Amish

Begge har europeisk (hovedsakelig sveitsisk) anabaptistisk opprinnelse. Amishene er kjent for å leve i bondesamfunn preget av et meget enkelt liv, med enkle, tradisjonstro klær, og motvilje til å tilpasse mange av bekvemmelighetene ved moderne teknologi, som strøm og biler. Historien til amiske kirke begynte med et skisma (splittelse) i Sveits innenfor en gruppe sveitsere og anabaptister i tysktalende Alsace i 1693 ledet av Jakob Ammann. De som fulgte Ammann ble kjent som amisher.

Amish
Amisk
Amiskene bruker ikke moderne transportmidler.
Hovedgren		Anabaptisme
Grunnlagt		1700
Grunnlegger		Jakob Ammann
Utgått fra		Mennonittene
Livssyn		Anabaptister
Geografi		USA, særlig Ohio, Pennsylvania og Indiana, og Canada, særlig Ontario.
Land		USA

Tidlig på 1700-tallet utvandret mange amisher og mennonitter til Pennsylvania i USA. Dette hadde flere årsaker. I dag snakker de fleste tradisjonelle etterkommerne av disse amishene et eget språk kalt pennsylvaniatysk. I tillegg snakker Old Order, «den gamle orden»-amisher i fylket Adams County i Indiana en dialekt-variant av sveitsisk tysk. Per 2000 bor over 165 000 tradisjonstro amisher i USA og rundt 1 500 i Canada. En undersøkelse fra 2008 antyder at antallet har økt til rundt 227 000, og en tilsvarende undersøkelse fra 2010 antyder at deres befolkning har vokst med rundt 10 prosent de siste to årene, til rundt 249 000, og med en økende bevegelse vestover i USA.

Medlemskap i amishkirken begynner med dåp, vanligvis i alderen 16 og 25 år. Det er et krav om ekteskap, og så snart noen har tilknytning til kirken, kan vedkommende kun gifte seg innenfor troen. Kirkedistriktene består i gjennomsnitt av mellom 20 og 40 familier, og gudstjeneste blir holdt hver eller annenhver søndag i et av medlemmenes hjem. Distriktene er ledet av en biskop og flere prester og diakoner. Kirkens regler, ordnung, må etterleves av alle, og de dekker de fleste aspekter i dagliglivet, inkludert forbud eller begrensinger i bruk av strøm, telefon og biler. I tillegg er det egne klesregler. De fleste amisher kjøper ikke kommersiell forsikring eller deltar i pensjonsordninger. Akkurat som dagens anabaptister praktiserer medlemmer av amishkirken ikkevold og pasifisme, og deltar heller ikke i noen form for militærtjeneste.

Medlemmer som ikke tilpasser seg til de samfunnsmessige forventningene og som ikke vil angre, kan bli ekskommunisert: I tillegg til ekskommunisering kan medlemmer bli vendt ryggen til, "skydd" eller utstøtt, en praksis som begrenser sosial kontakt for å få egenrådige medlemmer til å vende tilbake til kirken. Om lag 90 prosent av amiske tenåringer velger å bli døpt og bli medlem av kirken. I løpet av den tradisjonelle rumspringa eller rumschpringe («løpe rundt») i det verdslige samfunnet, vil oppførsel som vanligvis ikke aksepteres av kirken, og som normalt vil føre til eksklusjon, bli møtt med en større grad av toleranse og overbærenhet for udøpte tenåringer. Amisher forsøker å opprettholde en viss grad av adskillelse fra den ikke-amiske verden, det vil si det sekulære amerikanske og kanadiske samfunnet. Det legges stor vekt på forholdet mellom kirken og familien. Amish-skoler har vanligvis kun ett rom, og mange slutter på skolen etter åttende klasse. Bondelivet, manuelt arbeid og ydmykhet verdsettes høyt.

