Frederik Iii Av Danmark Og Norge: Konge av Danmark og Norge

mars">18. mars 1609, død 9. februar 1670) var konge av Danmark-Norge 1648–1670 og tilhørte huset Oldenburg. Han huskes spesielt for at han var den monarken som innførte eneveldet ved et statskupp i 1660, senere bekreftet og formalisert gjennom Enevoldsarveregjeringsakten og Kongeloven.

Frederik III Konge av Danmark-Norge
Født		18. mars 1609 Haderslev
Død		9. feb. 1670 (60 år) Københavns slott København
Beskjeftigelse		Konge, geistlig, statsmann, politiker
Embete		Erkebiskop Danmarks monark (1648 (etter den julianske kalenderen) – 1670 (etter den julianske kalenderen)) Norges konge (1648 (etter den julianske kalenderen) – 1670 (etter den julianske kalenderen))
Ektefelle		Sophie Amalie av Danmark og Norge (1643–1670)
Partner(e)		Margrethe Pape
Far		Christian IV av Danmark og Norge
Mor		Anna Kathrine av Danmark og Norge
Søsken		14 oppføringer Leonora Christina Ulfeldt Elisabeth Sofie Gyldenløve Anne Cathrine Christiansdatter Elisabeth Augusta Christiansdatter Hedevig Ulfeldt Dorothea Elisabeth Christiansdatter Sophie Elisabeth Pentz Christiane Sehested Valdemar Christian Ulrik, prins av Danmark Christian prins av Danmark Ulrik Christian Gyldenløve Hans Ulrik Gyldenløve Frederik af Danmark
Barn		Med Sophie Amalie: Christian, f. 1646 Anne Sofie, f. 1647 Frederikke Amalie f. 1649 Vilhelmine Ernestine f. 1650 Frederik, 1651-1652. Jørgen (George), f. 1653 Ulrika Eleonora av Danmark f. 1656 Dorothea Juliane 1657-58 Med Margrethe Pape: Ulrik Frederik Gyldenløve (1638-1704)
Nasjonalitet		Danmark-Norge
Gravlagt		Roskilde domkirke
Utmerkelser		Elefantordenen
Regjeringstid		1648 - 9. februar 1670
Valgspråk		Herren være mit forsyn (Dominus providebit)
Våpenskjold
Frederik III av Danmark og Norge på Commons

Frederik ble født på borgen Haderslevhus i 1609 som nest eldste sønn av Christian IV og dronning Anna Kathrine. Da kongens eldste sønn, prins Christian, døde i 1647, ble Frederik valgt som den nye tronfølgeren og overtok derfor tronen etter sin far da han døde i 1648. I forbindelse med kroningen samme år måtte han underskrive den hittil strengeste håndfestning, noe som øket Riksrådets makt betydelig.

I 1643 giftet den 35-årige Frederik seg med den 15 år gamle Sophie Amalie. I løpet av ekteskapet fikk de åtte barn.

 

 

I de første årene etter at han hadde overtatt tronen førte Frederik III en tilbaketrukket tilværelse og overlot ledelsen av Danmark og Norge til Riksrådet og embetsmennene. Da maktkampen mellom rikshovmester Corfitz Ulfeldt og Hannibal Sehested på den ene siden, og Riksrådet på den andre brøt ut i lys lue, stilte kongen seg på Riksrådets side og bidro dermed til å styrte to av landets dyktigste menn. Kongen hadde muligens også hatt personlige grunner, da han ikke brydde seg om svogeren Ulfeldt. Corfitz Ulfeldt ble senere dømt til døden in absentia for landsforræderi og hustruen Leonora Christina – Christian IVs yndlingsdatter – satt i fengsel i Blåtårn i 22 år som medskyldig.

På det utenrikspolitiske området gjenopptok Frederik sin fars kamp om herredømmet i Østersjøområdet. I 1657 gikk Danmark til krig mot Sverige, mens Karl X Gustav var opptatt i Polen og Brandenburg. Danmark hadde imidlertid hverken noen særlig slagkraftig hær eller betydelige allianser på dette tidspunkt. Den svenske kongen forlot Polen og marsjerte med sin hær på 6000 ryttere og 2500 fotfolk opp gjennom hertugdømmene og Jylland. Svenskene inntok den nyanlagte festningen Frederiksodde og tok blant annet den hardt sårede øverstbefalende for den danske hær, riksmarsk Anders Bille, til fange. Inntil videre forhindret den danske flåten den svenske hær i å krysse Lillebælt, men tre måneder senere lyktes det svenskene å gå over isen til Fyn, og få dager senere fortsatte de over isen på Storebælt mellom Langeland og Lolland. Danskenes forsvar brøt sammen og Frederik III måtte kapitulere til arvefienden.

