Neil Young: Canadisk musiker

november">12. november 1945 i Toronto, Canada) er en canadisk-amerikansk musiker. Han er låtskriver, vokalist og gitarist, og har i over 40 år vært en av rockens mest kjente personligheter. Han er særlig kjent for sin karakteristiske lyse, litt nasale stemme, og for sitt energiske gitarspill. Gjennom karrieren har han gitt ut materiale innen de fleste sjangre, men har lykkes best i å nå ut til et stort publikum de gangene han har holdt seg til sine musikalske røtter, som er gitarbasert rock, elektrisk og akustisk gitar/visesang.

Neil Young
Neil Young på scenen under Stavernfestivalen i 2016.
Født		Neil Percival Young 12. nov. 1945 (78 år) Toronto
Beskjeftigelse		Sanger, sanger og låtskriver, filmregissør, musiker, selvbiograf, plateprodusent, skuespiller, pianist, filmskuespiller, gitarist, låtskriver, regissør
Utdannet ved		Kelvin High School
Ektefelle		Pegi Young (1977–2014) Daryl Hannah
Partner(e)		Carrie Snodgress (1971–1975)
Far		Scott Young
Søsken		Astrid Young
Nasjonalitet		Canada USA
Medlem av		The Stills-Young Band Crosby, Stills, Nash & Young Buffalo Springfield
Utmerkelser		17 oppføringer Offiser av Order of Canada MusiCares Person of the Year (2010) Rock and Roll Hall of Fame (1995) MTV Video Music Award for Video of the Year (1989) Canadian Music Hall of Fame (1982) Juno Award for Album of the Year (1994) (for: Harvest Moon) Jack Richardson Producer of the Year Award (2006) Juno Award for Adult Alternative Album of the Year (2006) (for: Prairie Wind) Grammy Award for Best Boxed or Special Limited Edition Package (2009) (for: The Archives Vol. 1 1963–1972) Grammy Award for Best Rock Song (2010) Juno Humanitarian Award (2011) Juno Award for Adult Alternative Album of the Year (2011) (for: Le Noise) Juno Award for Artist of the Year (2011) Grammy Hall of Fame Award (2013) (for: After the Gold Rush) Canada’s Walk of Fame (2000) Americana Award for Artist of the Year (2006) Order of Manitoba (2006)
Musikalsk karriere
Pseudonym		Bernard Shakey, Don Grungio
Sjanger		Countrymusikk, grunge, rock, eksperimentell rock, blues, folkrock, countryrock, sørstatsrock, hardrock, rockabilly, alternativ rock
Instrument		Gitar, fiolin, munnspill, orgel, piano, banjo, vokal
Stemmetype		Tenor
Aktive år		1961–
Plateselskap		Atco Records, Atlantic Records Group, Geffen Records, Motown Records, Reprise Records, Warner Music Group, Warner Bros. Records, Atlantic Records
Nettsted		http://www.neilyoungarchives.com/
IMDb		IMDb
Neil Young på Commons

Han ble tatt opp i Rock and Roll Hall of Fame både i 1995 og i 1997, siste gang med Buffalo Springfield. Fra 1992 er han æresdoktor ved Lakeshead University, Ontario, Canada og fra 27. mai 2006 ved San Francisco State University, California i USA, det siste doktoratet inkluderer hans ekskone Pegi Young. Han ble 14. juli 2006 tildelt Order of Manitoba for sitt fremragende bidrag innen musikk, og sine bidrag til trengende, herunder Bridge School Benefit Dette er den høyeste utmerkelsen i hans hjemprovins Manitoba i Canada 30. desember 2009 ble han utnevnt til offiser av Canadas høyeste orden, Order of Canada. På Rolling Stones over tidenes 100 beste gitarister er Young rangert på 17.-plass.

Young bor på sin ranch mellom La Honda og Kings Mountain i San Mateo County sør for San Francisco i California. Til tross for at han har bodd i det nordlige California siden 1970-årene, har han opprettholdt sitt canadiske statsborgerskap. I 2020 ble han også amerikansk statsborger.