 

Den amiske og mennonittiske bevegelse stammer fra fellesskap på begynnelsen av 1500-tallet som var kjent som de sveitsiske brødre, tysk: schweizer brüder. De sveitsiske brødrene var anabaptister, og ble ofte sett på som tilhørende den radikale reformasjonen. «Anabaptist» betyr «den som døper igjen» eller «gjendøper» — en referanse til de som hadde blitt døpt som barn, men senere tilpasset seg troen på «den troendes dåp», og deretter lot seg døpe på nytt som voksne. Disse sveitsiske brødrene sporer deres opprinnelse tilbake til Felix Manz (ca. 1498–1527) og Conrad Grebel (ca. 1498–1526), som hadde brutt med reformatoren Huldrych Zwingli (1484–1531).

Amishbevegelsen har sitt navn etter Jakob Ammann (ca. 1656–1730), en sveitsisk mennonittleder som bodde i Alsace. Ammann mente at mennonittene, de fredelige anabaptistene i Nederlandene og Tyskland, beveget seg unna læringen til Menno Simons (1496–1561) og trosbekjennelsen i Dordrecht fra 1632. Ammann forfektet en sterkere kirkedisiplin, inkludert en strengere utgave av utstøtelse, den sosiale utestengningen av ekskommuniserte medlemmer. Sveitsiske anabaptister som var spredt grunnet forfølgelse over hele Alsace og om og rundt Rheinland-Pfalz, praktiserte ikke streng utstøtelse. Ammann insisterte på denne praksisen, selv til det punkt hvor den ene ektefellen nektet å spise sammen med hverandre før den bannlyste ektefellen hadde angret seg. Denne formen for streng bokstavtro tolkning, i denne saken som i andre, førte til en deling blant mennonittene i sørlige Tyskland, Alsace og Sveits i 1693, og førte til at de som stilte seg sammen med Ammann trakk seg.

 

 

Sveitsisk anabaptisme utviklet seg fra dette tidspunktet i to parallelle strømninger. De som fulgte Ammann ble kjent som amish-mennonitter eller amisher. De andre dannet til sist grunnlaget for den sveitsiske mennonittkonferanse. På grunn av denne felles arven har amisher og mennonitter beholdt mange likheter. De som forlater det amiske fellesskapet, tenderer til å melde seg inn i ulike menigheter tilhørende konservative mennonitter. Sistnevnte er ulike grupper i dagens USA som identifiserer seg med de konservative elementene blant mennonitter, men ikke nødvendig de mest ekstreme. De kan ha eksempelvis telefon, benytte strøm og kjøre bil.

Amish-mennonitter begynte å utvandre til Den nye verden i Amerika og i særdeleshet til kolonien Pennsylvania på 1700-tallet som en del av en større utvandringsbølge fra sørlige Tyskland og nærliggende områder. Denne utvandringen var en reaksjon på fattigdom og ulike former for misnøye med samfunnet og til dels også forfølgelse.

De første Amish-innvandrerne, hvis ankomstdato er kjent, emigrert til Pennsylvania i 1737. De dro til fylket Berks County, men flyttet senere videre, motivert av land og bekymringer grunnet krigene med franskmennene og indianere. Mange bosatte seg til sist i områdene Lancaster County i Pennsylvania. Andre grupper som fulgte etter senere bosatte seg eller spredte seg til Alabama, Delaware, Illinois, Indiana, Iowa, Kansas, Kentucky, Michigan, Minnesota, Mississippi, Missouri, Montana, Nebraska, delstaten New York, Ohio, Maryland, Tennessee, Wisconsin, Maine, og Ontario.

De amiske menigheter som ble igjen i Europa gikk gradvis opp i de mennonittiske menighetene. Den siste amiske menigheten som gikk inn var amishmeningheten i Ixheim i Zweibrücken som gikk i den tilgrensende mennonittiske kirken i 1937. En del mennonittmenigheter, inkludert de fleste i Alsace, er etterkommere av tidligere amishmeningheter.

