Det Nære Østen

Begrepet ble opprinnelig benyttet på nasjonene i Balkan i sørøstlige Europa, men blir i dag benyttet generelt for å beskrive landene i sørvestlige Asia mellom Middelhavet og Iran, spesielt i en historisk kontekst.

Østen som helhet er i dag en lite brukt vestlig betegnelse på Asia. «Det nære orienten» er en annen betegnelse som også betyr det samme, men som nå synes å være på vei ut av moderne norsk språkbruk. I moderne historie og politikk benyttes i dag som regel begrepet Midtøsten.

Begrepet «Det nære østen» (engelsk Near East) kom i bruk på 1890-tallet da de europeiske stormaktene møtte to kritiske situasjoner i «øst»: Første kinesisk-japanske krig (1894–1895) skjedde i «Det fjerne østen» mens folkemordet på armenerne og ustabilitet som involverte Kreta og den historiske regionen Makedonia skjedde i «Det nære østen». Den britiske arkeologen D.G. Hogarth utga boken The Nearer East i 1902 som bidro til å definere begrepet og dets omfang, iberegnet Albania, Montenegro, sørlige Serbia og Bulgaria, Hellas, Egypt, alle de osmanske landene, hele Den arabiske halvøya og de vestlige delene av Iran.

I en amerikansk synsvinkel er det en generell enighet om listen av land som inngår i «Det nære østen» i den nåværende politiske sammenhengen er den som blir definert i henhold til omfanget av aktiviteter for departementskontoret Bureau of Near Eastern Affairs i det amerikanske utenriksdepartementet og Washington Institute for Near East Policy. Kun Tyrkias klassifikasjon er uklar. Mens alle de nordafrikanske landene er inkludert er derimot landene i Transkaukasus (Armenia, Georgia, Aserbajdsjan) ikke en del av Det nære østen i moderne, amerikansk sammenheng.

I norsk sammenheng inkluderer man ikke de nordafrikanske statene i Det nære østen, langt mindre i begrepet Midtøsten.