tvungen sterilisering som foreslått av Stuckart. Propagandadepartementet deltok i disse oppfølgingsmøtene og gikk mot tvungen skilsmisse av frykt for reaksjoner fra Vatikanet. Wannsee-protokollen og oppfølgingen viser at nazistene ville holde seg innenfor et politisk og juridisk rammeverk også etter at massemordet hadde pågått en stund.

Ifølge Mark Roseman markerte Wannsee-konferansen at utryddelse av jødene hadde blitt offisiell politikk i det tredje riket. Himmler og Friedrich-Wilhelm Krüger beholdt de to mest radikale SS-sjefene Generalguvernementet, Odilo Globocnik og Fritz Katzmann, og byttet ut de andre. Etter konferansen ble drapsprosjektet trappet opp flere steder, selv om det ifølge Roseman er uklart om konferansen som sådann var avgjørende: Fra midten av februar ble tyske jøder deportert til Belarus myrdet der. I februar 1942 ble det lagt planer for utvidelse av krematorier og gasskamre i Auschwitz (drapsanlegg ble testet ut høsten 1941). I mars var det en bølge av deportasjoner fra Tyskland til Lublin-området og slovakiske jøder ble deportert til Auschwitz. I Bełżec ble jøder fra Lublin drept i stort antall fra mars 1942 (planer for leiren ble lagt i oktober 1941) og i Sobibor begynte massemordet i april 1942. I Bełżec ble de første massedrapene trolig gjennomført for å rydde plass til nye deporterte, mens i mai-juni 1942 ble drapsarbeidet i Bełżec altomfattende.

Yehuda Bauer, holocaustforsker ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem, fremholder at det var et møte og knapt en konferanse; ifølge Bauer ble det som ble bestemt i Wannsee ikke iverksatt i detalj. Blant historikerne er det konsensus om at Wannsee innledet den siste fasen i nazisenes anti-jødiske politikk. Rudolf Lange ga 30-31. januar 1942 ordre om å henrette jødene deportert fra Berlin og Wien til Riga; utover våren 1942 fortsatte massakrene på jøder deportert til Riga. Den første utryddelsesleiren, Kulmhof, kom i drift en måned før konferansen, de store utryddelsesleirene ble satt i full drift noen måneder etter konferansen og holocaust i Slovakia begynte i mars 1942. I løpet av knapt 12 måneder fra midten av mars 1942 til slutten av februar 1943 ble halvparten av alle holocaustofrene drept.

«Evakuering» av jøder mot øst innebar i praksis massemord i det østlige Polen noe som ville direkte involvere Schöngarths kontor der. Etter Wannsee kunne Schöngarth være trygg på at han hadde frie hender og kunne stole på støtte fra de sivile etatene. Bühler ga etter og aksepterte at Heydrich hadde myndighet over jødeforfølgelsene noe som viste RSHAs økte makt. Utryddelsesleirer var egentlig utenfor Heydrichs ansvarsområde, dette lå under Himmler og HSSPF. Ifølge Bernt Hagtvet konsoliderte Eichmann i forbindelse med konferansen sin posisjon som den ledende koordinator og iverksetter av deportasjoner; for Eichmann var det avgjørende å se det gamle før-nazistiske embetsverket være føyelige for Heydrich.

Rang/tittel på tidspunktet for konferansen.

Protokoll

 

Adolf Eichmann utarbeidet et referat eller en protokoll etter konferansen (av tysk Protokoll i betydningen møtereferat) og den er holdt i et sobert byråkratisk språk. Dette var ikke en utskrift av alt som ble sagt på møtet, men en svært redigert versjon av et møtereferat og mer som et forelesningsnotat fra Heydrich. Protokollen er basert på stenografiske notater og Eichmanns utkast som Heydrich omarbeidet 3-4 ganger. De stenografiske notatene fra møtet er ikke bevart. Holocaust-forskeren Peter Longerich mener protokollen heller bør betraktes som retningslinjer godkjent av Heydrich. Protokollen lister opp deltakerne og gjengir ingen motstand mot planen om å «løse jødespørsmålet» i hele Europa. Mange av deltakerne er ikke sitert i protokollen. Protokollen ble utarbeidet i flere kopier og sirkulert. Protokollen nevner ikke eksplisitt massemord. Eichmann fortalte under rettssaken i Israel i 1961 at språkføringen under konferansen hadde vært mer direkte, og at ord som «utryddelse» og «utslettelse» var blitt brukt. Protokollen fra konferansen understreket at den øverste ledelsen, uten hensyn til geografiske grenser, lå hos Himmler og Heydrich, for å poengtere at hverken Alfred Rosenberg (som minister for de okkuperte områdene i øst) eller Hans Frank (generalguvernør for the okkuperte Polen) hadde myndighet til å styre jødepolitikken.

