Glenter: En ikke-systematisk gruppe med rovfugler i haukefamilien

På norsk benevnes glentene med navneendelsen -glente. Artene minner om våker og ørner, men de har gjerne et mindre og svakere nebb og kortere og mindre kraftfulle nedre ekstremiteter, der tærne heller ikke er utrustet med like store og kraftige klør som våker og ørner har. Glentene utmerker seg imidlertid som svært dyktige flygere, med relativt lange vinger i forhold til kroppen. De fleste ernærer seg dessuten primært av åtsler, selv om de også både jakter og eter mye annet (for eksempel små pattedyr som smågnagere). Glenter er også kjent for røve byttet fra andre arter ved såkalt kleptoparasittisme, som oftest i flukt.

Glentene tilhører mange ulike grupperinger innenfor haukefamilien, og de trenger ikke nødvendigvis å være spesielt nært beslektet med hverandre. Elanineglenter (Elaninae) sorterer for eksempel i sin egen underfamilie. Noen inngår blant vepsevåker og nære allierte (Perninae), og flaggermusglente (Macheiramphus alcinus) inngår som eneste glente i gruppen med store harpyørner (Harpiinae). De fleste glentene inngår imidlertid i underfamilien glenter, havørner og våker (Buteoninae).

Minst tre arter opptrer i Europa; glente (Milvus milvus), svartglente (M. migrans) og svartvingeglente (Elanus caeruleus). Det er noen få hekkefunn av glente i Østfold de siste årene. Mest vanlig er glente på Sørlandet og rundt Oslofjorden. Svartglente er observert i Norge flere ganger. Den hekker meget fåtallig i Sør-Sverige. Svartvingeglente hekker kun lengst sørvest i Europa, på Den iberiske halvøy og i Frankrike, selv om den er observert i mange flere sørlige europeiske land.

• Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata