Beatmusikk: Musikksjanger

Beatmusikk er en sammensmeltning av rock and roll (hovedsakelig Chuck Berrys gitarstil og musikere som Buddy Holly), doo-wop, skiffle og R&B. Sjangeren førte til at mange av de bandene som ble ansvarlige for den britiske invasjonen av de amerikanske hitlistene begynte i 1964, og førte til en modell og standard for mange av de betydningsfull trendene og utviklingene innen samtidens pop- og rockemusikk, inkludert formatet på at en rockegruppe skulle bestå av førstegitar, rytmegitar, bassgitar og trommer.

Den nøyaktige opprinnelsen til begrepene «beatmusikk» og «Merseybeat» er usikker. Beatmusikk synes å ha hatt lite å gjøre med den amerikanske, litterære Beat-generasjonen på 1950-tallet, og har mer å gjøre med å håndtere rytmer; beat som verb handler om slå, eksempelvis på en tromme, og i denne betydningen har begrepet eksistert i det engelske språk siden rundt 1300-tallet. Beat i forbindelse med rytmer hadde de lokale engelske gruppene tatt til seg fra deres påvirkning av rock and roll, rhythm and blues og soulmusikk. Da den innledende bølgen av rock and roll dalte på slutten av 1950-tallet, ble musikk kalt «big beat», senere forkortet til kun «beat», et dansealternativ til balladesangere som Tommy Steele, Marty Wilde og Cliff Richard som dominerte de britiske hitlistene.

Navnet Mersey Beat ble benyttet for et magasin for populærmusikk i Liverpool som ble grunnlagt i 1961 av Bill Harry. Harry selv hevdet å ha basert begrepet på «en politimanns beat og ikke den fra musikken.» «Beat» i denne sammenhengen er ikke politivold, men i terminologien til politiets selv det område og den tid som en politimann patruljerer.

Bandet The Pacifics ble omdøpt til The Mersey Beats i februar 1962 av Bob Wooler, «seremonimester» ved The Cavern Club, og i april det samme året ble de The Merseybeats. Med framgangen til den lokale gruppa The Beatles i 1963, ble begrepene «Mersey sound» og «Merseybeat» benyttet på alle band og sangere som kom fra Liverpool, og dette var første gangen i britisk popmusikk at et lydbilde og en lokalisering ble knyttet sammen. De tilsvarende rockemiljøene i Birmingham og London ble på tilsvarende vis beskrevet som henholdsvis «Brum beat» og «Tottenham Sound».

De mest karakteristiske trekk i musikk var et sterkt taktslag (engelsk: beat), som benyttet backbeat vanlig i både rock and roll og rhythm and blues, men ofte med et drivende fokus på alle taktslag i 4/4 takt. Rytmen i seg selv, beskrevet av Alan Clayson som «en uforanderlig fire-fire utradisjonell slag på skarptrommen», ble utviklet i klubber i Hamburg i Vest-Tyskland hvor mange engelske rockegrupper, inkludert The Beatles, opptrådte tidlig på 1960-tallet, og hvor det ble kjent som mach schau-takt («gjøre show»-takt). Rytmen på 8/8 var fleksibel nok til å benyttes på sanger fra en rekke sjangre. I tillegg, i henhold til musikkskribenten Dave Laing,

 Akkorden spilt på en rytmegitar ble brutt opp i en rekke av adskilte slag, ofte en på takten, med jevn arbeid på bassgitaren, og kruset tromming bak det. Det ga en meget forskjellig effekt fra den monolittisk karakteren til rock, i det at takten ikke ble duplisert av et instrument i rytmeseksjon av et annet, men ved et samspill mellom alle tre. Denne fleksibiliteten betydde også at musikken kunne greie å håndtere en større utstrekning av taktartsangivelser og sangformater enn rock and roll tidligere hadde vært i stand til. 

Beatgrupper hadde vanligvis enkle gitardominerte besetning med vokalharmonier og fengende sanger. Den mest vanlige instrumenteringen til beatgrupper hadde førstegitar, rytmegitar og bassgitar foruten trommer, slik som det ble gjort populært ved The Beatles, og andre. I beatgruppene, selv de som hadde en adskilt sanger, sang ofte på begge versene og i refrengene i tett harmoni, ikke ulikt doo-wop, og med tøysestavelser i koringen.

