Bruckner Symfoni Nr. 3

3 i d-moll, WAB 103, ble dedikert til Richard Wagner og er noen ganger kjent som hans «Wagner-symfoni». Den ble skrevet i 1873, revidert i 1877 og igjen i 1889.

«Symfoni nr. 3»
WAB 103 Symfoni av Anton Bruckner Symfoni nr. 3 i d-moll
Dedikasjonen til Wagner
Periode		Romantikken
Komponert		1872–1873 1876–1877 1889
Publisert		Uroppført 16. desember 1877
Typisk lengde		ca. 55-75 minutter (avhengig av versjon)
Satser/akter		4

Verket har blitt karakterisert som «vanskelig», og blir av enkelte sett på som Bruckners kunstneriske gjennombrudd. Ifølge Rudolf Kloiber åpner den tredje symfonien «serien av Bruckners mesterverk, der hans kreativitet møter en monumental evne til symfonisk konstruksjon.» Verket er kjent som det mest reviderte av Bruckners symfonier. Det finnes seks versjoner, hvorav tre av dem er mye fremført i dag.

Symfonien har blitt beskrevet som «heroisk». Bruckners lidenskap for det storslåtte og majestetiske gjenspeiles spesielt i første og siste sats. Sterke kontraster, kutt og kraft kjennetegner hele komposisjonen. Det signal-lignende trombonetemaet som høres i begynnelsen etter de to crescendo-bølgene, utgjør et motto for hele symfonien. Mange typiske elementer i hans senere symfonier, som den sykliske penetrasjonen^[klargjør] av alle satser og spesielt apoteosen ved finalens koda, som avsluttes med trombonetemaet, høres først i den tredje symfonien.

Format

Symfonien har fire satser:

I. Gemäßigt, mehr bewegt, misterioso (Moderat, mer animert, mystisk) (også Sehr langsam, misterioso) - d-moll

II. Adagio: Bewegt, kvasi Andante (Med bevegelse, som om Andante) — Ess-dur

III. Scherzo: Ziemlich schnell (Ganske raskt) (også Sehr schnell) - d-moll, slutter i D-dur. Trio i A-dur

IV: Finale: Allegro (også Ziemlich schnell) - d-moll, slutter i D-dur

Symfonien er orkestrert for ett par hver av tverrfløyter, oboer, klarinetter og fagott, med fire horn, tre trompeter, tre tromboner, pauker og strykere.

• 1963: Bernard Haitink, Concertgebouw-Orchester Amsterdam – Philips
• 1967: Eugen Jochum, Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks – DG
• 1970: Karl Böhm, Wiener Philharmoniker – Decca
• 1977: Eugen Jochum, Staatskapelle Dresden – EMI
• 1981: Günter Wand, Kölner Rundfunk-Sinfonie-Orchester – Deutsche Harmonia Mundi/EMI, RCA/BMG
• 1985: Rafael Kubelík, Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks – CBS
• 1985: Riccardo Chailly, Rundfunk-Sinfonieorchester Berlin – Decca
• 1987: Sergiu Celibidache, Münchner Philharmoniker – EMI
• 1990: Bernard Haitink, Wiener Philharmoniker – Philips
• 1990: Giuseppe Sinopoli, Staatskapelle Dresden – DG
• 1992: Günter Wand, NDR-Sinfonieorchester – RCA/BMG
• 1996: Stanisław Skrowaczewski, Rundfunk-Sinfonieorchester Saarbrücken – Arte Nova/Oehms
• 1998: Georg Tintner, Royal Scottish National Orchestra – Naxos
• 2005: Dennis Russell Davies, Bruckner Orchester Linz – Arte Nova
• 2007: Simone Young, Philharmoniker Hamburg (Urfassung 1873) – Oehms Classics
• 2010: Herbert Blomstedt, Gewandhausorchester Leipzig – Querstand
• 2016: Yannick Nézet-Séguin, Staatskapelle Dresden, Urfassung – Profil Edition Günter Hänssler
• 2017: Andris Nelsons, Gewandhausorchester Leipzig – DG

• Hinrichsen, Hans-Joachim (2016). Bruckners Sinfonien. Ein musikalischer Werkführer: C.H. Beck, München. ISBN 978-3-406-68809-6.

• Neue Anton Bruckner Gesamtausgabe – Symfoni nr. 3 i d-moll
• Symfoni nr. 3 (Bruckner) hos International Music Score Library Project
• Partitur hos Indiana University School of Music