Fotosfære: En stjernes synlige overflate

Solflekker og faculae (mørke og lyse flekker) kan observeres på fotosfæren. Fysisk er fotosfæren definert som det området der optisk dybde er 2/3 for et foton med bølgelengde 500 nanometer. Dette tilsvarer at fotosfæren er transparent for rundt 50% av grønt lys. Under fotosfæren er solen optisk opak for lys.

Solens fotosfære har en gjennomsnittlig temperatur på 5778 kelvin (5505 °C). Fotosfæren har en synlig struktur som kalles granuler. Disse skyldes varme strømmer fra konveksjonssonen opp til overflaten. Granulene er omkring 1000 km i diameter og har en typisk varighet på 8 minutter. Det forekommer også såkalte supergranuler med diameter opp til 30000 km og varighet på et døgn. Dette kan ikke observeres direkte for andre stjerner enn sola på grunn av oppløsningen i dagens teleskoper.

Solflekker på fotosfæren er områder med noe lavere temperatur, om lag 4000-4500 kelvin og skyldes intens magnetisk aktivitet som begrenser konveksjonen og dermed tilførselen av varme i et område. De er allikevel svært intense, men synes forholdsmessig mørkere enn resten av fotosfæren. Den motsatte effekten kalles faculae og er lyse områder som skyldes konsentrasjon av magnetiske feltlinjer. Disse forekommer ofte mellom granuler og rundt solflekker og er årsaken til at solens lysstyrke gjerne er sterkere når solflekkaktiviteten er høy, til tross for at selve solflekkene er mørkere.

Mellom fotosfæren og den mye vamere koronaen (over 1 million K) ligger den 10 000 km tykke kromosfæren. I disse områdene oppstår protuberanser som er lysende strømmer av varm ionisert gass fra fotosfæren.

Kort fortalt: Solen fra UIO/ITA