Disco: Musikksjanger

For den norske filmen, se Disco (film)

Disco kjennetegnes av dansbar 4/4-rytme og repetitive basslinjer, bruk av instrumenter som bassgitar, gitarer, trommer, strykere, piano og messingblåsere, samt fengende og glade melodier og tekster. Elementene er lånt fra samtidige musikksjangre som funk, soul, rock og salsa.

Betegnelsen brukes også om det samtidige klubbmiljøet som musikksjangeren sprang ut av, og om en bestemt nattklubb- og klesstil som forbindes med sjangeren.

Betegnelsen ble første gang brukt 13. september 1973 av musikkjournalist Vince Aletti i artikkelen «Discotheque Rock '72: Paaaaarty!» publisert i musikkmagasinet Rolling Stone. Betegnelsen er avledet fra franske «discothèque», som igjen er en kombinasjon av to franske ord: «disque», som betyr plate, og «bibliothèque», som betyr bibliotek.

Den dansbare 4/4-rytmen i disco kalles «four-to-the-floor». Betegnelsen stammer fra rock, og spiller på når trommeslageren trår fotpedalen på basstromma fire ganger hver takt for å holde en stødig 4/4-rytme. Tempoet er rundt 120 slag i minuttet (bpm) (omtrent to slag per sekund), med vekselvis bass- og skarptrommeslag, og ofte cymbaler som fyller tomrommene mellom slagene. Mens mesteparten av disco faller inn i rekkevidden av 115-130 slag i minuttet, kan disco være så rask som 135-140 slag i minuttet, eller så sakte som omtrentlig 100 slag i minuttet.

Disco ble (og blir) laget av musikkprodusenter i studio med innleide studiomusikere, og de vanligste instrumentene var (og er) trommer, bass, gitarer, piano, messingblåsere, strykere, fløyter, og diverse slagverk. Synhtesizere ble (og blir) også brukt, men var ikke blant de viktigste instrumentene.

I motsetning til den elektroniske dansemusikken som sprang ut av disco senere, er disco en sjanger med mye vokal. Disco-utgivelser omtales som «sanger» og ikke som «spor».

• The Temptations «Law of the Land» (1973)
• Harold Melvin & The Blue Notes «The Love I Lost» (1973)
• Carl Douglas «Kung Fu Fighting» (1973)
• George McCrae «Rock Your Baby» (1973)
• Manu Dibango «Soul Makossa» (1973)
• Barry White «You're the First, the Last, My Everything» (1974)
• MFSB «Love Is The Message» (1974)
• MFSB «T.S.O.P. (The Sound of Philadelphia)» (1974)
• Gloria Gaynor «Honeybee» (1974)
• Silver Convention «Save Me» (1975)
• Salsoul Orchestra «Salsoul Hustle» (1975)
• Donna Summer «Love to Love You Baby» (1975)
• Boney M «Baby Do You Wanna Bump» (1975)
• The Jackson Five «Forever Came Today» (1975)
• Van McCoy «The Hustle» (1975)
• Vicki Sue Robinson «Turn the Beat Around» (1975)
• KC & The Sunshine Band «Get Down Tonight» (1975)
• KC & The Sunshine Band «That's the Way (I Like It)» (1975)
• Bee Gees «You Should Be Dancing» (1976)
• Silver Convention «Get Up and Boogie» (1976)
• Boney M «Daddy Cool» (1976)
• Bee Gees «Stayin' Alive» (1977)
• Donna Summer «I Feel Love» (1977)
• Cerrone «Supernature» (1977)
• Boney M «Ma Baker» (1977)
  • Chic «Everybody Dance» (1977)
• Chic «Le Freak» (1978)
• Chic «I Want Your Love» (1978)
• Village People «Y.M.C.A.» (1978)
• Sister Sledge «He's the Greatest Dancer» (1978)
• Sister Sledge «We are Family» (1978)
• Gloria Gaynor «I Will Survive» (1978)
• Chic «Good Times» (1979)

Disco ble utviklet i New York på begynnelsen 1970-årene for å imøtekomme økende etterspørsel av dansbar musikk fra nattklubber. På denne tiden fantes ingen spesifikke «disco»-plater. DJ-ene på nattklubber som the Sanctuary, the Loft, the Haven, og the Gallery, hvor mesteparten av danserne var homofile og/eller afroamerikanere, spilte en eklektisk miks av funk, soul, rock og salsa.

For å holde folk dansende på dansegulvet, spilte DJ-ene ofte plater med lignende beat og tempo. Med denne bevisste seleksjonen av plater skapte DJ-ene et distinkt «disco»-sound, som etterhvert ble etterlignet av musikkprodusenter i studio. Under disco-bevegelsen oppstod 12 tommer-singelen, remiksen og en mengde nye studioteknikker.