En kopi, nummer 16 av i alt 30 kopier, tilhørende Martin Luther i utenriksdepartementet ble funnet av amerikanske etterforskere sent i 1946 blant dokumenter fra utenriksdepartementet. Den amerikanske etterforskeren Robert Kempner, tyskfødt jøde, fikk kjennskap til protokollen i mars 1947 og Kempner avhørte flere av deltakerne på konferansen. Kempner viste protokollen til sin sjef, Telford Taylor, som forbløffet spurte: «Is such a thing possible?» («Er noe slikt mulig?») Den tyske regjeringen hadde i januar 1945 gitt ordre om at alle hemmelige dokumenter skulle ødelegges for å unngå at de allierte fikk hånd om dem. Utenriksdepartementet hadde flyttet sine arkiver ut av Berlin (blant annet til borger og slott i Sachsen-Anhalt og Thüringen) på grunn av bombingen. Dokumentet overlevde trolig fordi ordren om å ødelegge alt materiale merket hemmelig bare nølende ble iverksett. Luther selv hadde siden februar 1943 vært internert i Sachsenhausen på grunn av mytteriforsøk. I tillegg overlevde noen dokumenter fra departmentene vedrørende konferansen og det finnes vitneutsagn fra Ministerieprosessen. Wannsee-konferansen ble omtalt under rettssaken mot Adolf Eichmann i 1961 og Eichmann ga der en forvrengt fremstilling av sin egen rolle i Wannsee.

Protokollen er utvilsomt autentisk og anses som den mest tydelige skriftlige planen for folkemord og av de amerikanske aktorene omtalt som «perhaps the most shameful document in modern history». Mark Roseman fremholder at det samtidig er et mystisk dokument. Protokollen beskriver ikke den overordnete beslutningen om å sette i gang holocaust, slik inntrykket lenge var. Deltakerne på konferansen var ikke toppledere som kunne fatte en slik beslutning. Tidspunktet for konferansen stemmer ikke med den faktiske fremdriften i holocaust: bak østfronten hadde massemordet pågått siden sommeren 1941 og for eksempel ble gasskamrene i Kulmhof satt i drift i desember 1941. Roseman skriver at protokollen er en påminnelse om at holocaust er historiens best dokumenterte massemord til tross for nazistenes anstrengelse for å ødelegge bevisene. RHSAs arkiver er for en stor del tapt og på toppen av nazihierarkiet var det ingen arkiver (Hitler og Himmler skrev lite og forsiktig, og det er bevarte lite fra samtalene mellom de to). Himmlers avtalebok er bevart og har gitt mer informasjon om rekkefølgen på hendelser og beslutninger. Konferansen var opprinnelig berammet til 9. desember 1941 og i ukene før 9. desember, samt i ukene før 20. januar, hadde Heydrich og Himmler en serie møter med toppledere i regimet og ledere i Generalguvernementet. Revisjonister og holocaustbenekter har laget en konspirasjonsteori om at konferansen ikke fant sted og at dokumentet ikke er autentisk basert blant annet på at Kempner brukte en dårlig fotokopi sin bok om Eichmann fra 1961.

Wannsee-konferansen var en viktig hendelse under det pågående massemordet på jødene, mens den grunnleggende beslutningen om å sette i gang og gjennomføre massemordet ble tatt tidligere. Protokollen er et uvurderlig historisk dokument. Den samlede planleggingen av holocaust utenom dette møtet er omstridt i ettertid og lite dokumentert, derfor gir protokollen et sjeldent innblikk i beslutnings- og planleggingsprosessen bak holocaust. Det har vært et inntrykk av at konferansen ble avholdt for å gjøre grunnleggende beslutninger om folkemordet; dette inntrykket er vanskelig å forene med den opparbeidete kunnskapen om forutgående hendelser under holocaust.

Rettsoppgjør

Heydrich døde etter attentat i juni 1942, Freisler døde under alliert bombing av Berlin, Lange døde under kamp i Polen og Müller ble trolig drept i sluttkampen om Berlin. Meyer tok sitt eget liv før de allierte nådde frem og Luther døde i 1945 etter to års internering i konsentrasjonsleir.