Neil Young kan, sammen med Bob Dylan sies å ha vært svært toneangivende overfor særlig nordamerikansk rockemusikk, noe som kommer til uttrykk hos artister som Nirvana, Pearl Jam, Pixies og Sonic Youth. Young, som Dylan, er særlig kjent for sine særegne evner til å fornye og omstille sine musikalske uttrykk, kombinert med politisk «ukorrekte» og sarkastiske tekster. Karakteristisk er hvordan dette kommer fram gjennom to ulike musikalske uttrykk; akustisk folk- og countryrock på den ene side, og rå, massiv, og pumpende elektrisk rock på den andre. Young er karakterisert som grungens gudfar, og han kan oppfattes som å stå i en musikalsk linje med blant andre Beethoven hvor han gjennom sin uforutsigbarhet, produksjon i ulike sjangre og hans formidling av maskuline emosjoner har vist en stor musikalsk bredde.

Barndom i Canada

Young er sønn av den kjente canadiske forfatteren og sportsjournalisten Scott Young og Edna «Rassy» Ragland Young. Et livstruende polioutbrudd da han var seks år svekket hans venstre side slik at han fortsatt halter svakt. Foreldrene skilte seg da Neil var tolv år og etter skilsmissen flyttet Neil Young med moren til Winnipeg, Manitoba hvor han spilte i forskjellige high school-band. Den ene gruppen, The Squires (våpendragerne) hadde en hit med låten «The Sultan», men hovedsakelig dreide det seg om nokså amatørmessige fremføringer av coverlåter.

I dokumentarfilmen Neil Young: Heart of Gold fra 2005 forteller Young hvordan han på sommerleir da han var ung brukte alle lommepengene på en jukeboks for å spille Ian Tysons «Four Strong Winds» og hvordan Tyson inspirerte ham. Young spilte senere inn samme sang på albumet Comes a Time fra 1978.

Etter å ha forlatt The Squires, spilte Young på ulike klubber i Winnipeg, hvor han møtte Joni Mitchell første gang. Mitchell husker Young fra den tiden som sterkt påvirket av Bob Dylan. På denne tiden skrev han noen av side tidligste og varige sanger som «Sugar Mountain», om tapt ungdom, og Mitchell skrev sangen «The Circle Game» som et svar. Winnipeg-bandet The Guess Who, med Randy Bachman som gitarist hadde samtidig en listeplassering på Top 40 Canadian hit med Youngs sang «Flying on the Ground is Wrong», og dette var Youngs første vesentlige suksess som songwriter.

I 1965 var Young på turne i Canada som soloartist. Da han var i Toronto i 1966, sluttet han seg til Mynah Birds med Rick James som frontfigur. Bandet fikk en platekontrakt med Motown, men da deres første album var spilt inn, ble James arrestert for ulovlig fravær fra det militære. Etter at Mynah Birds ble oppløst, reiste Young og bassisten Bruce Palmer til Los Angeles. Young har medgått, blant annet i sein selvbiografi fra 2012 at han oppholdt seg ulovlig i USA fram til han fikk permanent oppholds- og arbeidstillatelse («Green Card») i 1970. I januar 2020 fikk han også amerikansk statsborgerskap.

