Separatisme

Gruppen kan være definert av kulturelle, etniske eller religiøse kjennetegn som grunnlag for en nasjonal identitet.

Separatisme kan være knyttet til ideen om rett til nasjonal selvbestemmelse. Prinsippet fikk særlig betydning i tiden etter første verdenskrig, da det ble lagt til grunn for fredsslutningen og oppsplittingen av flernasjonale imperier i selvstendige nasjonalstater. Retten til nasjonal selvbestemmelse ble etter andre verdenskrig nedfelt i FN-pakten. Selv om hensikten her gjaldt kolonifrigjøring, kan påkallelse av prinsippet ligge til grunn for separatisme også fra allerede selvstendige stater.^{[trenger referanse]} Baskerland og Korsika har hatt separatistbevegelser. Catalonia har forhandlet frem betydelig indre selvstyre fra Spanias sentrale myndigheter. Katalansk uavhengighetsbevegelse innledet i 2017 en politisk krise i Spania da Catalonias parlament 27. oktober 2017 erklærte selvstendighet. Den spanske regjeringen fikk deretter fullmakt av Spanias senat til å overta styringen av regionen. Dette er første gang artikkel 155 i Spanias grunnlov av 1978 er blitt brukt. Carles Puigdemont ble avsatt. Sentralmyndigheten bestemte også at det skal holdes nyvalg i Catalonia 21. desember 2017.

Målet for separatisme kan være opprettelsen av en ny, selvstendig stat for den gruppen som kjemper for løsrivelse. Kurdiske grupperingers kamp for løsrivelse fra Tyrkia, Syria og i Irak, med mål å grunnlegge staten Kurdistan, er et eksempel på separatisme i en folkegruppe som befolker flere stater. Et annet eksempel er Tsjetsjenia, der enkelte ønsker løsrivelse fra Russland, eller Sri Lanka der grupper blant tamilene vil gjøre de tamilske områdene til en selvstendig stat.

Målet for separatister kan også være irredentisme, det vil si gjenforening med et annet land. Et eksempel på dette er nasjonalistiske grupperinger i Nord-Irland, som ønsker gjenforening med Irland.