 

På slutten av 1950-tallet begynte en blomstrende kultur av musikkgrupper å oppstå, ofte på grunn av nedgangen i skifflemiljøene i de britiske storbysentrene som Liverpool, Manchester, Birmingham og London. Dette var særskilt virkeligheten i Liverpool hvor det har blitt beregnet at det var rundt 350 aktive band som jevnlig spilte på klubber, konserthaller og dansesteder.

Liverpool var kanskje unikt plassert innenfor Storbritannia for å være et opphavssted for en ny musikk. Musikkskribenter har pekt på en kombinasjon av lokal solidaritet, industrinedgang, samfunnsmessig nød, og eksistensen av en stor befolkning av irsk opprinnelse, en innflytelse som har blitt sporet i beatmusikken. Et resultat var at beatgruppene var tungt påvirket av amerikanske grupper i samtiden, slike som Buddy Holly og The Crickets (som betyr sirisser og som The Beatles tok sitt navn ved kombinere et ordspill, beetle = bille med beat), og i mindre grad av britisk samtidsrock som The Shadows.

Etter den nasjonale braksuksessen for The Beatles i Storbritannia fra 1962 var det et antall grupper og sangere fra Liverpool som greide å ri på deres suksess og følge dem på hitlistene, blant annet Gerry & The Pacemakers, The Searchers, og Cilla Black. Den første gruppe som ikke var fra Liverpool eller hadde Brian Epstein som manager som brøt igjennom i Storbritannia var Freddie and the Dreamers, som var basert i Manchester, et kort distanse unna, det samme var Herman's Hermits og The Hollies.

Utenfor Liverpool var det mange lokale miljøer som var mindre påvirket av rock og mer av rhythm and blues, og senere direkte av blues. Blant disse var det grupper fra Birmingham som ofte ble gruppert sammen med beatmusikkbevegelsen, blant de mest suksessfulle var The Spencer Davis Group og The Moody Blues. Andre band som var påvirket blues og som stakk seg opp fra de lokale miljøene var The Animals fra Newcastle og Them from Belfast. Fra London ble betegnelsen Tottenham Sound hovedsakelig basert rundt The Dave Clark Five, men andre London-baserte britiske band, som spilte rhythm and blues dro fordeler av beatmusikkens oppmerksomhet på denne tiden, var The Rolling Stones, The Kinks og The Yardbirds.

• Se hovedartikkel, Den britiske bølgen

 

Den britiske bølgen som flommet over USA ble kalt for «den britiske invasjonen» av TV-reporteren Walter Cronkite i et forsøk på å beskrive The Beatles’ ankomst til USA og utbruddet av Beatlemania i 1964. Deres opptreden på The Ed Sullivan Show kort tid etter førte til suksess på de amerikanske hitlistene. I løpet av de neste to årene fikk også The Animals, Petula Clark, The Dave Clark Five, The Rolling Stones, Donovan, Peter and Gordon, Manfred Mann, Freddie and the Dreamers, Wayne Fontana and the Mindbenders, Herman’s Hermits, og The Troggs få en eller flere singler som tok førsteplassen på de amerikanske hitlistene.

Ved 1967 var beatmusikken begynt å høres udatert ut, særskilt sammenlignet med den framvoksende bluesrocken som hadde skarpere kanter. De fleste av gruppene hadde ennå ikke gått i oppløsning, hadde allerede, som The Beatles, bevegd seg og utviklet seg til forskjellige former for rockemusikk, inkludert psykedelisk musikk og til sist progressiv rock.

Beatmusikk var en betydelig innflytelse på amerikansk garasjerock og folkrockbevegelsen, og ble en kilde til inspirasjon for rockens påfølgende undersjangere, inkludert britpop på 1990-tallet.

Merseybeat

 

Andre britiske beatgrupper

• Gilliland, John (1969): «The British Are Coming! The British Are Coming!: The U.S.A. is invaded by a wave of long-haired English rockers» (audio). Pop Chronicles. University of North Texas Libraries.
• Leigh, S., (2004): Twist and Shout!: Merseybeat, The Cavern, The Star-Club and The Beatles, Nirvana Books, ISBN 0-9506201-5-7 (oppdatert versjon av Let's Go Down to the Cavern)

• Mersey Beat magazine, inkludert musikksjangerens historie
• Merseybeat Nostalgia Arkivert 27. august 2020 hos Wayback Machine.
• «The Unbarbershopped Quartet» Arkivert 23. august 2013 hos Wayback Machine., Time, 21. februar 1964.