Buffalo Springfield

Så snart de nådde Los Angeles, møtte Young og Palmer Stephen Stills, Richie Furay og Dewey Martin og dannet Buffalo Springfield. Gruppens lyduttrykk var en blanding av folk, country, psykedelisk og rock, og lente seg tungt på gitarspillet til Stills og Young, og dette gjorde at Buffalo Springfield ble tatt godt imot av kritikerne, og deres første album Buffalo Springfield (1966) solgte godt etter at Stills' protestsang «For What It's Worth» ble en hit, godt hjulpet av Youngs melodiske harmonier på elektrisk gitar. Gruppen ga også ut et andrealbum Buffalo Springfield Again i 1967, men to av Youngs tre bidrag var soloinnspillinger gjort uavhengig av de andre. Gruppen hadde både kommersiell og kunstnerisk suksess, men samarbeidsforholdene var vanskelige og gruppen ble oppløst allerede i mai 1968, særlig utløst av arrestasjonen og deportasjonen av Palmer. For å oppfylle sine kontraktsmessige forpliktelser, ble også albumet Last Time Around gitt ut sommeren 1968, og Youngs bidrag var «On the Way Home» og «I Am a Child», hvor han sang vokalen på den siste. Neil Young har siden hatt et vekslende samarbeid med Stephen Stills, men dette har vært kjennetegnet av konflikter og åpen krangel ved flere anledninger. Rusmisbruket kommer også fram i den selvbiografiske sangen The Hitchiker fra albumet Le Noise fra 2010.

Young eksperimenterte på denne tiden med ulike rusmidler, men ble etter hvert sterkt preget av skjebnen til mange av hans venner og kolleger, som gikk til grunne eller døde av rusmisbruk. Disse opplevelsene ledet til sterke sanger som «Needle and the Damage Done» fra Harvest og «Tonight's the Night» fra platen med samme navn. Disse sangene omhandler narkotikamisbruk og dødsfall, den første omhandler skjebnen til gitaristen Danny Whitten, den andre til crew-medlemmet Bruce Berry.

Familie og sykdom

Etter at han flyttet til California i 1966, har han bodd i delstaten, først i Topanga, deretter på Broken Arrow-ranchen mellom La Honda og Kings Mountain i San Mateo County sør for San Francisco. Young har hele livet slitt med ettervirkningene av både polioangrepet som barn og epilepsi. Han har fått tre barn, den eldste, sønnen Zeke fikk han med skuespilleren Carrie Snodgress i 1973. Zeke arbeider i dag som lydtekniker innen film og musikk, blant annet på enkelte av farens prosjekter. Zeke har en mild utgave av cerebral parese, men Youngs neste barn, sønnen Ben som han fikk med Pegi Young i november 1978, er sterkt rammet av den samme sykdommen og trengte stor oppfølging fra begge foreldrene. I tillegg ble Pegi på samme tid rammet av en hjernesvulst, og disse familiære påkjenningene tok for en periode Youngs fokus bort fra musikk. Sjansene for å få barn med cerebral parese er cirka 2,5 av 1000, og sannsynligheten øker ikke når man allerede har fått et barn med sykdommen. Neil Young var en periode plaget av forestillingen om at han hadde en forbannelse over seg, og dette har gitt næring til en oppfatning om at dette var bakgrunnen for de noe spesielle albumene han ga ut på denne tiden. Albumet Trans fra 1982 er kjennetegnet av at Neil Young fremfører flesteparten av sangene gjennom voicerecorderen han bruker for å kommunisere med sønnen Ben. Sangen «Transformer Man» handler direkte om denne kommunikasjonen, og er tilegnet sønnen. I 1984 fikk Young datteren Amber Jean som ikke er rammet av cerebral parese, men derimot epilepsi i likhet med faren.

Bridge School Benefit

Siden 1986 har Neil og Pegi Young arrangert Bridge School Benefit en årlig støttekonsert med en rekke internasjonale stjerner. Inntektene går til Bridge School, som er en skole for barn med alvorlige fysiske funksjonshemminger og omfattende behov for assistanse for å kunne kommunisere med omverdenen. For sine årlige konserter for Bridge School, ble Young i 2010 tildelt prisen MusiCares Person of the Year.

Karrieren fikk et kraftig oppsving med albumet Freedom i 1989, som også inkluderte klassikeren «Rockin in the Free World». Han vant da tilbake mange fra sin gamle fanskare, og fikk samtidig mange nye. Særlig etter at grungeband som Nirvana og Pearl Jam ikke la skjul på at Young var dere fremste inspirasjonskilde og Pearl Jam opptrådte som backingband på Youngs album Mirror Ball og på den påfølgende turneen.

