Glukokortikoid

Begrepet kortikosteroid omfatter både mineralkortikoider og glukokortikoider, men brukes ofte synonymt med glukokortikoid. Det er utviklet en rekke syntetiske glukokortikoider til bruk som legemiddel ved en rekke tilstander. Populært kalles glukokortikoider ofte steroider, men dette er en upresis vidtfavnende betegnelse som også omfatter flere grupper av forbindelser med helt andre egenskaper.

Kortisol (eller hydrokortison) er det viktigste glukokortikoidet hos mennesket. Det er livsnødvendig, og regulerer og støtter en rekke viktige kardiovaskulære, metabolske, immunologiske og homøostatiske funksjoner. Reseptorer for glukokortikoider finnes i nesten alle celler i alle virveldyr.

Se artikkel om steroidhormon for virkningsmekanisme

Navnet glukokortikoid stammer fra tidlige observasjoner om at disse hormonene er involvert i glukosemetabolismen (blodsukkerreguleringen). I fastende tilstand stimulerer kortisol følgende prosesser som bidrar til å øke og vedlikeholde normale konsentrasjoner av glukose i blodet:

• Stimulering av glukoneogenesen, (nydanning og frigjøring av glucose), særlig i lever
• Mobilisering av aminosyrer fra vev utenfor leveren slik at de kan inngå i glukoneogenesen
• Hemming av glukoseopptak i muskler og fettvev, denne mekanismen bidrar til å holde blodsukkeret oppe.
• Stimulering av fettnedbrytning i fettvev. Fettsyrene som dermed frigjøres går med til energiproduksjon i annet vev, og det samtidig frigitte glyserolet går inn i glukoneogenesen

Glukokortikoider har potente antiinflammatoriske og immunsuppresive egenskaper, populært sagt hemmer de immunsystemet. Dette er nødvendig i reguleringen av naturlig immunrespons, men immunsuppresive egenskapene utnyttes ved farmakologisk i form av tilførsel av naturlige og syntetiske glukokortikoier for å behandle en rekke inflammatoriske (betennelses-) tilstander som revmatoid artritt, (leddgikt), astma og en rekke autoimmune sykdommer, der kroppens immunapparat virker på forskjellige vev i kroppen.

Glukokortikoidene har mange virkninger på fosterutviklingen. Et viktig eksempel er modning av lungene og produksjon av surfaktant, nødvendig for lungefunksjonen utenfor livmoren.

Høye glukokortikoidnivåer på grunn av tilførsel av legemiddel eller for stor egenproduksjon, gir bivirkninger i mange systemer. Eksempler er osteoporose, (benskjørhet), på grunn av hemming av beindannelse og nedsatt av kalsiumopptak, forsinket sårtilheling, muskelsvakhet og økt infeksjonsfare. Dette gjenspeiler glukokortikoidenes brede spekter av fysiologiske effekter.

En rekke syntetiske glukokortikoider, mange langt mer potent enn kortisol har blitt utviklet for terapeutisk bruk. De skiller seg fra hverandre i farmakokinetiske egenskaper (absorpsjonsevne, halveringstid, distribusjonsvolum og clearance) og farmakodynamiske egenskaper (for eksempel mineralkortikoid aktivitet). På grunn av høy fettløselighet, absorberes glukokortikoidene meget godt i fordøyelseskanalen, og de gis derfor som regel peroralt, (gjennom munnen), dersom man ønsker systemisk effekt. For å unngå bivirkninger gis medikamentene ofte lokalt, for eksempel som salve ved inflammasjon (betennelse), i hud (eksem o.l), som injeksjon i inflammerte ledd eller som inhalasjon ved astma.

Den glukokortikoide effekten (potens), effektens varighet og overlappende mineralkoritkoid effekt varierer (tabell).

Kortisol (hydrokortison) er standard for sammenligning av glukokortikoid potens. Hydrokortison er den farmasøytiske betegnelsen på kortisolpreparater. Data over viser til peroral dosering dersom ikke annet er oppgitt. Merk at peroral potens kan være mindre enn parenteral potens på grunn av at betydelige mengder i enkelte tilfeller ikke absorberes fra tarm. Merk at fludrokortison, DOCA og aldosteron ikke er glukokortikoider, men er tatt med i tabellen for å illustrere mineralkortikoid effekt.

Glukokortikoider, også de syntetiske legemidlene virker uselektivt, og ved lang tids bruk blir mange prosesser i kroppen påvirket. De viktigste bivirkningene er:

• Immunsuppresjon, økt fare for infeksjoner.
• Hyperglykemi på grunn av økt glukoneogenese, insulinresistens og redusert glukosetoleranse (såkalt steroid-diabetes. Diabetikere kan få dårligere regulert sykdom.
• Skjør og tynn hud, økt tilbøyelighet for blåmerker og sår.
• Redusert bentetthet og økt fare for osteoporose, økt bruddrisiko og redusert bruddtilheling
• Vektøkning på grunn av økt fettmengde i buken og på trunkus, omfordeling av fettvev fra ekstremiteter til trunkus. Økt appetitt.
• Binyresvikt (ved lang tids bruk og brå avslutning av behandlingen.
• Nedbrytning av muskler (proteolyse), svakhet, redusert muskelmasse.
• Dilatasjon av blodkar i huden.
• Anovulasjon, uregelmessig menstruasjon.
• Nedsatt vekst, forsinket pubertet.
• Økt mengde aminosyrer i blodet, økt dannelse av urea, negativ nitrogenbalanse.
• Ulike effekter i sentralnervesystemet: Eksitatorisk effekt, aggressivitet, depresjon mm.

Kombinasjonen av kliniske problemer langvarig bruk av glukokortikoider i store doser gir (både av endogent produserte og kunstig tilførte, kalles Cushings syndrom.

I tillegg til bivirkningene over, vil bruk av kortikosteroider i mer enn en uke gi hemming av pasientens binyrer på grunn av at det kunstig tilførte steroidet fører til hemming av kortikotropinfrigjørende hormon (CRH) fra hypothalamus og adrenokortikotropt hormon (ACTH) fra hypofysen. Ved langvarig hemming, vil binyrene atrofiere (krympe), og det kan ta flere måneder før full binyrebarkfunksjon er tilbake etter avsluttet glukokortikoidbruk. I denne perioden kan det være stor risiko for binyresvikt.

Innen dermatologi (hud) deles glukokortikoidene inn i fire grupper etter styrke. Ofte vil behandling av for eksempel eksem innebære et behandlingsregime hvor man veksler mellom de ulike gruppene etter som sykdomsaktiviteten varierer.

• Rang, H. P.; Dale, M. M.; Ritter, J. M.; Moore, P. K. (2003). Pharmacology (5 utg.). Edinburgh New York: Elsevier Limited. ISBN 0-443-07145-4. 
• Rang, H. P.; Dale, M. M.; Ritter, J. M.; Flower, R. J.; Henderson, G. (2012). Rang and Dale's pharmacology (7 utg.). Edinburgh New York: Elsevier/Churchill Livingstone. ISBN 978-0-7020-3471-8.