Ottokar Czernin: østerriksk diplomat og utenriksminister (1872-1932)

september">26. september 1872, død 4. april 1932) var en østerriksk-ungarsk politiker og diplomat, og utenriksminister for Østerrike-Ungarn under første verdenskrig, i årene 1916 til 1918.

Ottokar Czernin
Født		26. sep. 1872 Dymokury
Død		4. apr. 1932 (59 år) Wien
Beskjeftigelse		Diplomat, politiker, aristokrat
Embete		Medlem av Nasjonalrådet ambassadør medlem av Nasjonalrådet (1st National Council of Austria) utenriksminister i Østerrike-Ungarn (1916–1918) medlem i riksrådets overhus (1912–) Member of the Bohemian Diet
Utdannet ved		Karlsuniversitetet i Praha
Far		Theobald Czernin
Mor		Anna Maria von Westphalen zu Fürstenberg
Søsken		Otto Czernin Theobald Joseph Czernin
Barn		Petr Czernin Victoria Gräfin Czernin von und zu Chudenitz Ferdinand Karel Černín z Chudenic
Parti		Verfassungstreuer Großgrundbesitz
Nasjonalitet		Østerrike Cisleithania
Utmerkelser		Ridder av Det gyldne skinns orden (1917) Æresborger av Wien (1918) Det gyldne skinns orden Sankt Stefans orden
Ottokar Czernin på Commons

Familie

Czernin ble født i Dymokury (tysk: Dimokur) i en gammel böhmisk adelsfamilie. I 1897 giftet han seg med Marie Gräfin Kinsky von Wchinitz und Tettau (1878–1945) i Heřmanův Městec (tysk: Hermannstädtel). Hans yngre bror Otto von Czernin var også diplomat og tjenestegjorde blant annet som utsending til Sofia under første verdenskrig.

Tidlig karrière

Etter å ha studert rettsvitenskap ved Karlsuniversitetet i Praha begynte han i Østerrike-Ungarns utenrikstjeneste i 1895 og ble plassert ved ambassaden i Paris. I 1899 ble han overført til Haag, men etter tre års tjeneste der måtte han be om avskjed grunnet en lungeinfeksjon og han trakk seg tilbake til sin eiendom i Bøhmen.

I 1903 ble Czernin medlem av Bøhmens underhus (tysk offisiell betegnelse: Landtag des Königreiches Böhmen) som representant for Deutsche Verfassungspartei. Han ble raskt en forkjemper for konservatisme, forsvarte monarkisme og motsatte seg alminnelig stemmerett og parlamentarisme. Det førte til at tronarvingen, erkehertug Franz Ferdinand av Østerrike-Este, ble oppmerksom på han. Som et ledende medlem av Franz Ferdinands omgangskrets (kjent som Belvedere-gruppen), ble Ottokar Czernin utnevnt som medlem av det østerrikske overhuset (tysk: Herrenhaus) i 1912. Czernin utarbeidet en rekke ekspertrapporter på oppdrag fra tronarvingen, emnet var hovedsakelig problemet med etniske skiller i keiserriket. Czernin hevdet dette måtte løses ved økt sentralisering, basert på de transnasjonale tradisjonene i det østerrikske aristokratiet.

Minister til București

Etter anmodning fra tronarvingen gjenopptok Czernin sin tjeneste i diplomatiet i oktober 1913 og ble sendt som minister (stasjonssjef) til București i Romania. Utnevnelsen var først kontroversiell i dobbeltmonarkiet, da han var kjent for å være negativ overfor Ungarn, men han klarte å overbevise den ungarske statsministeren István Tisza til å akseptere han. Et intervju med en ungarsk avis i januar 1914 holdt imidlertid på å koste han stillingen, med krav fra Ungarn for hans avgang.

Som utsending for Østerrike-Ungarn i București skulle Czernin blant annet undersøke holdbarheten av alliansen med Romania og muligheten for å utvide den. Han meldte imidlertid snart tilbake til Wien at man ikke kunne stole på avtalen med regjeringen i Romania hvis det brøt ut krig. Etter utbruddet av første verdenskrig i august 1914 arbeidet han for å holde Romania nøytralt, blant annet med støtte fra den aldrende kong Carol. De fleste rumenerne delte ikke kongens sterke pro-tyske følelser, inkludert statsministeren Ion I. C. Brătianu og hans regjering. Ottokar Czernin anbefalte overfor regjeringen i Wien at Østerrike-Ungarn skulle tilby tilbaketrekking fra Siebenbürgen (dagens Transilvania) og fra deler av Bukovina for å overtale Romania til å fortsatt holde seg nøytral, men forslaget ble sterkt imøtegått av den ungarske regjeringen. Romania sluttet seg til ententemaktene i august 1916 og Ottokar Czernin vendte tilbake til Wien.

Utenriksminister for Østerrike-Ungarn

Etter at Karl I ble ny keiser ble Ottokar Czernin den 23. desember 1916 utnevnt som utenriksminister. Begge delte oppfatningen at en rask fredsslutning var nødvendig for å unngå oppløsningen av Østerrike-Ungarn.

