Nordenfjells

I dag brukes betegnelsen om Norge nord for Dovrefjell.

Den administrative inndelingen av Norge i nordenfjelske og sønnenfjelske deler var særlig i bruk fra middelalderen og frem til slutten av 1700-tallet, og dengang ble Åna-Sira eller Lindesnes, Langfjellene og Dovrefjell brukt som grensedragning mellom de to hoveddelene av riket.

Norge og nordmenn var i vikingtid og tidlig middelalder navn på kystområdene fra Agder til Hålogaland, slik det fremgår av Ottars beretning. Da riket ble utvidet ble den gamle betegnelsen nordmenn og nordenfjells brukt videre om kystområdene i vest, mens det på andre siden av fjellet, på Østlandet, bodde «austmenn».

Frem til omkring 1800 omfattet det «nordenfjeldske» alt vest og nord for Langfjellene. Inntil 17–1800-tallet ble området fra Jæren til Nordfjord regnet for å ligge «nord i landet», man reiste «nord over fjellet» og der bodde det «nordmenn» som reiste langs «nordmannavegar» over Hardangervidda. Folk fra Østlandet ble på samme måte kalt «austmenn».

Erik Pontoppidan var en av de første til å omtale «vestenfields» som en egen del av det nordenfjelske og Pontoppidan noterte blant annet den store forskjellen i klima mellom øst og vest. Hans Strøm brukte den gamle inndelingen der Vestlandet var del av det nordafjelske. Hansteen reiste over Hardangervidda i 1821 og noterte at kompassnålen syntes ha en misvisning på 90°: østlendingene reiste «nord på» når de skulle til Hardanger, og folk som kom vestfra over fjellet ble kalt «nordmenn». Jens Edvard Kraft beskrev det vestenfjelske som en egen landsdel, og William Thrane skrev at det «vestenfjeldske» besto av mesteparten av Christiansand stift (som da besto av Agder, Rogaland og de indre delene av Telemark) og hele Bergen stift.

Christian Magnus Falsen brukte i 1822 «vestlandet» mest om Agder og Jæren. Eilert Sundt skrev at på kysten gikk skillet mellom austmenn og nordmenn ved Egersund. Ivar Aasens ordbøker fra 1850 og 1873 bruker vestlending og Vestlandet omtrent som i dag.

For eksempel ble det i Danmark-Norge i 1732 opprettet to skiløperbataljoner, Det Søndenfjeldske (med kompanier knyttet til Solør, Elverum og Aamot) og Det Nordenfjeldske (Meråker, Holtålen og Snåsa). Militæret var på 1700-tallet inndelt i to generalkommandoer, en sønnafjells og en nordafjells, her var Bergen ikke med i det nordafjelske. I 1803 ble «det bergenske» skilt ut som en tredje generalkommando, i 1808 ble todelingen gjeninnført.

I en kongelig forordning fra 5. mai 1579 om «vekt og overvekt nordafjells» heter det at «innbyggerne i Bergenhus len, Trondheim len, Vardøhus len og hele Nordlandene...». Kong Fredrik I utvidet 14. oktober 1528 Bergens privilegier der det i punkt 2 heter at «rådmennene skal være fritatt for leidang, utbud og alle andre tyngsler fra kongen så de dess bedre kan hjelpe folk i Bergen og andre steder nordenfjells til lov og rett».

I 1665 ble Nicolaus Helvaderus utnevnt til generalvegmester nordenfjells med ansvar for Hordaland til og med Trøndelag (Nord-Norge hadde ikke veier av betydning). Generalveimesteren sønnenfjells hadde ansvar for de områdene som nå kalles Østlandet, Sørlandet og Rogaland. N.F. Krogh ble i 1770 utnevnt til «generalveimester nordenfjells, altså i Trondhjems og Bergens stifter».

I tollvesenets historie omtales Stavanger og Ryfylke tidlig på 1600-tallet under det nordenfjelske, fra 1660 var Stavanger med ladestedet Sogndal det sørligste tolldistriktet nordenfjells, de seks andre var Ryfylke, Sunnhordland, Bergen, Romsdal, Nordmøre og Trondheim. De sønnenfjelske tolldistriktene gikk fra Flekkefjord til Svinesund/Fredrikshald.

• Sønnenfjells
• Vestenfjells
• Østenfjells