Hjerneoperasjon i 2005

Young har slitt med flere helseplager, siden han holdt på å dø av polio som treåring. Han halter fortsatt svakt på venstrebenet etter dette. Videre er han plaget av epilepsi. I 2005 var han nær ved å dø i forbindelse med at han måtte gjennomgå en risikofylt operasjon som følge av en utposing av en blodåret i hjernen (se nedenfor). Samme sommer døde faren Scott, og både dette og de usikre prognosene for sin egen operasjon gjenspeiles på det reflektive albumet Prairie Wind som han spilte inn i denne perioden. Dette er tilegnet faren, med blant annet påskriften «For Daddy».

Andre interesser

Hans største hobby er samling av modelltog. Young er også kjent for å ha arvet sin fars interesse og engasjement for ishockey og innehar sesongkort sammen med sin sønn Ben hos den nærmeste NHL-klubben, San Jose Sharks. Videre er Young kjent for sin omfattende samling veteranbiler. og han eier også en 110 fot skonnert som er oppkalt etter hans morfar «W.N. Ragland».

 

 

Den musikalske debuten kom i slutten av 1960-årene med bandet Buffalo Springfield, der han innledet et musikalsk samarbeid med blant andre Stephen Stills. Youngs beslutning om å bli soloartist resulterte i albumet Neil Young i 1969. Senere samme år ble Everybody Knows This Is Nowhere utgitt, der Young innledet et livslangt samarbeid med gruppen Crazy Horse, og det karakteristiske rufsete soundet ble født. I 1969 innleder Young et samarbeid med gruppen «Crosby, Stills and Nash», og de ga i 1970 ut albumet Deja vu som «Crosby, Stills, Nash and Young» (CSNY). Umiddelbart etter skytingen på Kent State University, hvor fire studenter ble drept og 9 skadet, skrev han sangen «Ohio», som ble spilt inn og utgitt med «Crosby, Stills, Nash and Young» som single samme sommer, og inkludert på albumet 4 Way Street året etter.

I 1970 kom det svært kjente albumet After the Gold Rush. Dette markerte begynnelsen på en dyster periode som ble forsterket av overdosedødsfallene til gitaristen i Crazy Horse, Danny Whitten, og roadien Bruce Berry. På slutten av 1972 ga Young ut albumet Harvest, noe som ble det kommersielle gjennombruddet og som står som et av hans definitive høydepunkter. I etterkant har Young uttalt at han etter denne utgivelsen havnet «midt i veien, slik at jeg følte jeg måtte bevege meg ut mot grøftekanten.» Turnéen etter Harvest var preget av dette. Istedenfor å promotere Harvest, spilte Neil mye nytt materiale som var betydelig røffere enn Harvest materialet. Fra denne turnéen kom live albumet Time Fades Away (1973). Dette var begynnelsen på The Dich Triology. De neste albumene i trilogien var On the Beach (1974) og Tonight's the Night (1975) (spilt inn i 1973, men utgitt først to år senere på grunn av at plateselskapet ikke våget gi det ut før). I 1975 kom også Neils retur til Crazy Horse (med ny gitarist) med albumet Zuma.

Sangene «Southern Man» og «Alabama», hvor Young kritiserer behandlingen av den svarte befolkningen i sørstatene, var provoserende. Han fikk svar på kritikken gjennom sørstatsbandet Lynyrd Skynyrd et drøyt år senere på låten «Sweet Home Alabama». Det skal likevel nevnes at Young og Lynyrd Skynyrd med frontfigur Ronnie Van Zant respekterte hverandre, de er ofte avbildet med t-skjorte av hverandre, og dukket av og til uanmeldt opp på hverandres konserter – det blir til og med hevdet at Van Zant som omkom i en flystyrt i 1977 ble gravlagt i en svart «Tonight's the Night»-T-skjorte.