Ni av de femten fikk liten eller ingen straff. Konferansen ble kjent gjennom omtale i New York Times 21. august 1945 og der ble blant andre Hofmann ble nevnt; amerikanske etterforskere hadde funnet invitasjoner (datert 29. november 1941 og 8. januar 1942) til Hofmann i arkivene etter RuSHA. I henhold til Moskva-erklæringen av den 30. oktober 1943 skulle tyske krigsforbrytere utleveres til det landet der forbrytelsene ble begått. De allierte utleverte 1800 tyskere til Polen. Noen få tyske forbrytere ble dømt i Polen før det internasjonale militærtribunalet felte sin dom i Nürnbergprosessen; polske domstoler brukte deretter Nürnbergprinsippene som retningslinjer for behandling av krigsforbrytere. Den polske spesialdomstolen, Najwyższy Trybunał Narodowy (NTN), var virksom fra den 21. juni 1946 og dømte 49 personer hvorav 31 til døden (inkludert Arthur Greiser, Rudolf Höß og Amon Göth) før saken mot Bühler kom opp i august 1948 som den siste. Amerikanske okkupasjonsmyndigheter utleverte den 25. mai 1946 Bühler til Polen. Kritzinger og Neumann vitnet i Nürnberg, og senere løslatt av helsegrunner.

Etter at protokollen var funnet spurte USAs aktor i Ministerieprosessen, Robert Kempner, Neumann om han hadde deltatt på Wannsee-konferansen (Neumann nektet). Til forskjell fra Kritzinger uttrykte Neumann aldri anger over det han hadde vært med på. Vereinigung der Verfolgten des Naziregimes offentliggjorde i 1952 Wannsee-protokollen og anmeldte deltakerne. Påtalemakten i Berlin innledet etterforskning. Neumann var allerede død og i 1956 ble i stedet hans assistent Liegner etterforsket. Saken ble henlagt i 1957 på grunn av «manglende bevis». Stuckart ble i Ministerieprosessen dømt til fire års fengsel og i saken mot Stuckart spilte Wannsee-konferansen en sentral rolle. Wannsee-protokollen ble publisert av forbundet for personer forfulgt av nazistene. Klopfer og Leibbrandt levde rolige liv under fullt navn til 1980-tallet; sakene mot dem ble det henlagt på grunn av foreldelse og angivelig bevismangel.

En britiske militærdomstol dømte Schöngarth til døden for drap på en amerikansk krigsfange i Nederland 21. november 1944. Schöngarth ble henrettet 16. mai 1946 i Hameln. Schöngarths ledelse av drapsskvadronen i Lemberg og medvirkning på Wannsee-konferansen var ikke vesentlige punkter ved rettsoppgjøret.

Eichmanns sekretær Ingeborg Werlemann (gift Wagner) vitnet mot Otto Hunsche i Frankfurt i 1961 uten at hun ble der forhørt om protokollens tilblivelse.

Konferansen har blitt forbundet med Eichmann fordi den ble offentlig kjent gjennom rettssaken mot Adolf Eichmann i Jerusalem i 1961. Eichmann forsøkte i Jerusalem å fremheve konferansen for å tone ned sin egen rolle: Han ville vise at den sivile administrasjonen hadde støttet folkemordet til glede for Heydrich, mens han forsøkte å fremstille seg selv som en bagatellmessig ærendsgutt. Robert Kempners bok Eichmann und Komplizen (1961) fremstilte Eichmann som en nøkkelperson i Wannsee. Eichmanns fremstilling av konferansen fikk da motsatt effekt av det han ønsket. Historikerne er enige om at Eichmann var den minst betydningsfulle personen på konferansen.

 

Otto Hofmann

Otto Hofmann ble tiltalt i den åttende av Nürnbergprosessene kjent som RuSHA-prosessen. Det amerikanske aktoratet søkte å bevise at den tyske bosettings- og germaniseringspolitikken inngikk i et systematisk folkemordsprogram og tiltalte Hofmann og 12 andre for forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og for medlemskap i en kriminell organisasjon. Hofmann hadde ifølge aktoratet et stort ansvar for den tyske okkupasjonsmaktens forflytning, tvangsbosetting og germaniseringspolitikk (i de okkuperte områdene i øst) som i sin tur var en medvirkende årsak til holocaust. Hofmann og medtiltalte forsvarte seg med RuSHA var svak og uten betydning. Hofmanns deltakelse på Wannsee-konferansen ble bagatellisert av forsvaret noe som ikke er troverdig: under konferansen var han aktiv, hadde ofte ordet og kom med egne ideer. Wannsee-konferansen var ikke en sentral del av rettssaken. Hofmann ble dømt på alle vesentlige punkter unntatt medvirkning til folkemord og sonet 9 av 25 år i fengsel. Han ble benådet i 1954 av USAs administrator John Jay McCloy. Han levde senere et rolig liv under fullt navnt også etter at Wannsee-protokollen var gitt ut.