De fleste amishsamfunn som etablerte seg i Nord-Amerika kom ikke til sist å beholde sin amiske identitet. Den opprinnelige splittelse som førte til tapet av den opprinnelige identiteten skjedde på 1860-tallet. I løpet av dette tiåret ble det holdt dienerversammlungen (tjener- eller prestekonferanse) i Wayne County i Ohio over spørsmålet om hvordan amisher skulle forholde seg til presset til det moderne samfunnet. Møtene i seg selv var en progressiv tanke; for biskopene å samles for å diskutere ensartethet var en uovertruffent forestilling i seg selv, og ved de første møtene var det flere av de tradisjonstro biskopene som ble enige om å boikotte konferansene. De mer progressive medlemmene, noe som utgjorde rundt to-tredjedeler av gruppen, tok betegnelsen amish-mennonitter. Mange av disse forente seg etter hvert med den mennonittiske kirke, og andre mennonittiske trosretninger, særlig på begynnelsen av 1900-tallet. De mer ekstremt tradisjonstro grupper ble på amerikansk kjent som Old Order Amish, «amisher av den gamle orden».

Mange tror at det amishke folket lever uten strøm og biler og at de kun bruker hest til transport og jordbruk. Dette er bare delvis sant. Det er tillatt å bruke strøm som ikke leveres over strømnettet, det vil si at strøm fra generatorer og batterier er akseptert, og i visse tilfeller kan også solcellepaneler brukes. Selv om amisher ikke eier biler selv, er det akseptert at de kan bli kjørt i biler og busser slik at de blir mer mobile. Det er også tillatt å ta tog. I den grad telefoner er tillatt, skal de ikke være inne i huset, men i et eget uthus. På denne måten unngår man at omverdenen trenger inn i hjemmet.

Det amiske samfunnet er basert på at alle hjelper hverandre, spesielt i tilfeller hvor ulykker inntreffer (brann, sykdom og lignende). Den amiske mannen skal la skjegget gro fra den dagen han gifter seg, men ikke ha bart, fordi det minner om militæret. Alle amiske er pasifister. Bryllupene blir som oftest holdt i oktober av hensyn til jordbruket. Alle musikkinstrumenter er forbudt, og barna bruker bare dukker uten ansikt. De foretrekker å ikke bli tatt bilde av.

I motsetning til andre kristne grupper har ikke amisher tradisjonelle kirker, men i stedet gudstjeneste hjemme hos hverandre. Det er bare gudstjeneste annenhver søndag, de andre søndagene er til hvile.

• Hostetler, John (1993): Amish Society (4. utg.), Baltimore, Maryland; London: Johns Hopkins University Press, ISBN 978-0-8018-4442-3.
• Kraybill, Donald B., Karen M. Johnson-Weiner, & Steven M. Nolt, red. (2013): The Amish, Johns Hopkins University Press.
• Kraybill, Donald B (1994): The Amish Struggle with Modernity, Olshan, Marc A, red., Hanover, NH: University Press of New England.
• Kraybill, Donald B. ([2000] 2001): Anabaptist World USA, Herald Press, ISBN 0-8361-9163-3.
• Kraybill, Donald B. (2001): The Riddle of Amish Culture (revi. utg.), ISBN 0-8018-6772-X.
• Nolt, SM (1992): A History of the Amish, Intercourse: Good Books.
• Smith, C Henry; Krahn, Cornelius (1981): Smith's Story of the Mennonites (revi. & utv. utg.), Newton, Kansas: Faith and Life Press, ISBN 0-87303-069-9.

• (en) Amish – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) «Amish» hos Global Anabaptist Mennonite Encyclopedia Online
• (en) «Amish America»
• (en) «Amish Studies» hos Young Center for Anabaptist & Pietist Studies ved Elizabethtown College, Pennsylvania
• (en) «The Amish» Arkivert 14. november 2020 hos Wayback Machine. hos Missouri Folklore Society