I 1976 var han med på en av 1970-årenes mest kjente rockekonserter, The Last Waltz som var avskjedskonserten til The Band. Her stilte flere andre betydelige artister som blant annet Eric Clapton, Neil Diamond, Ron Wood, Joni Mitchell og Bob Dylan. Neil stilte med den sangen «Helpless». Konserten ble filmet og er gitt ut både på VHS og DVD og er blitt kalt tidenes rockevideo.

Denne perioden var preget av misbruk av narkotika, uten at dette medførte at kvaliteten på albumene ble dårligere, da produksjonen fra disse årene regnes blant hans klassikere. Etter utgivelser som Long May You Run (1976) og American Stars 'N Bars (1977) som begge fikk lunkne mottakelser, fulgte Young opp med den store kommersielle suksessen Comes a Time (1978) som har et gjennomgående country-preg. Tiåret ble avsluttet med en ennå større suksess, Rust Never Sleeps (1979) som har en av de kraftigste elektriske uttrykkene, som slik sto i kontrast til Comes a Time.

1980-årene ble for Neil Young, som for så mange andre, en relativt svak periode. En viktig grunn til dette var overgangen fra Reprise Records til Geffen Records, et plateselskap med en helt annen agenda enn det foregående. Da Young følte at han ble fratatt sin musikalske frihet til fordel for et påtvunget ønske om topp 10-suksesser, svarte Young med å «sabotere» sine neste utgivelser. Mest kjent er nok utgivelsen Trans fra 1982, der han spiller en form for rockabilly-techno og albumet Everybody's Rockin'' (1983), der han og bandet stilte på cover og promotionvideoer i en rosa rockabilly-preget stil, med tilbakestrøket hår, og i 1950-årenes karikatur preget antrekk. Tiåret var allikevel ikke helt uten høydepunkter; This Note's for You (1988), en rendyrket Nashville blues-plate, samt Freedom (1989), en klassiker som på ny brakte Young opp i rampelyset, mye takket være singelen «Keep On Rockin' in the Free World». Med Freedom markerte Young sin overgang fra Geffen Records tilbake til sitt gamle plateselskap, Reprise.

 

I begynnelsen av 1990-årene samarbeidet Young igjen sammen med Crazy Horse, noe som førte til utgivelsen av Ragged Glory (1990), etterfulgt av en turné med Sonic Youth og livealbumet Weld (1991). Etter det skiftet Young på ny beite, og utga countryplaten Harvest Moon i 1992, noe han kalte en form for videreføring av stilen fra Harvest tyve år tidligere. Suksessen ble fulgt opp av MTV Unplugged fra 1993, et akustisk livealbum med låter fra hele hans karriere. I 1994 kom albumet Sleeps With Angels, et album delvis tilegnet da nylig avdøde Nirvana-sanger Kurt Cobain. I selvmordsbrevet til Kurt Cobain står sitatet «It's better to burn out than to fade away», en strofe fra låten «Hey Hey My My (Into the Black)» fra Rust Never Sleeps. I dagene før Kurt Cobains død skal Young angivelig ha forsøkt flere ganger å få tak i ham for å gi ham støtte i presset Kurt opplevde fra plateselskap og omverden.

I 1995 endret Young igjen uttrykk da han innledet et samarbeid med Pearl Jam, et band han gav mye av æren for sin suksess i 1990-årene. Dette ble fulgt opp med turneen Year of the Horse i 1996 med bandet Crazy Horse og Jim Jarmuschs dokumentarfilm med samme navn året, samt med en gjenforening med Crosby Stills & Nash i 1999, og til slutt Silver and gold (2000). I 2003 kom albumet Greendale.

I 2005 ble Young operert for en utposning på en blodåre i hjernen (aneurisme) etter at han begynte å se dobbelt under en prisutdeling. Operasjonen ble gjennomført mens Young spilte inn albumet Prairie Wind som ble utgitt i september 2005, tilegnet faren. Platen høstet gode kritikker og blir karakterisert som det tredje albumet i Harvest-trilogien. Parallelt ble dokumentarfilmen Neil Young: Heart of Gold. regissert av Jonathan Demme produsert, hvor Young under to konserter i Nashville 18. og 19. august 2005 framfører i filmens første halvdel sangene fra Prairie Wind, og i siste del andre sanger som han tidligere har spilt inn i Nashville.

