1918 Slaget Ved Piave

Se også: Slaget ved Piave (1809)

og 23. juni 1918 langs elven Piave på den italienske fronten under første verdenskrig. Slaget blir i Italia også kalt Battaglia del Solstizio («slaget ved solverv»), Battaglia di Mezzo Giugno («Slaget i midten av juni») eller Seconda Battaglia del Piave («Det andre slaget ved Piave» – hvor Caporetto-offensiven blir regnet som det første). Slaget endte med en avgjørende italiensk seier.

Slaget ved Piave
Konflikt: Italiafronten under første verdenskrig
Elveløpet som utgjorde den italienske forsvarslinjen 1917-1918
Dato 15. – 23. juni 1918 Sted Langs elven Piave i Italia 45°49'50"N 12°12'34"Ø Resultat Italia stanset Østerrike-Ungarns framrykning
Stridende parter
Kongedømmet Italia  Storbritannia Frankrike De tsjekkoslovakiske legionene USA	Østerrike- Ungarn
Kommandanter og ledere
Armando Diaz	Arthur Arz von Straußenburg
Styrker
58 italienske divisjoner 6 franske divisjoner 5 britiske divisjoner	57 divisjoner
Tap
80 000 drepte eller sårede	12 000 drept 90 000 såret 25 000 krigsfanger

Etter freden i Brest-Litovsk av 3. mars 1918 var Russland ute av krigen og kampene på østfronten var over. Østerrike-Ungarn fikk da frigitt kapasitet fra østfronten og kunne overføre betydelige stridskrefter til Italiafronten, samt motta støtte fra dere allierte Tyskland. Den østerriksk-ungarske keiseren Karl I hadde fått en enighet med Tyskland om å iverksette en ny offensiv, noe som ble støttet av den nye øverstkommanderende Arthur Arz von Straussenburg som hadde erstattet Franz Conrad von Hötzendorf som hadde blitt flyttet til kommandoen for styrkene i Tirol. Men også Conrad von Hötzendorf støttet de offensive planene. Etter den felles østerriksk/tyske framgangen under Caporetto-offensiven høsten i forveien, var de italienske forsvarslinjene presset tilbake fra Isonzo til Piave.

De italienske styrkene var sterkt medtatte etter nederlaget etter Caporetto-offensiven, så de ble forsterket med franske og britiske styrker slik at fronten kunne stabiliseres. Fram til dette hadde de italienske styrkene kjempet alene. De aller fleste av de britiske og franske styrkene ble imidlertid sendt tilbake til vestfronten da tyskerne igangsatte sin overraskende våroffensiv i mars.

Den italienske øverstkommanderende Luigi Cadorna fikk sparken etter Caporetto, og ble erstattet av Armando Diaz. Diaz fokuserte på å styrke hæren og forsterke forsvarslinjen langs Piave. Hans analyse av nederlaget ved Caporetto fortalte at dette kom som følge av manglende mobilitet, for stramt defensivt opplegg og et for sentralisert kommando- og kontrollsystem. Videre manglet forsvaret dybde. Diaz forkastet derfor skyttergravskrigen og utviklet i stedet et svært mobilt defensivt system, med mindre enheter som selv kunne bestemme fram- eller tilbaketrekning, bevege seg friere i frontområdet og kunne selv anmode om artilleristøtte. I tillegg organiserte Diaz 13 motoriserte divisjoner med 6 000 lastebiler som en sentral reserve som kunne settes inn der hvor behovene var størst. Diaz gjennomførte store reformer og bedret forholdene for soldatene med bedre rasjoner, lønn og permisjonsordninger, samt gratis livsforsikringer. Videre fikk Diaz produsert mer artilleri, herunder 3 500 nye kanoner og sørget for å få etablert 25 nye divisjoner.

Conrad von Hötzendorf støttet de offensive planene, men ønsket at dette skulle komme som et angrep gjennom Tirol hvor han hadde områdekommandoen, og følge samme rute som under Trentino-offensiven, mens Svetozar Borojević ønsket en annen rute over Piave. De to hadde kommando over hver sin hær, og kom ikke godt overens. Straussenberg og keiseren hadde vanskeligheter med å skjære gjennom uoverensstemmelser mellom de to sterke personlighetene, og den samlede hæren ble delt mellom dem, noe som skulle føre til at den senere koordineringen ikke ble den beste.