Disco oppstod i en tid hvor mange tiår med frigjøringskamp for grupper som homofile, afroamerikanere og kvinner begynte å gi avkastning. Etter Stonewall-opprøret i New York sommeren 1969, hvor gjestene på homseklubben Stonewall Inn gjorde opprør mot politiets trakassering av homofile, kunne homofile åpenlyst gå ute i gatene.

I 1969 åpnet nattklubben The Sanctuary på Mahattan, som et av de første trygge musikalsk møtestedene for homofile. Francis Grasso, den faste DJ-en på The Sanctuary, regnes som den første moderne DJ-en. Han var den første DJ-en som ikke bare spilte en tilfeldig plate etter en annen, men som mikset plater og skapte en reise, en fortelling, et «sett».

Grasso brukte mange av de samme platene som andre DJ-er (det var langt færre utgivelser på den tiden), men spilte bare de mest dansbare låtene. Han beat-mikset platene for å holde en stødig og uavbrutt beat igjennom hele kvelden. Han brukte ofte to eksemplarer av samme plate for å forlenge en låt. Grasso var ikke den første DJ-en som beat-mikset, men han var den første DJ-en som gjorde det til en påkrevd ferdighet. I motsetning til DJ-er før ham eide Grasso selv alle platene han spilte og han brukte mye tid og krefter på å utvide samlingen. Han kjøpte ikke bare populære amerikanske plater, men også gamle plater, importerte plater og undergrunnsplater.

Plater som Francis Grasso spilte på The Sancturary og The Haven:

• Michael Olatunji «Drums of Passion» (aka «Jin-Goh-La-Bah»)
• Little Sister «You're the One»
• Santana «Soul Sacrifice»
• Led Zeppelin «Whole Lotta Love»
• Chicago Transit Authority «I'm a Man»
• Iron Butterfly «In-A-Gadda-Da-Vida»
• Rare Earth «Get Ready».

I 1970 holdt David Mancuso den første «Love Saves the Day»-festen på The Loft, som var hans egen loftlelighet på Broadway. Mancuso spilte en variert miks av plater som publikum danset til. Mancuso hadde et moderne lydsystem bygget av vennen og lydteknikeren Alex Rosner. Mancuso slapp inn alle som spurte, uavhengig av deres legning, hudfarge eller sosiale status. De ukentlige festene hans tok av og konseptet han utviklet ble en «blueprint» for den moderne nattklubben.

Plater som David Mancuso spilte på The Loft:

• Bonnie Bamflett «Crazy 'Bout My Baby»
• Traffic «Glad»
• Temptations «Papa Was A Rolling Stone»
• War «Country City Country»
• Andwela «Hold On To Your Mind»
• Circus Maximus «Wind»
• Barrabas «Wild Safari» og «Woman»
• Babe Ruth «The Mexican»
• Manu Dibango «Soul Makossa».

I 1972 ble The Gallery, den første kommersielle nattklubben som var inspirert av The Loft, startet av Nicky Siano. Nicky Siano hadde selv vanket på The Loft og ønsket å gjenskape stemningen der. Nattklubben var en av de mest populære i New York, hadde gjester som Larry Nevan og Franke Knuckles, og holdt det gående til 1978. Larry Levan, senere legendarisk DJ på nattklubben The Paradise Garage, omtalte lørdagskveldene på The Gallery som hans «lørdagsmesse».

Plater som Nicky Siano spilte på The Gallery:

• Diana Ross «Love Hangover»
• Harold Melvin «The Love I Lost»
• Trammps «Love Epidemic»
• Betty Wright «Where is the Love?»
• Labelle «What Can I do for You?»

Flere av platene som Francis Grasso, David Mancuso, Nicky Siano og andre DJ-er spilte på nattklubber, ble bestselgere. Et eksempel er singelen «Soul Makossa» av Manu Dibango, som var en obskur importert plate helt til David Mancuso spilte den på the Loft. Singelen spredde seg blant New Yorks DJ-er og ble en hit i undergrunnen. Plateselskapet Atlantic kjøpte rettighetene til singelen, trykket opp nye eksemplarer, og kort tid etter havnet singelen på Billboard-lista.

I 1973 ble de første ordentlige disco-sangene utgitt. «Law of the Land» av The Temptations, produsert av Norman Whitfield, og «The Love I Lost» av Harold Melvin & The Blue Notes.

I 1974 gikk singelen «Love's Theme» av The Unlimited Orchestra, ledet av Barry White til topps på Billboard-lista, som den første disco-singel noensinne. Samme år kom «Love is The Message» av MFSB, en sang som ble «discoens nasjonalsang».