I 2006 ga Young ut albumet Living with War, med sterk kritikk av president Bush og krigen i Irak.

Live

 

 

Neil Young har hatt en rekke live-opptredener, offisielt og uoffisielt festet til film eller plater. I 1970-årene fikk han en stadig voksende fanskare gjennom en plateproduksjon som inkluderer mesterverk som Harvest, After the Goldrush og Zuma. Livekonsertene var ikke alltid like populære da Youngs uforutsigbarhet gjorde at publikum aldri kunne vite hva de gikk til. Tidlig i karrieren kunne han opptre tydelig ruset på scenen, og brukte lang tid på å snøvle seg frem til en introduksjon av sangene, om han ikke snakket seg helt bort. Han kunne også finne på å trosse publikums piping og spille nye sanger ingen blant publikum hadde hørt før, sanger som siden har blitt klassikere på plater, som «Tonight's the Night» og «Rust Never Sleeps».

I 1980-årene endret Neil Young igjen konseptet og forlot både de akustiske konsertene med seg selv og gitaren, og de støyende, elektriske konsertene med Crazy Horse eller andre bandsammensetninger. I stedet fulgte han musikkstilen fra platene, med rockabilly, synth-pop, country, blues og forskjellige andre sjangre han ikke lyktes med. Likevel insisterte han på å spille stoff fra de nye platene, til stor skuffelse for et stadig mindre publikum.

Etter albumet Freedom i 1989 var Neil Young plutselig tilbake i den gamle musikkstilen som om ingenting var skjedd. Siden har publikum sett en stadig eldre Neil Young opptre like energisk og hardspillende som i glansdagene. De gamle sangene er på ny plukket frem, og han har også laget nye som holder høy kvalitet. Han er kjent for å bli på scenen lenge, og kan ha konserter som varer i opptil tre timer.

Young spilte alene under avslutningsseremonien av Vinter-OL 2010 i Vancouver den 28. februar 2010, hvor han fremførte «Long May You Run» mens den olympiske ild ble slukket.

Neil Young har flere ganger holdt konserter i Norge, blant annet:

• Ekeberghallen, 15. mars 1976
• Drammenshallen 7. oktober 1982
• Kalvøyafestivalen med Booker T. & the M.G.'s 27. juni 1993
• Kalvøyafestivalen med Crazy Horse 30. juni 1996
• Oslo Spektrum med Crazy Horse 4. juli 2001
• Grieghallen 25. april og Oslo Konserthus 23. april 2003
• Oslo Spektrum og Koengen i Bergen med His Electric Band, bestående av Ben Keith (pedal steelgitar), Chad Cromwell (trommer), Rick Rosas (bass), Anthony Crawford (gitar) og Pegi Young (bakgrunnsvokal) 11. august og 26. august 2008
• Norwegian Wood i Oslo med His Electric Band 11. juni 2009
• Konsert med Crazy Horse i Oslo Spektrum 7. august 2013 Konserten på Koengen i Bergen 10. august ble avlyst sammen med resten av turneen, men ble videreført i 2014 med konsert på Koengen 1. august 2014.
• Stavernfestivalen 2016 7. juli med Promise Of The Real

Siden 2006, Har Neil Young vedlikeholdt Neil Young Archives, et prosjekt som omfatter utgitte livealbum, som han startet i 2006 med utgivelsen Live at the Fillmore East, et box set med live- og studiomateriale, som han startet i 2009 med The Archives Vol 1: 1963-1972, og også videoutgivelser. Fra 2019, har prosjektet utviklet seg til å bli en webside der all musikken hans kan streames med "high resolution audio". Neil Young Archives inneholder også nyheter, "The Times-Contrarian", "The Hearse Theater" og fotografier og memorabilia fra hele hans karriere.