Ved freden i Roskilde i februar 1658 ble Skåne (med Bornholm), Halland og Blekinge, samt Båhuslen og Trondhjems len i Norge avstått til Sverige. Det verste for Frederik var kanskje at Corfitz Ulfeldt, som hadde flyktet til Sverige, satt som svensk representant ved forhandlingene. Kort tid etter brøt Karl Gustav freden og rykket frem mot København, som ble beleiret. Frederik III deltok aktivt i forsvaret. Han ble oppfordret til å forlate hovedstaden, men sa at han ville «dø i sitt rede», noe som gjorde ham umåtelig populær blant Københavns borgere. Beleiringen mislyktes, ikke minst takket være byens kvinner, som deltok aktivt i forsvaret av vollene. Da Karl døde i begynnelsen av 1660 ble det sluttet fred i København. Roskildefreden av 1658 ble i hovedsak bekreftet, ettersom de skånske områdene og Båhuslen forble svenske. Ettersom Trondhjems len ble frigjort av norske styrker høsten 1858 kom området tilbake til Norge. Likeledes hadde Bornholm allerede i 1658 befridd seg selv og overdratt øya til Frederik III som arv og eiendom.

 

På det etterfølgende stendermøtet i 1660 utnyttet Frederik uenigheten mellom adelen på den ene siden og borgere og geistlige på den andre siden, samt den nyvunne folkelige populariteten til å oppnå arverett, få annullert håndfestningen, og innføre enevelde. Den 18. oktober samme år avla stenderrepresentantene ed til den nykårede arvekongen foran Københavns slott.

Ved arvehyllingen tok kongen og dronningen imot representanter for stendene, som knelende avla ed og kysset de kongeliges hender. Det var også noen få bønder der, man bare den ene fikk æren av å kysse noens hender. Arvehyllingen i Norge fant sted på hovedtangen utenfor Akershus festning 5. august 1661. Da lot Frederik seg representere av sin sønn, prins Christian, som kom skridende under en baldakin av rød fløyel, med stendene baketter og bøndene sist. 543 stenderrepresentanter møtte, og av dem var 408 bønder, slik at forholdene skilte seg helt fra de danske. To dager senere undertegnet de en stadfestelse av den danske enevoldsarveregjeringsakten.

Peder Schumacher – senere adlet som Griffenfeld – utarbeidet Kongeloven, verdens eneste nedskrevne enevoldsgrunnlov, som fastslo kongens uinnskrenkede makt. I den omtales kongen som «det ypperste og Højeste Hoved her på Jorden over alle menneskelige Love». Frederik III skrev under Kongeloven i 1665.

 

Frederik III, som var en belest mann interessert i teologi og datidens vitenskaper, grunnla omkring 1648 Det Kongelige Bibliotek basert på sin egen boksamling (hvorav adskillige bærer hans superexlibris), samt en rekke adelige biblioteker som han hadde kjøpt opp. Han var også interessert i alkymi, og da han hadde brukt opp sine titler da Gothersgade og Vendersgade i København fikk navn, brukte han av metallene – slik fikk Sølvgade sitt navn. I Rigensgade hadde han den italienske alkymisten Francesco Giuseppe Borri (1627-95) i sving i et laboratorium. Det nærliggende Garnisonssykehuset fikk derfor tilnavnet «Gullslottet», inntil soldater som var pasienter der, fikk det omdøpt til «Grøtslottet».

Videre fikk han oppført dagens Rigsarkiv, med arsenal i 1.etasjen, bibliotek i 2.etasjen og «kunstkammer» i 3.etasjen. Det siste inneholdt rariteter som skjelettet av hunden Tyrk som holdt vakt i hans far Christian 4.s soverom; hodeskallen til pave Lucius I som ble fjernet fra Roskilde domkirke etter reformasjonen; atten rotteunger med sammenviklede haler; et forstenet foster som Colombe Chatri fra Toulouse hadde gått gravid med i 28 år da hun døde; et tommelangt misfoster som Sehested hadde kommet med, og som angivelig var et av de 365 fostrene grevinne Marie av Holland nedkom med på én gang; samt en blærestein, skåret ut av Griffenfeld og større enn et hønseegg. Bare en liste over severdighetene har overlevd, bortsett fra pave Lucius' hodeskalle, som nå oppbevares i Københavns katolske domkirke, Sankt Ansgar.

Frederik III døde av lungebetennelse i februar 1670 og ble gravlagt i Roskilde domkirke. Hans eldste sønn Christian overtok tronen som kong Christian V.

• Yngvar Nielsen: «Frederik IIIs hylding i Kristiania 1648», i Historisk tidsskrift I (1871), s. 23–52.

• Om Fredrik III, fra nettstedet danmarkshistorien.dk (dansk)