Josef Bühler

Josef Bühler vitnet for forsvaret under Nürnbergprosessen i saken mot Hans Frank. Både Bühler og Frank forsøkte å skyve ansvaret for forbrytelsen i Generalguvernementet over på Friedrich-Wilhelm Krüger (selvmord i mai 1945) og hans overordnete Himmler og Heydrich. Bühler var den første av deltakerne som omtalte konferansen etter den tyske kapitulasjonen. Bühler hadde den 13. januar 1942 et eget møte med Heydrich for å diskutere de katastrofale konsekvensene av det uregulerte innslippet av jøder til Generalguvernementet. Heydrich skal ha svart at dette var hovedgrunnen til å invitere Frank (eller Bühler i Franks sted). Bühler hevdet at Heydrich fortalte at jødene ville bli bosatt i det nordøstlige Europa, i Russland. Bühler innrømmet snart at planer om å utrydde jødene hadde blitt diskutert på Wannsee-konferansen. Bühler medvirkning til diskusjonen i Wannsee var et viktig utgangspunkt for tolkning av protokollen.

Under forhør i Polen hevdet Bühler at hans arbeid i Generalguvernementet var rent teknisk og helt upolitisk. Dommeren avviste Bühlers forklaring fordi det ikke fantes noen bevis som støttet den. Bühler antok under forhør at Wannsee-protokollen ikke ville bli funnet og senere (da protokollen var funnet) kunne dommeren konfrontere Bühler med hans egne ord fra protokollen. Bühler hevdet at Hitler ved Führerbefehl hadde gitt ordre om at jødene skulle bosettes i det nordlige Russland og at dette var eneste tema under Wannsee-konferansen. Aktor viste til Hans Franks tale den 16. desember 1941 der det ble snakket åpent om utryddelse. Bühler hevdet at han bare ønsket å få bosatt jødene så raskt som mulig slik at de slapp de vanskelige forholdene i Generalguvernementet. Tiltaledokumentet mot Bühler ble fremlagt i mai 1948 og var 200 sider langt; bevisene var på 33 000 sider og fylte 139 arkivbokser noe som trolig er den mest omfattende dokumentasjonen av den tyske okkupasjonen av Generalguvernementet. NTN fant Bühler skyldig i forbrytelser mot freden, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten; bevis for hans medansvar for forfølgelse og utryddelse av polakker og jøder var for en stor del basert på deltakelse i Wannsee-konferansen. Bühler ble henrettet i august 1948 i Krakow.

Forskning

Historikerne hadde lenge problemer med å forstå at intelligente godt utdannede menn i sjiktet under topplederne, som deltakerne i Wannsee, kunne omfavne nazistenes irrasjonelle politikk. De såkalte intensjonalistene legger vekt på ideologi og stormannsgale ideer hos Hitler og toppledelsen, og antar at disse ideene ble spredt og kunne bli iverksatt i en totalitær stat. Funksjonalistene (også kalt strukturalister) legger vekt på initiativ og konkurranse blant de forskjellige grenene av nazistaten, der maktkamp og karrierejag i mellomsjiktet førte til en stadig radikalisering av Hitlers politikk. Arbeidsdelingen i en spesialisert stat gjorde det mulig for hver deltaker på konferansen å anse seg bare som et av mange ledd og dermed unndra seg individuelt ansvar.

 

Det er konsensus om at Heydrich ville bruke konferansen til å befeste RSHA/SS' kontroll over jødepolitikken, blant annet å bringe det sivile statsappartet inn i innsatsen noe som også kunne medvirke til ytterligere bistand fra Wehrmacht. Det er uklart om Heydrich gjorde dette fra en sterk eller fra en svak posisjon.^:xvi Historikeren Gerhard Wolf er ikke sikker på om Heydrich i januar 1942 faktisk så for seg at jødene skulle utryddes så raskt som mulig, og tror i stedet forflytninger og tvangsarbeid var målet på kort sikt.

