Tilos

Den er en av de større øyene i Dodekanesene og ligger midtveis mellom Kos og Rhodos. Den har en befolkning på 780 innbyggere (folketelling for 2011). Sammen med de ubebodde småøyene Antitilos og Gaidaros, utgjør den kommunen Tilos som til sammen har et landarel på 64,525 km². Tilos er en del av den regionale enheten Rhodos. Den tilhører også regionen sørlige egeiske øyer.

Tilos
Τήλος
Livadia, havnen og hovedstaden
Geografi
Plassering		Egeerhavet
Øygruppe		Dodekanesene
Areal		64,525 km²
Høyeste punkt		– (612 moh.)
Administrasjon
Land		Hellas
Periferi		Sørlige egeiske øyer
Demografi
Befolkning		780 (2011)
Befolkningstetthet		12,09 innb./km²
Posisjon
Tilos 36°16′N 27°13′Ø
Tilos på Commons

På øya finnes det blant annet en grotte som det siden 1970-tallet har blitt gravd fram levninger av dvergelefanter. En del av funnene er stilt ut på et lite museum i den administrative hovedstedet Megalo Korio.

 

 

Tilos ligger nordvest for Rhodos og åtte nautiske mil sørøst for øya Nisyros. Dens areal er 61,48 km² og den høyeste fjelltoppen strekker seg til 612 meter. Tilos har en ytre form som en omvendt S-form, er rundt 14,5 km lang, nordvest til sørøst, med en maksimal bredde på 8 km. Øya er berglendt indre preget av kalkstein, vulkansk lavland, senger med pimpestein og rød lavasand, ganske likt som på naboøya Nisyros. Øya er godt utstyrt med naturlige vannkilder og er ganske fruktbar og produktiv. Kysten er generelt preget av berg og knauser, men det er også en del viker med sandstrender.

Innenfor den populære mytologien var Telos en sønn av solguden Helios og Halia, søster av Telekines. Han kom til øya på søken etter urter som kunne lege hans syke mor, og senere kom han tilbake for å bygge et tempel for Apollon og Poseidon. Imidlertid opptrer ikke Telos (Telo eller Tilo) ikke i den antikke greske mytologien og navnet kan være av ukjent, førgresk opprinnelse. Den romerske forfatteren Plinius den eldre noterer at øya i antikken var kjent som Agathussa (Αγαθούσσα) (også skrevet Agathusa og Agathousa). I middelalderen kalte italienerne den for Episcopio; enten for at den var et bispesete eller grunnet dens posisjon som midtpunkt for utsyn i alle retninger. Øya har på tyrkisk blitt kalt for İlyaki og på moderne italiensk for Piscopi.

 

 

 

 

I grotten Karkadio er det avdekket mange beinrester av dvergelefanter (1.20-1.60 meter høye) fra utgravninger som begynte i 1971. I den siste utgravningssesongen er det funnet rester av enda mindre elefanter (Palaeloxodon Antiquus Falconeri). I et lite museum i landsbyen Megalo Korio er en del av funnene stilt ut. Beinrestene er karbondatert til rundt 4000-7000 f.Kr. Masseti (2001) antyder en mulig sameksistens med disse dyrene og mennesker, muligens også inn i historisk tid, skjønt det siste er neppe sannsynlig. Perioden med sameksistens var antagelig av kort varighet.

Keramikk og redskaper gjort av stein avdekket i Kharkhadió viser til at det var mennesker på Tilos i tidlig neolittisk tid (steinalderen) for perioden 8000-7000 f.Kr. Utgravninger har også vist murverk som er karakterisert som såkalte pelasgiske murer. Pelasgere er en antikk betegnelse på et enten før-gresk folk eller grekernes forfedre. Dens nære lokalisering til Anatolia gjør det sannsynlig at øya først ble befolket fra Asia. Disse nevnes gjerne som kariere, et ikke-gresk folk. Det er andre levninger som antyder spor fra etterfølgende kulturer fra minoere, mykenere og dorere.

Den arkaiske dikteren Erinna, en venn av poeten Sapfo på den nordlige øya Lesbos, skal i henhold til skriftene til den langt senere bysantinske historikeren Eustathios av Epiphaneia ha blitt født eller levd på øya i tiden rundt 610 f.Kr. Charles Anthon, en amerikansk lærd på den klassisk antikken, beskrev henne som følgende:

«Erinna (Ήριννα), venn og samtidig med Sapfo (rundt 612 f.Kr.) døde som 19, etterlot seg sine dikt som var antatt å være likestilt med de til Homer. Hennes dikt var av episk klasse; de fremste ble titulert Ήλακάτη, "Håndteinen", og besto av tre hundre linjer og av disse er kun fire linjer bevart. Det ble skrevet på en dialekt som var en blanding av dorisk og aiolisk gresk, og som ble snakket på Rhodos, hvor, eller på den nærliggende øya Telos, ble Erinna født. Hun ble også kalt lesbisk [= fra øya Lesbos] og mytilensk [Mytilene er hovedstaden på Lesbos], i henhold til fortellingen om at hennes opphold på Lesbos sammen med Sapfo. Det er flere epigrammer om Erinna hvor hennes lovprising er feiret, og hennes altfor tidlig død er sørget over. Tre epigrammer i Den greske antologi er tilskrevet henne, og hvor det første har en særegen atmosfære av antikken, mens de andre to, adressert til Baukis, synes å være en senere fabrikasjon.»

