Manna

Israelittene hadde tilgang på manna helt til de begynte å høste av jorden i sitt nye hjemland. Moderne historikere antar manna er et sekret utskilt av mannaskjoldlus, insekter som lever på tamarisk-trærne som vokser på Sinaihalvøya, spesielt Tamarix mannifera. Om sommeren faller det mannakorn fra tamariskens greiner. Kornene er stivnet sekret fra mannaskjoldlusen og kan bli like store som erter. De kan støtes til mel og brukes til baking. «Da duggen forsvant, var ørkenen dekket av et fint, kornet lag. Det var som fint rim på jorden...Og Moses sa til dem: «Det er det brødet Herren har gitt dere å spise.»»

For musikkgruppen Manna, se Manna (band)

«Manna» brukes også som betegnelse på enhver gudegitt eller åndelig næring.

Manna utvinnes fra mannaask (Fraxinus ornus) på Sicilia og i Calabria. En lager snitt i stammen og lar sevje renne ut. For å høste en viss mengde, er det nødvendig å gjøre et snitt daglig og ca. en gang i uken skrape fra stammen med spesielt utstyr. Fersk sevje har en fiolett farge og smaker bittert. Smaken blir søt etter stivning, og fargen blir hvit innen en uke.

Manna har vært brukt som avføringsmiddel av arabiske leger. Den har vært anbefalt mot forskjellige sykdommer i indre organer og i luftveiene, og senere i slankekurer. Mange kreftpasienter har brukt manna i håp om å bli helbredet.

Manna brukes nå som et mildt avføringsmiddel, særlig hos barn. Smaken er søtlig på grunn av høyt innhold av monosakkarider. Manna fra manna-ask inneholder opptil 50 % mannitol, hvorav navnet, og den lakserende effekten skyldes vesentlig osmotisk binding av vann i tarmen. Manna er et av innholdsstoffene i hamburgerte.

• Lindgren, John, Läkemedelsnamn Ordförklaring och historik, Berlingska Boktryckeriet Lund 1918. Faksimiupplaga AB Realtryck 1986

• Jewish Encyclopedia: Manna
• Catholic Encyclopedia: Manna