Den østerriksk-ungarske planen var på den ene siden å bryte gjennom Tonale-passet og gå inn i Lombardia, og på den andre siden sette inn to samlende støt inn i den sentrale Veneto, den første sørøstover fra Trentino, den andre sørvestover gjennom det nedre løpet av Piave. Angrepet skulle være på bred front hvor alle kreftene skulle settes inn samtidig.

 

Diaz hadde fått rede på at offensiven skulle starte kl 03.00 den 15. juni, så en halv time før igangsatte han et kraftig artilleriangrep mot de østerrikske stillingene som var overfylte av soldater og utstyr, noe som skapte store skader. I enkelte sektorer strakk østerrikerne seg tilbake til sine defensive posisjoner og offensiven ble svekket og forsinket.

Borojević sto for det første avansementet, sør i frontavsnittet, langs Adriaterhavet. Østerrikerne lyktes å krysse Piave, og kunne etter hvert etablere et brohode, rundt 25 km bredt og åtte kilometer dypt. Men den kraftige motstanden gjorde at Borojević måtte stoppe framrykningen og slå retrett. Det ble gjort noe flere forsøk de kommende dagene, uten suksess. For å gjøre det enda verre, var det høy vannstand i Piave og dette gjorde de østerrikske styrkene som hadde nådd over på vestsidebredden av elven både isolerte og et lett mål for italiensk artilleri. Rundt 20 000 østerriksk-ungarske soldater skal ha druknet da de prøve å komme tilbake til østbredden. 19. juni beordret Diaz motangrep på flankene, noe som medførte store tap for angriperne.

Offensiven ble svekket av mangel på forsyninger, herunder mat, slik at deres soldater var nær sultegrensen. De hadde en viss framgang ved Piave, men ble også hindret av at denne var i flom og av italienske bombeangrep mot deres kommunikasjoner. De ble derfor evakuert tilbake over Piave 21.-23. juni. Det at de hadde stanset en større østerriksk-ungarsk offensiv var en stor seier for den italienske moralen, og tilsvarende nederlag for den andre siden. De østerrikske-ungarske styrkene opplevet en stadig økende desertering av særlig de slaviske soldatene, som nå skjønte at Østerrike-Ungarn sto foran et sammenbrudd.

Italia kom under et økende press fra sine allierte om å dra nytte av de allierte seirene på vestfronten til å svekke Østerrike-Ungarn ytterligere ved å påføre den nederlag i Italia. De italienske ressursene var imidlertid brukt opp, og Italia måtte avvente situasjonen. Men samtidig med alliert gjennombrudd ved Saloniki og i Bulgaria, gikk Østerrike-Ungarn mot oppløsning, Jugoslavia og Tsjekkoslovakia ble erklært opprettet, og i denne situasjonen følte Italia seg tvunget til å gå til offensiv for å forhindre at de skulle miste territorium i denne nye situasjonen med østerriksk-ungarske styrker så langt inne i Italia.

Offensiven over Piave var det siste større militære initiativ fra Østerrike-Ungarn. Til tross for at de tok en rekke krigsfanger, var tapene imidlertid enorme. Den mislykkede aksjonen ødela det siste av kampmoral i den østerrikske hæren og denne begynte å gå i oppløsning. Også selve oppløsningen av Østerrike-Ungarn ble påsyndet av nederlaget, og fikk sitt dødsstøt av slaget ved Vittorio Veneto fire måneder senere.

• Slaget ved Piave på firstworldwar.com
• Straussenberg på firstworldwar.co
• Cronologia: il "Secolo Breve" dal 1914 al 2000 Arkivert 28. mai 2007 hos Wayback Machine. (italiensk)

• Clodfelter, M. (2017). Warfare and Armed Conflicts: A Statistical Encyclopedia of Casualty and Other Figures, 1492-2015 (4th utg.). Jefferson, North Carolina: McFarland. ISBN 978-0786474707.