Det Palestinske Folk: Arabisktalende folk med opphav i Palestina

Palestinere
To jenter fra Bethlehem, 1918.
Antall
cirka 10 000 000 ()
Områder med stor befolkning
Vestbredden og Gaza-stripen		ca. 3 760 000
Jordan		2 700 000
Israel		1 835 000
Syria		434 896
Libanon		405 425
Chile		400 000
USA		200 000
Egypt		70 245
Honduras		54 000
Kuwait		50 000
Brasília		50 000
Jemen		24 000
Australia		15 000
Colombia		12 000
Guatemala		1 400
Språk
Moderne språk Palestinsk-arabisk Tidligere tradisjonell Kanaitisk, etterfulgt av Arameisk I Israel Palestinsk-arabisk og hebraisk Diaspora Hovedsakelig arabisk(Den arabiske verden), Engelsk (anglosfæren) og spansk (hispanosfæren)
Religion
Hovedsakelig Sunni-islam, betydelig kristen minoritet, andre
Relaterte etniske grupper
Andre arabiske og semittiske folkeslag
Det palestinske folk på Commons

Den samlede palestinske befolkningen i verden anslås å utgjøre mellom 10 og 11 millioner, hvorav over halvparten er statsløse, det vil si ikke har statsborgerskap i noen land. Palestinerne er fortrinnsvis sunnimuslimer, selv om det også finnes et kristent mindretall, foruten andre mindre trosretninger.

Den første gangen betegnelsen palestinere ble brukt i større utstrekning, som et endonym for å referere til en tenkt nasjon, var før utbruddet av første verdenskrig, og det første kravet om nasjonal uavhengighet ble framsatt av den syrisk-palestinske kongress den 21. september 1921. Etter den palestinske fordrivningen i 1948, og i enda større grad etter den palestinske fordrivningen i 1967, ble uttrykket utvidet fra å bare vise til opprinnelsesstedet, men også til en følelse av felles fortid og fremtid, i form av en palestinsk nasjonalstat.

Rundt halvparten av alle palestinere lever fortsatt i Israel, Vestbredden,Gaza-stripen og Øst-Jerusalem.^[3] Den andre halvparten, hvorav mange er flyktninger, bor andre steder, i forskjellige deler av verden.

Det palestinske folket under ett er representert i det internasjonale samfunnet ved Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO) Den palestinske selvstyremyndigheten, offisielt etablert som resultat av Oslo-avtalen, er en midlertidig administrativ enhet som er nominelt ansvarlig for regjeringsutøvelsen i de palestinske befolkningssentrene på Vestbredden og i Gaza-stripen.

 

Det greske toponymet Palaistinê (Παλαιστίνη), som det arabiske Filastin (فلسطين) er beslektet med, forekommer første gang i den joniske historikeren Herodots verker fra midten av det 5. århundre før Kristus, hvor det viser til kystlandet fra Fønikia og ned til Egypt.

Herodot beskriver omfanget av parternes femte satrapi som følger: «Fra Posidiums by, [...] på grensen mellom Kilikia og Syria, så langt som til Egypt, utenom de arabiske områdene, som var fritatt for skatt, kom 350 talenter. Denne provinsen består av hele Fønikia og den delen av Syria som blir kalt Palestina, og Kypros. Dette er det femte satrapi.»

Herodot bruker også uttrykket for hele folkeslaget, som når han taler om «syrerne fra Palestina» eller «palestinsk-syrere», en etnisk formløs gruppe han skiller fra fønikerne. Ordet kan sammenlignes med et vell av navn på folkeslaget som brukes i semittiske språk, old-egyptisk Prst, Assyrisk Palastu, og det gammelhebraiske Plishtim, hvor det sistnevnte også brukes i Bibelen for å beskrive filisterne.

Romerne populariserte ordet Palestina etter den tredje jødisk-romerske krig, da majoriteten av den jødiske overklassen ble tvangsflyttet fra landet etter den romerske seieren.^{[trenger referanse]} Provinsen ble deretter omdøpt fra Iudaea til Syria Palaestina og Jerusalem til Aelia Capitolina.

Det arabiske ordet Filastin har for det meste blitt brukt for å referere til områdene, helt siden arabiske geografer overtok dette navnet. Filastini (فلسطيني), avledet av den latiniserte greske betegnelsen Palaestina (Παλαιστίνη), ser ut til å ha blitt brukt som et adjektivisk navneord i regionen så tidlig som i det 7. århundre.

 

I den britiske mandatperioden, ble ordet «palestinere» brukt om alle folk som bodde i området, uavhengig av religion og etnisitet, og de som fikk statsborgerskap av mandat-myndighetene, ble tildelt «palestinsk statsborgerskap».

Etter Israels opprettelse i 1948 er ordene «Palestina» og «palestiner» om palestinske jøder stort sett gått ut av bruk. For eksempel endret den engelskspråklige avisen The Palestine Post navnet til The Jerusalem Post i 1950. Jøder i Israel og på Vestbredden identifiserer seg i dag generelt som israelere. Arabiske innbyggere i Israel identifiserer seg som israelere, palestinere og/eller arabere.

Palestinsk-arabisk er en arabisk dialekt som er spesiell for palestinerne, og det er en undergruppe av den bredere levantinske arabiske dialekten. Den har tre store undervarianter, og for å skjelne mellom disse brukes ofte uttalen av «qāf» som nøkkel. I de fleste byene uttales det med glottalplosiv; i mindre landsbyer og på landet med faryngaliseret k (et unikt karakteristikum ved palestinsk-arabisk); og i de aller sørligste områdene med g, som for eksempel hos beduinene. I flere landsbyer i Galilea (f.eks. Maghār), og spesielt, men ikke bare, hos drusere uttales qāf faktisk som i klassisk arabisk.

Ifølge Barbara McKean Parmenter har araberne i Palestina bevart de opprinnelige semittiske stedsnavnene som er nevnt i Bibelen for stedene som ble dokumentert av den amerikanske arkeologien Edward Robinson i begynnelsen av det 20. århundre.

 

• Palestinas frigjøringsorganisasjon
• Folkefronten for Palestinas frigjøring
• Hamas
• Fatah

• Jund Filastin
• Nakba
• Den palestinske utvandringen i 1967
• Palestinske flyktninger
• Palestinske flyktningleire

• (en) People of Palestine – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Palestinians – galleri av bilder, video eller lyd på Commons