I klassisk tid hadde øya en blomstringstid. Den var kjent for sin produksjon av tekstiler og parfyme. Den preget til og med sine egne mynter. På 600-tallet f.Kr. gikk øyene Tilos og Lindos sammen om kolonisere Sicilia og opprettet der byen Gelas. Den greske historikeren Herodotos beskrev på midten 400-tallet f.Kr. at århundrene før hans tid var en gullalder for Tilos. Det athenske sjøforbundet ble opprettet i 478 f.Kr. og Tilos ble medlem og beholdt sin uavhengighet fram til slutten av Peloponneskrigen i 404 f.Kr. da forbundet ble oppløst.

I den hellenistiske tiden, etter Aleksander den stores død i 323 f.Kr., var Tilos under Selevkideriket, Karia, og deretter det ptolemeiske kongedømme i Egypt under innflytelsen til Rhodos, og rundt 200 f.Kr. ble øya underlagt Rhodos' territoriale områder. Øyas historie var nært knyttet til hendelsene på den større Rhodos. I 42 f.Kr. ble øya erobret av romerne. Arkeologiske funn fra romersk og tidlig kristen tid viser at øya hadde en blomstringstid fram til det store jordskjelvet i 551 e.Kr.

Tilos fulgte Rhodos inn i Det bysantinske rike som følge av keiser Theodosius' død og delingen av Romerriket. Øya var en del av det maritime theme Samos mellom 800- og 1300-tallet. Hospitallerordenen, eller sankt Johannesridderne, tok kontroll over Rhodos og deretter Tilos fra 1309. De gjenoppbygde de bysantinske festningene og bygde nye som forsvar mot angrep fra pirater og tyrkere. Øya ble evakuert i 1470 da de muslimske osmanerne begynte beleiringen av Rhodos, og da Rhodos ble erobret i 1522 ble også Tilos året etter underlagt Det osmanske rike. Øya fikk bestemte privilegier og en viss grad av selvstyre ved å betale en årlig skatt kalt maktou.

Osmanerne holdt sitt grep på øya fram til 12. mai 1912 da den italienske marine, Regia Marina, gjorde landgang i bukta Eristos under den italiensk-tyrkiske krig. Tilos ble da sammen med andre gresk øyer en del av Isole Italiane dell'Egeo, «de italienske egeiske øyer». Etter den italienske overgivelsen den 8. september 1943 ble Tilos okkupert av soldater fra det nasjonalsosialistiske Tyskland fram til avslutningen av andre verdenskrig. Tidlig i 1945 gjorde britiske og allierte tropper landgang på øya, og det var flere trefninger. Selv i dag er flere steder hvor rustne krigsmateriell vitner om alvorlighetsgraden av kampene. Øya ble deretter midlertidig administrert av britene fram til øya ble gjenforent med Hellas den 7. mars 1948. I etterkrigstiden har befolkningen sunket jevnlig da mange øyboere utvandret til USA eller Australia.

Tilos Park Association (TPA) har siden 2003 støttet naturen på Tilos og fremmet økoturisme. Fra 2004 til 2008 drev LIFE-programmet i EU bevaring av innenlandske fuglearter, deriblant eleonorafalk, haukørn, og toppskarv. Med deltagelse i EU-prosjektet Natura 2000 ble bevaringsaktivitetene ytterligere forsterket. For det mangeårige innsatsen for fuglebyskyttelse, spesielt fo håndteringen av jaktforbud siden 1993, ble kommunen i 2009 tildelt miljøprisen Euronatur.

I den nordvestlige delen av øya ligger klosteret Áyios Pandeleímon på skråningen av fjellet Profítis Ilías (654 meter). Klosteret har kilder med ferskvann foruten også et stort mispeltre, kalt musmulla på gresk. Fjellet grenser en fruktbar slette som går på tvers av øyas vidde med bosetningene Áyios Andónis i nord og Éristos i sør. I nordøst for sletten er øyas hovedstad, Megálo Korió, bygd tidlig på 1800-tallet ved foten av den antikke byen Telos. De arkaiske ruinene strekker seg opp til den gamle byens akropolis, dedikert til Pythios Apollon og Poliada Athina, og den venetiansk Kástro (festning) som ble bygd over det antikke stedet. I vest ligger grotten Kharkhadió hvor utgravninger på 1970-tallet avdekket både neolittiske funn og beinrester fra dvergelefanter.

Overfor grotten står ruinene av middelalderfestningen Mesariá. I sørenden av øya, grenset mot mer fruktbare enger, er Livádhia, hovedhavnen og øyas økonomiske sentrum. Øyas gamle hovedstad, Mikró Korió, først bosatt på 1400-tallet av hospitallerordenen, har utsyn utover bukten. Den ble helt forlatt siden 1960 da innbyggerne flyttet ned til havnen fra 1930-tallet. Et antall andre bosetninger som Lethrá, Gherá, og Panó Méri har på tilsvarende vis blitt oppgitt. Fjellet Áyios Nikoláos (367 meter) strekker seg opp sør for bukten.

Festninger, kástros, har beskyttet øyas beboere fra angrep siden middelalderen. De er:

• Megálo Korió
• Mesariá
• Mikró Korió
• Agrosikiá
• Stavroú Lámbrou

• Plinius den eldre: Bok IV, Kapittel 23: «The Sporades» i: The Natural History, (red. John Bostock, Henry Thomas Riley.)
• Bertarelli, L.V. (1929): Guida d'Italia, bind XVII. Consociazione Turistica Italiana, Milano.

• (grk) Offisielt nettsted  
• (en) Tilos – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• Tilos, Greece, generell kortfattet informasjon
• Tilos - a small forgotten island, the ideal place for a sailing trip Arkivert 14. august 2007 hos Wayback Machine.
• Fotoblogg fra Tilos Arkivert 16. august 2019 hos Wayback Machine. ved Brandsborg.com