Sosialhjelp

Gjennom tidene har slike ytelser vært hjemlet i forskjellige lover, som «Forsorgsloven» og «Lov om sosial omsorg». Ytelsene har variert med hva lovgivere og kommuner har sett som riktig og nødvendig, men har vanligvis gått på å sørge for et minstemål av mat, klær og tak over hodet.

Sosialhjelpen har røtter i kristendommens allmissebegrep, og var ukjent i Norden før dette.

I vikingtiden var det ætten som hadde plikt til å ta vare på sine. Ble en familie uten forsørger, og samtidig ætteløs, var det spørsmål om noen så seg tjent med å ta inn noen i sine husstander. Totalt uønskede individer ble enten sendt i utlæg eller hogd ned, slik at vedkommende kunne sikres plass i Valhall.

Etterhvert som kristendommen fikk rotfeste ble det klostrene som fikk ansvaret for den sosiale omsorgen. Reformasjonen førte til at det ble kongens myndigheter som skulle styre dette. Ansvaret ble etterhvert forflyttet til lokale styrer, slik at fattigstyre eller forsorgsstyre ble en del av det kommunale apparatet.

Offentlig sosialhjelp tildeles i Norge gjennom NAV. Vilkårene for dette er fastsatt i «Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdforvaltningen» (Lov 2009-12-18 nr 131).

Følgende sosiale tjenester inngår i NAV-kontorenes obligatoriske oppgaver:

• Opplysning, råd og veiledning, herunder økonomisk rådgivning
• Økonomisk stønad
• Midlertidig botilbud
• Individuell plan
• Kvalifiseringsprogram med tilhørende stønad

I 2013 mottok ifølge Statistisk sentralbyrå 120 775 personer sosialhjelp i Norge. For 49 152 var dette viktigste kilde til livsopphold. Totalt ble det utbetalt 5,12 milliarder kroner i sosialhjelp dette året.

• Anne-Lise Seip Sosialhjelpstaten blir til : norsk sosialpolitikk 1740-1920, 1984 ISBN 82-05-14843-0
• Anne-Lise Seip Veiene til velferdsstaten norsk sosialpolitikk 1920-75 ISBN 82-05-21930-3