Fordi det mangler dokumentasjon på hva som var hensikten med eller behovet for møtet, har historikerne interessert seg for betydningen av individuelle initiativ særlig fra Heydrich selv. En hypotese, fremmet av blant andre historikeren Wolfgang Schleffer, er at møtet var et ledd i Heydrichs bestrebelser på å gjøre seg mer relevant og befeste makten sin: Heydrich følte mot slutten av 1941 sin stilling truet særlig fordi Himmler hadde styrket de regionale HSSPF, konsentrasjonsleirsystemet under Oswald Pohl og andre deler av SS utenfor RSHAs kontroll. Wannsee-konferansen var en anledning for å Heydrich til å vise hvem som bestemte ved å instruere de sivile deltakerne. Eberhard Jäckel inntok et annet perspektiv: Jäckel så Heydrich som en oppadstigende figur (han hadde nylig fått alle fullmakter i ledelsen av tysk okkupasjon av Böhmen-Mähren) som maktbegjærlig ville komme seg ut av Himmlers skygge. Mangel på annen skriftlig dokumentasjon har gjort det vanskelig å sette Wannsee-protokollen inn i en klar sammenheng basert på primære kilder. Wannsee-konferansen har i stedet blitt forstått på bakgrunn av de etterfølgende hendelsene særlig opptrappingen av drapsarbeidet våren og sommeren 1942 (sommeren-høsten 1942 var den mest dødelige under holocaust).

Den tyske historikeren Robert Gerwarth ved University College Dublin mener at Wannsee-konferansen etablerte utryddelse av jødene som politikk for det tyske riket.

Den britiske historikeren Mark Roseman er i tvil om enkeltpersonene i Wannsee hadde avgjørende betydning for forløpet og peker på at drapet på Heydrich hadde liten betydning for innretning av jødeforfølgelsene. Samtidig fremholder Roseman at det nazistiske regimet lot nådeløse og ambisiøse menn som Heydrich og Müller slippe til med sitt talent og sin energi. Roseman reiser problemstillingen om hvorfor det var behov for konferansen dersom holocaust var besluttet og planlagt lang tid i forveien. I holocaustforskningen ble denne problemstillingen satt på spissen i forholdet mellom intensjonalister og funksjonalister.

Et av Heydrichs mål med møtet var å utvide sin egen myndighet på bekostning særlig av den sivile administrasjonen og det var en tautrekking i spørsmålet om Mischlinge (personer av delvis jødisk opphav) og jøder i blandingsekteskap. Historikerne har antatt at det særlig var Stuckart og Kritzinger som ga Heydrich motstand. Rikskanselliet og innenriksdepartementet ville stanse angrepet på personer av blandet bakgrunn og justisdepartementet ville ikke være med på tvangsoppløsning av blandingsekteskap. Stuckart gikk under konferansen med på sterilisering av personer med delvis jødisk bakgrunn og tvangsoppløsning av ekteskap. Ifølge Eichmann var Stuckart begeistret for at jødespørsmålet fant en endelig løsning.

Den tyske historikeren Peter Longerich konkluderer med at Wannsee-konferansen bør betraktes som et øyeblikksbilde i en utvikling der SS-ledelsen ville gjennomføre en «endelig løsning» mens krigen pågikk og ikke etter krigen som de opprinnelig så for seg; «endelige løsningen» skulle ikke gjennomføres på erobrede sovjetiske områder som opprinnelig tenkt men i stedet skje hovedsakelig i Polen. Den konkrete metoden for å utslette jødene ble ikke avgjort i Wannsee, men ble utviklet i de etterfølgende månedene. Longerich anser diskusjonene og uenighetene blant møtedeltakerne som ubetydelige på bakgrunn av deres felles ambisjon om en verden uten jøder.

Den tyske historikeren Christian Gerlach mener at Wannsee-konferansen var innledningen til utryddelsen av jøder i selve Tyskland (Altreich) og i vest-Europa ellers, og Gerlach mener Wannsee-konferansen henger nært sammen med Hitlers overordnete beslutning om å drepe alle jødene i Europa (en beslutning Hitler ifølge Gerlach tok tidlig i desember 1941). Ifølge Gerlach ble de første tyske jødene deportert østover høsten 1941 før det var tatt en beslutning om å drepe dem. Ifølge Mark Roseman viser Eichmanns rundskriv av 31. januar 1942 angående deportasjoner at Wannsee-konferansen åpnet for massive deportasjoner så snart transportmidlene tillot det.

Den franske historikeren Florent Brayard påpeker at systematisk drap på jøder fra selve Tyskland begynte sommeren 1942 selv om de ble deporterte og internert/gettoisert fra 1941. Ifølge Brayard tyder dette på at det i 1941 ikke fantes en overordnet beslutning og mener at den «endelige løsningen» ikke ble iverksatt før sommeren 1942. Brayard mener derfor at Wannsee-konferansen var en ubetydelig hendelse med liten betydning for holocaust.

