Chicagoelven: System av elver og kanaler i Illinois, USA

250 km som renner gjennom Chicago, og gjennom byens sentrum. Selv om elven ikke er spesielt lang er den viktig fordi den er årsaken til at Chicago ble et sentralt sted, som tilknytningspunktet for vannveien mellom de store sjøene og Mississippi, som ble etablert ved åpningen av Illinois and Michigan Canal i 1848.

Chicagoelven
Land		USA
Delstater		Illinois
Lengde		251 km
Start		Michigansjøen
Munning		Samløp med Mississippi
Kart over elven
Chicagoelven 41°53′11″N 87°38′16″V
Chicagoelven på Commons

Elven er kjent for 1800-tallets byggeteknikk, etter at Generalforsamlingen i Illinois i 1887 vedtok å snu vannføringen i elven gjennom bygging av sluser og nye kanaler. Dette ble gjort både for å sikre byen Chicagos vanntilgang, men også for å utvide seilingsmuligheten på elven. Arbeidene ble fullført i 1900.

Chicagoelven er også kjent for skikken med å farge vannet grønt på St. Patrick's Day.

Chicagoelven har lite fall og besto i stor grad av tilsig fra det nærliggende landskapet, og rant opprinnelig ut i Michigansjøen, men rundt 1800 flyttet elveleiet seg sørover gjennom en trang kanal ved en oppdemmende sandbanke og gikk ut i Michigansjøen sannsynligvis nær det som idag er plassen ved Madison Street.

Idag renner elven hovedsakelig vestover fra Michigansjøen, forbi Wrigley-bygningen og Merchandise Mart ned til Kinzie Street, hvor den møter elvens nordre sideelv. Chicagoelven er skapt av ulike sideelver, den vestre sideelven, den østre sideelven, også kalt Skokieelven, og den midte sideelven som knytes sammen med den nordre sideelven ved Morton Grove. Fra Chicagos bykjerne renner elven sørover langs den søndre forgreningen til Chicago Sanitary and Ship Canal. Videre renner kanalen inn i elven Des Plaines og blir dermed en del av Mississippibekkenet.

Chicagoelven er svært påvirket av de omkringliggende industri- og boligområdene rundt elven og de endringene av vannkvaliteten og avrenningsområdene som dette innebærer. I elven finnes det flere arter ferskvannsfisk, blant annet solabborer, maller og karper. Det er til og med store mengder kreps i elven. Den søndre sideelven på den søndre avgreningen var hovedavløpet for Union Stock Yards og kjøttindustrien, og var tidligere så forurenset at det ble kalt «Bubbly Creek» («den boblende bekken»). Illinois har gitt ut varsler med hensyn til å spise fisk fra elven, på grunn av polyklorerte bifenyler og kvikksølv, samt å ikke spise karper som er lengre enn 30 cm. Til tross for stadige farer for forurensninger er Chicagoelven et svært populært vassdrag for fritidsfiske av ferskvannsfisk. I 2006 staret Chicago Park District den årlige fiskefestivalen for Chicagoelven som årlig øker i popularitet.

 

Innvandring av europeere

Selv om Louis Jolliet og Jacques Marquette neppe var de første europeere som besøkte området, har de den første beskrivelsen derfra da de besøkte Chicagoelven i 1673, da de beskrev oppdagelsen av det viktige båtdraget der. Marquette vendte tilbake og overvintret ved elvemunningen i 1674-75. Indianerkrigene gjorde området ubeboelig for europeerne i første halvdel av 1700-tallet, og den første ikke-indianeren som bosatte seg i området igjen kan ha vært en handelmann med navn Guillory, som kan ha hatt en handelsplass nær Wolf Point ved elven rundt 1778.

Jean Baptiste Pointe du Sable, en haiter av afrikansk opphav og var den første som ikke var fra amerikanske urfolk som bosatte seg permanent ved Chicagoelven. Han bygde en gård ved den nordre siden av elvemunningen i 1780-årene Som følge av Greenville-avtalen fra 1795, etter urbefolkningens tap i slaget ved Fallen Timbers under nordvestlige indianerkrig, fikk USA rettighetene over et landområde som lå ved munningen av «Chikago River». I 1803 ble Fort Dearborn på den søndre elvemunningen. Det var i bruk frem til 1837, bortsett fra tidsrommet 1812 til 1816 da det ble ødelagt under Fort Dearborn-massakren som følge av 1812-krigen. Løytnant James Strode Swearingen, som ledet stryken fra Detroit til Chicago for å etablerte fortet, beskrev at elven var 27 meter bred og 5,5 meter dyp ved fortet, mens elvebreddene var 2,4 meter høye på sørsiden og 1,8 meter på nordsiden.

Tidlige utbedringer

 

Mellom 1816 og 1828 grov soldater fra Fort Dearborn kanaler gjennom sandbanken ved elvemunningen slik at seilbåter med forsyninger kunne komme fram til fortet. Disse ble imidlertid rask fylt av ny sand slik at det måtte stadig graves nye. 2. mars 1833 bevilget derfor kongressen $25 000 til utbygging av en havn og dette ble påbegynt i juli samme år, først under ledelse av fortskommandanten major George Bender, deretter av militæringeniøren James Allen. Havnekapasiteten ble i de følgende årene stadig bedre.

