Beethoven Symfoni Nr. 6: Symfoni av Ludwig van Beethoven

6 i F-dur (opus 68) - også kjent som Pastoralesymfonien, er en symfoni i fem satser, påbegynt i 1804 og fullført i 1808. Det er et av få verk av Beethovens som inneholder eksplisitt programmatisk innhold, symfonien ble uroppført i Theater an der Wien den 22. desember 1808 under en firetimers konsert, sammen med komponistens egen Skjebnesymfoni.

«Pastoralesymfonien»
Op. 68 Symfoni av Ludwig van Beethoven Symfoni nr. 6 i F-dur
Ludwig van Beethoven arbeider med Pastoralesymfonien, ill. fra "Almanach der Musikgesellschaft" (1834)
Periode		Wienerklassisismen
Komponert		1804–1808
Premieredato		22. desember 1808
Typisk lengde		40 minutter
Satser/akter		5

Beethoven var en natureelsker som tilbrakte mye av tiden sin på landlige spaserturer. Han forlot ofte Wien for å arbeide på landlige steder. Komponisten sa at den Sjette symfonien er «mer et uttrykk for følelse enn maleri», et poeng understreket av førstesatsens tittel.

De første skissene av Pastoralesymfonien dukket opp i 1802. Den ble komponert samtidig med Beethovens mer berømte – og flammende – Femte symfoni. Begge symfoniene hadde premiere under en lang og underøvd konsert i Theater an der Wien i Wien 22. desember 1808.

Frank A. D'Accone har foreslått at Beethoven lånte de programmatiske ideene (en hyrdefløyte, fuglesang, bekker og tordenvær) for sitt narrative oppsett med fem satser fra Le Portrait musical de la Nature ou Grande Symphonie, som ble komponert av Justin Heinrich Knecht (1752–1817) i 1784.

Symfonien er orkestrert for følgende instrumenter:

pikkolofløyte (bare fjerde sats), 2 tverrfløyter, 2 oboer, 2 klarinetter, 2 fagotter

2 horn, 2 trompeter (kun tredje, fjerde og femte sats), 2 tromboner (alt og tenor, kun fjerde og femte sats)

pauke (bare fjerde sats)

første- og andrefioliner, bratsjer, celloer, kontrabasser

Symfonien omfatter fem satser, alle med en tittel som er nært knyttet til landlige opplevelser:

I. Allegro ma non troppo

Symfonien begynner med en rolig og munter sats som viser komponistens følelser når han ankommer landsbygda. Satsen er i 2/4-takt, er i sonatesatsform, og motivene gjennomføres mye. På flere punkter bygger Beethoven opp orkestertekstur ved flere repetisjoner av veldig korte motiver. Yvonne Frindle kommenterte at «den uendelige gjentakelsen av naturens mønstre [blir] formidlet gjennom rytmiske celler, dens uendelighet gjennom vedvarende rene harmonier.»

II. Andante molto mosso

Den andre satsen er en annen sonatesatsformet sats, denne gangen i 12/8-takt og i tonearten B-dur, subdominanten til verkets hovednøkkel. Den begynner med strykere som spiller et motiv som etterligner rennende vann. Cello-seksjonen er delt, med bare to spillere som spiller rennende-vann notene på dempede instrumenter, og de resterende celloene spiller for det meste pizzicato-noter sammen med kontrabassene.

Mot slutten er det en kadens for treblåsere som etterligner fuglesang. Beethoven identifiserte hjelpsomt fugleartene i partituret: nattergal (fløyte), vaktel (obo) og gjøk (to klarinetter).