Som utenriksminister ble Czernins hovedmål å sikre en kompromissfred, samtidig som avtalene med Tyskland ble overholdt. Han oppdaget imidlertid raskt at Østerrike-Ungarns økende avhengighet av Tyskland utelukket en uavhengig utenrikspolitikk. Mens han motstrebende godtok behovet for å gjenoppta uinnskrenket ubåtkrig i februar 1917, så brukte han mye tid det året på å forsøke å overtale tyske politiske og militære ledere om nødvendigheten av en fredsavtale basert på kompromisser.

Under en konferanse mellom Tyskland og Østerrike-Ungarn i mars 1917 om krigsmål, foreslo han at sentralmaktene (i praksis Tyskland og Østerrike-Ungarn) skulle avgi områder for å raskt kunne oppnå fred med ententemaktene. Han anså at krigserklæring fra USA var en katastrofe, og en seier for sentralmaktene var usannsynlig. Mer konkret foreslo han at Tyskland skulle oppgi Elsass-Lothringen (dagens Alsace-Lorraine) og Belgia, i bytte for store områder i Polen. Han så for seg at Østerrike-Ungarn ble kompensert primært med områder i Romania.

 

Den 12. april 1917 skrev han et memorandum med en pessimistisk prognose for Østerrike-Ungarns situasjon i krigen, det ble sendt via keiser Karl I til Matthias Erzberger, medlem av den tyske Riksdagen, og forklarte hvorfor keiserriket ikke kunne klare nok en krigsvinter. Dette førte til den velmente, men ineffektive fredsresolusjonen av 19. juli 1917. I en tale i Budapest 2. oktober 1917, argumenterte han for internasjonal lovgiving, nedrusting, voldgift og havenes frihet som et grunnlag for fred og som et rettslig grunnlag for et nytt Europa.

Etter oktoberrevolusjonen i Russland, ble arbeiderne i Østerrike-Ungarn stadig mer aktive rundt kampsakene matmangel og en «fred uten anneksjoner». Dette ledet til omfattende streiker i januar 1918, hvor Czernin måtte ta tiltak. Den 24. januar 1918 kunngjorde han at han aksepterte den amerikanske president Woodrow Wilson krav til fred, Wilsons 14 punkter. Han forhandlet deretter frem en separat fredsavtale med den nylig opprettede Den ukrainske folkerepublikk som ble undertegnet 9. februar 1918, og hvor han godtok å avgi Chełm. Den såkalte brødfreden løste ikke keiserrikets matforsyninger, men sørget for problemer med keiserrikets polske innbyggere, som var imot overgivelsen av Chełm. Han nådde høydepunktet av sin karrière ved deretter å undertegne fredsavtaler med Russland den 3. mars og Romania den 14. april, og ble ansett som sentralmaktenes ledende diplomat.

Den såkalte Sixtus-affæren førte til Czernins avgang. Keiser Karl I brukte sin svoger, prins Sixtus av Bourbon-Parma som sin mellommann, og forsikret den franske presidenten Raymond Poincaré i et brev datert 24. mars at han ville støtte Frankrikes «rettferdige krav» om å få tilbake Alsace-Lorraine. Selv om Czernins rolle var uklar, var han kjent med de hemmelige forhandlingene, men ikke med brevets nøyaktige innhold. Da den franske statsministeren Georges Clemenceau ett år senere offentliggjorde brevet, valgte Czernin å søke avskjed den 14. april 1918.

Ottokar Czernin har i ettertid blitt relativt negativt vurdert av historikere. Selv om han var mer energisk og vidsynt enn sine forgjengere, Leopold Berchtold eller Stephan Burián von Rajecz, var han samtidig mer uforutsigbar, og ga etter for impulser. Det ga hans utenrikspolitikk et element av manglende stabilitet, som muligens ikke ga tillit til den andre siden, som han søkte en fredsavtale med. Til tross for at han i samtiden ble hyllet som en «fredsminister», så klarte ikke hans diplomatiske forsøk på å trekke keiserriket ut av første verdenskrig å hindre oppløsningen av Østerrike-Ungarn.

Karrière etter krigen

Etter krigen førte landreformene i det nyopprettede Tsjekkoslovakia til at han mistet sine landområder i Bøhmen og han trakk seg tilbake til Salzkammergut i Østerrike. Fra 1920 til 1923 var han representant for Demokratische Partei nasjonalforsamlingen republikken Østerrike.

I 1917 ble han tildelt storkors av Sankt Stefans orden og ble riddet av Ordenen det gylne skinn.

 Vi var dømt til å dø. Vi kunne selv velge hvordan vi skulle dø, og vi valgte den verste måten. 

Forhenværende utenriksminister Ottokar Czernin om Østerrike-Ungarns undergang

I 1919 ga han ut sine memoarer om sitt virke innen Østerrike-Ungarns politiske og diplomatiske arenaer under første verdenskrig, under tittelen I verdenskrigen (tysk: Im Weltkriege). Boken gir et interessant innsyn i hvordan et gammelt keiserrike blir slitt i stykker av krig. I boken antyder han at fremtidige generasjoner ville huske første verdenskrig som et forspill til verdensrevolusjon.

Ottokar Czernin døde i Wien den 4. april 1932.

• Im Weltkriege, Vienna, Ullstein & co, 1919 (In the World War, London, Cassell, 1919).
• Mein afrikanisches Tagebuch, Zurich, Amalthea, 1928.

• «Czernin, Ottokar Graf», fra International Encyclopedia of the First World War

• (no) «Ottokar Czernin» i Store norske leksikon