I alliert avhøre skilte Kritzinger seg ut som den mest ærlige med hensyn til konferansen, noe som har fått historikere til å betrakte ham som hederlig statstjenestemann som hadde dårlig samvittighet for ikke å ha tatt mer til motmæle. Historikerne har i ettertid vært mer tvilende til Stuckarts påstand om at han var motstander av jødeforfølgelsene. Tyske historikere har konkludert med at den lille motstanden som fremkom fra rikskanselliet og de sivile departementene viste at det fantes en rest av anstendighet i den sivile administrasjonen; samtidig kan motstanden delvis ha vært et utslag av en generell motstand mot den aggressive Heydrich og det ekspanderende SS. Raul Hilberg så istedet Wannsee-konferansen som et eksempel på at hele statsapparatet sammen anstrengte seg for å fjerne all hindringer for gjennomføring av holocaust; Hilberg mente møtet handlet om problemløsning for å legge til rette for å glatt gjennomføring av utryddelsen. Hannah Arendt mente at Wannnsee-konferanse var karakteristisk for den moralske forråtnelsen i Europa.

 

Villa Marlier

Paul Otto August Baumgarten planla og bygget 1914-1915 den høyborgerlige Villa Marlier for den nyrike fabrikkeier Ernst Marlier. Det er en treetasjers residens utført i en eklektisk italiensk stil. Adkomsten skjer via en massiv jernport og aveny av hekker. En del av opprinnelige interiøret i form av skulpturer, ildsteder og pilarer mangler. Huset var utformet for å imponere. Baumgarten hadde blitt kjent for tidligere arbeider ved Wannsee blant annet Liebermannvillaen, maleren Max Liebermanns sommervilla, som ligger i nærheten. Bygningen lå i kommunen Wannsee, i dag ortsteil Wannsee i bydelen Steglitz-Zehlendorf.

Marlier solgte i 1921 eiendommen til generaldirektør Friedrich Minoux, derav navneskifte til Minoux-villaen. Minoux tilhørte den konservative ytre høyre opposisjonen mot Weimarrepublikken. Minoux ble i mai 1940 arrestert under mistanke for store underslag. Fra fengselet solgte han villaen for 1,9 millioner Reichsmark til Stiftung Nordhav som i praksis var SS. Bygningen ble deretter overført til RSHA. Bygningen ble brukt til møtelokale, innkvartering av SS-personell og gjester hos RSHA. Heinrich Müller i gestapo hatt sitt siste kontor der. I 1942 var villaen møblert med inventar stjålet fra jødiske boliger i Praha. Den kan ha vært jødiske tvangsarbeidere som betjening i bygget da Wannsee-konferansen ble avholdt.

Gestapo konfiskerte flere villaer i området og noen villaer ble kjøpt for midler konfiskerte fra tvangsutvandrete jøder. Fra nazileder bodde i området ved Wannsee blant andre Walther Funk og Wilhelm Stuckart.

Militær og sivil bruk

Bygningene og parken rundt ble lite berørt av krigen, og ble for en kortere periode tatt i bruk av Den røde armé etter frigjøringen av Berlin. I årene 1947-1952 ble bygget brukt til opplæringssenter for SPD og 1952-1988 ble det brukt av Neuköllns skoledistrikt. Ved delingen av Berlin ble Wannsee liggende i den amerikanske sektor i Vest-Berlin. Villa Wannsee ble da tatt i bruk som offiserskvarter for den amerikanske hæren. Senere ble den brukt til forskjellige formål bl.a. som feriekoloni, og det ble etterhvert nokså nedslitt og tømt for inventar.

Wannseekonferansens hus – minnesmerke og utdannelsesinstitusjon

Historikeren Joseph Wulf som hadde overlevd Auschwitz, stiftet i 1966 en forening for fremme av forskning på nasjonalsosialisme. Mange gamle nazister og medskyldige spilte fortsatte sentrale roller i offentlig administrasjon og politikk i Forbundsrepublikken på 1960-1970-tallet og det var vanskelig å få i stand slike minnesmerker. I 1982 arrangerte Richard von Weizsäcker, daværende borgermester i Berlin, en minnemarkering i Wannsee. I 1986 fulgte Berlins senat opp Wulfs ide om å omgjøre bygget til et minnested og i 1988 begynte omdanningen. Det var planen at bygningen skulle tjene denne foreningens formål som dokumentasjonssentrum. Planen var lenge omstridt og først i 1988 ble villaen og hagen rekonstruert som et historisk minnesmerke.