f) g^(^> f) g^(^> f) g^(^> f) f1.~\startTrillSpan f4.~ f16^( \stopTrillSpan e f8) r r2. } \new Voice = "down" \relative c''{ \stemDown \voiceTwo R1. R R } >> } \new Staff = "oboe" \with { instrumentName = #"Ob." } { << \new Voice = "up" \relative c''' { \set Staff.midiInstrument = #"oboe" \stemUp \voiceOne \key bes \major r2. r4. r8 r8^"Wachtel." d16. d32 d8 r r r4 d16. d32 d8 r r r4 d16. d32 d8 r d16. d32 d8 r r r2. } \new Voice = "down" \relative c''{ \stemDown \voiceTwo R1. R R } >> } \new Staff = "clarinet" \with { instrumentName = #"Cl." } { << \new Voice = "up" \relative c''{ \set Staff.midiInstrument = #"clarinet" \transposition bes \stemUp \key c \major R1. e8^"Kukuk." c r r4. e8 c r r4. e8 c r e c r r2. } \new Voice = "down" \relative c''{ \stemDown s1. e8 c s s4. e8 c s s4. e8 c s e c s s2. } >> } >> } " data-width="792" data-height="456"> 

III. Allegro

Den tredje satsen er en scherzo i 3/4-takt, som skildrer landlig folkedans og fest. Den er i F-dur, og går tilbake til symfoniens hovednøkkel. Satsen er en endret versjon av den vanlige formen for scherzo, ved at trioen vises to ganger i stedet for bare en gang, og det tredje ankomsten til scherzo-temaet blir avkortet. Kanskje for å imøtekomme dette ganske romslige arrangementet, markerte ikke Beethoven de vanlige interne repetisjonene til scherzoen og trioen. Theodor Adorno identifiserer denne scherzoen som modellen for Anton Bruckners scherzosatser.

Den endelige returen av temaet formidler en opprørsk atmosfære med et raskere tempo. Satsen slutter brått og fører uten pause inn i den fjerde satsen.

IV. Allegro

Fjerde sats, i f-moll og i 4/4-takt, skildrer et voldsomt tordenvær med møysommelig realisme, bygd fra bare noen få dråper regn til et stort klimaks med torden, lyn, sterk vind og regn. Stormen går til slutt over, med et og annet tordenskrall fremdeles hørt i det fjerne. Det er en sømløs overgang til den siste satsen. Denne satsen er en parallell til Mozarts prosedyre i sin strykekvintett i g-moll K. 516 fra 1787, som på samme måte forordner en rolig sluttsats med en lang, følelsesmessig stormfull introduksjon.

V. Allegretto

Finalen er i F-dur og i 6/8-takt. Satsen er i sonaterondo-format, noe som betyr at hovedtemaet vises i tonika-tonearten ved begynnelsen av gjennomføringsdelen, så vel som eksposisjonen og rekapitulasjonen. I likhet med mange finaler understreker denne satsen et symmetrisk åttetakts-tema, som i dette tilfellet representerer hyrdenes takksigelsessang.

Kodaen begynner stille og bygger seg gradvis til en ekstatisk kulminasjon for hele orkesteret (minus «storm-instrumentene») med førstefiolinene som spiller en veldig rask triplet tremolo på høy F. Det følger en glødende passasje som antyder bønn, notert av Beethoven som pianissimo, sotto voce; de fleste dirigenter bremser tempoet for denne passasjen. Etter en kort periode med etterglød slutter verket med to ettertrykkelige F-dur akkorder.

 

Symfoni nr. 6

Symfoni nr. 6 i F-dur, op. 68, annen sats, del 5

Utdrag fra annen sats. BBCs radioorkester under ledelse av Arturo Toscanini

---

Problemer med å lytte til denne filen? Se Hjelp:Multimedia.

• Antony Hopkins, The Nine Symphonies of Beethoven (Scolar Press, 1981, ISBN 1-85928-246-6).
• David Wyn Jones, Beethoven: Pastoral Symphony (Cambridge University Press, 1995, ISBN 0-521-45684-3).
• Charles Rosen, The Classical Style (2nd edition 1997, W.W. Norton & Company, New York, ISBN 0-393-31712-9).

• Partituret til Beethovens symfoni nr. 6 i F-dur, hos Indiana University School of Music
• Beethoven: Symphony No. 6 'Pastoral' hos BBC Radio 3: CD Review: musikkritiker John Deathridge undersøker og anbefaler innspillinger av Pastoralesymfonien (engelsk)
• Beethoven: Symphony No. 6 hos BBC Radio 3: Discovering Music: musikalsk analyse av Pastoralesymfonien (engelsk)