I 1848 åpnet Illinois and Michigan Canal som skapte forbindelse mellom Illinoiselven og Mississippibekkenet gjennom området. Denne kanalen var den vestligste og den siste av en rekke føderale kanaler og utgjorde den eneste vannveien fra New York City til New Orleans gjennom landets indre og Chicago.

Endring av vannføringen

Da isen og vannet trakk seg tilbake etter den siste istiden, var det en 4,3 meter forhøyning/rygg ca 1,5 kilometer inn i landet, og denne dannet et vannskille mellom tilsiget til De store sjøer og Mississippibekkenet. Dette vannskillet ble overflommet ved store nedbørsmengder eller når vinterisen hindret vannføringen østover. Da de første europeerne kom til området rant vannet langsomt og trengt fra slettene og ut i Michigan-sjøen. Etter hvert som byen vokste, gjorde dette at avfall og kloakk fra elven forurenset byen drikkevann, noe som førte til flere folkehelseproblemer, som for eksempel tyfoidfeber, kolera og dysenteri. Fra 1848 ble også vannet fra tilsigsområdet til elven tilført den nye Illinois and Michigan Canal. I et forsøk på å snu retningen av vannføringen, ble kanalen gjort dypere i 1871, men dette varte bare i en sesong. Generalforsamlingen i Illinois vedtok i 1887 å snu vannføringen i elven gjennom bygging av sluser og nye kanaler. Dette både for å sikre byen Chicagos vanntilgang og redusere forurensningen av Michigansjøen, men også for å utvide navigasjonsmulighetene på elven og mot vannveiene sørover.

I 1900 lyktes en med å endre retningen av vannføringen ved hjelp av et slusesystem, noe som førte til at vannet rant andre veien til den nylig anlagte Chicago Sanitary and Ship Canal. I 1999 ble dette anlegget utnevnt til et 'Civil Engineering Monument of the Millennium' av American Society of Civil Engineers (ASCE). På dette tidspunktet ble elven av mange kalt «The Stinking River» («Den stinkende elven») på grunn av de store mengdene med avløpsvann som ble tømt i elven av Chicagos voksende industri. Helt fram til 1980-tallet var elven svært forurenset og ofte fylt med søppel og avfall, den daværende borgermesteren Richard M. Daley beordret et omfattende oppryddingsprogram som et ledd i byens forskjønnelse.

SS «Eastland»-ulykken

 

Tidlig om morgenen 24. juli 1915 kantret turistbåten SS «Eastland» ved Clark Street-kaien og 844 passasjerer ble drept. Båten var fylt opp det maksimale passasjerantallet 2 572, og mange av passasjerene ble fanget mellom løse gjenstander som pianoer og bord. Båten var chartret sammen med to andre for en tur for ansatte ved Western Electrics fabrikk Hawthorne Works i Cicero til Michigan City i Indiana.

Ulykkestedet er i dag et nasjonalt minnested, opprettet i 1989. Det er planlagt en utendørs utstilling på stedet.

Flommen i 1992

 

13. april 1992 ble store deler av kjellerne i Chicagos sentrum fylt av vann. Årsaken var at arbeid med å sette ned en påle i elvebunnen laget belastningssprekker i en vegg til en nedlagt tunnel som hadde vært en del av Chicago Tunnel Companys system av smalsporede fraktetunneler for kull og gods i årene 1906 til 1959 i sentrum av Chicago. Etter hvert som vann trengte igjennom ble sprekkene større og store deler av det 97 km store nettverket av fraktetunneler i Chicago sentrum ble oversvømmet, sammen med de nedre delene av de bygningene tunnelene tidligere hadde betjent, og tilknyttede butikker og forgjengerområder.

Store deler av byens sentrum ble evakuert og strøm og gass ble slått av for å hindre større skader. På det høyeste fylte vannet en høyde på 12 meter, men på gatenivå var ikke flommen synlig. Lekkasjen ble tettet av det private entreprenørfirmaet Kenny Construction. Tre dager etter at lekkasjen var tettet og tunnelene drenert kunne de evakuerte bygningene igjen åpne.

 

Siden 1962 har det vært en tradisjon for å farge elven grønn i forbindelse med St. Patricks dag. Selve arrangementet er på den nærmeste lørdagen i forhold til 17. mars som er St. Patricks dag. Det kan ta flere dager før fargen er borte igjen. Tradisjonen oppsto ved en tilfeldighet da rørleggere brukte fluorescein for å avsløre ulovlige utslipp og oppdaget at dette ga både elven og deres arbeidsklær en grønn farge. De første årene ble det benyttet fluorescein for å farge elven grønn, men i 1966 la Environmental Protection Agency ned forbud mot dette. Senere er det eksperimentert fram en oppskrift basert på plantevekster for å få till den grønne fargen.

I 2009 sørget USAs førstedame Michelle Obama, som er fra Chicago, for at fontenene ved Det hvite hus hadde grønt vann i forbindelse med St. Patricks dag.

Hovedløpet

• Navy Pier
• Wrigley Building
• Tribune Tower
• Trump International Hotel and Tower
• Marina City
• Merchandise Mart
• Chicago Spire (2011)
• Waterview Tower
• 333 Wacker Drive
• Leo Burnett Building

Søndre sideelv

• Boeings hovedkontor
• Civic Opera House
• Chicago Mercantile Exchange
• Union Station

• (en) Chicago River – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• Friends of the Chicago River
• GreenChicagoRiver.com