I 1992 ble villaen etablert som museum og utdannelsessted, kalt Wannseekonferansens hus (tysk: Haus der Wannsee-Konferenz), offisielt åpent av Berlins borgermester Eberhard Diepgen 19. januar 1992, 50 år etter at møtet ble avholdt. Presidenten for Forbundsdagen, Rita Süssmuth og leder for Zentralrat der Juden in Deutschland, Heinz Galinski, holdt taler. I første etasje finnes den faste utstillingen Wannsee-konferansen og folkemordet på europeiske jøder. Utstillingen ble fornyet i 2006. Forøvrig finnes en undervisningsavdeling og et mediatek, det siste oppkalt etter Joseph Wulff.

 

Litteratur

Den franske forfatteren Leslie Kaplan beskriver i Fever (2005) konferansens betydning for Eichmanns karriere. Den britiske forfatteren Robert Harris beskriver konferansen i boken Fatherland (1992).

Scenekunst

Den tyske dramatikeren Paul Mommertz skrev i 1984 skuespillet Die Wannseekonferenz (norsk: Wannsee-konferansen). Han brukte Eichmanns protokoll, Eichmanns uttalelser og korrespondanse som grunnlag for en mest mulig realistisk dialog. Skuespillet varte – som konferansen – i 90 minutter, for å skape en mest mulig realistisk virkning.

Film og fjernsyn

 

Wannsee-konferansen har vært tema i to spillefilmer. I 1984 kom den første fjernsynsversjon av skuespillet til Paul Mommertz i regi av Heinz Schirk: Die Wannseekonferenz. Dieter Mattausch spilte Heydrich, mens Eichmann ble fremstilt av Gerd Böckmann. Filmen fikk en rekke internasjonale priser, blant annet Adolf Grimme-prisen. I 1987 fulgte kinoversjonen av TV-filmen.

TV-serien Holocaust (David Warner som Heydrich og Ian Holm som Himmler) inneholder en scene fra Wannsee-konferansen.

Die Wannseekonferenz er en tysk dramatisering av hendelsen vist første gang på ZDF 24. januar 2022 med regi ved Matti Geschonneck. Den ble i tildelt den tyske fjernsynsprisen for beste fjernsynsfilm.

 

Conspiracy (2001)

Den amerikanske/britiske fjernsynsfilmen Conspiracy hadde premiere i 2001. Den var regissert av Frank Pierson, med Kenneth Branagh som Heydrich (som han ble tildelt Emmy-prisen for), Colin Firth som Stuckart og Stanley Tucci som Eichmann. Filmen er holdt i en intim og minimalistisk stil. Wannsee-protokollen er for lite detaljert til å fungere som et manus (plot) for filmen, og filmskaperne måtte lage replikker til de forskjellige deltakerne basert på realistiske antakelser om personene og tema som ble diskutert. For eksempel omtaler deltakerne massedrap direkte (Wilhem Stuckart hevdet at drap ikke ble omtalt eksplisitt på konferansen): I filmen sier Rudolf Lange at han fjernet 30.000 jøder fra Riga ved å skyte dem og spør om det er dette som menes med «evakuering». I filmen fremstilles Wilhelm Kritzinger som den moralske motstemmen for eksempel med krav om levelig forhold for de deporterte jødene; det er ikke noe grunnlag for denne fremstillingen av Kritzinger – Kritzingers eventuelle innlegg er ikke nevnt i protokollen (det var Hofmann, Stuckart og Neumann som ga uttrykk for motforestillinger). Kritzinger var den eneste som etter krigen uttrykk skam over det hadde vært med på og var trolig den som personlig i minst grad støttet massemordet. Filmen gir inntrykk av at Stuckart motsatte seg massedrap som sådan noe som ikke stemmer med historisk dokumentasjon. Branagh fortalte at fremstillingen av Heydrich voldte ham personlig ubehag. Fremstillingen av Bühler og Meyer er i samsvar på historiske fakta. Deltakernes bevegelser og plassering ved bordet var fri dikting.

Bildekunst

Fotografen Werner Zellien besøkte stedet like før et omfattende restaureringsprosjekt var kommet i gang, og brukte to dager på å fotografere stedet slik det var blitt. Samlingen er blitt til en bok, og bildene ble stilt ut ved åpningen av senteret, foruten i et galleri i Berlin – og i Bergen Kunstmuseum.