I 1975 ble sangen «The Hustle» av Van McCoy, og dansen som fulgte med, en enorm hit. «The Hustle» løftet for alvor musikksjangeren ut av undergrunnen og inn i den amerikanske mainstreamen. Mot slutten av 1975 var det rundt 500 discoer i New York, og rundt 10 000 discoer i hele USA. I 1975 oppstod også undersjangeren euro-disco (som viser til disco som er produsert i europeiske land utenom Storbritannia) med singelene «Save Me» av Silver Convention,, «Love to Love You Baby» av Donna Summer, og «Baby Do You Wanna Bump» av Boney M, produsert av Frank Farian.

I 1976 var disco blitt populært i hele USA. Plateselskapene kastet seg over sjangeren og begynte å bombardere platekjøperne med disco-plater av varierende kvalitet.

I 1977 åpnet nattklubben Studio 54 på Manhattan. I desember kom filmen Saturday Night Fever, som formidlet et «heteroseksualisert» og mytologisert bilde av den opprinnelige disco-bevegelsen til kinopublikum verden over. Mot slutten av 1978 hadde filmmusikken, som blant inneholdt «Stayin Alive» av the Bee Gees, solgt 30 millioner eksemplarer og blitt det mest-selgende albumet noensinne. Rekorden ble ikke slått før i 1982 av Michael Jacksons album Thriller. Filmen skapte også nattklubb- og klesstilen som forbindes med disco-bevegelsen og -musikksjangeren.

I 1978 var disco «over alt». Falmende stjerner ga ut disco-plater, radio-kanaler byttet profil fra rock til disco, og nattklubber sprang opp over alt i den vestlige verden.

I 1979 hadde amerikanske platekjøpere fått nok av disco, hvilket resulterte i både fallende platesalg og sterke motforestillinger mot disco. Det hele kuliminerte i den såkalte «Disco Demolition Night» sommeren 1979. Baseball-lagene Chicago White Sox og The Detroit Tigers skulle spille to kamper mot hverandre samme kveld på Comisky Park i Chicago. Rocke-DJ Steve Dahl, som hatet disco og omtalte bevegelsen som en «sykdom», samlet inn 10 000 disco-plater fra de betalende tilskuerne. I pausen mellom kampene plasserte han alle platene i en haug midt på banen og sprengte dem i lufta. Det brøt ut opptøyer på banen med det resultat at den andre kampen måtte avlyses.

På begynnelsen av 80-årene var musikksjangeren disco mer eller mindre død i USA. Disco-bevegelsen forsvant ned i undergrunnen og levde videre i sjangre som Hi-NRG, house, garage, techno, hiphop, post-disco og rhythm and blues. I Europa døde aldri discoen helt. Musikksjangeren levde videre i form av Italo disco og som integrert del av europeisk pop-musikk.

Mot slutten av 90-årene oppstod nu-disco, en form for instrumental disco produsert med moderne produksjonsteknikker og elektroniske instrumenter, som er populær i Europa og Australia. Siden 00-årene har Norge hatt en egen Oslo-disco-scene.

Mange ikke-discoartister spilte inn discosanger da discomusikken var på sitt mest populære, noen ganger etter press fra plateselskapene som ville tjene penger. Dette gjaldt blant andre:

• The Eagles «One of These Nights»
• The Rolling Stones «Miss You»
• Kiss «I Was Made for Lovin' You»
• Cher «Take Me Home»
• The Grateful Dead «Dancing in the Streets»
• Dolly Parton «Baby I'm Burnin'»
• Toto «Hold the Line»
• Queen «Another One Bites the Dust»
• Blondie «Heart of Glass»
• Rod Stewart «Do Ya Think I'm Sexy?»
• Bill Anderson «I Can't Wait Any Longer»
• Dr. Hook «When You're in Love with a Beautiful Woman»

• Italo disco
• Hi-NRG
• Synth pop
• Euro-dance
• Nu-disco
• Disco polo, polsk musikksjanger

• Brewster, Bill og Broughton, Frank (2006): Last Night a DJ Saved My Life (updated): The History of the Disc Jockey. London: Headline.
• Brook, K. A. (2013): «A Diversity of Sounds in Disco Music» i: Disco Savvy (nettsted)
• Butler, Mark J. (2006): Unlocking the Groove: Rhythm, Meter, and Musical Design in Electronic Dance Music. Indiana University Press.
• Shapiro, Peter (2009): Turn The Beat Around : The Secret History of Disco. London: Faber and Faber

• Allmusic. «Disco», Allmusic.com
• Discoguy. «The Disco History Page», Disco-disco.com
• Sondre Åkervik (6. juni 2014) «Homo-opprøret som lærte oss å danse», Bergens Tidende