Vebjørn Sand har skildret sitt inntrykk av konferansen i flere malerier. Da konferansen fant sted, var det stadig halvveis vinter, mens Sand skildrer møtet med impresjonistisk stil i en sommerlig idyll for å skape kontrast. Tyske kunstgallerier har ikke ønsket å vise maleriene. Bildet «Breakfast» viser deltakerne i en idyllisk hage. Bildet «Corpses 1» viser et lystig selskap og er basert på Peder Severin Krøyers «Hip hip hurra! Kunstnerfest på Skagen» (1888). Bildet A scene from Wannsee med målene 2 x 2,5 meter ble solgt for 170.000 dollar. Bildene er utstilt sammen Sands andre bilder med motiv fra 2. verdenskrig i Roseslottet.^{[trenger referanse]}

• Bruland, Bjarte (2008). Det norske Holocaust. HL-senteret. ISBN 9788299750394. 
• Rozett, Robert; Spector, Shmuel (2013). Encyclopedia of the Holocaust. New York: Routledge. ISBN 1-57958-307-5.  [with David Cesarani og David Silberklang]
• Minnesmerket og undervisningsstedet Haus der Wannsee-Konferenz (Utgiver): Die Wannsee-Konferenz und der Völkermord an den europäischen Juden. Katalog over den faste utstillingen. Berlin 2006 ISBN 3-9808517-4-5 Engelsk versjon The Wannsee Conference and the Genocide of the European Jews ISBN 3-9808517-5-3
• Christian Gerlach: Die Wannsee-Konferenz, das Schicksal der deutschen Juden und Hitlers politische Grundsatzentscheidung, alle Juden Europas zu ermorden. Inntatt i Krieg, Ernährung, Völkermord. Deutsche Vernichtungspolitik im Zweiten Weltkrieg S. 79–152. Pendo, Zürich & München 2001, ISBN 3-85842-404-8 (først i Werkstatt Geschichte H. 18, 6. Jg., November 1997), Rezension von Götz Aly
• Michael Haupt: Das Haus der Wannsee-Konferenz. Von der Industriellenvilla zur Gedenkstätte. Paderborn: Bonifatius 2009, 200 S. mit 131 - Fotografier og dokumenter. ISBN 978-3-9813119-1-4.
• Wolf Kaiser: Die Wannsee-Konferenz. SS-Führer und Ministerialbeamte im Einvernehmen über die Ermordung der europäischen Juden. in: Heiner Lichtenstein & Otto R. Romberg (Hrsg.): Täter – Opfer – Folgen. Der Holocaust in Geschichte und Gegenwart. 2. utgave, Bonn 1997, S. 24–37, ISBN 3-89331-257-9
• Peter Longerich: Die Wannsee-Konferenz vom 20. Januar 1942. Planung und Beginn des Genozids an den europäischen Juden. Edition Hentrich, Berlin 1998, ISBN 3-89468-250-7
• Peter Longerich: Politik der Vernichtung. Eine Gesamtdarstellung der nationalsozialistischen Judenverfolgung. München 1998, ISBN 3-492-03755-0 (Kapitel VI D)
• Mixon, Franklin G. (2019). A Terrible Efficiency. Entrepreneurial Bureaucrats and the Nazi Holocaust. Cham: Springer/Palgrave Pivot. ISBN 978-3-030-25766-8. 
• Kurt Pätzold og Erika Schwarz: Tagesordnung Judenmord. Die Wannsee-Konferenz am 20. Januar 1942, Metropol, Berlin 1998, ISBN 3-926893-12-5
• Mark Roseman: Die Wannsee-Konferenz. Wie die NS-Bürokratie den Holocaust organisierte. Ullstein, München & Berlin 2002, ISBN 3-548-36403-9
• Johannes Tuchel: Am Großen Wannsee 56–58. Von der Villa Minoux zum Haus der Wannsee-Konferenz (Reihe: Publikationen der Gedenkstätte „Haus der Wannsee-Konferenz“ Bd. 1), Edition Hentrich, Berlin 1992, ISBN 3-89468-026-1
• Kreutzmüller-Hughes, Charlotte; Paulick, Jane; Jasch, Hans-Christian (2017). The Participants: The Men of the Wannsee Conference (1 utg.). Berghahn Books. ISBN 978-1-78533-671-3. doi:10.2307/j.ctvw0498r. 
• «Wannsee-Konferenz: Die kalten Bürokraten des Genozids». Der Spiegel (tysk). 20. januar 2017. ISSN 2195-1349. Besøkt 3. januar 2022. 

• (en) Wannsee Conference – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (no) «Wannsee-konferansen» i Store norske leksikon
• (en) Protokollen fra konferansen
• (en) «The Participants: The Men of the Wannsee Conference», video fra YouTube, 56:24